Filmanmeldelse

«Oslo 31. august» og alle andre dager

Av Harald Bråthen

Publisert 2012-03-14

For oss som passerer Oslo S, politioppbudet på Plata og går gjennom Skippergata dagstøtt, er ikke filmen «Oslo 31. august» noe enestående fenomen. Denne dagen – dette døgnet – kunne like gjerne vært 1. juni, 24. juli – eller 15. desember – for den saks skyld. Ja, alle dager opplever stoff­avhengige elendigheten og nederlaget i livet.

Det enestående med denne filmen er at den på en stillfarende måte forteller historien om den rikt utrustede, talentfulle vestkantgutten som etter ni måneder i en behandlingsinstitusjon kommer tilbake til en verden der det ikke er noen plass for ham. Slik opplever han det i hvert fall selv.

SVIKTET ALLE

Foreldrene som er reist til Nice, og som har måtte selge huset etter at han med sitt rusgiftproblem har bidratt til bringe familien i «uløkka» rent økonomisk. Søsteren som ikke vil møte ham, fordi han har sviktet så mange ganger og ikke møtt opp til avtaler. Fordi hun ikke stoler på ham. Ex-kjæresten som har reist til New York, og aldri besvarer hans fortvilte telefon-opprop. Kameraten som er blitt far og er kommet i ordnede forhold i en verden fylt av dagligdagse gjøremål. Og prikken over i-en kommer når han søker en redaksjonell stilling, og blir møtt med spørsmål om hva han har prestert de siste fem årene – etter at han skrev så mange flotte artikler i Morgenbladet.

MYE TRIST PÅ EN GANG

Begredelige greier! Og det blir ikke noe bedre ved at vi velfødde og fornøyde ser filmen midt i romjulsfeiringen. En stappfull sal på Klingenberg i Oslo blir ganske stille og ettertenksom i takt med utviklingen i filmen – og det tilsynelatende uunngåelige sluttbildet der både filmen – og livet – etter en overdose – går i svart.

Alle blir vi sittende igjen med de ubehagelige tankene. Hva gikk galt? Hvordan begynte dette? Hva kunne vært gjort annerledes underveis? Hva er det som får en lovende ungdom med nærhet til studentmiljøet på Blindern, og en verden full av muligheter, til å havne i dette rusgifthelvetet? Hadde vi hatt svaret, ville en hel verden ha takket oss. Men så greit er det ikke.

UENDELIG TILGANG – OG DRIKKEPRESS

Tankene går jo også lett videre til egne omgivelser – og opplevelser. Vi ser jo at tilgangen til alkohol – og tydeligvis også andre stoffer – er uendelig. Du skal være sterk for å motstå drikkepresset du finner i nær sagt alle miljøer. Graviditet og bilkjøring er vel stort sett de eneste gangbare argumentene. Og er du avholdsmann/-kvinne er du jo et mørkemenneske uten evne til å more deg og ha det hyggelig. Ganske utrolig at vi som samfunn ikke har greid å ta inn over oss rusgiftenes uomtvistelige skadevirkninger både fysisk, psykisk og sosialt!

EN AV ÅRETS BESTE FILMER

Bladet Filmmagasinet har «Oslo 31. august» på en annenplass i sin kåring av årets beste filmer. I omtalen hagler det med superlativer: «Vi oppnevner den like greit til en av norsk filmhistories beste filmer. Her er noen beskrivende ord fra vår anmeldelse: «Suggererende, episk, vakker, velkomponert, grip­ende, motstand, kjent, mørkt, hypnotisk, fortvilelse, mystikk, fengende eksistensial­isme, fantastisk filmkunst».

Kanskje i voldsomste laget, men utvilsomt en film som setter spor, og som maner til ettertanke.

I en svensk anmeldelse under overskriften «Mørk som en natt» skriver Mattias Dahlstrøm: «Oslo 31. august» er Joachim Triers Cannes-hyllede skildring av et døgn i Oslo, der en mann på sin jakt etter meningen med livet bare finner mørkere og mørkere svar». Og han fortsetter: «Mye fordi den utspiller seg i en av den norske hovedstadens mest idylliske bydeler. Oslos innbydende utendørsbad (Frognerbadet), sommergrønne trær, lyst Nordisk innredede restauranter og store leiligheter, utgjør en forrædersk kontrast til hovedpersonen Anders’ stadig dystrere tanker og følelser.»

FREMRAGENDE ANDERS DANIELSEN LIE

Legen, spaltisten og nå også skuespilleren Anders Danielsen Lie leverer en fremragende prestasjon som den rehabiliterte og troverdige narkoavhengige. Hovedrollefigurens bakgrunn som en fra den øvre middelklassen, fjerner filmen fra miljøet rundt Oslo S og gateselgerne av «=Oslo». Problematikken heves på sett og vis til et høyere nivå. Og så viser det seg at problemene likevel ikke er mindre der på Oslos beste vestkant – enn i utrøsteligheten midt i Oslo Sentrum.

Vår daglige gange gjennom Oslo S reiser fortvilte tanker om hva som kan og bør gjøres. Å skyfle stoffbrukerne et kvartal opp fra Oslo S, kan ikke være annet enn kosmetikk. Et spill for galleriet, som ikke løser noe problem. Kanskje må vi få flere til å gå i bresjen for en sunnere livsstil – og vise rusgiftene vinterveien!

FRODE KYVÅG OG CECILIE LEGANGER

Norway Cup-generalen Frode Kyvåg kan være en slik. Og kanskje Cecilie Leganger – «verdens beste håndballkeeper», en annen.

Slik svarer Frode Kyvåg i Lambertseter Kjøpe­senters blad på spørsmål om han foretrekker vin eller øl: – Tab eller Imsdal. Jeg tror det er 15-20 år siden jeg smakte på et glass øl, og vin har jeg knapt smakt! Jeg husker smaken av vin smakte som sur solbærtoddy.

Cecilie Leganger ha vært opptatt med sin medisinske hovedoppgave mens håndballvenninnene har vært i Brasil og vunnet VM. Alkohol er temaet for hovedoppgaven.

 

– Hva er det viktigste du har lært av hovedoppgaven? spør VG etter at hun med Larvik nettopp har vunnet NM-gull.

– At alkohol er opphavet til mer enn 60 sykdommer, svarer hun.

Da skulle det vel ikke væres så mye å tilføye?