Knut og Siv

Alle kan bli avhengige dersom de får tilført nok avhengighetsskapende medikamenter over tilstrekkelig lang tid, sa han. Noen har lettere for det enn andre, men de fleste kan ende opp som stoffavhengige. Løvli benyttet anledningen til å kommentere legemiddelindustriens aktivitet. De driver etter hans mening et kynisk spill overfor folk. Han brukte som eksempel legemiddelet ”Temgesic”(inneholder buprenorfin – som i dag bl.a. brukes i vedlikeholdsbehandling. Red. anm.), som kom på markedet for ca. 20 år siden. En del sykehus tok det i bruk som smertebehandling overfor pasienter som hadde vært utsatt for ulykker eller tilstander som medførte store smerter. Mange av dem som fikk Temgesic på slikt grunnlag, finner man igjen i stoffmiljøet i dag, sa Løvli, eller de går på ulike legeforskrevne morfinpreparater, uten å være synlige på gata.

Etterlyser ny tenkning om smertebehandling

Han etterlyste ny tenkning når det gjelder smertebehandling. Et ungt menneske som kommer inn på et legekontor med brukket arm bør ikke få forskrevet 100 Paralgin Forte for å ta med hjem. Det kan føre til at pasienten ber om mer når boksen er tom. Med Paralgin Forte vil man etter Løvlis vurdering føle at man har like store smerter som før, selv om smerten er i ferd med å avta. I stedet bør vi finne metoder som stimulerer kroppen til å produsere mer av sin egen morfin. Vi må ikke gi unge mennesker tilvenning til morfinpreparater så lettvint som vi gjør i dag. Og leger må begynne å etablere nedtrappingsplaner for pasienter som har gått på morfinpreparater og vanedannende stoffer i lang tid, personer som ikke greier å stå opp om morgenen før de har tatt seg en tablett. Tar vi fra dem resepten, har vi dem fort ute i stoffmiljøet for å kjøpe medikamenter der, slik at de kan komme seg på jobb. Det finnes også sovemedisiner som ikke er avhengighetsskapende, og som brukes innen psykiatrien, for eksempel Vallergan. Disse er å foretrekke, mener Løvli. Selv om de gir litt ”hangover”, kan man gå på disse i ukesvis, og likevel stoppe opp uten å ha noe ”sug”.

Veien inn i avhengighet

Løvli ble selv ”hekta” etter en arbeidsulykke for ca. 20 år siden, fikk en brist i rygghvirvelen, prolapser, nesten avrevne senefester, og fikk utskrevet store mengder Paralgin Forte pluss et annet morfinpreparat som i dag er forbudt. Dette stoffet, Nobak, hadde veldig god virkning på muskelsmerter, og ble også skrevet ut for eksempel til folk som hadde poliomyelitt. Etter sykehusoppholdet lå Løvli hjemme og spiste piller en gang på begynnelsen av 90-tallet, da en av behandlerne fra Tyrili, som han kjente, kom på besøk. Han hevdet at Løvli var en av de verste narkomane han hadde sett. Han låste døra og startet en avrusning på et døgn, men hadde ikke tid til mer, så Løvli hadde mer piller, og fortsatte. Men så fikk han et nytt besøk, denne gangen av en kompis som selv var stoffavhengig. Mens Løvli gikk en tur på toalettet, stjal kompisen alle pillene hans og stakk, men lot Nobak-boksen være igjen, for det visste han ikke hva var. Legen ville imidlertid ikke skrive ut mer Paralgin Forte, og dermed begynte runddansen med skifter av leger hit og dit for å få mer medikamenter. Han benyttet mye Legevakten, for der var det som oftest unge leger, vikarer og lignende. Han skadet seg selv for å få Paralgin Forte, men etter hvert begynte legene å kjenne ham igjen, og da måtte han begynne å reise til Oslo for å kjøpe.

Ikke morfinpreparater – men kortison

Under et fengselsopphold fikk han tak i mindre preparater enn ellers, han fikk store smerter og mistet førligheten i beina. Han greide verken å ligge eller å stå eller sitte, fordi ryggraden var betent fra nakken og ned til halebeinet, og var hovnet opp til dobbelt størrelse. Så da han kom på sykehuset for å ta røntgenbilde, sa sykepleieren, før han hadde fått av seg T-skjorta: ”Her ser vi at du har smerter”. Men i fengselet aksepterte de ikke morfinpreparater, så løsningen ble én kortisonsprøyte i ryggvirvelen, og én i senefestene. Dagen etter var smertene som ved et trylleslag redusert med ca. 75 prosent.

Gatetilværelsen – et helvete

Likevel fortsatte han med preparater da han kom ut av fengselet, men greide å trappe seg ned. Det var i det tidsrommet at han traff og ble sammen med Siv (fra TV-programmet). Hun hadde heroinproblemer, og Løvli greide ikke å finansiere både sitt eget og hennes forbruk av medikamenter, så de havna på gata til slutt. Å være på gata er et helvete, sa Løvli. Når man er så langt nede at man sitter med tiggerkoppen på Karl Johan, dreier alt seg 24 timer i døgnet om å holde seg ”frisk”, det dreier seg ikke om å ruse seg, for det har man ikke råd til annet enn den dagen trygdeutbetalingen kommer. Gatetilværelsen innebærer risiko for å bli ranet og for å bli tatt av politiet. Når man føler seg så dårlig at man nesten ikke kan si navnet sitt, ljuger man gjerne overfor politiet, for å komme ut igjen og få seg en ”friskmelding”, sa Løvli.