Rapporten er en gjennomgang og oppsummering av hva som virker og hva som ikke virker i alkoholpolitikken. Neden-stående sammendrag er hentet fra Actis’ ”Verktøy for velferd – Alkoholpolitisk verktøykasse for folkevalgte”, som er en del av kursmateriellet.

Alkoholpolitikk: En forbrukerveiledning

”Alcohol – No Ordinary Commodity” er skrevet av en internasjonal forskergruppe med amerikaneren Thomas Babor og 14 kolleger fra ni land. Rapporten sammenfatter hva forskningen i dag kan si om form og omfang på alkoholproblemene og hvilke tiltak som er mest effektive for å redusere dem. Deres hovedkonklusjon ligger i tittelen på boka; Det er dokumentert at alkohol har så store skadevirkninger på individer og samfunn at den ikke kan betraktes som eller, omsettes som, et hvilket som helst annet produkt.

I et sammendrag av boka summerer forskerne opp ”alkoholpolitikkens ti-på-topp”, det vil si de ti tiltakene som viser seg å ha størst positiv effekt, når en også tar i betraktning økonomiske og politiske kostnader ved å regulere alkoholsalg og -bruk.

Ti-på-topp-lista ligner til forveksling norsk alkoholpolitikk! Det ble også bekreftet av Thomas Babor da han var i Norge for å lansere boka i 2003; ”Blant 150 land er Norge det landet som bruker flest av de mest effektive virkemidlene mot økt alkoholkonsum. Norge bør ta lærdom av dette og verne om alkoholpolitikken sin”.

Forskerne kaller sin konklusjon for en ”alkoholpolitisk forbrukerveiledning”, og den lyder slik i norsk oversettelse:

”Forskjellen mellom god og dårlig alkoholpolitikk er ingen abstrakt størrelse, men tvert imot et spørsmål om liv og død.” Forskningen kan gi svar på hvilke strategier som har størst sjanse til å lykkes med å realisere de folkehelsepolitiske intensjonene. Samt hvilke som vil være mindre effektive eller til og med uvirksomme, virke avledende og bare være ressursødende. Basert på arbeid som tidligere er gjort på dette området, har vi vurdert 32 typer alkoholpolitiske tiltak som er gjennomgått i boka, etter fire hovedkriterier:

  • Dokumentasjon på effektivitet i gode studier
  • Omfang av studier og konsistens i funnene
  • I hvilken grad samme type forskningsfunn er gjort i flere land og kulturer
  • Relative kostnader med hensyn til tid, ressurser og penger for å implementere og vedlikeholde tiltaket

Generelt er regulering av tilgjengelighet og bruken av alkoholavgifter meget effektive virkemidler. Ettersom disse strategiene favner meget bredt og kan gjennomføres til relativt lave kostnader, er den forventede effekten av disse tiltakene for å redusere alkoholrelaterte problemer, forholdsvis høy. De fleste tiltak mot promillekjøring ble også høyt vurdert når det gjaldt effektivitet. Ikke bare er disse tiltakene godt forskningsmessig underbygget, men de synes også å kunne anvendes i de fleste land, samtidig som de er forholdsvis rimelige å gjennomføre og opprettholde.

Derimot er den forventede effekten lav når det gjelder skolebaserte undervisningsprogrammer og generelle informasjonskampanjer mot alkohol. Selv om nedslagsfeltet for slike opplegg er stort, er effekten av disse programmene dårlig. Til tross for at de er greie å gjennomføre, er de lite kostnadseffektive og til liten nytte.

Strategier for behandling og tidlig intervensjon er i beste fall bare middels effektive. På befolkningsnivå er effekten av slike strategier begrenset. Fordi det er kun den relativt lille delen av befolkningen som søker spesialisert behandling for alkoholproblemer, som vil ha nytte av den. Selv om det å ha et behandlingstilbud er en plikt for et humant samfunn, vil effekten på omfanget av det aktuelle alkoholproblemet i befolkningen som helhet nødvendigvis være begrenset.

Tiltak på skjenkesteder har et begrenset potensial i forhold til å redusere omfanget av alkoholrelaterte problemer på befolkningsnivå, ettersom det i de fleste industriland bare er en mindre del av forbruket som skjer i barer og på restauranter. Likevel medfører drikking på skjenkesteder ofte problemer. Et stadig tilbakevendende tema i denne litteraturen er også betydningen av å håndheve lover og forskrifter.

Følgende 10 alkoholpolitiske virkemidler framstår som ‘best practice’:

  • Aldersgrense for kjøp av alkohol
  • Statsmonopol for salg av alkohol
  • Begrensninger med hensyn til salgstider/-dager
  • Begrensninger av antall utsalg
  • Alkoholavgifter
  • Promillegrense
  • Promillekontroller
  • Inndragning av førerkort ved promillekjøring
  • Førerkort med begrensninger (’graduated licences’) for nye bilførere
  • Kortvarige tidlige intervensjoner overfor pasienter med høyt alkoholforbruk

Alkoholpolitikken kan være effektiv både på lokalt og nasjonalt plan. På hvert av disse nivåene kan alkoholpolitikken være rettet mot befolkningen generelt, mot forbrukere med høy risiko for problemer og mot personer som allerede har alkoholrelaterte problemer. Ett alkoholpolitisk tiltak kan sjelden fungere uavhengig eller isolert fra andre slike tiltak. Ulike supplerende tiltak med felles målsetting er en strategi som har større sjanse for å lykkes enn strategier bestående av ett eller få enkeltstående tiltak. For å få størst mulig effekt av en alkoholpolitikk, trengs mange ulike tiltak som i sum dekker et bredt spekter av intervensjoner. Dette betyr at vi har større muligheter enn noen gang før til å føre en evidensbasert alkoholpolitikk som tjener samfunnets beste. Imidlertid er politikk som tar sikte på å få bukt med alkoholrelaterte problemer, altfor sjelden vitenskapelig fundert. Det er fortsatt altfor mange tilfeller hvor politikken omfatter strategier og tiltak som verken er effektive eller blir evaluert. Fordi alkohol ikke er noen ”ordinær” vare, har allmennheten rett til å forvente en mer opplyst tilnærming til alkoholpolitikken.

Om forfatterne

The Alcohol and Public Policy Group, som står ansvarlige for boka, har bestått av:
Thomas Babor (USA), Raul Caetano (USA), Sally Casswell (New Zealand), Griffith Edwards (UK), Norman Giesbrecht (Canada), Kathryn Graham (Canada), Joel Grube (USA), Paul Gruenewald (USA), Linda Hill (New Zealand), Harold Holder (USA), Ross Homel (Australia), Esa Österberg (Finland), Jürgen Rehm (Sveits), Robin Room (Sverige) og Ingeborg Rossow (Norge).

Boka er delfinansiert av Verdens helseorganisasjon (WHOs regionkontor for Europa og hovedkontor i Genève) og The Society for the Study of Addiction. Funnene og konklusjonene er basert på konsensus mellom de 15 medforfatterne. - Ingen av organisasjonene som har støttet publikasjonen økonomisk eller andre organisasjoner har gitt medforfatterne noen direkte eller indirekte støtte som kan medføre noen interessekonflikt, skriver forfatterne.