Tidsskriftet RUSFRI

Alkoholforskningen står på mange bein, enten vi snakker om disiplinforankring, teoretiske rammeverk, vitenskapelige metoder, eller perspektiv og målsettinger. Noen eksempler som illustrerer bredden i alkoholforskningen kan være studier av hvordan alkoholinntak påvirker sentralnervesystemet hos mus, studier av effekter av medikamentell behandling av alkoholmisbrukere, og studier av hvilken betydning arbeidsplassen har for alkoholvaner.

I Norge har alkoholforskningen gjennom de siste ti-årene hatt to kjernemiljøer; Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning ved Folkehelseinstituttet (tidligere Statens rettstoksikologiske institutt) som hovedsakelig driver (bio)medisinske studier på feltet, og Statens institutt for rusmiddelforskning SIRUS (tidligere Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning SIFA) som hovedsakelig driver epidemiologiske og samfunnsvitenskapelige studier på feltet. Utover disse to er andre viktige forskningsmiljøer Bergensklinikkene, Senter for Rus- og avhengighetsforskning (Seraf) i Oslo og Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR). I tillegg er det forskning på alkoholfeltet i varierende grad på universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og i andre deler av instituttsektoren.

 

Statens institutt for rusmiddelforskning har siden starten i 1960 (den gang Statens institutt for alkoholforskning) hatt spørreundersøkelser i befolkningen som et viktig arbeidsfelt, og instituttet har gjennom sin 50 år lange virksomhet blant annet generert svært lange tidsserier med sammenliknbare befolkningsdata om alkoholvaner og alkoholforbruk, noe som svært få andre land i verden har tilsvarende av. Vi kommer tilbake til enkelte funn fra disse datasettene.

 

Innenfor den epidemiologiske og samfunnsvitenskapelige alkoholforskningen har alkoholkonsumets fordeling vært et viktig forskningstema i lang tid. Den franske epidemiologen Sully Ledermann viste i sitt omfattende arbeid fra 1964 at det var en rekke kjennetegn ved fordelingen av alkoholkonsumet i befolkningen som er av betydelig interesse i flere henseender. Ledermann viste at alkoholkonsumet er svært skjevfordelt i befolkningen og at det er en nøye sammenheng mellom totalkonsumet av alkohol i befolkningen (eller gjennomsnittskonsumet per innbygger) og andelen i befolkningen som har et svært høyt konsum. En slik skjevfordeling innebærer også at en liten del av befolkningen står for en svært stor andel av det samlete alkoholkonsumet (Nordlund, 2003). Vi antar at den tiendedelen av befolkningen som drikker mest, drikker omtrent halvparten av all alkoholen som drikkes her i landet.

 

Et viktig norsk bidrag til den internasjonale alkoholforskningen var Ole-Jørgen Skogs teoretiske og empiriske videreutvikling av Ledermanns modell for fordelingen a alkoholkonsumet. I en rekke arbeider på 1970- og 1980-tallet viste Skog blant annet at andelen høykonsumenter i et samfunn er (omtrent) proporsjonal med kvadratet av gjennomsnittskonsumet i befolkningen. Med andre ord, - dersom gjennomsnittskonsumet øker til det dobbelte, vil antallet høykonsumenter øke til det firedobbelte. Den nære sammenhengen mellom totalkonsumet av alkohol i et samfunn og omfanget av alkoholmisbrukere eller høykonsumenter er knyttet til at konsumet er skjevfordelt, slik at en liten andel av befolkningen står for en betydelig andel av det totale alkoholforbruket. Skog viste at en slik fordeling ser man i ulike land med svært ulikt alkoholforbruk (Skog, 1991). Her i Norge hvor totalforbruket var (og er) relativt lavt, blir omkring halvparten av det totale alkoholforbruket konsumert av den tiendedelen som drikker mest. Skog viste også at det ikke bare er høykonsumentene som øker sitt forbruk når gjennomsnittkonsumet stiger, men at alle konsumentgrupper – enten de drikker lite, middels eller mye, i gjennomsnitt øker sitt forbruk når vi har en økning av totalforbruket (eller gjennomsnittskonsumet), og at en slik kollektiv forflytning langs en konsumakse kan forklares ved samhandling og gjensidig påvirkning mellom individer i sosiale nettverk (Skog, 1985).

 

Den nære sammenhengen mellom gjennomsnittkonsumet (eller totalforbruket) og andelen høykonsumenter i et samfunn, betyr også at det er en nær sammenheng mellom gjennomsnittskonsumet og omfanget av mange typer av alkoholrelaterte skader i et samfunn. Dette refererer vi gjerne til som totalforbruksmodellen. Ettersom totalforbruksmodellen tilsier at en økning i totalforbruket er forbundet med en økning i omfanget av alkoholrelaterte skader og vice versa, vil en reduksjon i totalforbruket av alkohol være svært viktig for å redusere omfanget av alkoholrelaterte skader i samfunnet. I et folkehelseperspektiv er totalforbruksmodellen dermed et sentralt begrep når det gjelder forebygging av alkoholskader (Nordlund, 2003). 

 

Det å følge utviklingen av totalforbruket av alkohol i et samfunn gir derfor en pekepinn om utviklingen i omfanget av alkoholrelaterte skader. Tilsvarende vil betydelige variasjoner i totalforbruket mellom ulike geografiske områder også gi en indikasjon på hvordan alkoholskadene varierer mellom disse områdene.

 

Sammenliknet med de fleste andre land har vi i Norge en alkoholstatistikk som går sjeldent langt tilbake i tid. Fra og med 1851 har vi en årlig statistikk over totalforbruket av alkohol. Det vil si, vi har årlige data på den registrerte omsetningen av alkohol. Dette er regnet om til liter ren alkohol per voksen innbygger (dvs over 15 år).

 

Figur 1 viser hvordan det registrerte alkoholforbruket har variert gjennom denne perioden på vel 150 år. Som vi ser, var forbruket ganske høyt i økonomisk gode tider på midten av 1850-tallet og midten av 1870-tallet, det var svært lavt under 1. verdenskrig og forbudstiden og ganske lavt under 2. verdenskrig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I perioden fra 1950 til 1980 økte det registrerte alkoholforbruket til over det dobbelte, deretter var det en nedgang i konsumet parallelt med nedgangstider i økonomien, og fra 1993 til 2009 har vi – parallelt med den økonomiske veksten - hatt en økning i alkoholsalget på 46%.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som vi ser av Figur 2, er forbruksøkningen siden tidlig på 1990-tallet først og fremst knyttet til økningen i vinforbruket. Fra 1993 til 2009 har vinforbruket (omregnet til liter ren alkohol) økt fra et gjennomsnitt på ca 0,9 liter til 2,3 liter per voksen innbygger, altså en økning til vel det dobbelte. Øl har gjennom hele perioden etter 2. verdenskrig vært den alkoholsorten vi drikker mest av (omregnet til ren alkohol), og slik er det – som vi ser av figur 2 – fremdeles. Ølforbruket har vært temmelig konstant de siste 20 årene, mens brennevinskonsumet hadde noe nedgang fram til slutten av 1990tallet og deretter har det vært en svak økning. Det har i perioder vært bekymring for ungdoms bruk av rusbrus, først og fremst i forbindelse med at rusbrus kom ut i salg i dagligvarebutikkene i 2003. Som vi ser av figur 2, utgjør rusbrusomsetningen en svært beskjeden del av det samlete alkoholforbruket (ca 1,5%).

 

Selv om vi har hatt en betydelig økning i totalforbruket av alkohol i Norge de siste 15 årene og nå har et totalforbruk som er omtrent det høyeste vi noen gang har hatt siden statistikkføringen startet i 1851, har vi likevel fremdeles et relativt lavt totalforbruk sammenliknet med de fleste andre europeiske land.

 

I tillegg til den alkoholen vi kjøper lovlig innenlands i butikker, på vinmonopolet eller på skjenkesteder (dvs det registrerte forbruket), har vi også et uregistrert forbruk av alkohol. Det uregistrerte konsumet omfatter i all hovedsak turistimport av alkohol (dvs grensehandel og tax-freehandel), hjemmelaget alkohol (fra vinlegging og hjemmebrenning) og smuglersprit. Hvor stort omfanget av det uregistrerte forbruket er, blir beregnet gjennom litt ulike metoder og tilnærminger.

 

I løpet av de siste par tiårene har det uregistrerte alkoholforbruket i Norge vært i størrelsesorden 1,5 til 2 liter ren alkohol per voksen innbygger. Dette kommer altså i tillegg til det registrerte forbruket, og det betyr at det samlete alkoholforbruket i gjennomsnitt per voksen innbygger i Norge i 2009 var på rundt 8 liter ren alkohol (se Figur 3).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I løpet av de siste tiårene har det uregistrerte konsumet variert noe, og ser ut til å ha vært høyest i første halvdel av 1990-tallet da det registrerte forbruket var relativt lavt. Den relative betydningen av ulike typer uregistrert alkohol er endret over tid. Hjemmebrent og hjemmelaget vin sto for størstedelen av det uregistrerte forbruket på slutten av 1970-tallet, mens det nå er turistimport (grensehandel og tax-freehandel) som utgjør størstedelen av det uregistrerte forbruket. På midten av 1990-tallet utgjorde smuglersprit også en ganske vesentlig andel av det uregistrerte forbruket, men i kjølvannet av en del metanoldødsfall fra smuglersprit er denne delen av det uregistrerte forbruket gått markant tilbake (Horverak & Bye, 2007).

 

I den voksne befolkningen (dvs > 15 år) i Norge drikker de aller fleste alkohol, om enn i svært varierende grad. Bare et lite mindretall (13%) rapporterer at de ikke har drukket alkohol i løpet av det siste året, og enda færre (5%) rapporterer at de aldri har drukket alkohol. Andelen avholdende har sunket betydelig i løpet av de siste 50 årene, fra 32% i 1956 til 11% i 2004. I denne perioden har det også vært en betydelig konvergens i alkoholavhold for kvinner og menn; mens andelen avholdende var vesentlig høyere blant kvinner (37%) enn blant menn (25%) på midten av 1950-tallet, var andelen avholdende omtrent like høy blant kvinner (15%) som blant menn (11%) på midten av 2000-tallet (Horverak & Bye, 2007; Rossow, 2007).

 

Spørreundersøkelser både her til lands og i en lang rekke andre land viser gjennomgående at menn i gjennomsnitt drikker vesentlig mer alkohol enn kvinner. Her i Norge har vi de siste årtiene sett at menns alkoholkonsum har ligget rundt 2,5 til 3 ganger høyere enn kvinners konsum. Figurene 4a og 4b er basert på data fra spørreundersøkelser i Norge gjennom de siste par tiårene og illustrerer denne betydelige kjønnsforskjellen i alkoholforbruk gjennom hele perioden (Horverak & Bye, 2007; Rossow, 2007).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi ser også av disse figurene at alkoholforbruket er høyest blant ungdom og unge voksne, og at konsumet avtar med økende alder.  

 

Figurene 4a og 4b illustrerer også at i perioden med en betydelig økning i totalforbruket av alkohol fra tidlig på 1990-tallet til midt på 2000-tallet, ser vi en økning i forbruket i alle aldersgrupper og for begge kjønn (Horverak & Bye, 2007). 

 

Det er særlig to aspekter ved alkoholkonsumet som er av betydning for skaderisikoen for den enkelte og for skadeomfanget i samfunnet; hvor mye vi drikker (per år og akkumulert over en rekke år) og måten vi drikker på, dvs om vi fordeler alkoholinntaket rimelig jevnt på (de fleste av) årets dager, eller om inntaket konsentreres på færre drikkesituasjoner og dermed i større grad er preget av beruselse eller fyll. Her i Norge har vi – i likhet med blant annet våre nordiske naboer - et drikkemønster som i stor grad er preget av beruselse. Det er først og fremst ungdom og unge voksne som ofte drikker seg beruset når de drikker, og menn rapporterer også oftere enn kvinner at de drikker seg beruset (Horverak & Bye, 2007).

 

Med et økende forbruk av vin i Norge ser det også ut til at tanken om at vi har fått et mer kontinentalt drikkemønster er mer utbredt og rotfestet. Spørreundersøkelser over flere tiår viser imidlertid at vi igjennom hele denne perioden i stor grad har konsentrert drikkesituasjonene til helgene, og at beruselsesdrikkingen i enda større grad foregår i helgene. Med et økende vinforbruk og totalt alkoholforbruk de siste 15 årene har vi også hatt en økning i antall beruselsessituasjoner, og andelen av drikkesituasjoner hvor man er blitt beruset er omtrent uendret eller har økt litt (Horverak & Bye, 2007). Hvorvidt vi har fått et mer kontinentalt drikkemønster i denne perioden, kan derfor i høy grad diskuteres. Det er i hovedsak vårt økende vinforbruk som tilsier at drikkemønsteret vårt har nærmet seg det vi ser i sør-europeiske land. Men, dersom vi med kontinentalt drikkemønster først og fremst mener at drikkesituasjonene er spredt utover ukedagene og at beruselse i liten grad preger drikkesituasjonene, har vi på ingen måte fått et mer kontinentalt drikkemønster.

 

Ikke minst i de nordiske land hvor det er lange tradisjoner for bruk av ulike alkoholpolitiske virkemidler er det også en lang tradisjon for studier av effekter av slike tiltak (Room, 2002). En oppsummering av empiriske studier av effekter av alkoholpolitiske tiltak som er blitt gjort i Finland, Norge og Sverige, viser en omfattende mengde studier over mange tiår (Mäkelä, Rossow, & Tryggvesson, 2002). En gjennomgang av den internasjonale forskningslitteraturen av ulike alkoholpolitiske tiltak ble gjort av Babor og medarbeidere (Babor, et al., 2003; Babor, et al., 2010). Jeg vil i det følgende gi en kort sammenfatning av den internasjonale forskningslitteraturen på dette feltet og deretter diskutere norske og nordiske studier av alkoholpolitiske tiltak i lys av den internasjonale forskningslitteraturen.

 

Innenfor den økonomiske forskningslitteraturen er det velkjent at pris er et viktig virkemiddel for å påvirke etterspørsel av en vare. Jo høyere pris, desto lavere etterspørsel og salg, og vice versa. I alkoholpolitikken er det først og fremst særavgifter på alkohol som har vært brukt for å påvirke alkoholprisene. Her til lands har særavgiftene på alkohol vært et sentralt virkemiddel i alkoholpolitikken, og Norge har ett av de høyeste særavgiftsnivåene på alkohol i Europa (Österberg & Karlsson, 2002).

 

Her i Norge har det vært gjort flere studier av sammenhengen mellom pris og etterspørsel av alkohol. Funnene fra disse norske studiene viser en klar negativ sammenheng mellom alkoholpriser og alkoholsalg (Alver, 2004; ECON, 1998; Horverak, 1977; Strand, 1993). Det vil si at en høyere pris er forbundet med lavere salg, og omvendt: med lavere pris blir salget høyere. Funnene i disse norske studiene er i tråd med hva man også har funnet i en rekke andre land. En nylig publisert oversiktsstudie presenterte resultater fra 112 publiserte studier om sammenhengen mellom pris og alkoholsalg og viste at disse studiene fant en klar negativ sammenheng mellom pris og salg. Med andre ord: dersom alkoholprisen går opp, vil salget gå ned, og når prisen går ned, vil salget gå opp (Wagenaar, Salois, & Komro, 2009).

Også andre nordiske studier (først og fremst i Finland og Sverige) har – i likhet med studier i en rekke andre land – funnet systematiske negative sammenhenger mellom pris og salg av alkohol; jo høyere pris, - desto lavere salg (Mäkelä, et al., 2002).

 

Et annet sentralt alkoholpolitisk virkemiddel er å begrense tilgjengeligheten av alkohol. Dette gjøres i mange land ved å ha begrensninger på antall salgs- eller skjenkesteder, ved å begrense åpningstidene for salg og skjenking av alkohol og ved å ha aldersgrenser for kjøp av alkohol og restriksjoner mht salg og skjenking til åpenbart berusete personer.

 

En gjennomgang av den internasjonale forskningslitteraturen (Babor, et al., 2003; Babor, et al., 2010) viste at en lang rekke studer har vist at ulike former for begrensninger i tilgjengelig­heten av alkohol har betydning for alkoholsalget og for omfanget av alkoholrelaterte skader. Så vel begrensning av antall salgs- og skjenkesteder som begrensning av salgs- og skjenketider kan bidra til å redusere alkoholkonsum og alkoholrelaterte skader. Ett eksempel på en betydelig endring i tilgangen til alkohol er fra Finland i 1969 da øl ble tillatt solgt i dagligvareforretninger. Konsekvensene av den betydelige økningen i alkoholtilgjengeligheten var ikke bare en stor (46%) økning i det totale alkoholforbruket, men flere studier viste også at omfanget av en rekke typer alkoholrelaterte skader økte relativt sett enda mer (Mäkelä, et al., 2002). Det er også vist at det å ha en nedre aldersgrense for kjøp av alkohol kan i seg selv redusere konsum og skader blant ungdom (Wagenaar & Toomey, 2002).

 

Betydningen av en endring i alkoholtilgjengeligheten avhenger selvsagt blant annet av hvor stor tilgjengelighetsendring det dreier seg om. En rekke norske studier har belyst betydningen av ulike endringer i alkoholtilgjengelighet, som f eks betydningen av lokale ølmonopol, lørdagsstengning av vinmonopolutsalg, åpning av vinmonopolutsalg i en kommune og streiker på Vinmonopolet (Mäkelä, 2002; Rossow, 2002). Alt i alt peker disse studiene i retning av at relativt små endringer i tilgjengelighet av ulike alkoholsorter har ført til noe dreining i drikkesortspreferanser (f eks økt tilgjengelighet av vin/brennevin har økt konsumet av disse drikkesortene, men på bekostning av andre drikkesorter), men ingen vesentlig endring i totalforbruket. Når det gjelder betydningen av å ha selvbetjente butikker (i stedet for salg over disk), har dette vært studert både i Sverige og Norge, og studiene har vist at en slik form for økt tilgjengelighet innenfor butikken også fører til en viss økning i alkoholforbruket (Horverak, 2008; Skog, 2000).

 

Ikke bare i de nordiske land men også i flere canadiske provinser og amerikanske delstater er det et statlig monopol på detaljomsetningen av alkohol. En slik monopolordning regulerer tilgjengeligheten av alkohol i flere henseender og innebærer gjerne en begrensning i salgstider og antall salgssteder. Det er også rimelig godt dokumentert at en monopolordning innebærer mindre alkoholforbruk og skader, og at en oppheving av monopolordningen vil øke forbruket og skadeomfanget (Her, Giesbrecht, Room, & Rehm, 1999; Norström, et al., 2010). Et annet argument for å ha en statlig monopolordning for alkoholsalg er antakelsen av at fraværet av privatøkonomiske interesser innebærer en bedre sosial kontroll med alkoholsalget (dvs at man unngår å selge alkohol til mindreårige og berusete personer). Dette er i noen grad understøttet av undersøkelser i Finland og Norge som har vist at kontrollen med aldersgrensen håndheves bedre i monopolbutikker enn i dagligvarebutikker (Rossow, Karlsson, & Raitasalo, 2008).

 

Mens virkemidler som høye avgifter og begrenset tilgjengelighet har betydning for etterspørsel og salg av alkohol, er det andre virkemidler som retter seg mot å begrense de alkoholrelaterte skadene i bestemte situasjoner eller kontekster hvor skaderisikoen er forhøyet.

 

Det er godt dokumentert at alkoholpåvirkning reduserer bil­føreres oppmerksomhet og reaksjonsevne, og med økende promille øker også risikoen for trafikkulykker og skader. Svært mange land har derfor en promillegrense. En rekke studier har vist at det å ha en promillegrense og det å senke promillegrensen (fra f eks 0,8 til 0,5), reduserer omfanget av alkoholrelaterte trafikkskader (Babor, et al., 2003; Babor, et al., 2010). Tiltak for å håndheve promillegrensen som tilfeldige promillekontroller i trafikken og sanksjoner (bøter og inndragning av førerkort) ved avdekket promillekjøring har også dokumentert effekt på omfanget av alkoholrelaterte trafikkskader (Babor, et al., 2003; Babor, et al., 2010).

 

Norge var det første landet i verden som innførte promillegrense i trafikken, og promillegrensen ble senket fra 0,5 til 0,2 i 2001 etter at Sverige allerede hadde gjort tilsvarende. En studie av effekten av den senkete promillegrensen i Sverige viste at omfanget av trafikkulykker gikk noe ned i tilknytning til den reduserte promillegrensen (Norström, 1997), men det er usikkert om denne nedgangen i trafikkulykker kunne tilskrives den senkete promillegrensen eller om den skyldtes andre forhold, som for eksempel økt promillekontroll i trafikken.

 

Skjenkesteder er en arena hvor risikoen for alkoholrelatert aggresjon og vold er høyere enn mange andre arenaer (Graham, Bernards, Osgood, & Wells, 2006). Tiltak for å begrense slik aggresjon og vold omfatter blant annet kursing av personale i å hindre overskjenking av gjester og konflikthåndtering og gode kontroller av skjenkestedene. Slike tiltak kan ha effekt på overskjenking og vold på skjenkesteder (Babor, et al., 2010; Graham, et al., 1998).

 

I Stockholm har man over mange år hatt det såkalte ’STAD-prosjektet’ hvor bl a kursing av serveringspersonale og kontroll av skjenkestedene har resultert i en betydelig reduksjon i voldsforekomsten nattestid (Wallin, 2004). I Norge har man utviklet tiltaket ’Ansvarlig vertskap’ nettopp med øye for å redusere overskjenking og vold på skjenkestedene. Tiltaket har vært iverksatt i en del norske kommuner, og det har vært evaluert i flere studier (Rossow & Baklien, 2010). Disse studiene viser imidlertid at ’Ansvarlig vertskap’-tiltaket i Norge er en ’light-versjon’ uten kontroll- og sanksjonselementene, og tiltaket har ikke hatt de ønskete effekter på overskjenking og vold. De norske studiene av tiltak på skjenkesteder har dermed ikke kunnet bekrefte de positive effekter som man har funnet i Stockholm, men det er viktig å merke seg at dette trolig skyldes at det norske tiltaket bare inneholder noen av de elementene som har inngått i virksomme tiltak.

 

Et svært populært og utbredt tiltak for å forebygge alkoholbruk blant ungdom er ulike typer av skoleprogrammer. Det har også vært gjort en omfattende mengde av evalueringsstudier av slike skoleprogrammer. Over tid har slike skoleprogrammer endret karakter og form, men det store antall evalueringsstudier har i all hovedsak ikke funnet noen effekt av noen av disse skoleprogrammene mht alkoholkonsum eller alkoholrelaterte skader blant elevene (Babor, et al., 2010; Pape, 2009).

 

Her i Norge er det en rekke ulike typer av forebyggingsprogrammer som blir iverksatt i skolene, både på ungdomsskoletrinnet og i videregående skoler, og mange skoler ser ut til å ha flere ulike typer av forebyggingsprogrammer gående parallelt. Det har vært gjort noen evalueringsstudier av slike forebyggingsprogram i Norge, og en gjennomgang av forebyggingsprogrammer i skolen på en rekke ulike områder konkluderte med at bare ett program på alkohol- og narkotikafeltet (Unge og rus) hadde dokumentert effekt (Nordahl, Natvig, Samdal, Thyholdt, & Wilhelmsen, 2006). Evalueringsstudiene av Unge og rus konkluderte med at programmet hadde effekt på ungdoms alkoholkonsum på kort sikt (etter 2-3 måneder) (Wilhelmsen, Laberg, & Klepp, 1994), men programmet hadde ikke effekt på noe lengre sikt (etter ett år (Wilhelmsen & Laberg, 1996). En nøyere gjennomgang av studien av korttidseffekt av tiltaket ga imidlertid grunn til å betvile om det er dokumentert en korttidseffekt av tiltaket (Pape, Baklien, & Rossow, 2007). Evalueringene av dette norske skoleprogrammet er derfor i tråd med hva man generelt har funnet i en lang rekke av slike evalueringsstudier; skolebaserte forebyggingsprogrammer synes ikke å ha noen effekt over tid på alkoholbruk eller alkoholrelaterte skader blant ungdom.

 

Den norske samfunnsvitenskapelige og epidemiologiske alkoholforskningen bygger selvsagt i stor grad på den internasjonale forskningsbaserte kunnskapen på feltet. Både når det gjelder problemstillinger, metodevalg og teoriforankring har norsk alkoholforskning bygget på en god kjennskap til den internasjonale forskningslitteraturen. Ole-Jørgen Skogs videreutvikling av Sully Ledermanns modell om alkoholforbrukets fordeling, som jeg har nevnt tidligere, er ett godt eksempel på dette. Som på andre forskningsområder har den norske forskningen på alkoholfeltet også etterprøvet om man f eks finner de samme trender eller uttrykk, samme type sammenhenger eller forklaringer eller samme type rammebetingelser for implementering eller effekter av tiltak som det man har funnet i andre land. De nevnte evalueringsstudiene av tiltaket ’Ansvarlig vertskap’ kan være ett eksempel på dette.

 

På noen områder har norsk alkoholforskning også bidratt med originale og viktige bidrag til den internasjonale forskningslitteraturen. Dette gjelder blant annet flere studier av alkoholpolitiske virkemidler, som f eks betydning av ølmonopol, lørdagsstengning av vinmonopolbutikker eller selvbetjening i vinmonopolbutikkene. Det er særlig interessant at man har åpnet for prøveordninger som har sikret et best mulig forskningsmessig design for å evaluere betydningen av disse virkemidlene. Eksempelvis ble introduksjonen av selvbetjente vinmonopolbutikker begrenset til et utvalg av butikker/områder som sikret at man fikk tilsvarende kontrollbutikker/områder uten selvbetjening (Horverak, 2008). En liknende ordning skjedde i Sverige noen år tidligere da man skulle evaluere selvbetjente butikker i Systembolaget (Skog, 2000). Et annet eksempel er studien av folks oppfatning av hva alkoholmisbruk er, - her viser analyser av data fra 1960-, 1980- og 2000-tallet at oppfatningene er betydelig endret over tid, og med et ’våtere’ samfunn er befolkningen mer liberale og har større toleranse for hva som regnes som ’misbruk’ (Nordlund, 2008).

 

I mange sammenhenger har norske forskere deltatt i ulike internasjonale forskningsprosjekter på alkoholfeltet. Ett sentralt prosjekt i så måte er ’Alcohol and Public Policy’- prosjektet, hvor en rekke forskere fra mange land i felleskap har oppsummert den internasjonale forskningslitteraturen på effekter av ulike alkoholpolitiske tiltak. Prosjektet startet tidlig på 1970-tallet, og den første publikasjonen ’Alcohol Control Policies in Public Health Perspective’ (Bruun, et al., 1975) var forfattet av 11 forskere fra ulike land, deriblant Ole-Jørgen Skog fra Norge. Om lag 20 år seinere var det en gruppe på 17 forskere som foretok en ny slik gjennomgang av forskningslitteraturen ; ’Alcohol Policy and the Public Good’ (Edwards, et al., 1994). Med den stadig økende takten i vekst av forskningslitteratur kom en tredje gjennomgang av den internasjonale forskningslitteraturen om alkoholpolitiske virkemidler snaut ti år seinere; ’Alcohol: No ordinary commodity. Research and public policy’ (Babor, et al., 2003) igjen med norsk deltakelse i en forfattergruppe på 15 forskere. En revisjon av denne boka ble publisert i år (Babor, et al., 2010). I et globalt perspektiv er studiene av alkoholpolitiske virkemidler basert på forskning fra et begrenset antall rike land. Men, det er på den annen side verdt å merke seg at funnene fra disse studiene i hovedsak er ganske entydige, det vil si at mange av de alkoholpolitiske virkemidlene synes å ha omtrent samme type effekt på tvers av ulike land.

 

Et annet viktig internasjonalt prosjekt som har gått over mange år og hvor norske forskere deltar, er de komparative undersøkelsene av alkohol-, tobakks- og narkotikabruk blant tenåringer i et stort antall europeiske land; ’European School Project on Alcohol and Drugs’ (ESPAD) (Hibell, et al., 2009). Data fra ESPAD viser blant annet at det også blant skoleungdom er betydelige forskjeller i drikkemønster mellom ulike land. Her i Norge og i våre nordiske naboland (med unntak av Danmark) er ikke drikkefrekvensen særlig høy, men til gjengjeld drikker ungdom seg beruset i et flertall av drikkesituasjonene. I sør-europeiske land derimot, rapporterer ungdom at når de drikker, er det sjelden de drikker seg beruset.

 

Et annet komparativt prosjekt som dekket alkoholvaner, sammenhenger mellom alkoholforbruk og skader og bruk av alkoholpolitiske virkemidler i 15 europeiske land; European Comparative Alcohol Study’ (ECAS) (Norström, 2002) hadde også flere norske deltakere. Dette prosjektet er seinere blitt modell for tilsvarende komparative analyser for kanadiske delstater, øst-europeiske land og amerikanske delstater, og også i disse etterfølgende prosjektene har norske forskere deltatt. Både i ECAS og i de etterfølgende prosjektene har man blant annet funnet at det er klare sammenhenger mellom alkoholkonsum og dødelighet av en rekke ulike årsaker, men hvor sterk sammenhengen er, synes å være betinget av drikkemønsteret i de ulike landene eller delstatene; - dvs jo mer drikkemønsteret i et land er preget av beruselsesdrikking, desto sterkere sammenheng finner man mellom alkoholkonsum og skadeomfang. Eller sagt på en annen måte; i land hvor fylla er et framtredende trekk ved drikkemønsteret, får man mer skader per liter alkohol per innbygger per år, enn i land hvor drikkemønsteret ikke er preget av beruselsesdrikking.

 

Ofte med initiativ fra - og til dels også finansiering fra - det tidligere ’Nordisk alkohol- och Drogforskningsnemd’ – NAD – har norske forskere i stor grad vært involvert i en rekke nordiske alkoholforskningsprosjekter. Dette har til dels vært komparative studier av drikkevaner i de nordiske land (Mäkelä, et al., 1999) eller trender i alkoholrelaterte skader (Rossow, Mäkelä, & Österberg, 2007), men det har blant annet også omfattet studier av mulige differensielle effekter av alkoholpolitiske virkemidler (Room, 2002). I det sistnevnte prosjektet fant man blant annet at alkoholpolitiske virkemidler som regulering av tilgjengelighet ofte synes å ha større effekt på høykonsumenter eller mer marginaliserte grupper av alkoholmisbrukere enn på befolkningen generelt.

 

Forskningsmessige utfordringer går gjerne langs flere dimensjoner som f eks ressursmessige prioriteringer, kompetansebygging og tematiske prioriteringer og valg av problemstillinger. Den norske samfunnsvitenskapelige og epidemiologiske alkoholforskningen har med sin hovedbase i ett forskningsinstitutt hatt mulighet for å ha en høy grad av stabilitet og vedlikehold av sentral forskningskompetanse og mulighet for betydelig langsiktighet i forskningsprosjektene. Dette har trolig vært avgjørende for at man blant annet har kunnet etablere lange tidsserier med befolkningsundersøkelser som danner grunnlaget for å kunne beskrive forbruksutvikling og drikkevaner over tid (jfr figurene 4.a og 4.b og Horverak & Byes analyser). En viktig utfordring for norsk alkoholforsking framover vil være å kunne ivareta en slik stabilitet og langsiktighet videre.

 

En annen type utfordring for den norske alkoholforskningen vil være å fylle grenseområdene mellom de ulike ’beina’ som alkoholforskningen står på, gjennom enda mer utstrakt forskningssamarbeid mellom de samfunnsvitenskapelige, epidemiologiske, basalmedisinske og klinikknære forskningsmiljøene. Et forskningssamarbeid mellom ulike typer miljø innebærer ikke nødvendigvis empiriske samarbeidsprosjekt, - for mange formål vil det antakelig også være svært nyttig å etablere eller utvikle slikt samarbeid først og fremst med sikte på å forvalte og formidle den forskningsbaserte kunnskapen på feltet.

 

En type - til dels berettiget – kritikk mot den samfunnsvitenskapelige alkoholforskningen er at forskerne og forskningsmiljøene ikke har tilstrekkelig nærhet til den virkeligheten man studerer. En utfordring vil utvilsomt være å imøtekomme denne kritikken der den har klar relevans for forskningen f eks med hensyn til identifisering av sentrale og relevante problemstillinger og tolkninger av funn. Det betydelige spriket man ofte ser mellom forskningsbasert kunnskap og politiske beslutninger på alkoholområdet kan samtidig gi grunn til å anta at kunnskapen ikke når tilstrekkelig godt ut til praksisfeltet og policy-arenaene. En utfordring for forskningsmiljøene må derfor også være å finne gode kanaler og former for formidling av den forskningsbaserte kunnskapen til de relevante aktørene på feltet.

 

Med begrensete ressurser vil prioriteringer av tematiske satsinger alltid være en vesentlig utfordring for et forskningsfelt eller et forskningsmiljø. Den samfunnsvitenskapelige og epidemiologiske alkoholforskningen i Norge har, slik jeg ser det, flere hensyn å ivareta i så måte. Tematiske prioriteringer bør blant annet sees i forhold til samfunnsmessig relevans og anvendbarhet både i norsk og internasjonal sammenheng. Samtidig vil det være viktig å balansere omfanget av anvendbar empirisk forskning mot behovet for metodeutvikling og teoriutvikling. Noen typer av anvendt empirisk alkoholforskning vil i første rekke ha nasjonal interesse. For forskningsmiljøene og forskerne selv vil en internasjonal orientering i forskningsprosjekter og publisering antakelig bli vektlagt i enda større grad i årene som kommer, og norsk alkoholforsking bør også kunne tilføre den internasjonale forskningen en rekke viktige bidrag i årene framover. Som nevnt har norsk alkoholforsking bidratt til den internasjonale kunnskapen på alkoholfeltet på flere måter, og så vel ulike typer komparative prosjekt som evalueringer av intervensjoner vil trolig fortsatt kunne være sentrale bidrag i så måte. Et annet område hvor Norge har et særlig potensiale for å bidra til den internasjonale forskningslitteraturen, også innenfor alkoholforskningen, er epidemiologiske studier basert på registerdata.

 

Alkoholforskningsmiljøer i andre land vil antakelig stå overfor mange av de samme typene utfordringer som norsk alkoholforskning. Men mange forskningsmiljøer i andre land har antakelig vesentlig større usikkerhet og utfordringer knyttet til framtidig forskningsfinansiering og stabilitet og langsiktighet i forskningen.

  

 

Alver, Ø. O. (2004). Om pris og etterspørsel etter alkohol i Norge. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.

Babor, T., Caetano, R., Casswell, S., Edwards, G., Giesbrecht, N., Graham, K., et al. (2003). Alcohol: no ordinary commodity. Research and public policy. Oxford: Oxford University Press.

Babor, T., Caetano, R., Casswell, S., Edwards, G., Giesbrecht, N., Graham, K., et al. (2010). Alcohol: No ordinary commodity. Research and public policy. Second edition. Oxford: Oxford University Press.

Bruun, K., Edwards, G., Lumio, M., Mäkelä, K., Pan, L., Popham, R., et al. (1975). Alcohol control policies in public health perspective. Helsinki: The Finnish Foundation for Alcohol Studies.

ECON (1998). Markedet for alkoholdige drikker. Oslo: ECON.

Edwards, G., Anderson, P., Babor, T., Casswell, S., Ferrence, R., Giesbrecht, N., et al. (1994). Alcohol Policy and the Public Good. Oxford: Oxford University Press.

Graham, K., Bernards, S., Osgood, D. W., & Wells, S. (2006). Bad nights or bad bars? Multi-level analysis of environmental predictors of aggression in late-night large-capacity bars and clubs. Addiction, 101(11), 1569-1580.

Graham, K., Leonard, K. E., Room, R., Wild, T. C., Pihl, R. O., Bois, C., et al. (1998). Current directions in research on understanding and preventing intoxicated aggression. Addiction, 93(5), 659-676.

Her, M., Giesbrecht, N., Room, R., & Rehm, J. (1999). Privatizing alcohol sales and alcohol consumption: Evidence and implications. Addiction, 94, 1125-1139.

Hibell, B., Guttormsen, U., Ahlström, S., Balakireva, O., Bjarnason, T., Kokkevi, A., et al. (2009). The 2007 ESPAD report. Substance use among students in 35 countries. Stockholm: Swedish Council for Information on Alcohol and other Drugs.

Horverak, Ø. (1977). Etterspørselen etter brennevin og vin i Norge. En analyse av sammenhengen mellom omsatt kvantum og priser på brennevin og vin. Oslo: Statens institutt for alkoholforskning.

Horverak, Ø. (2008). The transition from over-the-counter to self-service sales of alcoholic beverages in Norwegian monopoly outlets. Implications for sales and customer satisfaction. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 25(2), 77-99.

Horverak, Ø., & Bye, E. K. (2007). Det norske drikkemønsteret. En studie basert på intervjudata fra 1973 til 2004. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.

Mäkelä, P., Fonager, K., Hibell, B., Nordlund, S., Sabroe, S., & Simpura, J. (1999). Drinking habits in the Nordic countries. Oslo: National Institute for Alcohol and Drug Research.

Mäkelä, P., Rossow, I., & Tryggvesson, K. (2002). Who drinks more or less when policies change? The evidence from 50 years of Nordic studies. In R. Room (Ed.), The effects of Nordic alcohol policies? What happens to drinking and harm when alcohol controls change? (pp. 17-70). Helsinki: Nordic Council for Alcohol and Drug Research.

Nordahl, T., Natvig, H., Samdal, O., Thyholdt, R., & Wilhelmsen, B. U. (2006). Vurdering av rusprogrammer i skolen. In T. Nordahl, Ø. Gravrok, H. Knudsmoen, T. M. B. Larsen & K. Rørnes (Eds.), Forebyggende innsatser i skolen (pp. 78-119). Oslo: Utdanningsdirektoratet.

Nordlund, S. (2003). Totalforbruksteorien og dens betydning for alkoholpolitikken. Tidsskrift for den Norske Legeforening, 123(1), 46-48.

Nordlund, S. (2008). What is alcohol abuse? Changes in Norwegians’ perceptions of drinking practices since the 1960s. Addiction Research and Theory, 16(1), 85-94.

Norström, T. (1997). Assessment of the impact of the 0.02% BAC-limit in Sweden. Studies on Crime and Crime Prevention, 6, 245-248.

Norström, T. (Ed.). (2002). Alcohol in postwar Europe. Consumption, drinking patterns, consequences and policy responses in 15 European countries. Stockholm: National Institute of Public Health.

Norström, T., Miller, T., Holder, H., Österberg, E., Ramstedt, M., Rossow, I., et al. (2010). Potential consequences of replacing a retail alcohol monopoly with a private license system: results from Sweden. Addiction.

Pape, H. (2009). Skoletiltak som synes å gi effekt: fruktbar forskning om rusforebygging eller suspekte historier om suksess? Nordisk alkohol- og narkotikatidsskrift, 26, 341-354.

Pape, H., Baklien, B., & Rossow, I. (2007). Villedende om rusforebygging i skolen (Misleading about substance abuse prevention in schools). Norwegian Medical Journal 127(10), 1399.

Room, R. (Ed.). (2002). The effects of Nordic alcohol policies. What happens to drinking and harm when alcohol controls change? Helsinki: Nordic Council for Alcohol and Drug Research.

Rossow, I. (2007). Er menn farligst for seg selv eller andre? (om kjønn og rusmiddelbruk). In B. Schei & L. S. Bakketeig (Eds.), Kvinner lider - menn død (pp. 204-220). Oslo: Gyldendal.

Rossow, I., & Baklien, B. (2010). Effectiveness of responsible beverage service: the Norwegian experiences. Contemporary Drug Problems, 37, 91-107.

Rossow, I., Karlsson, T., & Raitasalo, K. (2008). Old enough for a beer? Compliance with minimum legal age for alcohol purchases in monopoly and other off-premise outlets in Finland and Norway Addiction, 103, 1468-1473.

Rossow, I., Mäkelä, P., & Österberg, E. (2007). Explanations and implications of concurrent and diverging trends. Alcohol consumption and alcohol-related harm in the Nordic countries in 1990-2005. Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 24, 85-95.

Skog, O.-J. (1985). The collectivity of drinking cultures: a theory of the distribution of alcohol consumption. British Journal of Addiction, 80, 83-99.

Skog, O.-J. (1991). Drinking and the distribution of alcohol consumption. In D. J. Pittman & H. Raskin (Eds.), White society, culture, and drinking patterns reexamined (pp. 135-156). New Brunswick, NJ: Alcohol Research Documnetation.

Skog, O.-J. (2000). An experimental study of a change from over-the-counter to self-service sales of alcoholic beverages in monopoly outlets. Journal of Studies on Alcohol, 61, 95-100.

Strand, M. M. (1993). Pris- og inntektselastisiteter for brennevin og vin. Oslo: Universitetet i Oslo.

Wagenaar, A. C., Salois, M. J., & Komro, K. A. (2009). Effects of beverage alcohol price and tax levels on drinking: a meta-analysis of 1003 estimates from 112 studies. Addiction, 104(2), 179-190.

Wagenaar, A. C., & Toomey, T. L. (2002). Effects of minimum drinking age laws: Review and analyses of the literature from 1960 to 2000. [Review]. Journal of Studies on Alcohol, 206-225.

Wallin, E. (2004). Responsible beverage service. Effects of a community action project. Stockholm University, Stockholm.

Wilhelmsen, B. U., & Laberg, J. C. (1996). Primærforebyggende alkoholundervisning i ungdomsskolen: positive korttidseffekter. Norsk Epidemiologi, 6, 91-96.

Wilhelmsen, B. U., Laberg, J. C., & Klepp, K.-I. (1994). Evaluation of two student and teacher involved alcoholprevention priogrammes. Addiction, 89, 1157-1165.

Österberg, E., & Karlsson, T. (Eds.). (2002). Alcohol policies in EU member states and Norway. A collection of country reports. Helsinki: Stakes.