FNs spesialsesjon om narkotika er nettopp avsluttet. Her ble det gjort vedtak som innebærer fornyede og forente anstrengelser for å redusere omsetning og bruk av narkotika. Så langt - så godt. Imidlertid ble noe av oppmerksomheten også dreidd mot et opprop, til FNs generalsekretær, Kofi Annan, koordinert gjennom den internasjonale legaliseringsbevegelsens dokumentasjons- og forskningssenter, The Lindesmith Center. Oppropet ble offentliggjort i New York Times på sesjonens første dag, og er underskrevet av en rekke kjente personer fra 42 ulike land. Fra Norge har, foruten noen få allerede kjente narkotikaliberalere, også lederen for Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning, Sturla Nordlund, skrevet under.

Oppropet vekker undring

Oppropet reiser en rekke spørsmål. Det ene dreier seg om de påstander som det inneholder. Selve konklusjonen i oppropet er en oppfordring til Kofi Annan om å ta initiativet til en bred debatt om narkotikapolitikken, hvor "frykt, fordommer, og strafferettslige forbud viker plass til fordel for sunn fornuft, vitenskap, folkehelse og menneskerettigheter". Jeg har ikke godt nok kjennskap til narkotikadiskusjonen i alle andre land, men mitt inntrykk er at det allerede pågår en levende debatt om narkotikapolitikken. I Norge har vi hatt gjentatte oppblomstringer av en slik debatt de siste par årene, som Nome-debatten, Frønsdaldebatten osv. Men tror underskriverne av oppropet at de har enerett på å ta hensyn til "sunn fornuft, vitenskap, folkehelse og menneskerettigheter"? Og hva er vitsen med å etterlyse en debatt, dersom man allerede på forhånd har trukket konklusjonene?

Et desperat utspill

Oppropet bør kanskje sees som et desperat utspill for å påvirke en verdensopinion mot narkotika, som i alle fall, slik den kommer til uttrykk gjennom FNs generalforsamling, er fast besluttet på å videreføre og forsterke arbeidet for en restriktiv narkotikapolitikk. At oppropet er holdt i såpass vage vendinger må også sees som et tegn på at man ikke har lykkes i å utvikle et troverdig alternativ til restriksjonspolitikken. Det er lett å kritisere feil ved det eksisterende system for narkotikabekjempelse, men vanskelig å peke på et helhetlig alternativ. Å avkriminalisere eller legalforskrive narkotika har man mange negative erfaringer med.

Oppropet synes å ha glemt den historiske dimensjon som også inneholder legalforskrivningseksempler som USA 1913-1923 (legalforskrivning av heroin), England 1954-1964 (legalforskrivning av heroin) og Sverige 1965-1967 (legalforskrivning av amfetamin), alle med katastrofale resultater. Den restriktive narkotikapolitikken er bygd på slike erfaringer, og FNs narkotikakonvensjoner er det uttrykket for disse erfaringene som etterhvert er blitt en torn i øyet på legaliseringstilhengerne. Det var derfor strategisk viktig for dem å ta dette initiativet overfor FNs generalforsamling, men uten at det tilsynelatende har fått noen konsekvenser for de vedtak som ble gjort.

Skal SIFA føre en liberal eller restriktiv linje i narkotikapolitikken?

Norge har alltid vært en aktiv støttespiller internasjonalt for en restriktiv narkotikapolitikk, og dette kom også til uttrykk denne gang. Men mens sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa framfører Norges innlegg i New York, skriver lederen for hennes eget rusgiftforskningsinstitutt, Sturla Nordlund, under på et opprop som går stikk motsatt vei. Formelt sett er dette mer enn tvilsomt, men det får det heller være Meltveit Kleppas og Nordlunds sak å ordne opp i seg i mellom. Viktigere er det å etterlyse den narkotikaforskning som SIFA har bedrevet, som skulle tilsi en slik nyorientering. Jeg kan ikke se at noe av den norske forskning som er bedrevet bygger opp om en liberal narkotikapolitikk.

Narkotikapolitikken en fiasko?

Oppropet påstår at den restriktive narkotikapolitikken er en fiasko. Sammenligner vi Norge med andre land, ser vi at dette ikke er tilfelle. Ifølge undersøkelser viser det seg at «bare» 5,9 prosent av norske 9.klassinger har prøvd cannabis i det hele tatt (7 prosent blant guttene, 5 prosent blant jentene) og blant 15-20-åringer i Norge hadde 12,3 prosent noen gang prøvd cannabis i 1997. Situasjonen i Oslo er mer nedslående. Der har ca. 25 prosent av ungdom i aldersgruppen 15-20 år noen gang prøvd cannabis i 1997. Men nyrekrutteringen til stoffbruk går i bølgedaler. På 1980-tallet sank den i Norge. Fra begynnelsen av 1990-tallet har vi opplevd en økning i samband med de nye ungdomstrendene innen f.eks. house- og skateboard-/snowboard-miljøene. Men fremdeles er avstanden til f.eks. utbredelsen i et mer liberalt land som Danmark stor. I en sammenlignende undersøkelse fra 1993 oppga 8,3 prosent av den voksne befolkningen i Norge at de noen gang hadde brukt cannabis, mot 30,1 prosent i Danmark . At vi har klart å holde forbruket nede, skyldes bl.a. en kombinasjon av informasjonsinnsats og andre forebyggende tiltak og at vi griper inn når noen begynner med stoffbruk. Det skal være vanskelig å bruke stoff. Internasjonalt er ikke bildet så oppmuntrende. Men kampen mot narkotika samordnes nå også bedre internasjonalt. En rekke EU- og FN-organer er etablert eller under etablering for å bekjempe narkotika. FNs narkotikakonvensjoner kommer i overskuelig framtid til å forbli den plattform statenes narkotikapolitikk må bygge på. Også på bynivå er det nå en tendens til at man begynner å tvile på den liberale narkotikapolitikkens velsignelser. Et uttrykk for dette er den respons som f.eks. organisasjonen European Cities Against Drugs har fått. Tilsvarende organisasjoner med overveldende tilslutning er også nylig blitt startet i USA og Latin-Amerika.

Et narkotikafritt samfunn?

Oppropet hevder også at ideen om et narkotikafritt samfunn er urealistisk og bør oppgis. Det er naturligvis riktig at et narkotikafritt samfunn, i betydningen et land kjemisk fritt for narkotika, ikke vil eksistere, og heller ikke noen gang har eksistert. Men som visjon om et samfunn hvor alle andre enn marginale grupper avviser enhver befatning med omsetning og bruk av narkotika, er tanken om et narkotikafritt samfunn en god ledetråd for kontrollpolitikk og forebyggende arbeid. I Oslo er det mindre enn 15 prosent av ungdommen som mener at f.eks. cannabis bør kunne selges fritt, i resten av landet enda færre. At resten av befolkningen støtter den restriktive narkotikapolitikken kan det ikke være tvil om. I en undersøkelse blant 16-åringer fra 26 land over hele Europa kom norske ungdommer bedre ut enn i de fleste andre land. F.eks hadde 44 prosent av guttene og 38 prosent av jentene i Storbritannia noen gang prøvd cannabis, mens de tilsvarende tallene for norske ungdommer var 7 prosent for gutter og 5 prosent for jenter . Hva er vitsen med å endre en politikk som synes å ha gitt de riktige resultatene og i tillegg har så bred oppslutning?

Skal også andre lovbrudd legaliseres?

Det kan være interessant å overføre tankegangen til andre kriminalitetsområder som vold, overgrep, tyveri m.v. Selv om det er vanskelig å tenke seg disse lovbruddene eliminert, må målet for samfunnets arbeid på disse områdene være at du skal ikke stjele, du skal ikke slå i hjel. Det er et behov for klare normer også på narkotikapolitikkens område, og målet om et narkotikafritt samfunn samsvarer med det individuelle kravet om at du ikke skal bruke narkotika.

Narkotikamarkedet og mafiaen

Oppropet peker også på de enorme pengemengder som er i omløp på det illegale narkotikamarkedet, og impliserer at en liberalisering av narkotika skulle slå beina vekk under den internasjonale narkotikamafiaen. Det er gode grunner til at narkotikatrafikken er forbudt, akkurat som mord, tyveri og falskmynteri. Også disse problemene kan man få bukt med ved å forvandle dem til normale forretningsforehavender. Mafiaargumentet er imidlertid viktig å diskutere nærmere, ettersom dette er en utbredt oppfatning, ikke bare innenfor legaliseringsbevegelsen. Resonnementet bygger på at alle narkotika slippes helt fritt. Om stoffer som kokain, crack eller ecstasy unntas fra "frislippet", vil dette automatisk føre til at det svarte markedet opprettholdes, det er bare grensene for forbudet som er flyttet. Videre er de fleste typer legemidler strengt kontrollert gjennom kompliserte internasjonale og nasjonale regelverk. Hvordan skal man kunne kontrollere bruken av sovetabletter, morfin og antibiotika, så lenge heroin og ecstasy selges fritt? Hvordan skal man kunne forhindre at legemidler som er tatt ut av markedet på grunn av uheldige bivirkninger osv. ikke skal dukke opp igjen? Hvordan skal man stille seg i forhold til andre giftige produkter som er forbudte? Skal man kunne selge narkotika til barn? Skal det selges overalt, eller bare i visse butikker? Hvor skal grensen gå?

Legal narkotikaomsetning er mer effektiv

Ved en eventuell legalisering av all narkotika er det sannsynlig at mafiaen enten etablerer seg som en legal entreprenør på narkotikamarkedet, eller flytter enda mer av sin virksomhet til andre illegale bransjer. Lovbruddene er ikke noe mål i seg selv for mafiaen; drivkraften er utsikten til å tjene penger. Hvorvidt dette foregår på hederlig eller uhederlig vis, er uvesentlig. Mafiapenger, eller andre penger, investert i internasjonale farmasøytiske karteller, vil uten sammenligning gi en mer effektiv spredning av narkotika enn mafiaen i et illegalt marked vil klare. Ønsker vi en slik narkotikaspredning? Internasjonal forbrytervirksomhet bekjempes overhodet ikke gjennom å gi aktørene større handlefrihet. Snarere er det sterke, demokratiske statsapparater som vil kunne innskrenke virksomheten.

Bekjempe narkotika eller redusere skadene?

I innledningen til oppropet bekymrer underskriverne seg for "de farer som narkotika representerer for våre barn, våre medborgere og våre samfunn". Men da må det logiske være å bekjempe bruken av disse stoffene, ikke bare ha som mål "å redusere de skader som er knyttet til narkotika". Det kan påpekes at vi for alkohol har et slikt begrenset mål, og de samfunnsmessige og menneskelige skadevirkningene er enorme. Vi har den fordelen at vi overfor de nyere narkotika fortsatt har et valg: Ønsker vi å integrere disse i kulturen, på samme måte som alkohol, eller ikke? Dersom vi ikke ønsker dette, vil det eneste logiske være å videreføre en forbudspolitikk i forhold til omsetning og bruk av narkotika, og å arbeide for dette også internasjonalt. Hittil har dette vært en rådende oppfatning i Norge, og argumentene for en endring har ikke vært overbevisende. Men en kontinuerlig debatt om disse spørsmålene er absolutt ønskelig.