Bokanmeldelse:

"Beruselsens porter - en debattbok om rus"

Av Are Saastad

Publisert 1996-01-19

Tidligere leder i Forbundet mot Rusgift, Knut T. Reinås, ga i 1995 ut boka "Beruselsens porter", først og fremst et rusgiftideologisk skrift. I følge Reinås er det på tide at både den rusgiftpolitiske bevegelsen og fagfeltet i større grad begynner å interessere seg også for de etiske og ideologiske sidene ved alkoholspørsmålet. Vi må ikke la striden om hvilken alkoholpolitikk stat og kommuner skal føre oppta hele synsfeltet.

Knut T. Reinås:
"Beruselsens porter - en debattbok om rus"
Exil Forlag
146 s., kr. 240,-
Studieplan fra FMR
Her finner du innholdet i boka.

Knut T. Reinås mener opptattheten av skjenkepolitikk og alkoholpriser kan skygge for det individuelle ansvaret vi som samfunnsbevisste mennesker er nødt til å ta i forhold til alkohol:

- Dette kan høres motstridende ut. Men jeg tror skyttergravskrigen om den offentlige rusgiftpolitikken kan føre oss ut i et uføre. Nå ble det nei i EU-avstemningen, men vi er med i EØS, og vår alkoholpolitikk vil påvirkes av EU enten vi vil eller ei. Hvor står vi da? De alkoholpolitiske virkemidlene, som prisinstrumentet og en restriktiv bevillingspolitikk, settes under press.

Den tradisjonelle alkoholpolitikken har ikke legitimitet og oppslutning nok til at styresmaktene greier, eller ønsker, å videreføre den. I en slik sammenheng finner jeg det nyttig å gå tilbake til forrige århundre, da alkoholen også fløt i strie strømmer, og se på hvordan avholdsbevegelsen da la vekt på å bygge opp de individuelle holdningene hos folk. Det var slik avholdsbevegelsen skapte seg sin plattform. Oppslutningen om en restriktiv alkoholpolitikk kom i forlengelsen av dette. Når nå denne politikken rakner, kan det komme til å bli avgjørende for alkoholskadenivået om det igjen lykkes å bygge opp en folkemotstand mot alkoholliberalismen, såvel den individuelle som den offentlige.

Språket former oss

Boka "Beruselens porter" konsentrerer seg om rusen og dennes betydning i menneskenes liv. Reinås har i innledningen brukt plass på å beskrive både positive og negative rustilstander, og han har sett på blant annet den dobbeltheten som ligger i språket vårt når vi omtaler alkohol, og hvordan dette er nødt til å forme oss. Eksempelvis kalles smuglersprit i pressen for "edle dråper", en alkoholpåvirket person omtales som "lettere animert", og spesielt: Bruken av ordet "misbruk" og "misbruker" som betegnelse på forskjellen mellom "oss", den allmenne hop, og "dem", de med alkoholproblemer. Dette er en bok som i første rekke tar for seg alkoholspørsmål. Stoff og andre rusgifter er behandlet i liten grad.

- Alkohol er et tema ingen kan unngå å ta stilling til for sin egen del i vårt samfunn. Vi er alle brukere (det store flertall) eller ikke-brukere (det lille mindretall) av alkohol. På ett eller annet tidspunkt må vi ha gjort et valg, bevisst eller ubevisst. Jeg er ute etter å provosere folk til å ta opp til ny vurdering det valget de en gang har gjort, sier Reinås. Ett av de viktige spørsmålene boka stiller, og hvis svar får stor betydning for hvordan vi tenker, er om alkohol skal ses på som et helseproblem eller et sosialt problem. Reinås svar er et både-og:

Sosiale problemer krever solidariske løsninger

De fleste vil svare at alkoholen i samfunnet representerer både et helsemessig og et sosialt problem. Jeg mener dette varierer fra land til land. I Frankrike ville jeg sagt at vi står overfor et overveiende helseproblem. I Norge derimot, der alkohol i mindre grad tar livet av folk gjennom alkoholrelaterte sykdommer, er det fylla og volden den fører med seg, de ødelagte ekteskapene og oppvekstvilkårene for barn av alkoholiserte foreldre som dominerer. Derfor mener jeg vi i all hovedsak har å gjøre med alkohol som et sosialt problem i Norge. Reinås bruker denne erkjennelsen til å analysere hva slags mottiltak som er de riktige å sette inn, og her er det ideologen i ham som trer fram: Forståelsen av alkoholen som et sosialt problem tvinger ifølge forfatteren fram nødvendigheten av solidariske holdninger:

- Folkehelsetrendene gir oss individuelle påbud om at vi skal trimme, spise mindre fet mat og ikke røyke eller drikke for mye. Ved at alkoholproblemene defineres som sosiale problemer, noe som angår flere enn den ene som "drikker for mye", blir vi nødt til å foreta oss noe på det kollektive planet, for eksempel ved å begrense tilgangen på alkohol, kontrollere produsentene og omsettingsleddene, eller i det minste prøve å vise ved egen livsstil at det finnes alternativer. Folk blir nødt til å ta et kollektivt ansvar for mer enn sin egen helse. Når naboens barn lider overlast på grunn av farens brutale framferd i fylla, angår det oss som medmennesker og sosialt engasjerte individer. Vi ber politiet eller barnevernet gripe inn, eller vi stiller opp selv. Om naboen derimot drikker så mye at det skader hans egen helse, men ellers er snill som et lam, blir det hans egen sak, etter norsk tenkemåte. Derfor virker et helseperspektiv mindre mobiliserende enn et sosialt problemperspektiv.

Nødvendig med rollemodeller

- Du er ikke redd for å framstå som bedreviter på denne måten, en misjonær som skal påtvinge folket den eneste rette læren?

- Hele vår velferdsstat bygger på det kollektive systemet. Det gjelder trygdeordningene, arbeidsmiljøspørsmål, helsevesenet vårt - med andre ord generelle regler for enhver. Det skal forhindres at noen tjener penger på andres ulykke.

Dessuten er dette en bok som tar for seg solidaritetsidéen i møtet mellom rusgiftmotstandere og folk som ikke har klart å mestre alkoholbruken sin. Og boka påviser hvordan enhver gjennom sin alkoholbruk eller sin ikke-bruk av alkohol kan øve innflytelse på sine sosiale omgivelser. Hvis jeg i en sosial sammenheng på en bar ikke drikker, vil det føre til at også andre drikker mindre. Det er foretatt mange eksperimenter som bekrefter dette. Faktisk også når avholdsfolk som ikke kjenner en bars stammiljø settes inn i dette miljøet, vil alkoholforbruket synke. De som har tatt forberedende for noen år tilbake vil huske Schjelderups psykologibok, der han bruker eksemplet med høna og kornet. Han viser til at en høne spiser korn til den er mett. Da stopper den. Men den fortsetter allikevel spisingen når en ny, sulten høne kommer til og tar for seg av kornet. Dette kan være en mer universell mekanisme enn vi liker å tro. Soldidaritetssamfunnet betyr at vi alle framstår som modeller for hverandre, og på den måten har vi også individuelt et ansvar for hverandres rusgiftbruk. Reinås peker på hvordan passiviseringen ved alkoholbruk er undervurdert. Folks aktivitet for å løse egne og samfunnsmessige problemer blir mindre i forbindelse med alkohol fordi alkoholvanene, og utvikling av en rusfiksering, kan innsnevre både interessesfære og kapasitet.

- Jeg mener ikke man nødvendigvis er nødt til å foreta seg noe fornuftig til ethvert tidspunkt. Mitt poeng er at avkopling fra et stressende liv burde bety at man har et ønske om å komme sterkere tilbake. Slik alkoholen virker mentalt og fysisk vil ikke dette være tilfelle, og den passiviserende virkningen vil kunne fortsette også dagene derpå.

Kvinner og alkohol

En annen interessant problemstilling "Beruselsens porter" tar opp er det Reinås kaller et spørsmål til kvinnebevegelsen: Må kvinnefrigjøring innebære en overtakelse av mannlige alkoholvaner? Faktum er at kvinner i Norge er i ferd med å nærme seg menn som begersvingere. Er dette en utvikling kvinnebevegelsen ønsker? Eksemplet fra noen år tilbake, da det ble sett på som en seier at damer fikk tilgang til mannsbastionen Andys Pub i Oslo, tyder på det motsatte, hevder Reinås retorisk, og han utfordrer kvinnebevegelsen til å aktivisere seg mer i alkoholspørsmålet. Han peker på at det var arbeiderklassekvinnene som i arbeiderbevegelsens mest aktivistiske periode på 20- og 30-tallet hadde de klareste analysene på dette området. Det virker som de flese kvinnesaksaktivister er langt fra disse analysene i dag.

Hvor står avholdsstandpunktet i dag?

For Reinås er spørsmålet hvorvidt avholdsstandpunktet er umoderne eller ikke også av betydning. - Dagbladet er blant de mange som aktivt forfekter synet om at det å ta et standpunkt som innebærer ikke å benytte seg av alkohol, representerer et avleggs ideologisk ståsted. For meg blir det viktig å vise at om avholdsfolk hverken er - eller tror de er - bedre mennesker enn andre, så har de det kanskje bedre. De slipper å gå veien om alkohol for å oppnå fysiske- og særlig sosiale - ferdigheter. Å lære seg mestring av sosiale situasjoner uten denne formen for rus gir en mer grunnleggende og riktig samhandling mellom mennesker, sier Knut T. Reinås, som i boka også gir råd til dem som vil forsøke å slutte å drikke. Grovt sagt er metoden hans å beskrive en individuell kartlegging av i hvilke situasjoner det føles nødvendig å ty til alkohol, og hvilke positive og negative effekter alkoholen oppleves å ha, for så å bygge opp en situasjonsberedskap rundt dette.

Derfor framstår "Beruselsens porter" som en bok som ikke bare henvender seg til "menigheten", men som har noe å si til svært mange. Boka, som er gitt ut på Exil forlag, finnes i bokhandelen. Det er også utarbeidet en studieplan til den over 5 møter. Det arbeides nå med å få flere læresteder til å ta hele eller deler av den inn på pensumlistene.