Petter Nome har i det siste framstått som legaliseringstankens varmeste tilhenger. I Dagbladet den 9. mai gir han noen av argumentene for sitt syn. Forbundet Mot Rusgift er enig med Nome i at det ikke er noe poeng å forsvare lørdsgshasjen, eller 68-ernes og rikmannsungdommens s.k. rekreasjonelle narkotikabruk. Vi har forstått at heller ikke Nome ønsker en økt bruk av narkotika blant ungdom. Vi er ,som Nome, også bekymret for den måten nye stoffer som ecstasy hypes i media på, og er enig i at dette minner om en reklamekampanje. Selve Nome-debatten kan imidlertid også sees i et tilsvarende lys, noe Nome kanskje burde ha forutsett, og i alle fall ikke har grunn til å være overrasket over.

Nome gjør en del konstateringer som bakgrunn for sitt syn. Vi vil kommentere dem punktvis:

1. "At internasjonale forbryterorganisasjoner hvert år selger narko for over 3000 milliarder kroner".

En legalisering av narkotika kommer hverken til å redusere profitten eller den romantiske tiltrekningskraften ved slike stoffer. Kontrollen av framstilling, pakking, og distribusjon blir bare flyttet over fra leverandørene i underverdenen til store og langt mer effektive farmasøytiske karteller. Rusgiftbrukens tiltrekningskraft kan da også vinne styrke ved at man pumper inn millioner av dollar i reklamekampanjer. Ved å holde narkotikamarkedet illegalt kan man begrense profittmulighetene i hvert enkelt land.

2. "At millioner av brukere av cannabis (som helsemessig er et lite problem sammenlignet med tobakk og alkohol) stemples som forbrytere og eksponeres for kriminelle miljøer".

Cannabis er tallmessig et lite problem, sammenlignet med tobakk og alkohol. Dersom bruken av cannabis skulle nå samme omfang som alkohol og tobakk, ville vi få en kraftig økning i skadevirkningene. Dette er ikke ønskelig. Bruk av hasj er et normbrudd og et lovbrudd ifølge både norsk og internasjonal rett. Vil man overtre denne grensen, må man også ta ansvaret. I Norge blir man imidlertid som regel ikke satt i fengsel ved mindre overtredelser som f.eks. bruk av cannabis og innehav av mindre mengder for eget bruk. Slike overtredelser er heller ikke regulert i straffeloven, men derimot i legemiddelloven.

3. "At tunge misbrukere (oftest med alvorlige psykiske lidelser) tvinges til å finansiere sitt problem med kriminalitet og prostitusjon og lever uverdige liv i slum og fengsler."

Dersom vi holder oss til Norge, er vi enige i at tilbudet til tunge stoffbrukere bør bygges bedre ut, spesielt til dem med psykiske lidelser. Men det finnes heller ingen andre land som kan vise til at de har et bedre tilbud enn Norge. Når det gjelder rusgiftfrie behandlingstilbud ligger vi i første rekke. Det behandlingsresultatene viser er likevel at stoffavhengighet er en svært lite behandlingsbar tilstand, og at alt må settes inn for å hindre at nye mennesker kommer i en avhengighetssituasjon. Å legalisere narkotika ville ikke være et bidrag i den retningen.

4. "At disse misbrukerne, fordi stoffene er illegale, daglig risikerer forgiftning, overdoser og smitteoverføring".

Overdoserisikoen er ikke den eneste eller største faren ved narkotikabruk. Vanlige dødsårsaker blant narkomane, som f. eks. mord, selvmord, og ulykker påvirkes naturligvis ikke av renheten i stoffene, eller om de er legale eller ikke, men snarere av deres virkning. Bortsett fra akutte dødsfall, er avhengighet den største helsefaren forbundet med narkotikabruk. Hvorvidt man er avhengig av et legalt eller illegalt stoff er likegyldig i denne sammenhengen. Når det gjelder hiv-infeksjoner viser både svenske og norske erfaringer at man kan ha en lav nysmitte blant stoffbrukere uten å legalisere stoff. Tallene for nysmitte i Nederland er ikke bedre enn i Norge. En sammenligning av dødeligheten blant tunge, registrerte stoffavhengige i Norge og Nederland viser at den begge steder ligger på ca. 2 prosent årlig (Waal 1996), noe som viser at overdose er én av mange måter å dø av narkotika på.

5. "At den feilslåtte krigen mot narko legger beslag på enorme samfunnsmessige ressurser".

For det første er norsk narkotikapolitikk ikke feilslått. Vi har relativt lavt antall stoffbrukere, lavt antall stoffavhengige og lite nysmitte av HIV. For det andre brukes hoveddelen av ressursene til behandling. Er det Nomes mening at vi skal trappe ned den behandlingsinnsatsen vi gjør?

Det går nok an å være kritisk til mange sider ved den norske narkotikapolitikken. Men vil man forkaste den eksisterende narkotikapolitikken, slik Nome vil, må det være lov å etterlyse et alternativ. Man vet hva man har. Det er grunn til å frykte hva man får. At Nome avslår å gå inn på hva alternativet skal være, øker ikke akkurat tiltroen til en mer liberal narkotikapolitikk.

(Dette innlegget ble trykt i en forkortet versjon i Dagbladet den 20. mai 1997)