cannabisrøyker

Rusreformutvalget og avkriminalisering

Rusreformutvalget gjennomfører nå høringer for å få vite hva folk mener om Regjeringens avkriminaliseringsforslag. Jeg tenkte det kunne være lurt å offentliggjøre hva FMR tenker om dette, og sendte derfor en kronikk til Aftenposten. Da den ikke ble antatt der, sendte jeg den videre til Dagbladet. Den ble avvist der også. Det samme skjedde i VG og Dagsavisen. Er artikkelen virkelig så dårlig, eller er det bare det at disse avisene ikke ønsker den slags meninger på trykk?

"Avkriminalisering"

Av sosiolog Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Regjeringens rusreformutvalg har nå startet sin runde med høringer om en ny narkotikapolitikk for Norge. Resultatet skal legges fram i slutten av neste år. For oss som har vært i rusfeltet en stund, kan formuleringen av rusreformutvalgets oppdrag virke en smule paradoksalt: «Utvalget skal forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten».

Paradoksene står i kø:

1.           Er ikke helsetjenesten sterkt inne i bildet med behandling av rusgiftavhengige allerede i dag? Alle med avhengighetsproblemer fikk pasientrettigheter med rusreformen i 2004. Data fra Norsk pasientregister viser at ca. 30 000 personer får behandling i spesialisthelsetjenesten for rusgiftavhengighet årlig. At helsetjenesten ikke godt nok har greid å ivareta dette behandlingsansvaret, skyldes både for små ressurser, ikke gode nok metoder, men framfor alt at avhengighetsbehandling er et svært tålmodighetskrevende og langvarig arbeid, hvor gjentatte behandlinger eller livslang oppfølging ofte trengs.

2.           Til tross for at innehav og bruk av narkotika i dag ikke straffes med fengsel, vet vi at ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et avhengighetsproblem. Disse blir ikke straffet for innehav og bruk av narkotika, men for andre lovbrudd som er begått, og som samfunnet ikke kan tolerere, som vold, overgrep, innbrudd i leiligheter og biler, ran, tyveri, kjøring i påvirket tilstand, narkotikasalg, organisert gjengkriminalitet etc. Jeg går ut fra at justisvesenet, inkludert kriminalomsorgen, fortsatt skal ha hovedansvaret for disse, selv om jeg mener at det må etableres smidigere ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte.

3.           Er det meningen at absolutt alle som bryter forbudet skal inn i helsevesenet? Det store flertallet av narkotikabrukere, ca. 90 prosent av brukerne, har jo ikke behov for behandling og oppfølging for sin narkotikabruk, men for å få satt grenser, som kan bidra til at de avslutter sin eksperimentering med eller bruk av narkotika på et tidlig stadium, før alvorlige skader har oppstått. Spesielt gjelder dette ungdom. Jeg kan ikke se for meg at leger og helsepersonell skal ut på gater, i boligstrøk eller på fritidsarenaer for å forhindre innehav og bruk av narkotika Dette har vært, og bør fortsatt være politiets jobb.

Fortsatt forbud?

Det er politisk enighet om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt, noe som også kommer til uttrykk f.eks. i helseminister Bent Høies innlegg i Vårt Land den 28. august i år, hvor han skriver; «Legalisering av cannabis er et sosialt eksperiment vi må unngå.»

Jeg er helt enige i dette. Etter mitt syn er det viktig at dette forbudet mot innehav og bruk videreføres og håndheves, ikke minst av hensyn til barn og unge, som nå påvirkes både av impulser fra legaliseringseksperimentene i USA, Canada og Uruguay, som har legalisert cannabis Samtidig blir ungdom påvirket av den offentlige narkotikadebatten vi har her hjemme. Mange tror nå at innehav og bruk av cannabis er i ferd med å bli lovlig. At bruken av cannabis er gått opp blant ungdom de tre siste årene viser at en gunstig bruksutvikling fra tidlig på 2000-tallet nå kan ha snudd til økende forbruk.

Barn og unge

La meg minne om FNs barnekonvensjon, som i artikkel 33 slår fast at: «Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.» Barnekonvensjonen er det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er omtalt. Barnekonvensjonen ble også gjort til norsk lov i 1999.

«De relevante internasjonale traktater» er naturligvis FNs narkotikakonvensjoner, som Norge har ratifisert, f.eks. FNs konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988, artikkel 3: 2: hvor det heter: «…skal hver part vedta slike tiltak som kan være nødvendige for å etablere innehav, kjøp eller dyrking av narkotiske stoffer eller psykotrope stoffer til personlig forbruk som et kriminelt lovbrudd…»

Hvordan harmonerer dette med den avkriminaliseringsretorikken som har spredd seg i debatten og i mediene den siste tiden? Det harmonerer ikke. Norge kan ikke avkriminalisere noe som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelt. Det finnes ikke noen definisjon av «avkriminalisering» av narkotika i noen av de internasjonale narkotikakonvensjonene.

Jeg er bekymret for at en rusreform, som først og fremst er blitt initiert av hensyn til de tyngste brukerne, skal få som konsekvens at det blir mer sosialt akseptabelt å inneha og bruke narkotika for alle grupper, og spesielt for de unge.

Forebygging

Et forbuds allmennpreventive virkning avhenger ikke så mye av strafferammer eller lovforankring, som av forbudets håndhevelse og sannsynlighet for å bli tatt om man bryter forbudet, pluss at lovbruddet er av en slik art at de fleste kunne tenkes å begå det. Promillelovgivningen i Veitrafikkloven er et godt eksempel. Politiets innsats her er av stor betydning for den relativt lave belastningen av påvirket kjøring vi har her i landet. Når vi snakker om at innehav og besittelse av narkotika fortsatt skal møtes med reaksjoner, så er det grunn til å minne om at Legemiddelloven faktisk er en sivilrettslig lov, som de fleste narkotikalovbrudd i dag blir reagert i forhold til. Det er etter mitt syn hensiktsmessig at narkotikalovgivningen også i framtiden blir forankret i Legemiddelloven, slik også dopinglovgivningen er blitt. Jeg ser da bort fra grove narkotikalovbrudd, som etter mitt syn fortsatt bør ha en forankring i Straffeloven.

cannabisblad med kryss over

Medisinsk cannabis

Her i begynnelsen av juli ble jeg i egenskap av forbundsleder i Forbundet Mot Rusgift oppringt av Dagbladets journalist, Regine Stokstad. Hun skulle ha noen kommentarer til et oppslag om en som var blitt nektet å få forskrevet "medisinsk marihuana" av legen sin. Etter som jeg ved flere anledninger har fått mine innlegg om narkotika refusert i Dagbladet, var jeg svært glad for å få en henvendelse om dette fra nettopp den avisen. Jeg ba om å få spørsmålene skriftlig, da jeg holdt på med noe annet akkurat da. Det fikk jeg og avleverte etter min mening fornuftige svar. Det varte og rakk helt til 27 august, før storyen ble publisert på nettet under overskriften "«Kim» fikk ikke resept på cannabis til medisinsk bruk. Nå dyrker han det i kjelleren" (https://www.dagbladet.no/tema/kim-fikk-ikke-resept-pa-cannabis-til-medisinsk-bruk-na-dyrker-han-det-i-kjelleren/70014368). Siden artikkelen ligger gjemt bak en betalingsmur, har jeg ingen mulighet til å sjekke innholdet i den. Men spørsmålene jeg fikk er så pass interessante, at jeg velger å offentliggjøre dem og mine svar på bloggen. Så kan den som har mulighet sjekke artikkelen, og den som vil kan spekulere i hvorfor dette ikke kommer på trykk i papiravisen.

Dagbladet: Jeg har snakket med en som gror Cannabis selv, fordi hen ikke får det på resept av legen. I dag har hen mye lavere sykefravær i jobben og har mindre fysiske smerter, og er ellers en høyst oppegående person. Hvorfor er dette galt?

Svar: Det er generelt uklokt å medisinere seg selv med stoffer som man ikke kjenner den fulle virkningen av. At vedkommende ikke får cannabis av legen, henger kanskje sammen med at legen ikke har samme tro på cannabis som pasienten har selv. Cannabis fantes i apotekenes medisinbeholdning i de fleste land fram til begynnelsen av 1900-tallet. Men senere er cannabisstoffene blitt utkonkurrert av andre medikamenter med færre bivirkninger. Cannabis er i dag ikke godkjent som legemiddel av helsemyndighetene i noe land, heller ikke i USA eller Canada. Hvilke medikamenter som skal brukes bør avgjøres av fagfolk - ikke ved folkeavstemninger. I gamle dager var også alkohol en velkjent folkemedisin, hvor folk følte seg bedre og hadde sterk tiltro til de positive virkningene. I dag vet vi bedre. Men placebo-effekten, at man føler seg bedre ved å tro at man har fått en virksom medisin, er velkjent ved mange sykdomstilstander

Dagbladet: Hvorfor støtter FMR seg til et fortsatt forbud mot bruk av Cannabis nasjonalt og internasjonalt.

Svar: FNs narkotikakonvensjoner setter forbud mot dyrking og innehav av narkotika, også til personlig bruk, og stempler dette som en kriminell handling. Det har sine gode grunner. Forbud er ett av virkemidlene som sterkest er med på å holde narkotikabruken nede. Ønsket om å holde forbruket av cannabis og andre narkotika på avstand henger sammen med alle skadevirkningene som disse stoffene har. Fordi cannabis er det mest utbredte, er det også det stoffet som rammer flest sårbare mennesker. Behandlingsinstitusjonene er fulle av pasienter som har cannabis som sin hovedrusgift. Og cannabisavhengighet er ikke lett å bli kvitt.

Dagbladet: Hvordan stiller FMR seg til bruk av Cannabis til medisinsk bruk? Hvorfor?

Svar: FMR stiller seg positive til all medisinsk bruk som vitenskapen kan dokumentere er effektiv. I Norge har vi således mulighet til å få forskrevet munnspray som inneholder uttrekk fra cannabisplanten, og som er virksom mot MS for eksempel. At stoffer fra cannabisplanten kan ha positive medisinske effekter, er ikke mer merkverdig enn at stoffer utvunnet fra opiumsplanten, som morfin, kan ha det.

Dagbladet: Er det ikke litt rart at politiet og kriminelle er enige om at salg av Cannabis burde være ulovlig? Er det ikke bedre om det kommer i hendene på noen som tar hånd om aldersgrenser og passer på at stoffene ikke er tuklet med?

Svar: Vi vet jo hvordan det er med aldersgrenser og alkohol. Det legale og regulerte stoffet brukes av de fleste under 18 år. Gjennomsnittlig debutalder er ca. 15 år. Det ville ikke være annerledes med cannabis. Med alkohol i butikkene og på Vinmonopolet må myndighetene holde høye priser for å hindre at alkoholforbruket øker. Det samme vil måtte skje på cannabisområdet. Men da vil det jo være lett for de kriminelle å selge til lavere pris, og selge til ungdommer. Jo yngre de er når de begynner, jo sikrere kunder vil de bli. Men skulle myndighetene begynne å selge cannabis legalt, ville også folkets motstand mot stoffet gradivis reduseres, forbruket ville øke, og dette ville være spesielt farlig for alle sårbare grupper. Vi i FMR holder derfor fast på at cannabis fortsatt skal være forbudt, noe vi fortsatt har flertallet av folket i ryggen på.

Dagbladet: Burde det ikke være lov når det kun er til eget forbruk – ikke for å selge videre?

Svar: Undersøkelser, gjort av SIRUS, viser at de fleste ved siste gangs bruk hadde fått cannabis eller kjøpt cannabis fra venner og kjente. Dette viser vel at cannabis til "eget bruk" lett blir delt med flere. Og dersom en person i en familie har et cannabisproblem, så har hele familien det. Dette gjelder enten en person utvikler avhengighet, eller dropper ut av skolen p.g.a. cannabisbruk eller på andre måter påvirker omgivelsene med sin cannabisbruk. "Kun til eget forbruk" betyr ikke at man ikke påvirker sine omgivelser negativt med sin bruk.

debatt fagrådet

Avkriminalisering eller fortsatt forbud?

Fagrådet hadde samlet et panel av innledere som skulle uttale seg om avkriminalisering av innehav og bruk av narkotika var veien å gå. Nedenfor følger mine synspunkter på denne saken.

Er avkriminalisering veien å gå?7

Ingen narkotikapolitikk er gratis – de narkotiske stoffene skaper og vil skape problemer for deler av befolkningen – uansett hvilken tilnærming vi velger, om vi legaliserer, om vi avkriminaliserer eller om vi holder fast på det forbudet mot innehav og bruk som vi har.

Utviklingen i Norge når det gjelder straffereaksjoner har siden 1984 båret preg av en nedkriminalisering av narkotikabruk. Mens strafferammene for de groveste narkotikaforbrytelsene er forblitt høye, er straffeutmålingen for innehav og bruk blitt mildere. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på straffer fra tiden før den s.k. proffparagrafen i straffeloven ble innført som etter dagens målestokk er svært strenge. Eksempelvis en dom fra 1967, gjengitt i Rettstidene, hvor en 18 år gammel, tidligere ustraffet ekspeditør som hadde brukt, kjøpt, solgt, innført og vært i besittelse av hasj ble ilagt 7 måneders fengsel ubetinget. Det kvantum hasj som han var dømt for å ha innført var 10 gram. Han hadde solgt hasj for ca. 300 kroner. Sånn var det før.

Men straffeutmålingen er ikke særlig avskrekkende for de små narkotikalovbruddene i dag. Det som nå i stor grad bestemmer straffeutmålingen i den enkelte sak er reaksjoner på andre lovbrudd som blir begått av personer som også er stoffbrukere. 2/3 av stoffbrukerne siktes etter legemiddelloven, hvor strafferammene er vesentlig lavere enn etter straffeloven, og 95 prosent av alle saker som gjelder bruk og besittelse avgjøres med forelegg. De lovbrudd stoffbrukere blir fengslet for etter proffparagrafen, i tillegg til stoffimport/-omsetning, inkluderer altså en rekke andre straffbare forhold som samfunnet må reagere på, som innbrudd, tyveri, ran, heleri, vold og storomsetning av narkotika. Det er disse lovbruddenes alvorlighet som i dag først og fremst bestemmer straffetidens lengde.

Norge har i dag den laveste forekomsten av narkotikabruk blant helt unge i Europa, noe de s.k. ESPAD-undersøkelsene viser oss. I tillegg vet vi at spesielt cannabisbruk blant unge har gått betydelig nedover siden årtusenskiftet, noe f.eks. Ungdata-studiene viser oss.  De resultatene vi har hatt med dagens lovgivning tyder på at vi er på riktig spor i forebyggingsdelen av narkotikapolitikken.

Import og omsetning av store mengder narkotika er alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere. For selv om man ikke tror det når man leser tabloidpressen, er det store flertallet av ungdom her i landet narkotikafri, og de støtter også et fortsatt forbud mot narkotika. Gjermund Cappelen ligger an til å få mellom 18 og 21 års fengsel for sin aktivitet. Jeg har ikke hørt mange innvendinger  mot dette.

I de siste årene er det kommet en rekke nye alternative reaksjoner som gir mulighet for å gripe inn på et tidlig stadium eller gripe inn på en mer rehabiliterende måte overfor personer som politiet pågriper for narkotikalovbrudd. Behandling i institusjon istedenfor straff etter straffegjennomføringsloven, narkotikaprogram med domstolskontroll overfor tunge stoffbrukere som nå blir rullet ut over hele landet, ungdomsstraff og påtaleunnlatelse på vilkår som nå i økende grad blir brukt overfor helt unge som blir pågrepet i begynnelsen av en narkotikakarriere. Disse personene kan, hvis de holder seg borte fra narkotika, gå klar av stigma og rullebladanmerkninger.

Hva så med dagens forslag om å overføre ansvaret for narkotikapolitikken fra justissektoren til helsesektoren? Det bygger på en mangelfull forståelse av virkeligheten. 90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige og har ikke behov for noen behandling. En overføring av ansvaret fra justissektoren til helsevesenet vil jo da bli en politikk for 10 prosent av narkotikabrukerne, mens de øvrige 90 prosent ikke får noen oppfølging. Jeg er enig i at vi trenger en langt sterkere innsats for å hjelpe de stoffavhengige og gi dem en bedre oppfølging. Men De behandlingstrengende stoffbrukerne fikk pasientrettigheter allerede i 2004, og har således direkte krav til helsevesenet i dag, et krav som helsevesenet i dag ikke greier å følge opp. Tunge stoffbrukere blir ikke straffet for sin narkotikabruk, med mindre de også omsetter store mengder narkotika eller begår andre grove lovbrudd som samfunnet ikke kan akseptere, som vold, ran, påvirket kjøring osv. Slik kriminalitet er det politiet og rettsvesenet som best kan håndtere. Men så lenge innehav og bruk av narkotika er forbudt og straffbart, vil det store flertallet av ungdommen, som er mest sårbar, holde seg borte fra narkotikabruk, som de nevnte undersøkelsene viser.

Mange mener at problemene med narkotikabruk først og fremst bunner i andre bakenforliggende forhold hos brukerne, som psykiske problemer, traumer fra barndommen, overgrep, oppvekst i rusgiftpregede hjem osv.  Men jo flere risikofaktorer sårbare personer blir utsatt for, jo større sannsynlighet er det for at de skal komme skjevt ut. Narkotika er en av de unødvendige og påvirkbare faktorene som kan utgjøre en negativ forskjell, og derfor er det en fordel at så mange sårbare personer som mulig blir skjermet ved at vi holder narkotika vekk fra sårbare ungdommer.

Hvordan sprer narkotikabruken seg i befolkningen? Bak den konkurransen om å være mest positive til høye straffer, som de politiske partiene utkjempet først på 80-tallet, lå den tankegangen at det er de store haiene som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Denne tankegangen er først og fremst feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere kamerater og venner inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. En undersøkelse fra tidligere SIRUS viste at ca. 80 prosent av unge stoffbrukere sier at siste gang de brukte narkotika, hadde de enten fått den eller kjøpt den av venner og bekjente, altså ikke av skumle, ukjente langere. Det gjelder å holde den allminnelige utbredelsen og den sosiale aksepteringen av narkotikabruk nede, for på den måten å hindre en økning i narkotikabruken.

Forbud mot innehav og bruk av narkotika er ikke et prinsipp-spørsmål, men et hensiktsmessighetsspørsmål. Det ser ut til at vårt forbud hittil har virket slik at narkotikabruken er blitt holdt nede, og at færre mennesker enn i andre land er narkotikabrukere. Men Norge er et rikt land, og potensialet for en økt narkotikabruk er sikkert tilstede hos oss også, kanskje opp til de nivåene vi kan finne f.eks. i USA, hvor nettopp en økende liberal holdning til narkotika over flere år, kombinert med innsats fra sterke pengekrefter har ført til økt narkotikabruk. Vi vet at økt bruk fører til flere skader. Det har folkehelseperspektivet på alkoholpolitikken lært oss, og det er ikke noe som tilsier at det skal være annerledes i narkotikapolitikken. Dersom vi begynner å tulle med vår narkotikalovgivning, for at de 90 prosent av narkotikabrukerne, som ikke har noe behandlingsbehov i det hele tatt, skal kunne røyke hasj, ta amfetamin eller kokain i fred, så er vi på ville veier.

Heroinrøyking

Heroinrøyking i sprøyterom?

I Klassekampen den 22. mai var nedenstående innlegg tatt inn i litt forkortet form. Siden Klassekampen ikke gjengir debattinnleg på nett, publiserer jeg det her.
Forhåpentlig vil det føre til noe debatt.

Heroinrøyking i sprøyterom?

Av Knut T. Reinås, sosiolog, leder i Forbundet Mot Rusgift

Et forslag om endring av sprøyteromsloven slik at heroinrøyking blir tillatt i sprøyterom har vært til behandling i Stortinget. Forslaget er framsatt av representanter for Venstre og Arbeiderpartiet. Dokumentet inneholder også et forslag om at andre narkotika enn heroin skal kunne inntas i sprøyterommet. Forslaget ble etter behandlingen i Stortingets Helse- og omsorgskomite vedlagt protokollen uten øvrige vedtak, i påvente av at Helseministeren vil komme tilbake til Stortinget med et nytt forslag.

Heroinrøyking i sprøyterom

Men forslaget er interessant som en trend i tiden. En begrunnelse for forslaget om adgang til heroinrøyking i sprøyterom er at et røykerom kanskje kan bidra til å få heroinbrukere som tidligere injiserte til å gå over til en mindre skadelig form for heroin-inntak, nemlig røyking av heroin. Komiteens representanter for Arbeiderpartiet og Venstre skriver riktignok:

«Det finnes ingen kjent forskning på om brukerrom medfører overgang fra røyking til injisering», men fortsetter:  «men tall fra Nederland viser at før de innførte Switch-kampanjen på 90-tallet, injiserte de fleste brukerne, mens i dag røyker 90 pst.». Dette stemmer ikke. Som jeg skrev i min bok «Nederlandsk narkotikapolitikk» (UniPax 2003) har injisering av heroin aldri vært noen framtredende praksis hos nederlendere. Utgangspunktet i Nederland er således helt annerledes enn i Norge.

Kan man få etablerte sprøytebrukere til å røyke heroin?

Tankegangen bak representantforslaget er at røyking av heroin er mindre helseskadelig ved at man unngår injeksjonsaktiviteten, og at det er langt mindre fare for overdose ved røyking enn ved injisering av heroin. Imidlertid foregår røyking av heroin, så vel som injeksjoner med heroin i sammenheng med inntak av andre stoffer. I Prindsen mottakssenters årsrapport for 2016, som også omfatter sprøyterommet i Oslo, framgår det at det er vanlig å innta heroin sammen med alkohol og/eller «tabletter av typen benzodiazepiner/beroligende som florerer på gatemarkedet i varierende grad».

Switch-prosjektet

Det pågående Switch-prosjektet fra Helsedirektoratet har samme intensjon som representantene bak forslaget om adgang til å røyke heroin på sprøyterommet.  Dette viser ingen markert overgang fra injeksjon til røyking av heroin. Derimot kan en myndighetsvelsignet adgang til å røyke heroin skape inntrykk av at heroinrøyking er bortimot ufarlig, og således trekke personer som ikke injiserer til sprøyterommet, og i kontakt med en mer avansert heroinbruk enn det de har selv. Prindsen mottakssenter skriver i sin årsrapport for 2016: «Vi ser at Sprøyterommet blant annet, er en arena hvor kontakter etableres.» 

Jeg er bekymret for at eventuelle heroinrøykere som ennå ikke er begynt med injeksjoner vil møte personer i tilknytning til det påtenkte røykerommet som injiserer, og som eventuelt vil påvirke dem i retning av injisering.

Problemet er at det er svært vanskelig å få en injiserende stoffbruker til å gå over til røyking, fordi røyking krever tre ganger mer heroin pr. dose for å få tilnærmet samme ruseffekt, noe som følgelig krever tre ganger så mange kroner pr. dose. Det blir langt dyrere å røyke heroin i lengden enn å injisere. Derfor er det som regel sånn at folk som røyker heroin, og dem er det noen av, etter hvert går over til å injisere, for å få mest mulig rus for pengene, mens det er svært sjelden at noen går motsatt vei. I tillegg får ikke brukeren det «kicket» ved røyking som vedkommende er ute etter når han/hun injiserer.

Selv om det er erkjent at heroinrøyking er mindre overdosefarlig enn injeksjoner, er det ikke ufarlig. Lungekreft og lungeproblemer er en fare hos hyppige heroinrøykere, i tillegg til faren for overdoser. Avhengighetsutvikling er også en sikker konsekvens. Heroinrøyking er på ingen måte en helsefremmende aktivitet.

Siden heroin, uansett inntaksmåte må regnes som det mest overdosefarlige stoffet, bør den offentlige målsettingen være å få så mange som mulig av de injiserende stoffbrukerne bort fra heroinlivet gjennom å tilby behandling og oppfølging, istedenfor å tilby brukerne av et illegalt stoff lokaler hvor de kan befeste sin tilknytning til heroinkulturen og det medfølgende narkotikalivet.

Andre stoffer enn heroin?

Forslagsstillerne ønsker også at det skal åpnes for bruk av andre stoffer enn heroin på sprøyterommet, og nevner eksempelvis at bruken av amfetamin/metamfetamin og kokain har gått opp i Bergen. Det er grunn til å påpeke at disse stoffene både ifølge norsk lov og internasjonale konvensjoner er forbudte stoffer, og at en lovlig adgang til å bruke også disse stoffene vil være i strid med dette. Sprøyteromsloven unntar heroin, men en tillatelse til å bruke andre stoffer vil måtte igjennom en ny vurdering i forhold til FNs narkotikakonvensjoner. Det viktigste er imidlertid at bruken av sentralstimulerende midler ikke bør stimuleres. Her er heller ikke overdosehensynet like sterkt inne i bildet.

Knut ruskonferanse 2016

Oppgjør med legaliseringsbevegelsen

I talen på FMRs 1. mai-arrangement ble det tatt et oppgjør med de narkotikaliberale tendensen i tiden, og med de norske avleggerne av den amerikanske legaliseringsbevegelsen spesielt.

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag- Fagbevegelsen og mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred, internasjonal solidaritet og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Verden er stadig usikker. Det pågår flere kriger i Midtøsten og Afrika. Konflikten mellom USA og Nord-Korea kan når som helst bryte ut. Menge mennesker er med rette i tvil om hvilken retning verden utvikler seg i. Dette gjelder så vel internasjonal handel, som klimaproblematikken, usikkerheten rundt Brexit, terroranslagene i Europa og framgangen i flere land for partier med klart fascistoide trekk. Russlands internasjonale profil er stadig egnet til bekymring.Presidentvalget i USA har skapt ny uklarhet om hvilken vei USA vil slå inn på i mange spørsmål. Uten å foregripe noe, vil en av utfordringene være at flere delstater har hatt folkeavstemninger og vedtatt å legalisere cannabis til rekreasjonell bruk. Dette fører naturligvis til økt bruk, økte skader og økt sløving av befolkningen, spesielt ungdommen. Dette kommer på toppen av en pågående opioid-epidemi, frontet av den amerikanske legemiddelindustrien, som har forårsaket en overdosedødelighet som er fem ganger høyere enn den norske

Her i Norge har de fleste politiske partier nå avholdt sine landsmøter foran høstens valg. Her har man vært opptatt av bl.a. skole, barnevern, og at mange familier og eneforeldre sliter med å få økonomien og tidsklemma til å gå i hop. Arbeidsledigheten befinner seg på et høyt nivå, og spesielt mange unge har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Ca. 20 proset av ungdommen har psykiske problemer, og drop-out-raten i videregående skole er svært høy. I tillegg har mange unge vokst opp i alkoholpregede hjem, og risikotakerne blant de unge er også en sårbar gruppe på ca. 10 prosent. Slike tilstander roper på felles kamp og solidaritet for å bedre situasjonen. Men tilstanden kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet og folkestyret hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet og folkelig deltakelse i samfunnslivet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Det er selvfølgelig umulig å gi en oversikt over alle de rusgiftpolitiske stridspunktene som vi også må ta stilling til i Norge. Narkotikaproblemet er et stort og vanskelig tema. På den ene siden bruker ungdom mindre narkotika enn tidligere. Norge ligger faktisk lavest i Europa når det gjelder narkotikabruk blant 15-16 åringer. På den andre siden har Norge et høyt nivå i europeisk sammenheng når det gjelder narkotikarelatert dødelighet. At det kan bli enda verre kan vi få et inntrykk av ved å se til USA som har en fem ganger høyere overdosedødelighet enn Norge igjen, og en mer liberal narkotikapolitikk.

Norge har tradisjonelt hatt en restriktiv narkotikapolitikk – noe som innebærer at både omsetning, innehav og bruk av narkotika er forbudt og straffbart. Strafferammene har ligget fast siden 1984, men straffeutmålingene er blitt langt lavere i løpet av årene siden da. I tillegg er det i løpet av de siste årene blitt utviklet nye reaksjonsformer som Narkotikaprogram med domstolskontroll, ungdomsstraff, og påtaleunnlatelse på vilkår. Det er ingen som blir satt i fengsel kun for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Men narkotikabruk har ofte også tilknytning til andre former for kriminalitet, som tyverier, bedrageri, innbrudd, vold og narkotikaomsetning.  Dette er handlinger som samfunnet ikke kan akseptere. Dette innebærer at det i norske fengsler også sitter mange med et narkotika-avhengighetsproblem. Forbundet Mot Rusgift mener innsatte med stoffavhengighet skal få tilbud om behandling utenfor fengselet dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig. Bl.a. Straffegjennomføringslovens § 12 åpner for dette.

Men det store flertallet av narkotikabrukere er ikke avhengige. De bidrar likevel til at den svarte økonomien blomstrer. De sprer også narkotika til sine venner og bekjente. Ca. 80 prosent av unge cannabisbrukere sier at de har fått eller kjøpt sin narkotika fra kjente. Forbudet mot narkotika kan bidra til å holde denne aktiviteten nede, og at færre vil begynne med narkotika. Det er stort sett enighet om at en avvikling av forbudet vil føre til økt tilgjengelighet, økt bruk og dermed økte nivåer av narkotikaskader.

Det er derfor et paradoks at mange av ungdomspartiene går inn for en mer liberal narkotikapolitikk, og også noen av de etablerte partiene er inne på det samme.Arbeiderpartiet går inn for fortsatt forbud, men vil at rusgiftavhengige skal møtes med helsetiltak istedenfor straff. De vil også opprette en kommisjon som skal gjennomgå den norske narkotikapolitikken, med sikte på å finne fram til en ny kurs. Skal tro om Forbundet Mot Rusgift vil bli invitert til å delta der?

Høyre sier de er for fortsatt forbud, men vil omorganisere narotikapolitikken etter modell av Portugal. De snakker som om alle narkotikabrukere er stoffavhengige.

Fremskrittspartiet vil har utvidet bruk av tvangsbehandling som alternativ til straff. Men de har ikke hatt landsmøte ennå.
Også Senterpartiet vil erstatte straff med helse, etter Portugalmodellen. Det samme vil Venstre.
Kristelig Folkeparti, som hadde landsmøte denne helga, er det eneste partiet som ikke vil ha noen endring i narkotikapolitikken.
SV vil avkriminalisere besittelse av brukerdoser med narkotika. Det innebærer at all narkotikabruk i praksis skal være straff-fri. Det samme vil Miljøpartiet De Grønne. De vil også utrede modeller for strengt regulert omsetning av «lettere» rusgifter.
Rødt har ikke lagt ut noe dokument som viser deres nåværende ståsted i narkotikapolitikken etter sitt landsmøte, men det ryktes at det også der er et ønske om å omorganisere etter Portugalmodellen.

Det kan derfor være av interesse å se på hva det er som har skjedd i Portugal. De aller fleste har liten informasjon eller statistikk som underbygger politikken, bare at det går bra. For å forstå den politiske situasjonen, bør man kjenne forhistorien.  Portugal var et diktatur fram til midten av 1970-tallet. Befolkningen hadde erfaringer med et repressivt politiapparat de ikke hadde tillit til. Etter at narkotikaproblemet hadde vokst i kjølvannet av hjemvendte soldater fra koloniene, fikk man en heroinepidemi på 90-tallet, og økende forekomster av overdoser og HIV-AIDS-tilfeller blant injiserende stoffbrukere. Dette var bakgrunnen for at det i 2001 ble iverksatt en ny, omfattende narkotikastrategi, som også ble fulgt opp med svært store helse – og sosialbudsjetter,  øremerket for behandling og omsorg for stoffavhengige. Portugal avkriminaliserte også bruk, for å unngå at folk skulle være redde for å søke helsehjelp.  Det ble en økt satsing på behandling og forebygging, og det ble iverksatt sprøyteutdeling og andre HIV-forebyggende tiltak. Omsetning og bruk av større kvanta enn 10 dagers forbruk er fortsatt ikke straffefritt i Portugal. Det var altså ikke snakk om legalisering, men en praktisk tilnærming til den portugisiske situasjonen og de rusgiftproblemene man hadde. Mange av tiltakene ligner på mye av det vi har gjort i Norge, også hva gjelder unge førstegangsbrukere som ikke blir registrert i politiets arkiv hvis de godtar en ruskontrakt. I Portugal blir de fremstilt for en nemd, hvor de forklarer seg. De som blir definert som stoffavhengige blir tilbudt behandling.

Det var få som brydde seg om problemene i Portugal før en rusgiftliberal tankesmie i 2009 , Cato Institute i USA, lagde en rapport om Portugal som eksempel på at rusgiftproblemene avtok fordi narkotika til eget bruk hadde blitt avkriminalisert. Rapporten spredde seg raskt via en effektiv markedsføring, og plutselig snakket alle om Portugal. Konklusjonene ble også tilsynelatende understøttet av tallmateriale, men her begynner også tvilen å melde seg. Statistikken er mangelfull, men viste at i perioden 2001-2007 minket narkotikabruken i aldersgruppen 15-19 år, mens den økte i alle andre aldersgrupper. Narkotikarelaterte dødsfall ble færre de første årene etter reformen, men økte til det høyeste noensinne i 2008. Så endret man kriteriene for registrering av rusgiftrelaterte dødsfall og det ble umulig å følge utviklingen over tid, og heller ikke å sammenstille tallene med andre europeiske land.  Når dagens statistikk starter med 2008 viser de etterfølgende år reduserte narkotikarelaterte  dødsfall, men den sier lite om effekten av reformen fra 2001.  Andre undersøkelser om narkotikavaner , som bygger på stabile spørreundersøkelser  , viser at det var en økning i alle typer narkotikaforbruk innenfor alle årsklasser  hvert år de første 6 år etter reformen og fram til 2007. Deretter minket det frem til 2012. Den all-europeiske skoleundersøkelsen ESPAD som ble publisert i 2015 og som bare omhandler 15-16 åringer viser derimot en stadig økning , særlig av cannabis. Nå ligger Portugal på gjennomsnittet i EU etter å ha vært på den nedre delen  i bruk av cannabis blant 15-16 åringer. I samme tidsperiode har EU –gjennomsnittet vært stabilt, mens Portugal altså har økt. I flere Europeiske land, bl.a. Norge, har cannabisbruken blant 15-16åringer gått sterkt ned. En av hovedarkitektene bak den portugisisiske reformen sier at det var den samlede innsatsen innenfor helse og rehabilitering, hvor budsjettene økte fra 25 til 75 mill Euro i løpet av kort tid som ga resultater, og at det ikke er noen årsakssammenheng mellom avkriminalisering og minsket problem. Denne konklusjonen har dessverre ikke kommet frem i den norske debatten.  I dag kan man se at narkotikaselgerne på Lisboas gater, ofte unge ressurssvake menn,  har etablert seg med et finmasket detaljsalg hvor alle doser er innenfor legale brukerdoser.  Politiet registrerer lite og det synes selvfølgelig i kriminalstatistikken, som faller. Men problemene er der, i form av en betydelig økning av personer som søker behandling for sin cannabisbruk.

I fjor på denne tiden diskuterte  FN den internasjonale narkotikapolitikken på en spesialsesjon om narkotika, UNGASS 2016. Legaliseringsbevegelsen, som styres fra England og USA, håpet å få endret de internasjonale narkotikakonvensjonene i liberaliserende retning, men fikk heldigvis ikke gjennomslag. Ordet «Legalisering» kom ikke engang inn i slutterklæringen, og det gjorde heller ikke begrepet «skadereduksjon».  Sluttdokumentet erkjenner det felles globale ansvaret for å håndtere verdens narkotikaproblem og peker på FNs tre narkotikakonvensjoner og FN-institusjonene som hjørnesteinene i det internasjonale samarbeidet på narkotikafeltet. Narkotikapolitikken skal også ses i sammenheng med FNs utviklingsmål om sosial og økonomisk utvikling. Dette er et resultat vi bør være godt fornøyd med, og FMR krever at Norge internasjonalt aktivt går inn for at USA og enkelte andre land, som URUGUAY og Canada opprettholder de forpliktelsene landene har underskrevet på at de vil påta seg i narkotikapolitikken.

Men kampen er på ingen måte vunnet, hverken her i landet eller internasjonalt. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor stadig aktuell. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. «skadereduserende» tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Enkelte aviser, som Dagbladet og Aftenposten vil mye heller ta inn innlegg fra personer med en liberal narkotikapolitisk agenda enn fra oss motstandere. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen. Dette skaper inntrykk av at legalisering er et folkekrav, selv om en relativt ny undersøkelse viser at et stort flertall av befolkningen ønsker et fortsatt forbud.

Vi har sagt at et fortsatt forbud mot innehav og bruk av narkotika er et godt verktøy for å holde narkotikabruken nede. Dette betyr ikke at vi ønsker narkotikaavhengige brukere satt i fengsel. Tvert i mot, de trenger, og bør få behandling. Alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, prøveløslatelse og påtaleunnlatelse på vilkår,  ungdomskontrakter, motivasjonssamtaler og et mer omfattende intervensjonsprogram er noen av de reaksjonsmulighetene som samfunnet har under nåværende lovverk. Disse forutsetter at alt innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart. Dette vil ikke legaliseringsbevegelsen være med på. NORMAL – en av legaliseringsorganisasjonene vedr. cannabis, oppfordrer på sine nettsider ungdom som får tilbud om ungdomsstraff, eller deres foreldre å nekte. De vil heller at ungdommene skal komme i bøte- eller strafferegisteret, enn at de skal slutte med narkotika.

Akkurat nå ser det ut til at mye av aktiviteten i legaliseringsbevegelsen går ut på å få til en avkriminalisering eller legalisering av cannabis. Argumentet er at omsetningen av cannabis er i hendene på organiserte kriminelle, og at det er bedre at staten tar over kontrollen og omsetningen, som med alkohol. Vårt hovedsynspunkt er at dette argumentet er naivt. For det første er det jo hasjrøykerne selv som forer den organiserte kriminaliteten med penger, ved at de kjøper narkotika. For det andre foregår det jo en betydelig svart omsetning også av alkohol. I den siste tiden er det gjort store beslag av smugleralkohol. Her snakker vi ikke om liter, her snakker vi om tonn. Dette til tross for at den legale omsetningen av alkohol aldri har vært mer liberal enn i dag. Juventes ølkjøpsaksjoner har for eksempel vist at en rekke dagligvarebutikker selger alkohol til mindreårige.  En legalisering av narkotika vil ikke hindre at det fortsatt vil være en svart omsetning for eksempel til ungdom under 18 år, som er en foreslått aldersgrense, og det vil være en svart omsetning av andre og sterkere cannabistyper enn det staten eventuelt ville omsette. Men det viktigste er at en legalisering vil føre til en sterk økning i bruken av cannabis – og dermed også av problemene med cannabis – i tillegg til det alkoholproblemet vi allerede har.

Hva gjør så FMR? Vi tror mye av motstanden mot narkotikaliberalismen må komme fra de unge. For tredje år på rad arrangerer FMR i samarbeid med Juvente og Ungdom Mot Narkotika i mai et stort nordisk kurs om narkotika for unge rusgiftmotstandere i Norge og Sverige. I år også noen fra Finland. Den narkotikapolitiske kompetansen i ungdomsorganisasjonene øker og det er å håpe at  legaliseringsbevegelsen etter hvert vil møte større motstand i den offentlige debatten. I dette arbeidet er også Actis en veldig viktig alliert.

FMR har i flere år arrangert kurs for fagfolk om «Tegn og symptomer på narkotikabruk». I år har vi arrangert ett slikt kurs og et nytt står for tur til høsten. Hensikten er at kunnskaper i tyding av tegn og symptomer på narkotikapåvirkning skal gjøre mye av den urinprøvetakingen som i dag foregår både i barnevernet, i behandlingsinstitusjonene og i kriminalomsorgen overflødig, fordi tjenestefolkene kan «se» på en person – ikke bare at han er påvirket – men også med stor treffsikkerhet kan si hvilken stofftype han eller hun er påvirket av.

FMR har søkt og fått et tilskudd fra Helsedirektoratet til en kampanje mot legalisering av cannabis. Denne er nå under planlegging og vil bli gjennomført i løpet av høsten. FMR avsluttet for to år siden et flerårig arbeid med et nytt prinsipp-program, som også er blitt distribuert på våre nettsider under mottoet «Nasjonal dugnad for en bedre alkohol- og narkotikapolitikk». På årsmøtet i år ble det også vedtatt et nytt, revidert narkotikapolitisk program. Her tar vi et kunnskapsbasert oppgjør med den faktaresistens som den narkotikapolitiske debatten har vært preget av fra legaliseringsbevegelsens og mange liberale politikeres side.

Ellers er vi aktive på sosiale medier. FMRs facebookside blir oppdatert så å si daglig, med informasjon fra den rusgiftpolitiske fronten. På FMRs egen nettside blir også min twitter-konto speilet, hvor jeg stort sett twitrer om rusgiftpolitiske temaer, men ikke så mange tweets som Donald Trump.

Men det nytter ikke å avslutte en 1. mai-tale uten å omtale det største rusgiftproblemet vi har, nemlig alkoholproblemet. Nåværende regjering står for en liberal alkoholpolitikk. Selv ikke Kr. F. greier å holde den i tømme. Gårdssalg av alkohol, utvidet antall salgsdager på Vinmonopolet og økte kvoter for taxfree er noen av de sakene regjeringen har fått i stand. Den store debatten i året som kommer vil sannsynligvis være spørsmålet om taxfree ved norske flyplasser og ferjetrafikk.

FMRs årsmøte i slutten av mars uttalte seg om dette: «Bort med taxfree-ordningen!» Taxfreesalget utgjør i dag om lag 12 prosent av den totale alkoholomsetningen. Dette er et betydelig tillegg til det avgiftsbelagte salget. Beregninger anslår at en avvikling av taxfreeordningen ville medføre en nedgang i den totale alkoholomsetningen. En avvikling av taxfreeomsetningen av alkohol og en nedgang i alkoholforbruiet ville kunne bety en bedring av norsk folkehelse, som ville resultere i færre alkoholrelaterte dødsfall (bl. Annet dødsulykker, og alkoholforgiftninger), færre selvmord og drap, færre domfellelser for voldskriminalitet, mindre sykefravær i arbeidslivet.

Taxfree-salget er med på å undergrave Vinmonopolets legitimitet og egnethet som begrensende alkoholpolitisk redskap.

Inntektene fra taxfree-ordningen brukes av Avinor til å subsidiere ulønnsomme flyplasser og flyruter. På denne måten holdes en viktig del av norsk infrastruktur utenfor det norske statsbudsjettet, og blir på denne måten ikke underlagt de samme prioriteringshensyn som resten av kommunikasjonsnettet, som veier og jernbaner.

Taxfree-ordningen bidrar til at fly- og fergereiser blir vesentlig billigere for passasjerene. Nordmenn er blant de folkeslag i verden som reiser mest. Dette bidrar mye til klimautslipp.

EU har avskaffet taxfreesalg EU-landene imellom.

Forbundet Mot Rusgift anbefaler at Norge gjør tilsvarende, både for reiser til EU og til andre land, og avskaffer taxfree-ordningen, av hensyn til folkehelse, Vinmonopolets legitimitet og for å oppnå reduserte klimautslipp. Det virker imidlertid som om et flertall av partiene på Stortinget vil gå inn for enten Status quo, Regjeringen, eller at Vinmonopolet skal overta taxfree-ordningen, Arbeiderpartiet. Dette siste vil naturligvis styrke Vinmonopolets stilling, men for øvrig ikke innvirke på alle de øvrige innvendingene mot taxfreesalget.

I tillegg gikk FMRs årsmøte inn for at Oljefondet skal selge seg ut av alkoholindustrien, og satte søkelyset på eksponeringen av alkohol i norske fjernsynsprogrammer, bl.a. i Mesternes Mester i NRK.

Årsmøtet uttalte seg også om de arbeidsmetoder som noen narkotikaliberale organisasjoner har benyttet seg av i sine forsøk på å kartlegge sine meningsmotstandere, bl.a. ved henvendelser til myndighetene med ønske om å få korrespondanse med narkotikarestriktive organisasjoner utlevert. Også offentlige instanser og forskningsorganer blir sjikanert.

FMR har det siste året gjennomført en s.k kunnskapsturne om idrett og alkohol. Gjennom denne har vi økt vår kompetanse om dette temaet, og ser fram til et fortsatt samarbeid med idrettsbevegelsen. Årets første nummer av tidsskriftet Mot Rusgift oppsummerer arbeidet så langt og er nå i trykken.

Det kunne nok vært sagt mye mer, men en tale skal være kort. Denne er allerede lang nok, så derfor avslutter jeg med å ønske dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.

Takk for oppmerksomheten.

Linker

Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas

Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no

Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr

Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no

Siste innlegg

kreinas @ Twitter