Et steg på veien ut

rafting

Mange av dem som har vært i behandling på Primæren, Rud eller Gården, tre av institusjonene i Fossumkollektivets system, gjennomfører siste del av behandlingen ved avdeling Nedre Damvei, som ligger ca. en kilometer fra det opprinnelige Fossumkollektivet. På Nedre Damvei treffer vi Jeanette (20) og Roger (21), som har sagt seg villige til å bli intervjuet av Mot Rusgift, under forutsetning av at de ikke skal få fjeset sitt i bladet.

 

Hva slags utbytte har du hatt av å være her, spør vi Jeanette.
– Jeg har jo vært på Valnesfjord en runde før, og så har jeg vært innom Gården. Dette er den andre runden jeg er her i Damveien. Jeg har jo egentlig hele veien hatt utbytte av Fossumkollektivet, sier Jeanette.

Var det noe galt med Valnesfjord?
– Det var nok heller at Valnesfjord ikke var stedet for meg. Men på Gården og her på Nedre Damvei har jeg hatt stort utbytte av å være. Jeg må bare huske på å bruke de tingene jeg har lært når jeg kommer ut. Jeg vet jo egentlig ikke hvor stort utbytte jeg har hatt før jeg har fått prøvd meg ute på egne bein, men jeg har i alle fått masse verktøy i sekken.

Har du noe kontakt med hjemkommunen din, så de står klare til å følge deg opp når du kommer hjem?
– Ja, jeg har hatt kontakt med NAV. Men jeg har ikke tenkt å reise hjem. Jeg har tenkt å slå meg ned i Askim. Det funker ikke for meg å dra hjem igjen på grunn av alle gamle kompiser, og fordi jeg føler meg ferdig med det stedet. Det er liksom så mye som sitter igjen i veggene der. Selv om jeg hadde holdt meg borte fra de gamle kompisene og nettverket så hadde det ikke funket. Jeg må ha noe nytt.

Har du fått noe nytt nettverk her i området?
– Ja, jeg føler jo det. Det er stort sett folk som har vært eller er i behandling. Men jeg har jo egentlig ganske mange som jeg kan ta kontakt med.

Du da, Roger, hva slags utbytte har du hatt av oppholdet her?
– Jeg har fått mye ut av det. Da jeg kom til Gården, så hadde jeg ikke så veldig lyst til å være der, men da jeg begynte å komme litt mer ned på bakken, så skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe med livet mitt.

Hvordan kom du hit i første omgang?
– Jeg har en sønn, så barnevern og politi ble koblet inn, og da fikk jeg egentlig valget om å skrive meg inn i behandling eller miste kontakten med sønnen min. Jeg er her etter press fra barnevernet og politiet. Jeg har nå vært her siden oktober, dvs. ca. 8 måneder.

Hvordan syns du det er å være stoffri da?
– Jeg kjenner jo på det, spesielt rundt disse tidene her, hvor det er sommer og godt og varmt. Det er veldig tungt, og jeg får av og til lyst til å ut og ruse meg. Men andre ganger har jeg lyst til å være her og gjøre en innsats. Derfor tar jeg fremdeles bare en dag om gangen.

Hvordan forbereder du deg på å komme ut?
– Det blir jo å jobbe med meg selv, å greie å ta egne valg og ikke være så lyststyrt. Jeg må lære å si nei.

Men er det bare å si nei, eller er det også noe du kan si ja til?
– Det blir jo å forsøke å finne et nytt nettverk, noen sunne folk som kan bidra til å holde meg på rett kjøl. Men pr. i dag har jeg ingen.

Hva med dem som Jeanette snakker om, de som er skrevet ut og som bor i nærheten?
– Ja, jeg har jo selvfølgelig lyst til å ha videre kontakt med dem som jeg har vært i behandling sammen med. Men man vet jo ikke hva som skjer med folk som har vært i behandling før.

Er det første gang, du er i behandling dette?
– Ja

Er det noe du ikke liker ved å være her?
– Ja, det er jo å jobbe intensivt med meg selv, å gå dypt inn i ting som har skjedd på utsiden og den jeg har vært ute. Det liker jeg ikke.

Hvem har du vært ute?
– Jeg har egentlig vært en stor idiot. Jeg har vært narkoman, solgt stoff og vært kriminell. Det er de tingene jeg jobber med nå, for å kunne fungere ute i samfunnet etterpå, holde meg vekk fra spriten, og holde meg rusgiftfri.

Har du noen som følger deg opp hjemme?
– Ja, mora og faren min er sammen med meg når jeg er sammen med sønnen min. Jeg må ha litt oppsyn fra dem når jeg har samvær med sønnen min.

Har du hatt noen kontakt med kommunen du kommer fra?
– Ja, jeg har jevnlig kontakt med ruskonsulenten min, med NAV og sånne ting. De legger til rette for meg om hvordan det blir etterpå.

JeanetteRoger.jpg

Jeanette og Roger idet de forbereder seg til Rafting, en av de mange aktivitetene i Fossumkollektivets system.

Har du et sted å bo?
– Ikke akkurat nå, nei. Men jeg får det når jeg slutter her i oktober.

Er det jobb til deg også?
– Jeg var i praksisplass, mens jeg var her. Men den jobben var for tung for meg. Så jeg skal ha et sånt ansvarsgruppe-møte her da, om ikke alt for lenge, for å snakke om leilighet og jobbmuligheter.

Så du har lyst til å flytte tilbake da, til den kommunen du kommer fra?
– Egentlig har det vært litt fram og tilbake med det, på grunn av den tilhørigheten jeg har der. Så selv om jeg ikke oppsøker de gamle kompisene jeg har der ute, så kommer de mest sannsynlig til å komme til meg. Så derfor har jeg lyst til å bytte kommune. Men på grunn av sønnen min, kan det bli vanskelig, det er jo snakk om barnehage og skole, og det er jo i den kommunen.

Du da, Jeanette, har du noe å komme tilbake til?
– Ja, jeg har nettopp fått meg leilighet i Askim. Og så holder vi på å jobbe med at jeg skal få en praksisplass, slik at jeg får en fot innenfor arbeidslivet igjen.

Har du noen kontakt med noen i Askim på det?
– Nei, det er hjemkommunen som er behjelpelige, f.eks. med å ringe til praksisplass for å forklare hva slags involvering de har. Men jeg må nok skaffe praksisplassen selv. Jeg vil ut og jobbe, og for meg er ikke skole noe alternativ. Og etter hvert skal jeg bryte med hjemkommunen og så får Askim ta over.

Hvilken bakgrunn har du for å jobbe?
– Jeg er utdannet barne- og ungdomsarbeider, og håper å få noe innenfor det.

Satser du på å forbli stoffri etter behandlingen?
– Ja, men jeg har egentlig ikke brukt stoff, jeg er først og fremst alkoholavhengig. Det er jo så lett tilgjengelig, men jeg har tenkt å holde meg vekk fra det.

Går du på møter i AA eller NA?
– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har vært på både AA- og NA-møter, men jeg føler ikke jeg får noe ut av det. Men i AA kjenner jeg meg jo igjen, fordi jeg er alkoholavhengig. Men jeg har ikke en egen drive på å dra på de møtene. Og så kan man få forståelsen at trinnene i AA/NA er den eneste måten en kan bli rusgiftfri på, men man kan fint finne sin egen vei. Jeg skal ha jobb og jeg har også andre interesser, og jeg føler ikke at akkurat jeg har behov for å gå på de møtene.

Og du da, Roger, du går ikke på møter du, heller?
– Jeg prøver å gå på møter i NA.

Hva får du ut av det?
– Det er deilig å være der, når jeg først er der, men det er bare det at det er tungt å komme seg ut døra og gå på møter. Noen ganger er jeg sliten, og tenker at jeg gidder ikke gå på møte i dag. Men når jeg først er der, så blir jeg liksom rolig inni meg, og kjenner meg mye igjen i det andre deler.

Trener du?
– Ja

Men det er vel ikke alltid du er like lysten på å gå på trening heller?
– Det frister mer. Men jeg har tenkt å gå på møter når jeg føler jeg trenger det, etter at jeg er ferdig her på Fossum. Men mens jeg er her, blir vi jo oppfordret til å gå på møter 2 ganger i uka. Det blir litt mindre motiverende å gå på møter når man har press på seg.

Er det noe venting, Jeanette?
– Jeg har jo vært på klinikk, og der er det venting. Det er ikke den formen for behandling som passer meg. Men her er det ikke venting, her skjer det noe hele tiden, og det er det som er behandling, og de som jobber her er flinke. Men det er veldig varierte gjøremål her. Du har krim-uke, du har bål-samlinger, du har familiehelg, du har mange turer, det er mye forskjellige aktiviteter hele tiden. Mye input.

Hva er det som skal til for at skal kunne fortsette å ha et rusgiftfritt liv?
– Det første jeg tenker på er å ha noe å gjøre om dagene, ha en jobb. Men bortsett fra det har jeg jo egentlig reflektert mye over dette. Det som skal til er først og fremst et eget ønske om å være rusgiftfri. Du kan ha det så dårlig som helst hvis du innerst inne ikke har bestemt deg for å være rusgiftfri. Det viktige for meg blir da hver dag å huske hvor jeg kommer fra, og at jeg ikke ønsker meg tilbake dit. Dersom ikke ønsket om å slippe å komme tilbake dit er der, så er det lett å skli utpå igjen. Som alkoholavhengig vet jeg at det er lett å begynne å lure seg selv. Men tanken om at jeg kan ta ett glass frister. Men så greier jeg å ta meg inn igjen med å si til meg selv: «Du vet nøyaktig hvordan stoda er, du vet nøyaktig hva du går til». Og da er det ikke så vanskelig.

Det som skal til er først og fremst et eget ønske om å være rusgiftfri. Du kan ha det så dårlig som helst hvis du innerst inne ikke har bestemt deg for å være rusgiftfri. Det viktige for meg blir da hver dag å huske hvor jeg kommer fra, og at jeg ikke ønsker meg tilbake dit.

Tror du det blir vanskelig for deg i sosiale sammenhenger, hvor alkohol er veldig ofte tilstede?
– Ja, jeg syns det er kjempevanskelig.

Hva svarer du da, når folk spør om du ikke kan ta en liten en for selskaps skyld?
– Jeg har ikke blitt spurt om det noen gang. Men jeg har vært på hjemreise til familien, til søskenbarn og sånn. Og de sier at når jeg er ferdig i behandling, så skal de lære meg hvordan jeg kan drikke på riktig måte. «Vi kan dra ut på byen, og så kan du lære deg å drikke». Så jeg føler at mange ikke har forståelse for hva det vil si å være alkoholavhengig.

Men, du har ikke noe problem med alkoholen, du da, Roger?
– Jo det har jeg. Jeg greier ikke å holde meg til bare en kald pils, eller sånn, da. Det stopper ikke da, før det svartner på en måte.

Tror du alkohol kan være et stort problem for alle de som er her?
– Jeg tror det kan være begge deler, både alkohol og stoff.

Så, du skal også holde deg borte fra alkoholen, når du kommer ut herfra?
– Ja, men det blir ikke enkelt. Jeg har jo ønsker om å kunne greie å ta meg en pils til grillmaten, eller hvis det er bursdager eller familieting, at jeg kunne forholdt meg til en øl, eller maks tre. Men jeg vet jo med meg selv at det stopper ikke der. Jeg må ha mer og mer, det er akkurat som et tomrom som må fylles opp. Så konsekvensen av en sprekk på alkohol kan jo bli at jeg blir aggressiv eller utagerende, eller at jeg begynner med sterkere stoffer. Så jeg må nok holde meg helt vekk fra alkohol.

Og det har du bestemt deg for?
– Jeg har ikke bestemt meg for det, men jeg har et ønske om å holde meg unna.

Men hvis du ikke bestemmer deg, så blir det vel ikke sånn?
– Jeg kan ikke bestemme meg nå i dag at jeg skal holde meg rusgiftfri resten av livet mitt. Jeg må ta en dag av gangen.

Hva sier du om det, Jeanette?
– Jeg hører det hele tiden at folk sier de har lyst til å ta en pils. Men da holder de alltid døra åpen for et tilbakefall, slik jeg ser det.

Er det noe du har lyst til å fortelle verden til slutt, Roger?
– Det er et stort spørsmål. Men jeg kan i alle fall si at Fossum har hjulpet meg veldig mye de åtte månedene jeg har vært her. Jeg har fått forandret tankegangen min, hvordan jeg ser på verden og andre mennesker.
– Du får litt mer oversikt over ditt eget liv fra du er liten gutt til du er voksen. Du får snakket om problemene dine, og du får hjelp til å takle de følelsene som kommer og ta situasjoner på en annen måte.

til_fjells.jpg

Bilde: Til fjells – ett av aktivitetstilbudene i Fossumstiftelsen