1

Slå legaliseringsbevegelsen tilbake

FMRs leder, Knut T. Reinås, holdt en tale ved organisasjonens 1. mai-markering, hvor også representanter for andre organisasjoner var tilstede.

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere alle vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. Dette gjelder både medlemmer og tilhengere av FMR og representanter for andre likesinnede organisasjoner, som IOGT, Ungdom Mot Narkotika og Edru Livsstil. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. I daværende Kristiania gikk 3600 mennesker i tog fra Youngstorget. Det blir nok enda fler i dag.

Rusgiftmotstand – nyttig for både avhengige og avholdne
Men mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende, beskyttelse av barn mot narkotika og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Alkohol – det største problemet

Det absolutt største rusgiftproblemet i samfunnet er alkoholen. Et stort antall menneskeliv blir ødelagt som følge av alkoholavhengighet. Andre blir utsatt for skader, ulykker eller dødsfall som følge av alkoholpåvirkning. Familier blir brutt opp som følge av fyll, utagering og vold, og mange barn lider av å måtte vokse opp i hjem som er preget av alkohol. Likevel ser vi at alkoholen sprer seg til stadig nye områder, som til idrettsarenaene, til møter og sammenkomster i frivillige organsasjoner. Skjenkebevilling gis til frisersalonger, kinoer, teatre. Det blir stadig vanskeligere for mennesker som har behov for det å finne alkoholfrie samlingsarenaer. Byrådet i Oslo ønsker å få fjernet den åpne narkotikascenen utenfor Gunerius, men er lite bekymret for den uten sammenligning største offentlige rusgiftscenen i Oslo, som hver lørdag åpenbarer seg på Karl Johan, hvor fyll og slagsmål stadig forekommer, hvor overstadig berusede personer må kjøres til legevakten, mens politikerne lukker øynene og politiet har en umulig oppgave. Me too ser ut til å være et tilbakelagt stadium.

Rusgiftmotstanden en viktig del av demokratiet

Den internasjonale situasjonen er usikker. Ytringsfriheten er under press i mange land. Også i Norge bør man helst være politisk korrekt for å slippe til med synspunkter. Slike tilstander roper på felles kamp og innsats for å komme igjennom. Men situasjonen kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Narkotikapolitikken - et stridstema i Norge, og i andre land
I mars i fjor nedsatte regjeringen et utvalg, «Rusreformutvalget» som skal utrede framtidig norsk narkotikapolitikk, basert på Stortingets ønske om at «samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justissektoren til helsesektoren».

I mandatet heter det at: «Utvalget står fritt til å se til andre lands erfaringer, men skal særskilt vurdere erfaringer fra Portugal og om deres modell, eller deler av denne modellen, er egnet i en norsk sammenheng». Portugalmodellen innebærer bl.a. at det skal være straffefritt å ha på seg inntil 10 dagers forbruk av narkotika.

Fra Regjeringens side ligger det et ønske om å avkriminalisere narkotika. Avkriminalisering er et begrep som er vanskelig å skille fra legalisering. Debatten om dette har bidratt til at ungdom flest nå tror at bruk av narkotika snart skal bli lovlig, eller allerede er blitt det. Da hjelper det lite at Bent Høie sier at bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal være ulovlig. Norge kan ikke avkriminalisere handlinger som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelle ifølge FNs narkotikakonvensjoner. Begrepet avkriminalisering finnes ikke der, men blir brukt flittig av legaliseringsbevegelsen.

Vi deler mange politikeres ønske om at tunge stoffbrukere skal få hjelp. Vi forstår bekymringen for at disse ikke får god nok hjelp i dag.

Stoffavhengige blir ikke fengslet for sin stoffavhengighet
Samtidig ligger det i kortene en misforståelse, nemlig at stoffavhengige, etter flertallet av politikernes mening, blir straffet for sin avhengighet. Alle stoffavhengige fikk imidlertid pasientrettigheter allerede ved rusreformen i 2004. At man ikke gjennom spesialisthelsetjenesten og kommunen har greid å gi disse et godt nok og raskt nok behandlings- og oppfølgingstilbud, er en annen sak som vi gjerne er med på å diskutere, og som også de politiske myndighetene bør diskutere enda mer, og gjøre mer med. Helsetjenesten, både primær- og spesialisthelsetjenesten har i dag sin fulle hyre med å oppfylle oppgavene sine overfor personer med avhengighetsproblemer. Her er det ikke bare snakk om ressurser, men også om kompetanse og gode behandlingsmetoder. I tillegg er rusgiftavhengighet en svært vanskelig tilstand å behandle, og drop-out, tilbakefall og nye behandlingsforsøk er det vanlige, selv om det ofte går godt til slutt med mange. Men heldigvis er det «bare» ca. 10 prosent av alle narkotikabrukere som har behov for behandling.

Skal pengene tas fra kriminalomsorgen – eller politiet?
Men, hvis innsatsen skal økes, skal pengene da tas fra justissektoren? Skal det overføres ansvar, må det vel også overføres penger?

Noen tror at narkotika i dag er politiets viktigste arbeidsoppgave, og at de fyller fengslene med narkotikaavhengige. Slik er ikke situasjonen. Ingen kommer i fengsel for kun bruk og besittelse av narkotika. Men mange innsatte har også et rusgiftproblem i tillegg til andre saker de er blitt dømt for, som vold, innbrudd, biltyveri etc.. Kriminalomsorgen trenger større ressurser, ikke mindre for å kunne hjelpe disse. Og politiet trenger, sammen med andre instanser, å forsterke sitt narkotikaforebyggende arbeid, både i skolen, på gata og ved de fysiske og postale grensene. Da trengs det større politiinnsats og mer penger – ikke mindre.

Ca. 60-70 prosent av alle innsatte har et rusgiftproblem. Kriminalomsorgen forsøker å gi disse et tilbud. Det som gjøres i dag er helt utilstrekkelig. Her trengs det etter vår mening større innsats, og ikke mindre ansvar.

Hva er så problemet med kriminalomsorgens tilbud?
Gjennomsnittlig soningstid er ca. 4 måneder. Vi i FMR mener at alle rusgiftavhengige som blir dømt til soning i fengsel, skal som alternativ få et tilbud om soning i institusjon. Og dette må skje fra dag en. I dag tar søknader om alternativ soning så lang tid at de fleste dette er aktuelt for har sont ferdig før søknaden om overføring til behandling utenfor fengselet er ferdigbehandlet. Her tenker vi oss en mye smidigere samhandling mellom spesialisthelsetjenste og kriminalomsorg.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på de nye alternative soningsalternativene som er tatt i bruk, som Narkotikaprogram med domstolskontroll, som soning med fotlenke, som Ungdomsstraff og Ungdomsoppfølging. Nylig er også bøtesoning overført til friomsorgen, dvs. at man ikke soner i fengsel, men må gjøre en arbeidsinnsats for samfunnet.Dette er relativt nye ordninger, og de trenger å få satt seg, før man nok en gang går til drastiske endringer.

Er stoffavhengige ansvarlige for sine handlinger?
Noen framhever at stoffavhengige er syke mennesker. Men spørsmålet er: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene? Noe annet ville etter vårt syn innebære en avhumanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhengige. Dette er en etisk dimensjon som vi føler ikke er tillagt sterk vekt i den aktuelle narkotikadebatten så langt.

FMR mener vi trenger et samarbeid mellom justissektoren og helsesektoren om de tyngste stoffbrukerne, ikke at man skal ta penger og ansvar fra den ene og overføre til den andre..

90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige
Den største misforståelsen ved et avkriminaliseringsvedtak eller et vedtak om å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse, er at alle de som bruker narkotika er behandlingstrengende.  De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Men dersom de fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. Hvilke tilbud skal de 90 prosent ikke-avhengige stoffbrukerne få i helsevesenet?

Etter min mening skal bruken av narkotika blant alle de rekreasjonelle brukerne først og fremst holdes nede ved at det settes grenser, ved  at forbudet håndheves, og det er først og fremst politiets jobb. Vi har lyktes ganske godt med å holde forbruket nede blant de aller yngste, ja best i Europa. Vi må altså ha gjort noe riktig. Men bruken av cannabis er nå på vei opp blant norsk ungdom, ifølge bl.a. Ungdata. Det betyr at vi må gjøre mer for å forebygge – ikke mindre.

Internasjonale avtaler mot narkotika
Jeg vil henlede oppmerksomheten på FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, bryter Norge en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusgifter. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for barnevern er ikke nevnt i mandatet til rusreformutvalget, og har tilsynelatende ikke blitt tatt i betraktning. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert barnekonvensjonen, men senere også vedtatt den som norsk lov. Det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er nevnt, er i barnekonvensjonen, og den velger norske politikere helt å se bort fra.

Kriminalisering – et uttrykk for en sosial norm
Kriminalisering er både et forsøk på forebygging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å "avkriminalisere" (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juridisk omtale eller definisjon av begrepet "avkriminalisering" i noen konvensjon. I ordinær tale vil de fleste tolke det dithen at "avkriminalisering" (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt. Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker avkriminaliseringstilhengerne, inklusive regjeringen at innehav og bruk av narkotika ikke lenger skal være uakseptabelt. Som nevnt står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.

Inspirert av legaliseringsbevegelsen
Hele avkriminaliseringstankegangen er inspirert av legaliseringsbevegelsen i USA, med en ny cannabisindustri i spissen, og kanskje også av enkelte stoffbrukeres egne ønsker om å slippe å måtte stikke seg unna når de skal røyke en joint. Et helt propagandaapparat er utviklet for å så tvil om de faremomentene forskningen er kommet fram til og for å spre en narkotikaliberal idelologi. Men utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå dersom vi gir etter for den slags ideologi. Bruken av cannabis der i landet er den høyeste i verden. På grunn av den amerikanske legemiddelindustriens pushing av legeforskrevne opioider er også overdosedødeligheten mange ganger høyere enn i Norge. Når det hevdes at narkotikapolitikken i Norge er mislykket, ser man bort fra at situasjonen er mye verre i landet som går i spissen for en liberal narkotikapolitikk, nemlig USA.

Norsk legaliseringsbevegelse og narkotikaliberale journalister
Situasjonen er naturligvis en stor inspirasjon for legaliseringsbevegelsen også her i landet, en bevegelse som også mottar penger fra USA. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor mer aktuell enn noen gang. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. skadereduserende tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Massemedia er også drivkrefter i denne sammenhengen. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen.

Vi må organisere oss
Som disse betraktningene skulle vise, er det mer enn nok å engasjere seg i for rusgiftpolitisk interesserte mennesker. Men for at vi skal kunne øve innflytelse, må vi organisere oss, og vi må være mange. Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon som også vil bruke denne 1. mai-dagen til å slå et slag for solidaritet med rusgiftskadde og deres pårørende, for beskyttelse av barn mot illegale rusgifter, for et alkohol- og narkotikafritt sosialt omgangsliv og for en restriktiv rusgiftpolitikk, ikke bare i dag, men alle de andre dagene i året også. Alle som er enige med oss i dette, er velkomne til å slutte seg til.

Med dette ønsker jeg dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.
Takk for oppmerksomheten.

cannabisrøyker

Rusreformutvalget og avkriminalisering

Rusreformutvalget gjennomfører nå høringer for å få vite hva folk mener om Regjeringens avkriminaliseringsforslag. Jeg tenkte det kunne være lurt å offentliggjøre hva FMR tenker om dette, og sendte derfor en kronikk til Aftenposten. Da den ikke ble antatt der, sendte jeg den videre til Dagbladet. Den ble avvist der også. Det samme skjedde i VG og Dagsavisen. Er artikkelen virkelig så dårlig, eller er det bare det at disse avisene ikke ønsker den slags meninger på trykk?

"Avkriminalisering"

Av sosiolog Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Regjeringens rusreformutvalg har nå startet sin runde med høringer om en ny narkotikapolitikk for Norge. Resultatet skal legges fram i slutten av neste år. For oss som har vært i rusfeltet en stund, kan formuleringen av rusreformutvalgets oppdrag virke en smule paradoksalt: «Utvalget skal forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten».

Paradoksene står i kø:

1.           Er ikke helsetjenesten sterkt inne i bildet med behandling av rusgiftavhengige allerede i dag? Alle med avhengighetsproblemer fikk pasientrettigheter med rusreformen i 2004. Data fra Norsk pasientregister viser at ca. 30 000 personer får behandling i spesialisthelsetjenesten for rusgiftavhengighet årlig. At helsetjenesten ikke godt nok har greid å ivareta dette behandlingsansvaret, skyldes både for små ressurser, ikke gode nok metoder, men framfor alt at avhengighetsbehandling er et svært tålmodighetskrevende og langvarig arbeid, hvor gjentatte behandlinger eller livslang oppfølging ofte trengs.

2.           Til tross for at innehav og bruk av narkotika i dag ikke straffes med fengsel, vet vi at ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et avhengighetsproblem. Disse blir ikke straffet for innehav og bruk av narkotika, men for andre lovbrudd som er begått, og som samfunnet ikke kan tolerere, som vold, overgrep, innbrudd i leiligheter og biler, ran, tyveri, kjøring i påvirket tilstand, narkotikasalg, organisert gjengkriminalitet etc. Jeg går ut fra at justisvesenet, inkludert kriminalomsorgen, fortsatt skal ha hovedansvaret for disse, selv om jeg mener at det må etableres smidigere ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte.

3.           Er det meningen at absolutt alle som bryter forbudet skal inn i helsevesenet? Det store flertallet av narkotikabrukere, ca. 90 prosent av brukerne, har jo ikke behov for behandling og oppfølging for sin narkotikabruk, men for å få satt grenser, som kan bidra til at de avslutter sin eksperimentering med eller bruk av narkotika på et tidlig stadium, før alvorlige skader har oppstått. Spesielt gjelder dette ungdom. Jeg kan ikke se for meg at leger og helsepersonell skal ut på gater, i boligstrøk eller på fritidsarenaer for å forhindre innehav og bruk av narkotika Dette har vært, og bør fortsatt være politiets jobb.

Fortsatt forbud?

Det er politisk enighet om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt, noe som også kommer til uttrykk f.eks. i helseminister Bent Høies innlegg i Vårt Land den 28. august i år, hvor han skriver; «Legalisering av cannabis er et sosialt eksperiment vi må unngå.»

Jeg er helt enige i dette. Etter mitt syn er det viktig at dette forbudet mot innehav og bruk videreføres og håndheves, ikke minst av hensyn til barn og unge, som nå påvirkes både av impulser fra legaliseringseksperimentene i USA, Canada og Uruguay, som har legalisert cannabis Samtidig blir ungdom påvirket av den offentlige narkotikadebatten vi har her hjemme. Mange tror nå at innehav og bruk av cannabis er i ferd med å bli lovlig. At bruken av cannabis er gått opp blant ungdom de tre siste årene viser at en gunstig bruksutvikling fra tidlig på 2000-tallet nå kan ha snudd til økende forbruk.

Barn og unge

La meg minne om FNs barnekonvensjon, som i artikkel 33 slår fast at: «Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.» Barnekonvensjonen er det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er omtalt. Barnekonvensjonen ble også gjort til norsk lov i 1999.

«De relevante internasjonale traktater» er naturligvis FNs narkotikakonvensjoner, som Norge har ratifisert, f.eks. FNs konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988, artikkel 3: 2: hvor det heter: «…skal hver part vedta slike tiltak som kan være nødvendige for å etablere innehav, kjøp eller dyrking av narkotiske stoffer eller psykotrope stoffer til personlig forbruk som et kriminelt lovbrudd…»

Hvordan harmonerer dette med den avkriminaliseringsretorikken som har spredd seg i debatten og i mediene den siste tiden? Det harmonerer ikke. Norge kan ikke avkriminalisere noe som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelt. Det finnes ikke noen definisjon av «avkriminalisering» av narkotika i noen av de internasjonale narkotikakonvensjonene.

Jeg er bekymret for at en rusreform, som først og fremst er blitt initiert av hensyn til de tyngste brukerne, skal få som konsekvens at det blir mer sosialt akseptabelt å inneha og bruke narkotika for alle grupper, og spesielt for de unge.

Forebygging

Et forbuds allmennpreventive virkning avhenger ikke så mye av strafferammer eller lovforankring, som av forbudets håndhevelse og sannsynlighet for å bli tatt om man bryter forbudet, pluss at lovbruddet er av en slik art at de fleste kunne tenkes å begå det. Promillelovgivningen i Veitrafikkloven er et godt eksempel. Politiets innsats her er av stor betydning for den relativt lave belastningen av påvirket kjøring vi har her i landet. Når vi snakker om at innehav og besittelse av narkotika fortsatt skal møtes med reaksjoner, så er det grunn til å minne om at Legemiddelloven faktisk er en sivilrettslig lov, som de fleste narkotikalovbrudd i dag blir reagert i forhold til. Det er etter mitt syn hensiktsmessig at narkotikalovgivningen også i framtiden blir forankret i Legemiddelloven, slik også dopinglovgivningen er blitt. Jeg ser da bort fra grove narkotikalovbrudd, som etter mitt syn fortsatt bør ha en forankring i Straffeloven.

cannabisblad med kryss over

Medisinsk cannabis

Her i begynnelsen av juli ble jeg i egenskap av forbundsleder i Forbundet Mot Rusgift oppringt av Dagbladets journalist, Regine Stokstad. Hun skulle ha noen kommentarer til et oppslag om en som var blitt nektet å få forskrevet "medisinsk marihuana" av legen sin. Etter som jeg ved flere anledninger har fått mine innlegg om narkotika refusert i Dagbladet, var jeg svært glad for å få en henvendelse om dette fra nettopp den avisen. Jeg ba om å få spørsmålene skriftlig, da jeg holdt på med noe annet akkurat da. Det fikk jeg og avleverte etter min mening fornuftige svar. Det varte og rakk helt til 27 august, før storyen ble publisert på nettet under overskriften "«Kim» fikk ikke resept på cannabis til medisinsk bruk. Nå dyrker han det i kjelleren" (https://www.dagbladet.no/tema/kim-fikk-ikke-resept-pa-cannabis-til-medisinsk-bruk-na-dyrker-han-det-i-kjelleren/70014368). Siden artikkelen ligger gjemt bak en betalingsmur, har jeg ingen mulighet til å sjekke innholdet i den. Men spørsmålene jeg fikk er så pass interessante, at jeg velger å offentliggjøre dem og mine svar på bloggen. Så kan den som har mulighet sjekke artikkelen, og den som vil kan spekulere i hvorfor dette ikke kommer på trykk i papiravisen.

Dagbladet: Jeg har snakket med en som gror Cannabis selv, fordi hen ikke får det på resept av legen. I dag har hen mye lavere sykefravær i jobben og har mindre fysiske smerter, og er ellers en høyst oppegående person. Hvorfor er dette galt?

Svar: Det er generelt uklokt å medisinere seg selv med stoffer som man ikke kjenner den fulle virkningen av. At vedkommende ikke får cannabis av legen, henger kanskje sammen med at legen ikke har samme tro på cannabis som pasienten har selv. Cannabis fantes i apotekenes medisinbeholdning i de fleste land fram til begynnelsen av 1900-tallet. Men senere er cannabisstoffene blitt utkonkurrert av andre medikamenter med færre bivirkninger. Cannabis er i dag ikke godkjent som legemiddel av helsemyndighetene i noe land, heller ikke i USA eller Canada. Hvilke medikamenter som skal brukes bør avgjøres av fagfolk - ikke ved folkeavstemninger. I gamle dager var også alkohol en velkjent folkemedisin, hvor folk følte seg bedre og hadde sterk tiltro til de positive virkningene. I dag vet vi bedre. Men placebo-effekten, at man føler seg bedre ved å tro at man har fått en virksom medisin, er velkjent ved mange sykdomstilstander

Dagbladet: Hvorfor støtter FMR seg til et fortsatt forbud mot bruk av Cannabis nasjonalt og internasjonalt.

Svar: FNs narkotikakonvensjoner setter forbud mot dyrking og innehav av narkotika, også til personlig bruk, og stempler dette som en kriminell handling. Det har sine gode grunner. Forbud er ett av virkemidlene som sterkest er med på å holde narkotikabruken nede. Ønsket om å holde forbruket av cannabis og andre narkotika på avstand henger sammen med alle skadevirkningene som disse stoffene har. Fordi cannabis er det mest utbredte, er det også det stoffet som rammer flest sårbare mennesker. Behandlingsinstitusjonene er fulle av pasienter som har cannabis som sin hovedrusgift. Og cannabisavhengighet er ikke lett å bli kvitt.

Dagbladet: Hvordan stiller FMR seg til bruk av Cannabis til medisinsk bruk? Hvorfor?

Svar: FMR stiller seg positive til all medisinsk bruk som vitenskapen kan dokumentere er effektiv. I Norge har vi således mulighet til å få forskrevet munnspray som inneholder uttrekk fra cannabisplanten, og som er virksom mot MS for eksempel. At stoffer fra cannabisplanten kan ha positive medisinske effekter, er ikke mer merkverdig enn at stoffer utvunnet fra opiumsplanten, som morfin, kan ha det.

Dagbladet: Er det ikke litt rart at politiet og kriminelle er enige om at salg av Cannabis burde være ulovlig? Er det ikke bedre om det kommer i hendene på noen som tar hånd om aldersgrenser og passer på at stoffene ikke er tuklet med?

Svar: Vi vet jo hvordan det er med aldersgrenser og alkohol. Det legale og regulerte stoffet brukes av de fleste under 18 år. Gjennomsnittlig debutalder er ca. 15 år. Det ville ikke være annerledes med cannabis. Med alkohol i butikkene og på Vinmonopolet må myndighetene holde høye priser for å hindre at alkoholforbruket øker. Det samme vil måtte skje på cannabisområdet. Men da vil det jo være lett for de kriminelle å selge til lavere pris, og selge til ungdommer. Jo yngre de er når de begynner, jo sikrere kunder vil de bli. Men skulle myndighetene begynne å selge cannabis legalt, ville også folkets motstand mot stoffet gradivis reduseres, forbruket ville øke, og dette ville være spesielt farlig for alle sårbare grupper. Vi i FMR holder derfor fast på at cannabis fortsatt skal være forbudt, noe vi fortsatt har flertallet av folket i ryggen på.

Dagbladet: Burde det ikke være lov når det kun er til eget forbruk – ikke for å selge videre?

Svar: Undersøkelser, gjort av SIRUS, viser at de fleste ved siste gangs bruk hadde fått cannabis eller kjøpt cannabis fra venner og kjente. Dette viser vel at cannabis til "eget bruk" lett blir delt med flere. Og dersom en person i en familie har et cannabisproblem, så har hele familien det. Dette gjelder enten en person utvikler avhengighet, eller dropper ut av skolen p.g.a. cannabisbruk eller på andre måter påvirker omgivelsene med sin cannabisbruk. "Kun til eget forbruk" betyr ikke at man ikke påvirker sine omgivelser negativt med sin bruk.

debatt fagrådet

Avkriminalisering eller fortsatt forbud?

Fagrådet hadde samlet et panel av innledere som skulle uttale seg om avkriminalisering av innehav og bruk av narkotika var veien å gå. Nedenfor følger mine synspunkter på denne saken.

Er avkriminalisering veien å gå?7

Ingen narkotikapolitikk er gratis – de narkotiske stoffene skaper og vil skape problemer for deler av befolkningen – uansett hvilken tilnærming vi velger, om vi legaliserer, om vi avkriminaliserer eller om vi holder fast på det forbudet mot innehav og bruk som vi har.

Utviklingen i Norge når det gjelder straffereaksjoner har siden 1984 båret preg av en nedkriminalisering av narkotikabruk. Mens strafferammene for de groveste narkotikaforbrytelsene er forblitt høye, er straffeutmålingen for innehav og bruk blitt mildere. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på straffer fra tiden før den s.k. proffparagrafen i straffeloven ble innført som etter dagens målestokk er svært strenge. Eksempelvis en dom fra 1967, gjengitt i Rettstidene, hvor en 18 år gammel, tidligere ustraffet ekspeditør som hadde brukt, kjøpt, solgt, innført og vært i besittelse av hasj ble ilagt 7 måneders fengsel ubetinget. Det kvantum hasj som han var dømt for å ha innført var 10 gram. Han hadde solgt hasj for ca. 300 kroner. Sånn var det før.

Men straffeutmålingen er ikke særlig avskrekkende for de små narkotikalovbruddene i dag. Det som nå i stor grad bestemmer straffeutmålingen i den enkelte sak er reaksjoner på andre lovbrudd som blir begått av personer som også er stoffbrukere. 2/3 av stoffbrukerne siktes etter legemiddelloven, hvor strafferammene er vesentlig lavere enn etter straffeloven, og 95 prosent av alle saker som gjelder bruk og besittelse avgjøres med forelegg. De lovbrudd stoffbrukere blir fengslet for etter proffparagrafen, i tillegg til stoffimport/-omsetning, inkluderer altså en rekke andre straffbare forhold som samfunnet må reagere på, som innbrudd, tyveri, ran, heleri, vold og storomsetning av narkotika. Det er disse lovbruddenes alvorlighet som i dag først og fremst bestemmer straffetidens lengde.

Norge har i dag den laveste forekomsten av narkotikabruk blant helt unge i Europa, noe de s.k. ESPAD-undersøkelsene viser oss. I tillegg vet vi at spesielt cannabisbruk blant unge har gått betydelig nedover siden årtusenskiftet, noe f.eks. Ungdata-studiene viser oss.  De resultatene vi har hatt med dagens lovgivning tyder på at vi er på riktig spor i forebyggingsdelen av narkotikapolitikken.

Import og omsetning av store mengder narkotika er alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere. For selv om man ikke tror det når man leser tabloidpressen, er det store flertallet av ungdom her i landet narkotikafri, og de støtter også et fortsatt forbud mot narkotika. Gjermund Cappelen ligger an til å få mellom 18 og 21 års fengsel for sin aktivitet. Jeg har ikke hørt mange innvendinger  mot dette.

I de siste årene er det kommet en rekke nye alternative reaksjoner som gir mulighet for å gripe inn på et tidlig stadium eller gripe inn på en mer rehabiliterende måte overfor personer som politiet pågriper for narkotikalovbrudd. Behandling i institusjon istedenfor straff etter straffegjennomføringsloven, narkotikaprogram med domstolskontroll overfor tunge stoffbrukere som nå blir rullet ut over hele landet, ungdomsstraff og påtaleunnlatelse på vilkår som nå i økende grad blir brukt overfor helt unge som blir pågrepet i begynnelsen av en narkotikakarriere. Disse personene kan, hvis de holder seg borte fra narkotika, gå klar av stigma og rullebladanmerkninger.

Hva så med dagens forslag om å overføre ansvaret for narkotikapolitikken fra justissektoren til helsesektoren? Det bygger på en mangelfull forståelse av virkeligheten. 90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige og har ikke behov for noen behandling. En overføring av ansvaret fra justissektoren til helsevesenet vil jo da bli en politikk for 10 prosent av narkotikabrukerne, mens de øvrige 90 prosent ikke får noen oppfølging. Jeg er enig i at vi trenger en langt sterkere innsats for å hjelpe de stoffavhengige og gi dem en bedre oppfølging. Men De behandlingstrengende stoffbrukerne fikk pasientrettigheter allerede i 2004, og har således direkte krav til helsevesenet i dag, et krav som helsevesenet i dag ikke greier å følge opp. Tunge stoffbrukere blir ikke straffet for sin narkotikabruk, med mindre de også omsetter store mengder narkotika eller begår andre grove lovbrudd som samfunnet ikke kan akseptere, som vold, ran, påvirket kjøring osv. Slik kriminalitet er det politiet og rettsvesenet som best kan håndtere. Men så lenge innehav og bruk av narkotika er forbudt og straffbart, vil det store flertallet av ungdommen, som er mest sårbar, holde seg borte fra narkotikabruk, som de nevnte undersøkelsene viser.

Mange mener at problemene med narkotikabruk først og fremst bunner i andre bakenforliggende forhold hos brukerne, som psykiske problemer, traumer fra barndommen, overgrep, oppvekst i rusgiftpregede hjem osv.  Men jo flere risikofaktorer sårbare personer blir utsatt for, jo større sannsynlighet er det for at de skal komme skjevt ut. Narkotika er en av de unødvendige og påvirkbare faktorene som kan utgjøre en negativ forskjell, og derfor er det en fordel at så mange sårbare personer som mulig blir skjermet ved at vi holder narkotika vekk fra sårbare ungdommer.

Hvordan sprer narkotikabruken seg i befolkningen? Bak den konkurransen om å være mest positive til høye straffer, som de politiske partiene utkjempet først på 80-tallet, lå den tankegangen at det er de store haiene som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Denne tankegangen er først og fremst feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere kamerater og venner inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. En undersøkelse fra tidligere SIRUS viste at ca. 80 prosent av unge stoffbrukere sier at siste gang de brukte narkotika, hadde de enten fått den eller kjøpt den av venner og bekjente, altså ikke av skumle, ukjente langere. Det gjelder å holde den allminnelige utbredelsen og den sosiale aksepteringen av narkotikabruk nede, for på den måten å hindre en økning i narkotikabruken.

Forbud mot innehav og bruk av narkotika er ikke et prinsipp-spørsmål, men et hensiktsmessighetsspørsmål. Det ser ut til at vårt forbud hittil har virket slik at narkotikabruken er blitt holdt nede, og at færre mennesker enn i andre land er narkotikabrukere. Men Norge er et rikt land, og potensialet for en økt narkotikabruk er sikkert tilstede hos oss også, kanskje opp til de nivåene vi kan finne f.eks. i USA, hvor nettopp en økende liberal holdning til narkotika over flere år, kombinert med innsats fra sterke pengekrefter har ført til økt narkotikabruk. Vi vet at økt bruk fører til flere skader. Det har folkehelseperspektivet på alkoholpolitikken lært oss, og det er ikke noe som tilsier at det skal være annerledes i narkotikapolitikken. Dersom vi begynner å tulle med vår narkotikalovgivning, for at de 90 prosent av narkotikabrukerne, som ikke har noe behandlingsbehov i det hele tatt, skal kunne røyke hasj, ta amfetamin eller kokain i fred, så er vi på ville veier.

Heroinrøyking

Heroinrøyking i sprøyterom?

I Klassekampen den 22. mai var nedenstående innlegg tatt inn i litt forkortet form. Siden Klassekampen ikke gjengir debattinnleg på nett, publiserer jeg det her.
Forhåpentlig vil det føre til noe debatt.

Heroinrøyking i sprøyterom?

Av Knut T. Reinås, sosiolog, leder i Forbundet Mot Rusgift

Et forslag om endring av sprøyteromsloven slik at heroinrøyking blir tillatt i sprøyterom har vært til behandling i Stortinget. Forslaget er framsatt av representanter for Venstre og Arbeiderpartiet. Dokumentet inneholder også et forslag om at andre narkotika enn heroin skal kunne inntas i sprøyterommet. Forslaget ble etter behandlingen i Stortingets Helse- og omsorgskomite vedlagt protokollen uten øvrige vedtak, i påvente av at Helseministeren vil komme tilbake til Stortinget med et nytt forslag.

Heroinrøyking i sprøyterom

Men forslaget er interessant som en trend i tiden. En begrunnelse for forslaget om adgang til heroinrøyking i sprøyterom er at et røykerom kanskje kan bidra til å få heroinbrukere som tidligere injiserte til å gå over til en mindre skadelig form for heroin-inntak, nemlig røyking av heroin. Komiteens representanter for Arbeiderpartiet og Venstre skriver riktignok:

«Det finnes ingen kjent forskning på om brukerrom medfører overgang fra røyking til injisering», men fortsetter:  «men tall fra Nederland viser at før de innførte Switch-kampanjen på 90-tallet, injiserte de fleste brukerne, mens i dag røyker 90 pst.». Dette stemmer ikke. Som jeg skrev i min bok «Nederlandsk narkotikapolitikk» (UniPax 2003) har injisering av heroin aldri vært noen framtredende praksis hos nederlendere. Utgangspunktet i Nederland er således helt annerledes enn i Norge.

Kan man få etablerte sprøytebrukere til å røyke heroin?

Tankegangen bak representantforslaget er at røyking av heroin er mindre helseskadelig ved at man unngår injeksjonsaktiviteten, og at det er langt mindre fare for overdose ved røyking enn ved injisering av heroin. Imidlertid foregår røyking av heroin, så vel som injeksjoner med heroin i sammenheng med inntak av andre stoffer. I Prindsen mottakssenters årsrapport for 2016, som også omfatter sprøyterommet i Oslo, framgår det at det er vanlig å innta heroin sammen med alkohol og/eller «tabletter av typen benzodiazepiner/beroligende som florerer på gatemarkedet i varierende grad».

Switch-prosjektet

Det pågående Switch-prosjektet fra Helsedirektoratet har samme intensjon som representantene bak forslaget om adgang til å røyke heroin på sprøyterommet.  Dette viser ingen markert overgang fra injeksjon til røyking av heroin. Derimot kan en myndighetsvelsignet adgang til å røyke heroin skape inntrykk av at heroinrøyking er bortimot ufarlig, og således trekke personer som ikke injiserer til sprøyterommet, og i kontakt med en mer avansert heroinbruk enn det de har selv. Prindsen mottakssenter skriver i sin årsrapport for 2016: «Vi ser at Sprøyterommet blant annet, er en arena hvor kontakter etableres.» 

Jeg er bekymret for at eventuelle heroinrøykere som ennå ikke er begynt med injeksjoner vil møte personer i tilknytning til det påtenkte røykerommet som injiserer, og som eventuelt vil påvirke dem i retning av injisering.

Problemet er at det er svært vanskelig å få en injiserende stoffbruker til å gå over til røyking, fordi røyking krever tre ganger mer heroin pr. dose for å få tilnærmet samme ruseffekt, noe som følgelig krever tre ganger så mange kroner pr. dose. Det blir langt dyrere å røyke heroin i lengden enn å injisere. Derfor er det som regel sånn at folk som røyker heroin, og dem er det noen av, etter hvert går over til å injisere, for å få mest mulig rus for pengene, mens det er svært sjelden at noen går motsatt vei. I tillegg får ikke brukeren det «kicket» ved røyking som vedkommende er ute etter når han/hun injiserer.

Selv om det er erkjent at heroinrøyking er mindre overdosefarlig enn injeksjoner, er det ikke ufarlig. Lungekreft og lungeproblemer er en fare hos hyppige heroinrøykere, i tillegg til faren for overdoser. Avhengighetsutvikling er også en sikker konsekvens. Heroinrøyking er på ingen måte en helsefremmende aktivitet.

Siden heroin, uansett inntaksmåte må regnes som det mest overdosefarlige stoffet, bør den offentlige målsettingen være å få så mange som mulig av de injiserende stoffbrukerne bort fra heroinlivet gjennom å tilby behandling og oppfølging, istedenfor å tilby brukerne av et illegalt stoff lokaler hvor de kan befeste sin tilknytning til heroinkulturen og det medfølgende narkotikalivet.

Andre stoffer enn heroin?

Forslagsstillerne ønsker også at det skal åpnes for bruk av andre stoffer enn heroin på sprøyterommet, og nevner eksempelvis at bruken av amfetamin/metamfetamin og kokain har gått opp i Bergen. Det er grunn til å påpeke at disse stoffene både ifølge norsk lov og internasjonale konvensjoner er forbudte stoffer, og at en lovlig adgang til å bruke også disse stoffene vil være i strid med dette. Sprøyteromsloven unntar heroin, men en tillatelse til å bruke andre stoffer vil måtte igjennom en ny vurdering i forhold til FNs narkotikakonvensjoner. Det viktigste er imidlertid at bruken av sentralstimulerende midler ikke bør stimuleres. Her er heller ikke overdosehensynet like sterkt inne i bildet.

Linker

Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas

Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no

Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr

Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no

Siste innlegg

kreinas @ Twitter