En gang stifinner - aldri mer i fengsel

Av Karin Oppegård

Publisert 2008-05-27

På FMRs fagdag om straff og behandling, orienterte leder av Stifinner’n i Oslo fengsel, Karin Oppegård, om de metodene man bruker i tiltaket og de resultatene man har oppnådd. Stifinner’n er et tilbud til innsatte med rusgift- og avhengighetsproblemer.

Store gutter gråter ikke

Illustrasjon
Hun innledet med å si at ”En gang stifinner – aldri mer i fengsel” – er tiltakets visjon. Selvfølgelig kan ikke denne visjonen oppfylles hundre prosent, men det er noe å strekke seg etter. Stifinneren startet i 1992, som et samarbeidsprosjekt mellom Tyrilistiftelsen og Oslo Fengsel, og med daværende Sosialdepartementet og Justisdepartementet som støttespillere i ønsket om å få til et behandlingsopplegg for rusgiftavhengige i fengsel. Samarbeidet med fengselsledelsen har hele tiden vært godt. I 1995 kom dokumentarfilmen ”Store gutter gråter ikke”, noe som gjorde prosjektet kjent i starten, og som kanskje bidro til at det ble et fast tiltak. Filmen belyste litt av innholdet i tiltaket, men siden den gang har det utviklet seg ganske mye.

Det handler mye om samarbeid på tvers. De ansatte har sosial- og helsearbeiderbakgrunn og skal importere den slags tenkning inn i en fengselssammenheng, og jobbe sammen med fengselsbetjenter med en annen bagrunn, og prøve å finne fram til en samlende plattform. Denne plattformen er hentet fra Tyrilistiftelsens ideologi og menneskesyn. De ansatte må rette seg etter de rammer som fengselet setter, men både fengselsbetjentene og de øvrige ansatte i tiltaket må arbeide med et sosial- og helsefaglig utgangspunkt, og ikke bare drive etter regler og rutiner. Alle må vite hvordan de skal sette inn reaksjoner når det trengs, og hvordan man skal komme videre. Alle betjentene i Stifinner’n blir sendt på Tyrili-utdanning som går over ett år. I tillegg oppmuntrer man folk til å delta i forskjellige etterutdanningstiltak. I øyeblikket pågår det opplæring i kombinasjonen avhengighet og psykisk helse-problematikk.

Fellesskapet som metode

Søknadene til deltakelse i Stifinner’n kommer fra hele Norge. Søknaden følges av et intervju, for å kartlegge om den straffedømte har alvorlige hensikter med søknaden eller ikke. Motivasjon er vanskelig å måle, så man kan bomme. Men de klarer å få til grupper – og de har gruppevis inntak – selv om dette er noe som vil forandre seg framover. Og da kommer de inn i Fase 1, bestående av 4 måneders opphold.

Man starter med en gang med en innkjøringstur over 4 dager. Begrunnelsen er at man vil bli kjent med de innsatte, som også skal bli kjent med de andre i gruppen, og få vise fram hvem de selv er. Og det er et sjokk for mange å delta på denne turen, men den er veldig nyttig, for når man kommer tilbake, kjenner alle hverandre.

Ellers har man naturligvis daglige rutiner som skal drilles inn, som å stå opp om morgenen, holde orden, lage mat, vaske og delta i dagens program. Alle arbeider, og de er delt opp i to lag, et vedlikeholdslag og ett kjøkkenlag.

Det legges også vekt på fysisk og sosial trening. To ganger i uken er det obligatorisk trening. Dette er nyttig for å få roet ned kroppen. Sosial trening går ut på enkle ferdigheter som å lære å kjøpe billetter og være passasjer på trikken, stil og tone, man prøver å få deltakerne til å kle seg slik at de ikke ser ut som ”innsatte” og tenke litt på hvordan de framtrer. Man prøver å opparbeide ferdighet i å samtale med vanlige folk,

Så drives det mye med aktiviteter og turer, som fine arenaer å utvikle seg på. Det er sommerleir med Tyrili, det er snowboardleire og det er turer i Nordmarka. Det er også en egen Stifinnerutdanning, som består i et tilpasset program to ganger i uka basert på kognitive læringsprinsipper, og hensikten er at deltakerne skal lære å bruke hodet.
Man har også samtalegrupper, her og nå-grupper, hvor man legger vekt på en indre gruppedynamikk. Man bruker fellesskapet som metode, og tar utgangspunkt i at alle er ganske like. Alle har behov for å vise seg fram, men også for å snakke om problemer, og for å utvikle seg sammen. Bevisstgjøring omkring stoffbruk og kriminalitet, stil og tone, og valg i forhold til rehabilitering er målet i fase 1, som varer i ca. 4 måneder. I denne fasen er det ikke permisjoner.

I fase 2 skal deltakerne være faddere for dem som kommer etter i fase 1. I tillegg skal de ha økt fokus på egen personlig utvikling og økt kontakt med livet utenfor fengselet. Det satses noe mer på individuell oppfølging. Man fortsetter med å utarbeide individuelle planer, korttidsplaner og langtidsplaner, ”hvor skal du, hva skal du gjøre videre?”. Ingen stifinnere kommer ut ferdig rehabilitert. De skal videre til et behandlingssted knyttet til Tyrilistiftelsen.

Forberedelse for et liv utenfor murene

Når de får frigang, kan de begynne å ha økt kontakt med livet utenfor murene. Da går de ut fra fengselet klokken åtte om morgenen, og kommer tilbake om kvelden. I mellomtiden oppholder de seg på Tyrilisenteret og på Tyrili Kampen, og blir kjent med Tyrilisystemet. Først i fase 2 er det mulighet for permisjoner, men selv da kan prosjektledelsen si ”Nei, du er ikke moden for permisjon”. Men dette vurderes fortløpende på egne permisjonsmøter. Ved permisjoner kontakter man også hjemmet eller permisjons¬adressen, og etablerer et samarbeid der, for å gjøre permisjons¬oppholdet så trygt som mulig. I tiltaket driver man også med uttrykksterapi, hvor man tar i bruk ulike kunst- og uttrykksformer som en måte å formidle og bearbeide sider ved seg selv.

Karin Oppegård er påpasselig med å si at selv om de driver ganske mange behandlingslike aktiviteter på Stifinner’n, så er de ikke et fullverdig behandlingstilbud. Hun sier at de skal starte en endringsprosess under soningen, men at denne på ingen måte er fullført etter åtte måneder. Alle Stifinnerne skal derfor videre i en eller annen form for behandling etter soningen. Man ser at hver enkelts problemer er alt for store til at de lar seg behandle innenfor en tidsramme på åtte måneder.

Når man skal vurdere hvor hver enkelt skal gå videre, ser man bl.a. på:
Hvilken type problematikk har de? Noen har større psykiske problemer enn andre, kanskje ikke Tyrili passer. Kanskje Veksthuset passer bedre, selv om det ligger utenfor Tyrlisystemet?
De ser også på behandlingsmotivasjon, har den innsatte ”kjøpt” konseptet? Kanskje vedkommende ikke skal videre, fordi han ikke er innstilt på å endre seg? Det er ingen som blir tvunget til å ta et behandlingsopphold etter endt soning.

Også tidligere behandlingserfaring blir tillagt vekt ved vurdering av hvor den innsatte skal videre etter soning. Dersom han har vært flere ganger i Tyrilisystemet tidligere, er det kanskje ikke noen vits i at han gjennomgår det samme programmet en gang til. I så fall kan kanskje et alternativt behandlingstilbud være å foretrekke. Man ser også på hvor den innsatte bor i landet. Noen skal tilbake til hjemstedet, mens andre absolutt ikke skal tilbake, men kanskje starte på nytt et annet sted. Alle disse vurderingene blir gjort i fase 2.

Utfordringene?

Det er klart at å samle så mange ulike personer, som skal leve i fellesskap over så pass lang tid, skaper utfordringer. Mange starter for eksempel med et kvinnesyn som ikke er akseptabelt, og som man forsøker å bearbeide i løpet av oppholdet. I forlengelsen av oppholdet skal de jo videre til et fellesskap hvor det også er kvinner og barn, og det er viktig at de ikke kommer dit ute av stand til å omgås kvinner. På Stifinner’n får de jo bare i begrenset grad mulighet til å øve på dette. Også fordommer overfor innvandrere og annerledes tenkende jobbes det med, med sikte på å oppøve en økt toleranse. Ellers er naturligvis økonomi en utfordring, for straffedeømte så vel som for andre. De innsatte har ofte mye gjeld, og det er en hemsko for rehabiliteringen dersom man ikke kan håndtere dette.

Ellers er ensomhet ofte et stort problem for de fleste. Man sier at man skal bygge nettverk, men dette er det vanskelig å få til på Stifinner’n, så det problemet er noe de må ta med seg til neste fase i rehabiliteringen, utenfor fengselet.

Man får ofte tilbakemelding om at det ikke er vanskelig å slutte med rusgiftene, men at det er verre å slutte med kriminaliteten. Det finnes jo også andre typer avhengighet, som for eksempel spilleavhengighet. - Det er viktig å ikke isolere et menneskes problemer til bare å gjelde rusgifter eller kriminalitet, det er hele mennesket vi skal jobbe med, sa Oppegård. Og avhengighetsfaktoren er ganske viktig, enten det gjelder spill, mat, sex, eller andre områder som har lett for å gli ut i overdrivelse.

Fangekulturen og hierarkiet der, er en utfordring som Stifinner’n jobber med å bryte. Det er et problem å få de innsatte til å forstå at denne kulturen ikke gjelder der. Her er det trygghet som gjelder, som et grunnlag for absolutt all læring og vekst. Da brukes den kjente relasjonsmetoden, som er det viktigste redskapet man har. Man sier at det er veldig viktig å gå inn i det samme rommet, de innsatte skal bli trygge på de ansatte, de skal bli trygge på hverandre, for å kunne prate åpent, vise seg fram og prestere andre ting enn det fangekulturen venter av dem. Kravet til de ansatte er å være mennesker oppe i dette og motivere til innsats og endring. Det er en stor oppgave, men ikke umulig.

Men de fleste, som etter åtte måneder på Stifinner’n er vant til veldig stramme rammer, får et frihetssjokk, når de blir overført til et behandlingstiltak utenfor fengselet.

Lykkes vi?

Oppegård opplyste at man har hatt en liten gjengangerundersøkelse. Så langt har tilbakefallet vært i underkant av 40 prosent, og altså i overkant av 60 prosent som ikke er kommet tilbake til fengsel. Det sier ikke noe om hvordan det går med alle, så langt er ikke den undersøkelsen kommet, men det er i alle fall så lovende. - Vi tror , at det nytter, sa Oppegård.