Hun har ikke lengre kontroll på hvor mange år det er siden sist hun hadde en bopel. Løsningen har i flere år vært å sove ute med en dårlig sovepose, et telt som ikke er vanntett, i korridorer eller hos venner som har hatt plass.

Hun har i flere år prøvd å få hjelp fra det offentlige uten å oppfylle kravene, og føler nå at situasjonen er håpløs.

– Jeg er i en situasjon akkurat nå hvor jeg i ferd med å gi opp. Jeg vet ikke hvem flere jeg kan henvende meg til eller hvordan jeg skal gå frem. Jeg føler jeg har prøvd alt nå. Hver dag våkner jeg opp og håper jeg har flaks sånn at jeg får tak over hodet neste natt. Det er en dag av gangen og ingen fremtidsplaner. Dette er ikke noe liv. Det er et helvete, forteller en åpenhjertig Hanne Strand.

Bedre i fengsel

En løsning for å få tak over hodet har vært å sone i fengsel.

– Jeg hadde en dom på meg hvor jeg til slutt ba om å få lov til å sone for å komme meg vekk fra miljøet. Jeg har vurdert å bli kriminell for da får jeg i det minste mat, en seng og tak over hodet. Det er jo ikke slik at noen ønsker å bli en fengselsfugl, men det er dessverre et bedre alternativ enn å sove ute, forteller hun til Nordlys.

Vil av gaten

Strand har misbrukt amfetamin de siste 30 årene. Det siste året har hun prøvd å bli nykter og komme seg ut av det belastede rusmiljøet i Tromsø.

– Det har vært en og annen sprekk, men jeg prøver så langt det går å holde meg unna bybildet. Jeg er mye alene og er ganske ensom, men slik blir det når man kutter kontakten med miljøet. Det eneste jeg er på for tiden er beroligende medisiner for nervene og angsten. Jeg ønsker jeg hadde noen som kunne backet meg opp. Jeg ser jo at mange som ennå er rusmisbrukere får hjelp, men jeg vil kommet meg ut av det og av gaten, og hvor er systemet da, spør 50-åringen.

Mange hobbyer

Hanne elsker å være ute i naturen og har en lidenskap for tegning og gravering, og pleide før å selge kunsten sin på gaten. Nå mangler hun selvtillit og pågangsmot til å fortsette.

– Man går jo helt i kjelleren og det er vanskelig å se lyset i enden av tunellen. Jeg lager ennå kunst, men har ingen plass eller vilje til å selge det. Noen ganger selger jeg gatemagasinet Virkelig, men jeg prøver som sagt å holde meg unna byen. Om noen hadde tilbydd meg jobb så hadde jeg slått til på flekken uavhengig av hvilken jobb det er snakk om. Jeg har så langt ikke tydd til prostitusjon, men det er noe man tenker på, forteller hun videre.

Håper på medmenneskelighet

En av få som hun har kontakt med regelmessig er Alf Pedersen. Pedersen har lang erfaring med rusmisbrukere og har jobbet både på Kafé X og Kafé 103. I natt er det han som tilbyr husly til Hanne.

– Situasjonen til Hanne er ikke verdig. Jeg hjelper til så godt jeg kan både for henne og andre, men det har sine grenser. Det er altfor mange som ser på rusmisbrukere som dyr og glemmer av at dette er mennesker som har like rettigheter som alle oss andre. Dette er mennesker som har vært uheldig i livet og det er mange tragiske skjebner, så mitt håp er at både privatpersoner, det offentlige og bedrifter skal bli flinkere på medmenneskelighet til de aller svakeste, sier Pedersen.

Vil ha datteren på besøk

Hanne Strand er klar over at boligsituasjonen i Tromsø er vanskelig for de fleste, og har tenkt på å flytte vekk fra byen.

– Jeg er ikke tøff nok. Jeg har ingen egenkapital til å starte på nytt en annen plass. Jeg har også en voksen datter her i byen, og selv om vi har lite kontakt så er en av drømmene mine å ha et eget hjem her i Tromsø hvor hun kan komme på besøk og se hvor fint jeg har det, sier hun.