Å føle for fart

Av Marie Døhlen Lorentzen

Publisert 2005-12-20

Som liten guttunge startet ski-interessen å gro for Christopher Frankum (19) fra Hadeland. Siden den gang har opplevelsene nærmest stått i kø.

Christopher Frankum

Christopher er i dag en av Norges beste på twin-tip ski, eller jibbere som de også blir kalt. Han blir sponset av Salomon og er med i årets norske skifilm "First Price". Men det startet ikke her.

- Jeg startet i Bislingen på Grua som en liten kid som kjørte porter på slalåm, sier Christopher. Allerede som seksåring begynte han å kjøre konkurranser. - Det var konkurransene som var spennende, og det var veldig seriøst. Etterhvert ble det altfor seriøst, sier han og forteller at hjertet dunka mye før start. - Det var bare så synd at det ofte ikke varte mer enn et par sekunder.

Det ble mye etter hvert, og mye reising. Som 15-åring kom han med på U-15 landslaget i alpint, men han fant ut at dette ble altfor seriøst. Christopher bestemte seg derfor for å legge slalåmskiene på hylla.

- Du mister alt det sosiale når det blir så seriøst. De nærmeste vennene jeg hadde kom jo fra Gudbrandsdalen, så da begynte jeg å droppe ut litt, forteller Christopher.

En ny verden

Christopher måtte begynne å se seg rundt etter nye aktiviteter på ski, og det tok ikke lang tid før han og et sett med twin-tip ski nærmest bosatte seg i Varingskollen. - Der kjørte jeg rundt med snowboardere. Twin-tip miljøet var ikke så stort da, sier han. - Jeg så også masse skifilmer og prøvde å lære meg noen triks.

Jeg lurer på hva som var så mye mer fristende med twin-tip i motsetning til slalåm. - Twin-tip er mye friere. Du er ikke så bundet på porter og tid, og det er ikke så seriøst. Du kan bare cruise rundt og være med venner. I tillegg så lærer du noe hele tiden, forteller Christopher entusiastisk.
- Det er mange som tror at snowboardere og skikjørere er skikkelig slakke folk som bare henger rundt, men det stemmer overhode ikke. De er ofte i bakken fra morgen til kveld hver dag for å lære seg noen nye triks, sier han.

Jeg skjønner at denne sporten er ganske krevende. Men blir han ikke lei?
- Jeg har vært interessert i skikjøring hele livet, og jeg blir ikke lei så lenge det hele tiden kommer noe nytt. Man blir jo litt lei når det bare er dårlige forhold i bakken. I Kollen (Varingskollen) har det vært en del dårlig forhold det siste året fordi det har vært mest kunstsnø der, og da er det artig å dra rundt til andre skisteder, sier Christopher som også bruker en god del av sommerferien på ett eller annet sommerskisted i landet.

Det er ikke bare ordentlige skianlegg som frister denne gutten. - Vi drar ofte rundt i Oslo og finner en kul rail hvor vi kan holde på. Det er artig å finne ut hva det er mulig å kjøre ski på, forteller Christopher og forklarer at railene i Oslo ofte er trappegelendere. - Folk synes det er litt rart noen ganger, og av og til får vi kjeft fordi folk mener det er hærverk, sier han, men understreker at det hender at folk kommer bort for å se og at de blir skikkelig fascinert av det de holder på med.

- Det er litt mer risiko i byen, men det er litt av spenningen. Når du klarer det, da blir du skikkelig glad, sier han og smiler. - Hvert år når du kjøper årets skifilm så tenker du: Oi, gjorde de det? Det er artig å overraske, og det er det vi legger vekt på når vi filmer også, sier han. - Dessverre så er ikke arkitekturen i Oslo så veldig spennende.

Adrenalinkick

Christopher forteller at miljøet er nokså avslappet og at de i stedet for å se ned på hverandre velger å lære av hverandre og bli glade på andre sine vegne når de får det til. - Det er et fint samhold og jeg har fått et stort nettverk. Jeg kjenner etter hvert folk i alle de store skisentrene, så det er alltid noen å stå med, sier han.

Når det gjelder skader så er denne idretten intet unntak. - Lars Veen, en fyr jeg har kjørt sammen med helt fra jeg var liten, knakk ryggen da han var og kjørte i USA i fjor. Han var en av verdens beste, men nå er han lammet og sitter i rullestol. Det setter en støkk i deg når venner skades, sier Christopher litt vemodig. Selv sliter han med slitasje og overbelastning i det ene kneet. - Det merkes når jeg kjører mye. Ryggen og knærne er utsatt for hard påkjenning, sier han.

Allikevel føler han at det er verdt det. - Når du har en pause fra det om sommeren tenker du bare tilbake på hvor gøy det var om vinteren. Du tenker bare positivt og at dette skal bli en bra sesong.

Hva er det som ruser deg?

- Når farten blir stor, og hoppet blir stort da dunker hjertet og du vet ikke helt hvor stor fart du kan ta for å mestre hoppet, forteller han og munnen går med et over i et veldig ivrig gir. - Spesielt når du begynner å kjøre baklengs og tar triks og når du er opp-ned, da kjenner du det i hele kroppen. De første gangene jeg prøvde et opp-ned triks, når jeg så opp da og så at jeg hadde mestra det, så rista det i hele kroppen etterpå. Et skikkelig adrenalinkick, sier Christopher ivrig.

- Etter hvert så får du ikke så stort kick, og da må du finne noe nytt. Du går for enda større og enda vanskeligere triks. Til slutt kan det gå for langt og bli livsfarlig, sier han litt mer alvorlig. - Nå begynner hoppa å bli så gigantiske, så det må nærme seg stopp snart. Det er på tide å begynne å tenke på konsekvensene, sier han.

Å hele tiden være på jakt etter noe større og mer spennende trekker paralleller til narkotikabruk, hva er det som skiller dette fra skikjøring? - Skikjøring gir kun bra følelser og har ingen bivirkninger annet enn skader. Vi slipper å slenge rundt på gata og vi utvikler dessuten et stort nettverk istedenfor å bli utestengt fra samfunnet, sier Christopher.

"Mange av oss vil kjenne igjen den kollektive rus som kan oppstå på en rocke-konsert, eller under en fotballkamp. Men også utøverne, enten det er et godt rocke-band eller et fotballag oppnår naturligvis en rusopplevelse når de henholdsvis føler at de gjør en god innsats og har kontakt med publikum, og når de vinner. Vi har alle sett de gledes-scenene som kan oppstå etter OL-medaljer, cupfinale-seiere o.l."
Fra artikkelen "Positiv rus"i Mot Rusgift nr. 3-2004