Heroinrøyking i sprøyterom?

Av Knut T. Reinås, sosiolog, leder i Forbundet Mot Rusgift

Et forslag om endring av sprøyteromsloven slik at heroinrøyking blir tillatt i sprøyterom har vært til behandling i Stortinget. Forslaget er framsatt av representanter for Venstre og Arbeiderpartiet. Dokumentet inneholder også et forslag om at andre narkotika enn heroin skal kunne inntas i sprøyterommet. Forslaget ble etter behandlingen i Stortingets Helse- og omsorgskomite vedlagt protokollen uten øvrige vedtak, i påvente av at Helseministeren vil komme tilbake til Stortinget med et nytt forslag.

Heroinrøyking i sprøyterom

Men forslaget er interessant som en trend i tiden. En begrunnelse for forslaget om adgang til heroinrøyking i sprøyterom er at et røykerom kanskje kan bidra til å få heroinbrukere som tidligere injiserte til å gå over til en mindre skadelig form for heroin-inntak, nemlig røyking av heroin. Komiteens representanter for Arbeiderpartiet og Venstre skriver riktignok:

«Det finnes ingen kjent forskning på om brukerrom medfører overgang fra røyking til injisering», men fortsetter:  «men tall fra Nederland viser at før de innførte Switch-kampanjen på 90-tallet, injiserte de fleste brukerne, mens i dag røyker 90 pst.». Dette stemmer ikke. Som jeg skrev i min bok «Nederlandsk narkotikapolitikk» (UniPax 2003) har injisering av heroin aldri vært noen framtredende praksis hos nederlendere. Utgangspunktet i Nederland er således helt annerledes enn i Norge.

Kan man få etablerte sprøytebrukere til å røyke heroin?

Tankegangen bak representantforslaget er at røyking av heroin er mindre helseskadelig ved at man unngår injeksjonsaktiviteten, og at det er langt mindre fare for overdose ved røyking enn ved injisering av heroin. Imidlertid foregår røyking av heroin, så vel som injeksjoner med heroin i sammenheng med inntak av andre stoffer. I Prindsen mottakssenters årsrapport for 2016, som også omfatter sprøyterommet i Oslo, framgår det at det er vanlig å innta heroin sammen med alkohol og/eller «tabletter av typen benzodiazepiner/beroligende som florerer på gatemarkedet i varierende grad».

Switch-prosjektet

Det pågående Switch-prosjektet fra Helsedirektoratet har samme intensjon som representantene bak forslaget om adgang til å røyke heroin på sprøyterommet.  Dette viser ingen markert overgang fra injeksjon til røyking av heroin. Derimot kan en myndighetsvelsignet adgang til å røyke heroin skape inntrykk av at heroinrøyking er bortimot ufarlig, og således trekke personer som ikke injiserer til sprøyterommet, og i kontakt med en mer avansert heroinbruk enn det de har selv. Prindsen mottakssenter skriver i sin årsrapport for 2016: «Vi ser at Sprøyterommet blant annet, er en arena hvor kontakter etableres.» 

Jeg er bekymret for at eventuelle heroinrøykere som ennå ikke er begynt med injeksjoner vil møte personer i tilknytning til det påtenkte røykerommet som injiserer, og som eventuelt vil påvirke dem i retning av injisering.

Problemet er at det er svært vanskelig å få en injiserende stoffbruker til å gå over til røyking, fordi røyking krever tre ganger mer heroin pr. dose for å få tilnærmet samme ruseffekt, noe som følgelig krever tre ganger så mange kroner pr. dose. Det blir langt dyrere å røyke heroin i lengden enn å injisere. Derfor er det som regel sånn at folk som røyker heroin, og dem er det noen av, etter hvert går over til å injisere, for å få mest mulig rus for pengene, mens det er svært sjelden at noen går motsatt vei. I tillegg får ikke brukeren det «kicket» ved røyking som vedkommende er ute etter når han/hun injiserer.

Selv om det er erkjent at heroinrøyking er mindre overdosefarlig enn injeksjoner, er det ikke ufarlig. Lungekreft og lungeproblemer er en fare hos hyppige heroinrøykere, i tillegg til faren for overdoser. Avhengighetsutvikling er også en sikker konsekvens. Heroinrøyking er på ingen måte en helsefremmende aktivitet.

Siden heroin, uansett inntaksmåte må regnes som det mest overdosefarlige stoffet, bør den offentlige målsettingen være å få så mange som mulig av de injiserende stoffbrukerne bort fra heroinlivet gjennom å tilby behandling og oppfølging, istedenfor å tilby brukerne av et illegalt stoff lokaler hvor de kan befeste sin tilknytning til heroinkulturen og det medfølgende narkotikalivet.

Andre stoffer enn heroin?

Forslagsstillerne ønsker også at det skal åpnes for bruk av andre stoffer enn heroin på sprøyterommet, og nevner eksempelvis at bruken av amfetamin/metamfetamin og kokain har gått opp i Bergen. Det er grunn til å påpeke at disse stoffene både ifølge norsk lov og internasjonale konvensjoner er forbudte stoffer, og at en lovlig adgang til å bruke også disse stoffene vil være i strid med dette. Sprøyteromsloven unntar heroin, men en tillatelse til å bruke andre stoffer vil måtte igjennom en ny vurdering i forhold til FNs narkotikakonvensjoner. Det viktigste er imidlertid at bruken av sentralstimulerende midler ikke bør stimuleres. Her er heller ikke overdosehensynet like sterkt inne i bildet.

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag- Fagbevegelsen og mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred, internasjonal solidaritet og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Verden er stadig usikker. Det pågår flere kriger i Midtøsten og Afrika. Konflikten mellom USA og Nord-Korea kan når som helst bryte ut. Menge mennesker er med rette i tvil om hvilken retning verden utvikler seg i. Dette gjelder så vel internasjonal handel, som klimaproblematikken, usikkerheten rundt Brexit, terroranslagene i Europa og framgangen i flere land for partier med klart fascistoide trekk. Russlands internasjonale profil er stadig egnet til bekymring.Presidentvalget i USA har skapt ny uklarhet om hvilken vei USA vil slå inn på i mange spørsmål. Uten å foregripe noe, vil en av utfordringene være at flere delstater har hatt folkeavstemninger og vedtatt å legalisere cannabis til rekreasjonell bruk. Dette fører naturligvis til økt bruk, økte skader og økt sløving av befolkningen, spesielt ungdommen. Dette kommer på toppen av en pågående opioid-epidemi, frontet av den amerikanske legemiddelindustrien, som har forårsaket en overdosedødelighet som er fem ganger høyere enn den norske

Her i Norge har de fleste politiske partier nå avholdt sine landsmøter foran høstens valg. Her har man vært opptatt av bl.a. skole, barnevern, og at mange familier og eneforeldre sliter med å få økonomien og tidsklemma til å gå i hop. Arbeidsledigheten befinner seg på et høyt nivå, og spesielt mange unge har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Ca. 20 proset av ungdommen har psykiske problemer, og drop-out-raten i videregående skole er svært høy. I tillegg har mange unge vokst opp i alkoholpregede hjem, og risikotakerne blant de unge er også en sårbar gruppe på ca. 10 prosent. Slike tilstander roper på felles kamp og solidaritet for å bedre situasjonen. Men tilstanden kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet og folkestyret hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet og folkelig deltakelse i samfunnslivet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Det er selvfølgelig umulig å gi en oversikt over alle de rusgiftpolitiske stridspunktene som vi også må ta stilling til i Norge. Narkotikaproblemet er et stort og vanskelig tema. På den ene siden bruker ungdom mindre narkotika enn tidligere. Norge ligger faktisk lavest i Europa når det gjelder narkotikabruk blant 15-16 åringer. På den andre siden har Norge et høyt nivå i europeisk sammenheng når det gjelder narkotikarelatert dødelighet. At det kan bli enda verre kan vi få et inntrykk av ved å se til USA som har en fem ganger høyere overdosedødelighet enn Norge igjen, og en mer liberal narkotikapolitikk.

Norge har tradisjonelt hatt en restriktiv narkotikapolitikk – noe som innebærer at både omsetning, innehav og bruk av narkotika er forbudt og straffbart. Strafferammene har ligget fast siden 1984, men straffeutmålingene er blitt langt lavere i løpet av årene siden da. I tillegg er det i løpet av de siste årene blitt utviklet nye reaksjonsformer som Narkotikaprogram med domstolskontroll, ungdomsstraff, og påtaleunnlatelse på vilkår. Det er ingen som blir satt i fengsel kun for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Men narkotikabruk har ofte også tilknytning til andre former for kriminalitet, som tyverier, bedrageri, innbrudd, vold og narkotikaomsetning.  Dette er handlinger som samfunnet ikke kan akseptere. Dette innebærer at det i norske fengsler også sitter mange med et narkotika-avhengighetsproblem. Forbundet Mot Rusgift mener innsatte med stoffavhengighet skal få tilbud om behandling utenfor fengselet dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig. Bl.a. Straffegjennomføringslovens § 12 åpner for dette.

Men det store flertallet av narkotikabrukere er ikke avhengige. De bidrar likevel til at den svarte økonomien blomstrer. De sprer også narkotika til sine venner og bekjente. Ca. 80 prosent av unge cannabisbrukere sier at de har fått eller kjøpt sin narkotika fra kjente. Forbudet mot narkotika kan bidra til å holde denne aktiviteten nede, og at færre vil begynne med narkotika. Det er stort sett enighet om at en avvikling av forbudet vil føre til økt tilgjengelighet, økt bruk og dermed økte nivåer av narkotikaskader.

Det er derfor et paradoks at mange av ungdomspartiene går inn for en mer liberal narkotikapolitikk, og også noen av de etablerte partiene er inne på det samme.Arbeiderpartiet går inn for fortsatt forbud, men vil at rusgiftavhengige skal møtes med helsetiltak istedenfor straff. De vil også opprette en kommisjon som skal gjennomgå den norske narkotikapolitikken, med sikte på å finne fram til en ny kurs. Skal tro om Forbundet Mot Rusgift vil bli invitert til å delta der?

Høyre sier de er for fortsatt forbud, men vil omorganisere narotikapolitikken etter modell av Portugal. De snakker som om alle narkotikabrukere er stoffavhengige.

Fremskrittspartiet vil har utvidet bruk av tvangsbehandling som alternativ til straff. Men de har ikke hatt landsmøte ennå.
Også Senterpartiet vil erstatte straff med helse, etter Portugalmodellen. Det samme vil Venstre.
Kristelig Folkeparti, som hadde landsmøte denne helga, er det eneste partiet som ikke vil ha noen endring i narkotikapolitikken.
SV vil avkriminalisere besittelse av brukerdoser med narkotika. Det innebærer at all narkotikabruk i praksis skal være straff-fri. Det samme vil Miljøpartiet De Grønne. De vil også utrede modeller for strengt regulert omsetning av «lettere» rusgifter.
Rødt har ikke lagt ut noe dokument som viser deres nåværende ståsted i narkotikapolitikken etter sitt landsmøte, men det ryktes at det også der er et ønske om å omorganisere etter Portugalmodellen.

Det kan derfor være av interesse å se på hva det er som har skjedd i Portugal. De aller fleste har liten informasjon eller statistikk som underbygger politikken, bare at det går bra. For å forstå den politiske situasjonen, bør man kjenne forhistorien.  Portugal var et diktatur fram til midten av 1970-tallet. Befolkningen hadde erfaringer med et repressivt politiapparat de ikke hadde tillit til. Etter at narkotikaproblemet hadde vokst i kjølvannet av hjemvendte soldater fra koloniene, fikk man en heroinepidemi på 90-tallet, og økende forekomster av overdoser og HIV-AIDS-tilfeller blant injiserende stoffbrukere. Dette var bakgrunnen for at det i 2001 ble iverksatt en ny, omfattende narkotikastrategi, som også ble fulgt opp med svært store helse – og sosialbudsjetter,  øremerket for behandling og omsorg for stoffavhengige. Portugal avkriminaliserte også bruk, for å unngå at folk skulle være redde for å søke helsehjelp.  Det ble en økt satsing på behandling og forebygging, og det ble iverksatt sprøyteutdeling og andre HIV-forebyggende tiltak. Omsetning og bruk av større kvanta enn 10 dagers forbruk er fortsatt ikke straffefritt i Portugal. Det var altså ikke snakk om legalisering, men en praktisk tilnærming til den portugisiske situasjonen og de rusgiftproblemene man hadde. Mange av tiltakene ligner på mye av det vi har gjort i Norge, også hva gjelder unge førstegangsbrukere som ikke blir registrert i politiets arkiv hvis de godtar en ruskontrakt. I Portugal blir de fremstilt for en nemd, hvor de forklarer seg. De som blir definert som stoffavhengige blir tilbudt behandling.

Det var få som brydde seg om problemene i Portugal før en rusgiftliberal tankesmie i 2009 , Cato Institute i USA, lagde en rapport om Portugal som eksempel på at rusgiftproblemene avtok fordi narkotika til eget bruk hadde blitt avkriminalisert. Rapporten spredde seg raskt via en effektiv markedsføring, og plutselig snakket alle om Portugal. Konklusjonene ble også tilsynelatende understøttet av tallmateriale, men her begynner også tvilen å melde seg. Statistikken er mangelfull, men viste at i perioden 2001-2007 minket narkotikabruken i aldersgruppen 15-19 år, mens den økte i alle andre aldersgrupper. Narkotikarelaterte dødsfall ble færre de første årene etter reformen, men økte til det høyeste noensinne i 2008. Så endret man kriteriene for registrering av rusgiftrelaterte dødsfall og det ble umulig å følge utviklingen over tid, og heller ikke å sammenstille tallene med andre europeiske land.  Når dagens statistikk starter med 2008 viser de etterfølgende år reduserte narkotikarelaterte  dødsfall, men den sier lite om effekten av reformen fra 2001.  Andre undersøkelser om narkotikavaner , som bygger på stabile spørreundersøkelser  , viser at det var en økning i alle typer narkotikaforbruk innenfor alle årsklasser  hvert år de første 6 år etter reformen og fram til 2007. Deretter minket det frem til 2012. Den all-europeiske skoleundersøkelsen ESPAD som ble publisert i 2015 og som bare omhandler 15-16 åringer viser derimot en stadig økning , særlig av cannabis. Nå ligger Portugal på gjennomsnittet i EU etter å ha vært på den nedre delen  i bruk av cannabis blant 15-16 åringer. I samme tidsperiode har EU –gjennomsnittet vært stabilt, mens Portugal altså har økt. I flere Europeiske land, bl.a. Norge, har cannabisbruken blant 15-16åringer gått sterkt ned. En av hovedarkitektene bak den portugisisiske reformen sier at det var den samlede innsatsen innenfor helse og rehabilitering, hvor budsjettene økte fra 25 til 75 mill Euro i løpet av kort tid som ga resultater, og at det ikke er noen årsakssammenheng mellom avkriminalisering og minsket problem. Denne konklusjonen har dessverre ikke kommet frem i den norske debatten.  I dag kan man se at narkotikaselgerne på Lisboas gater, ofte unge ressurssvake menn,  har etablert seg med et finmasket detaljsalg hvor alle doser er innenfor legale brukerdoser.  Politiet registrerer lite og det synes selvfølgelig i kriminalstatistikken, som faller. Men problemene er der, i form av en betydelig økning av personer som søker behandling for sin cannabisbruk.

I fjor på denne tiden diskuterte  FN den internasjonale narkotikapolitikken på en spesialsesjon om narkotika, UNGASS 2016. Legaliseringsbevegelsen, som styres fra England og USA, håpet å få endret de internasjonale narkotikakonvensjonene i liberaliserende retning, men fikk heldigvis ikke gjennomslag. Ordet «Legalisering» kom ikke engang inn i slutterklæringen, og det gjorde heller ikke begrepet «skadereduksjon».  Sluttdokumentet erkjenner det felles globale ansvaret for å håndtere verdens narkotikaproblem og peker på FNs tre narkotikakonvensjoner og FN-institusjonene som hjørnesteinene i det internasjonale samarbeidet på narkotikafeltet. Narkotikapolitikken skal også ses i sammenheng med FNs utviklingsmål om sosial og økonomisk utvikling. Dette er et resultat vi bør være godt fornøyd med, og FMR krever at Norge internasjonalt aktivt går inn for at USA og enkelte andre land, som URUGUAY og Canada opprettholder de forpliktelsene landene har underskrevet på at de vil påta seg i narkotikapolitikken.

Men kampen er på ingen måte vunnet, hverken her i landet eller internasjonalt. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor stadig aktuell. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. «skadereduserende» tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Enkelte aviser, som Dagbladet og Aftenposten vil mye heller ta inn innlegg fra personer med en liberal narkotikapolitisk agenda enn fra oss motstandere. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen. Dette skaper inntrykk av at legalisering er et folkekrav, selv om en relativt ny undersøkelse viser at et stort flertall av befolkningen ønsker et fortsatt forbud.

Vi har sagt at et fortsatt forbud mot innehav og bruk av narkotika er et godt verktøy for å holde narkotikabruken nede. Dette betyr ikke at vi ønsker narkotikaavhengige brukere satt i fengsel. Tvert i mot, de trenger, og bør få behandling. Alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, prøveløslatelse og påtaleunnlatelse på vilkår,  ungdomskontrakter, motivasjonssamtaler og et mer omfattende intervensjonsprogram er noen av de reaksjonsmulighetene som samfunnet har under nåværende lovverk. Disse forutsetter at alt innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart. Dette vil ikke legaliseringsbevegelsen være med på. NORMAL – en av legaliseringsorganisasjonene vedr. cannabis, oppfordrer på sine nettsider ungdom som får tilbud om ungdomsstraff, eller deres foreldre å nekte. De vil heller at ungdommene skal komme i bøte- eller strafferegisteret, enn at de skal slutte med narkotika.

Akkurat nå ser det ut til at mye av aktiviteten i legaliseringsbevegelsen går ut på å få til en avkriminalisering eller legalisering av cannabis. Argumentet er at omsetningen av cannabis er i hendene på organiserte kriminelle, og at det er bedre at staten tar over kontrollen og omsetningen, som med alkohol. Vårt hovedsynspunkt er at dette argumentet er naivt. For det første er det jo hasjrøykerne selv som forer den organiserte kriminaliteten med penger, ved at de kjøper narkotika. For det andre foregår det jo en betydelig svart omsetning også av alkohol. I den siste tiden er det gjort store beslag av smugleralkohol. Her snakker vi ikke om liter, her snakker vi om tonn. Dette til tross for at den legale omsetningen av alkohol aldri har vært mer liberal enn i dag. Juventes ølkjøpsaksjoner har for eksempel vist at en rekke dagligvarebutikker selger alkohol til mindreårige.  En legalisering av narkotika vil ikke hindre at det fortsatt vil være en svart omsetning for eksempel til ungdom under 18 år, som er en foreslått aldersgrense, og det vil være en svart omsetning av andre og sterkere cannabistyper enn det staten eventuelt ville omsette. Men det viktigste er at en legalisering vil føre til en sterk økning i bruken av cannabis – og dermed også av problemene med cannabis – i tillegg til det alkoholproblemet vi allerede har.

Hva gjør så FMR? Vi tror mye av motstanden mot narkotikaliberalismen må komme fra de unge. For tredje år på rad arrangerer FMR i samarbeid med Juvente og Ungdom Mot Narkotika i mai et stort nordisk kurs om narkotika for unge rusgiftmotstandere i Norge og Sverige. I år også noen fra Finland. Den narkotikapolitiske kompetansen i ungdomsorganisasjonene øker og det er å håpe at  legaliseringsbevegelsen etter hvert vil møte større motstand i den offentlige debatten. I dette arbeidet er også Actis en veldig viktig alliert.

FMR har i flere år arrangert kurs for fagfolk om «Tegn og symptomer på narkotikabruk». I år har vi arrangert ett slikt kurs og et nytt står for tur til høsten. Hensikten er at kunnskaper i tyding av tegn og symptomer på narkotikapåvirkning skal gjøre mye av den urinprøvetakingen som i dag foregår både i barnevernet, i behandlingsinstitusjonene og i kriminalomsorgen overflødig, fordi tjenestefolkene kan «se» på en person – ikke bare at han er påvirket – men også med stor treffsikkerhet kan si hvilken stofftype han eller hun er påvirket av.

FMR har søkt og fått et tilskudd fra Helsedirektoratet til en kampanje mot legalisering av cannabis. Denne er nå under planlegging og vil bli gjennomført i løpet av høsten. FMR avsluttet for to år siden et flerårig arbeid med et nytt prinsipp-program, som også er blitt distribuert på våre nettsider under mottoet «Nasjonal dugnad for en bedre alkohol- og narkotikapolitikk». På årsmøtet i år ble det også vedtatt et nytt, revidert narkotikapolitisk program. Her tar vi et kunnskapsbasert oppgjør med den faktaresistens som den narkotikapolitiske debatten har vært preget av fra legaliseringsbevegelsens og mange liberale politikeres side.

Ellers er vi aktive på sosiale medier. FMRs facebookside blir oppdatert så å si daglig, med informasjon fra den rusgiftpolitiske fronten. På FMRs egen nettside blir også min twitter-konto speilet, hvor jeg stort sett twitrer om rusgiftpolitiske temaer, men ikke så mange tweets som Donald Trump.

Men det nytter ikke å avslutte en 1. mai-tale uten å omtale det største rusgiftproblemet vi har, nemlig alkoholproblemet. Nåværende regjering står for en liberal alkoholpolitikk. Selv ikke Kr. F. greier å holde den i tømme. Gårdssalg av alkohol, utvidet antall salgsdager på Vinmonopolet og økte kvoter for taxfree er noen av de sakene regjeringen har fått i stand. Den store debatten i året som kommer vil sannsynligvis være spørsmålet om taxfree ved norske flyplasser og ferjetrafikk.

FMRs årsmøte i slutten av mars uttalte seg om dette: «Bort med taxfree-ordningen!» Taxfreesalget utgjør i dag om lag 12 prosent av den totale alkoholomsetningen. Dette er et betydelig tillegg til det avgiftsbelagte salget. Beregninger anslår at en avvikling av taxfreeordningen ville medføre en nedgang i den totale alkoholomsetningen. En avvikling av taxfreeomsetningen av alkohol og en nedgang i alkoholforbruiet ville kunne bety en bedring av norsk folkehelse, som ville resultere i færre alkoholrelaterte dødsfall (bl. Annet dødsulykker, og alkoholforgiftninger), færre selvmord og drap, færre domfellelser for voldskriminalitet, mindre sykefravær i arbeidslivet.

Taxfree-salget er med på å undergrave Vinmonopolets legitimitet og egnethet som begrensende alkoholpolitisk redskap.

Inntektene fra taxfree-ordningen brukes av Avinor til å subsidiere ulønnsomme flyplasser og flyruter. På denne måten holdes en viktig del av norsk infrastruktur utenfor det norske statsbudsjettet, og blir på denne måten ikke underlagt de samme prioriteringshensyn som resten av kommunikasjonsnettet, som veier og jernbaner.

Taxfree-ordningen bidrar til at fly- og fergereiser blir vesentlig billigere for passasjerene. Nordmenn er blant de folkeslag i verden som reiser mest. Dette bidrar mye til klimautslipp.

EU har avskaffet taxfreesalg EU-landene imellom.

Forbundet Mot Rusgift anbefaler at Norge gjør tilsvarende, både for reiser til EU og til andre land, og avskaffer taxfree-ordningen, av hensyn til folkehelse, Vinmonopolets legitimitet og for å oppnå reduserte klimautslipp. Det virker imidlertid som om et flertall av partiene på Stortinget vil gå inn for enten Status quo, Regjeringen, eller at Vinmonopolet skal overta taxfree-ordningen, Arbeiderpartiet. Dette siste vil naturligvis styrke Vinmonopolets stilling, men for øvrig ikke innvirke på alle de øvrige innvendingene mot taxfreesalget.

I tillegg gikk FMRs årsmøte inn for at Oljefondet skal selge seg ut av alkoholindustrien, og satte søkelyset på eksponeringen av alkohol i norske fjernsynsprogrammer, bl.a. i Mesternes Mester i NRK.

Årsmøtet uttalte seg også om de arbeidsmetoder som noen narkotikaliberale organisasjoner har benyttet seg av i sine forsøk på å kartlegge sine meningsmotstandere, bl.a. ved henvendelser til myndighetene med ønske om å få korrespondanse med narkotikarestriktive organisasjoner utlevert. Også offentlige instanser og forskningsorganer blir sjikanert.

FMR har det siste året gjennomført en s.k kunnskapsturne om idrett og alkohol. Gjennom denne har vi økt vår kompetanse om dette temaet, og ser fram til et fortsatt samarbeid med idrettsbevegelsen. Årets første nummer av tidsskriftet Mot Rusgift oppsummerer arbeidet så langt og er nå i trykken.

Det kunne nok vært sagt mye mer, men en tale skal være kort. Denne er allerede lang nok, så derfor avslutter jeg med å ønske dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.

Takk for oppmerksomheten.

Nullvisjon

Legaliseringstilhengerne ønsker nullvisjonen i narkotikadebatten vekk. Det er ingen som tror på et samfunn kjemisk fritt for narkotika. Men ”Et narkotikafritt samfunn” er en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen. Det blir en målestokk som den førte narkotikapolitikken kan vurderes i forhold til: Fører nye narkotikapolitiske tiltak til at vi nærmer oss eller fjerner oss fra målet? I tillegg er det uttrykk for et optimistisk menneskesyn: Stoffavhengige har selv ressurser til, sammen med gode hjelpere, å kjempe seg ut av avhengighet og gateliv og over i en rusgiftfri tilværelse. Denne visjonen er det vel verdt å holde på, slik også trafikksikkerhetsarbeidet har en nullvisjon, selv om det er usannsynlig at antallet trafikkulykker noen gang vil bli null. Også den statlige kampanjen mot overdoser har en erklært nullvisjon. I samsvar med dette bør også visjonen om et narkotikafritt samfunn bestå.

Helsetiltak

Nullvisjonen er ikke til hinder for at man innfører lavterskel helsetiltak, som sprøyteutdeling, varmestuer, boligsosiale tiltak, legemiddelassistert rehabilitering osv. Men hvert tiltak bør vurderes for seg.

Nullvisjonen er heller ikke til hinder for at narkotikaavhengige får behandling i helsevesenet. Det har de rett til allerede. Men 90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige, og har ikke behov for behandling eller helsehjelp. Kan noen mennesker røyke cannabis kontrollert, bruke kokain på utesteder og MDMA/ecstasy på raveparties uten at det får negative konsekvenser for dem? Ja, sannsynligvis. Men det finnes store sårbare grupper som også vil kunne ønske å gjøre det samme. Jeg nevner f.eks personer med psykiske problemer eller lidelser, personer som er vokst opp i rusgiftpregede familieforhold, personer som liker å ta risiko. Alle disse gruppene vil få økte vansker som følge av en økt tilgjengelighet og en økt sosial akseptering av narkotika. I virkeligheten er intet menneskeliv problemfritt, og jo flere risikofaktorer vi omgir oss med, jo flere av oss vil få problemer. Narkotika er en risikofaktor vi ikke behøver å få en økning av. Faktisk har tendensen blant unge vært en reduksjon det siste tiåret. Det store flertallet av folket ønsker at innehav og bruk av narkotika skal være forbudt og straffbart, på samme måte som også tyveri og en rekke andre handlinger er straffbare. Dette er en sunn og fornuftig innstilling. Det betyr ikke at vi bedriver noen krig mot verken narkotika eller tyveri. Ingen andre enn legaliseringstilhengerne snakker om krigen mot narkotika. For oss andre er det snakk om tiltak for å beskytte sårbare grupper og samfunnet mot et stort og unødvendig problem.

Bent Høie

– Jeg ønsker at Høyre i sitt program for neste periode gir tilslutning til at reaksjonene for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justis- til helsetjenesten, sier helseminister Høie til Dagbladet. Legaliseringsbevegelsen jubler. De tolker dette slik at de heretter skal få røyke sin hasj og marihuana i fred, uten innblanding fra politi og rettsvesen. Men Høyres programkomite har i sitt førsteutkast til stortingsprogram krevd skjerpede straffer for grov narkotikakriminalitet, og skriver: «Et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, som ikke er til hinder for en mer skadereduksjonsorientert tilnærming». Jeg må si jeg håper at denne edruelige holdningen til narkotika også vil nedfelle seg i Høyres program.

Hvorfor ikke hasj – når alkohol?

Alkohol er det stoffet som er mest utbredt i samfunnet, og som derfor også medfører de største skadene, både for en enkelte alkoholavhengige og for pårørende, og for alle andre som blir rammet av en eller annen alkoholrelatert skade, som promillekjøring, ulykker og vold. Alkoholen har en sosial og kulturell forankring i vårt samfunn som gjør at alkoholskadene må bekjempes med andre midler enn forbud. Men nettopp fordi alkoholen er så utbredt er den også de farligste trusselen for mange unges framtid og utsikter.

Men det er uinteressant om den ene rusgiften er «farligere» enn den andre. Det som betyr noe er at en legalisering av hasj og marihuana vil føre til økt bruk av disse stoffene. Vi må ta stilling til om det er bra med en omfattende bruk av hasj og marihuana, eller ikke. Og det er ikke bra, fordi det kommer til å føre til flere brukere, og det kommer til å føre til økt sløving. Vi kan ikke velge om vi vil ha alkohol eller hasj i samfunnet. Alkoholen har vi allerede, med de store problemene det medfører. Det er ingen grunn til å innføre et nytt problem, i tillegg til de alkoholproblemene vi har fra før. Cannabisbruken kommer heller ikke istedenfor alkoholen, Oftest går alkohol og hasj om hverandre, noe forskning også viser. Ca. 82 prosent av alle hasjbrukssituasjoner skjer i forbindelse med bruk av alkohol (Pape m.fl. 2009).

Godt nytt år

På denne bakgrunnen vil jeg ønske alle narkotikamotstandere et godt og framgangsrikt nytt år, og legaliseringstilhengerne vil jeg ønske god bedring.

Kultur uten alkohol

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Et av høydepunktene fra kulturåret var – ifølge Klassekampens julekalender – en konsert i Oslo Spektrum med den amerikanske duoen Twenty One Pilots. «Rusa på rytmer», var overskriften. Journalist Magne Mellem Enoksen hadde nok forventet seg å få kjøpt seg en øl i baren, men siden duoen har svært mange svært unge fans, var det ingen alkoholservering. Han hadde opplevd duoen på en konsert i Belgia, og hadde vel sine tvil om at et relativt edru Oslo-publikum ville klare å gjenskape den stemningen. Men, måtte han medgi, de klarte å løfte konserten, både fysisk og billedlig- «Men på sin måte. Ingen måtte på do eller gå i baren. …Men de sto ikke stille. Det ble klappet, danset og sunget hele veien». Etter en stund kjente Enoksen igjen stemningen fra Belgia-konserten.

For oss som vanligvis greier oss uten alkohol, var ikke dette så overraskende. Vi ruser oss vi også, men på ikke-kjemiske rusmidler, som f.eks. musikk. Ifølge en ny undersøkelse som Sentio Research har gjennomført for FMR og DNT-Edru livsstil sier 26,5 prosent av unge i aldersgruppen 18-22 år at de ikke har drukket alkohol siste år. Forskning fra Ungdata viser en generell nedgang i bruk av tobakk, alkohol og narkotika blant ungdom. Spørsmålet er: Hva ruser de seg på? Noe av svaret kan være musikk. Allerede i 1985 skrev musikkpedagogen Even Ruud boka, «Musikken – vårt nye rusmiddel?».

Mitt ærend her er delvis å peke på at kulturopplevelser fint kan greie seg uten alkohol eller andre rusgifter. Mange vil stille seg tvilende til dette. Jeg vil hevde at det er et spørsmål om læring, hva man blir vant til. Når alkoholen trenger seg inn på kino, teater, konserter, idrettsarenaer og andre steder, kommer ikke denne læringen i stand. Vi bør samles om å tilby ungdom (og voksne) alkoholfrie kultur- og idrettsarrangement.

Solidaritet og folkehelse

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Nicolay B. Johansen utdyper den 4. november hva han mener er hovedmotsetningen i narkotikapolitikken, interessekonflikten mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som ikke er avhengige og de 10 prosent som er det. I tillegg spør han om 260 narkotikarelaterte dødsfall årlig virkelig er en pris det er verdt å betale for folkehelseperspektivet i narkotikapolitikken. Det siste vil jeg si er å skyve de tunge stoffbrukerne foran seg, noe legaliseringsbevegelsen ofte gjør. Så lenge opioider omsettes og brukes, vil mange dø. Det ser vi ikke minst eksempler på i USA hvor både bruken og dødeligheten er langt høyere enn i Norge.

Den virkelige interessekonflikten går mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som gjerne vil bruke sine til nå illegale rusgifter uten fare for å bli straffet, og det store flertallet av befolkningen som ikke har noen objektiv interesse av at de selv, deres barn og ungdommer, søsken, samlivspartnere, kjærester, arbeidskamerater eller venner skal rammes av narkotikabruk og narkotikaavhengighet. Skulle antallet narkotikabrukere bli dobbelt så høyt ville jo også dobbelt så mange bli avhengige.

De ikke-avhengige stoffbrukerne spiller en svært viktig rolle i narkotikapolitikken ved å skape inntrykk av at de narkotiske stoffene er mer eller mindre ufarlige og at alle burde være i stand til å hanskes med dem. Dette siste vet vi ikke er tilfellet. Men rekreasjonsbrukerne sprer ikke bare ideene om og den sosiale aksepteringen av narkotikabruk, de sprer også de konkrete stoffene til andre. I en SIRUS-rapport fra 2015 framgår det at 57 prosent av cannabisbrukere i aldersgruppen 16-30 år hadde fått sin cannabis av kjente siste gang de brukte, mens 37 prosent hadde kjøpt den av kjente. Det er jo til sammen nesten alle! Det er de rekreasjonelle stoffbrukerne som er det uunnværlige leddet i narkotikamarkedet. De sprer stoff og ideene om stoff til andre, og det er derfor vi trenger et forbud som blir håndhevet.

Hvem er det da som trenger vår solidaritet? Selvfølgelig trenger de som har gått i fella og blitt avhengige av narkotika vår solidaritet. Samfunnet har gitt dem rett til behandling, og vi burde bygge ut et langt bedre ettervern, i form av bolig, arbeid/skolegang, og rusgiftfrie nettverk.

Men sårbare grupper i samfunnet, som har nok å bære på fra før, men som ennå ikke, eller i liten grad er blitt eksponert for narkotikabruk, de trenger også vår solidaritet. Ca. 20 prosent av ungdommen har psykiske vansker, og vi vet at minst halvparten av befolkningen blir en eller annen gang i livet rammet av psykiske problemer. 90 000 barn vokser opp med alkoholiserte foreldre. Fattigdom og sosiale problemer rammer mange, og vi vet at minst 10 prosent av oss er risikotakere. Det er altså nok av grupper i faresonen. Narkotika er ytterligere en unødvendig belastningsfaktor, som kan få en person til å vippe utfor kanten. La oss prøve å hindre at flere blir utsatt for den belastningen. 

Her kan du se mitt forrige innlegg i denne debatten.

Her kan du se innlegget fra Helge Waal som utløste denne debatten.