Behandling

Fossumkollektivet i kamp for faget

I Spydeberg, i hjertet av indre Østfold ligger Fossumkollektivet. For 35 år siden ble det startet som et behandlingskollektiv for ungdommer med avhengighetsproblemer. I dag er stedet både administrasjon for til sammen 9 ulike virksomheter, spredd over flere fylker, og fortsatt en behandlingsinstitusjon. Til sammen har Fossumkollektivet 88 avtalte behandlingsplasser. Oppdragsgivere er BUFETAT, Helse Sør-Øst og Helse Nord. Mot Rusgift har vært på besøk på Gården og avdeling Nedre Damvei, og slått av en prat med Lars Lian, faglig leder for alle disse institusjonene.

 

Hva er Fossumkollektivet i dag?
– Vi er en privat, ideell stiftelse som skal hjelpe ungdommer i alderen 16-30 år med rusgift- og/eller atferdsproblemer. Vi har drevet «knoppskyting» på flere steder, for å kunne imøtekomme ulike behov som disse ungdommene har og som våre oppdragsgivere etterspør. Vi har ofte ungdommer fra barnevernet og fra TSB (Tverrfaglig, spesialisert avhengighetsbehandling) på samme sted, men har tilbud om både kjønnsdelte og kjønnsblandete behandlingsmiljøer.

Er ett av behovene også å gi et tilbud til ungdommer i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering)?
– Ja, dette har det stått strid om også internt i stiftelsen. Vårt formål er jo at alle våre ungdommer skal gjennomgå en stoff- og alkoholfri behandlingstid, og at de skal kunne leve en rusgiftfri tilværelse deretter. Det kan derfor synes rart å ta imot ungdommer som går på LAR. Men vi gjør det i en viss grad, siden verden der ute er som den er, og siden disse ungdommene også har behov for behandling i institusjon. Det er særlig to av våre institusjoner hvor man tar imot LAR-pasienter. Men også her gir vi tilbud om nedtrapping. Og det har vi lykkes ganske godt med.

g_rden.jpg

Gården – administrasjonssenteret i Stiftelsen Fossumkollektivet

Hva er avhengighet for dere?
– Vi ser på rusgiftavhengighet som noe som svekker vår helse og vår naturlige personlighetsutvikling, både følelsesmessig, tankemessig og sosialt. Vi ser på rusgiftavhengighet som en innlært, betinget atferd, hvor avhengigheten etter hvert utvikler sin egen dynamikk. Videre er det vår oppfatning at en slik tilstand må sees som livslang, dvs. at den enkelte ungdom må holde seg vekk fra alkohol og narkotika dersom han/hun vil unngå tilbakefall.

Er det et problem at det tross alt er så stort aldersspenn blant ungdommene i stiftelsen som fra 16 til 30 år?
– Vi har ulik alderssammensetning på de ulike institusjonene våre, på samme måte som vi også ser på hvilke ungdommer som ut fra sin alder, kjønn, psykiske tilstand eller kriminelle bakgrunn «passer» sammen. Noen steder er alderen 16-25 år, andre steder er den 18-30 år, noen steder er TSB og barnevern blandet, andre steder er det bare TSB, og ett sted er det også bare barnevernsplasser. Jeg vil ikke si at aldersspennet er et problem, man må jo lære seg å omgås folk både på sin egen alder og folk som er noe eldre/yngre. Men vi prøver å passe på at ikke de eldste lærer bort unoter til dem som er yngre.

Av stiftelsens visjon går det fram at «Fossumkollektivet skal være en faglig ledende aktør». Hva legger dere i det?
– Vi mener vi har noe å lære bort. For det første tror vi hele vår historie har vist at det nytter å rehabilitere ungdommer tilbake til et selvstendig og rusgiftfritt liv. Det er en alternativ vinkel til det pessimistiske synet på narkotikaavhengige ungdommer som man finner mange steder i feltet. Vi har også til stadighet kontakt med folk som har deltatt i behandling, og som fortsatt er stoff- og alkoholfrie. Vi har dessverre ikke gjennomført etterundersøkelser, men i fjor inngikk vi en avtale med Nasjonal kompetansetjeneste ROP (Rus og Psykiske lidelser) ved sykehuset Innlandet, om at de skal gjennomføre et forskningsprosjekt på hvordan det går med våre ungdommer to og fem år etter avsluttet behandling hos oss. Vi ser veldig fram til å få de første resultatene derfra.

Men Fossumkollektivet praktiserer også medleverskap. Det innebærer at de ansatte lever sammen med ungdommene 24/7 i en uke, og har så en uke fri. Det tette samleverskapet gjør at gode relasjoner kan utvikles mellom ansatte og ungdommer. Dette er en bærebjelke i vårt arbeid.
Vi tilbyr også poliklinisk oppfølging av pasienter, og vi tilpasser behandlingstiden etter det vi tror vil være rett for den enkelte ungdom. Det normale behandlingsforløpet er fra 6 måneder til ett år, men med mulighet for forlengelse, dersom situasjonen krever det. Vi mener at ettersom avhengighetsutviklingen hos den enkelte kan ha pågått over lang tid, så må innlæring av en rusgiftfri livsstil også gis tid. Vi tror på langtids behandling innen trygge rammer.

Gir dere individuell terapi eller foregår det hele i grupper?
– Vi gjør begge deler, tilpasset den enkeltes tilstand og behov. Men fellesskapet mellom alle ungdommene og de ansatte er en bærebjelke i behandlingsarbeidet, det og medleverskapet. Fellesskapet er den viktigste arenaen for ny læring og trening. Våre ungdommer deltar i meningsfylte arbeidsaktiviteter under oppholdet, oppgaver utendørs og inne, som oftest foregår i arbeidslag, og hvor trening, korrigering og læring foregår kontinuerlig. I tillegg tilbys de unge individuelle samtaler eller konsultasjoner med våre psykologer og leger etter behov.

Hvordan harmonerer denne modellen med at dere har avtale med helseforetak som kanskje har en annen oppfatning av hvordan behandling skal drives?
– Vi tror på et differensiert behandlingsapparat, hvor mange tilnærminger kan leve ved siden av hverandre. Men når det er sagt, så er det også klart at Fossumkollektivet drives på en helt annen måte nå enn for 35 år siden. Konsekvenspedagogikken og konfrontasjonene som kanskje preget kollektivbehandling på 80-tallet er et tilbakelagt stadium. Istedet er vi åpne for all kompetanse som nye profesjonsgrupper kan tilføre oss, som leger, psykologer, psykiatere, syke- og vernepleiere og andre helsefaggrupper som er kommet inn etter rusreformen i 2004. Vi liker å si at vi er et tverrfaglig kompetansemiljø, hvor de fleste av stiftelsens medarbeidere har høyskole- eller universitetsutdanning.

Hvor motivert for endring er den enkelte ungdom når han/hun kommer til stiftelsen?
– Det kan selvfølgelig variere. Noen ganger har de unge prøvd behandling før, eller har så mange negative erfaringer med sin stoffbruk og er så dypt nede at de har bestemt seg for at denne gangen skal de klare det. Andre ungdommer blir kanskje sendt hit mer eller mindre etter påtrykk fra foreldre, barnevernstjenesten, NAV eller politi, og hvor behandlingsmotivasjonen kan være så som så. Arbeidet med de unges motivasjon for å fullføre hele behandlingsløpet er helt sentralt. Vi bruker også såkalt «frivillig tvang», der de som kommer til oss blir bedt om å skrive under på at vi kan holde dem tilbake i inntil 3 uker etter inntaket. Dette i henhold til §10-4 i Helse- og omsorgsloven, og §4-26 i barnevernloven. Vi oppfatter dette som et nyttig verktøy, fordi lysten til å avbryte behandlingen kan komme sterkt, særlig de første ukene, før den unge har rukket å finne seg til rette i miljøet og blitt kjent med behandlerne.

Hva skjer dersom den unge likevel avbryter?
– Her har vi ingen låste dører, og han eller hun kan derfor gå uten at vi holder dem fysisk tilbake. Men vi oppfatter at selve underskriften hvor de samtykker til tilbakehold, betyr noe for den enkelte, slik at dropout i startfasen ikke forekommer så ofte. Merker vi at noen går med tanker om å avbryte, tar vi det opp med vedkommende. Fellesskapet representerer også et trykk som motvirker dropout. Og dersom han eller hun likevel stikker av, sender vi et par medlevere etter dem for å overtale dem til å snu. Som regel lykkes vi med dette. Vi kan også varsle politiet dersom vi ikke får tak i dem. Dersom de likevel blir borte for oss, holder vi muligheten åpen for dem til å komme tilbake, både en og flere ganger.

Har dere noe samarbeid med kriminalomsorgen?
– Vi mottar en del ungdommer på såkalt §12-soning fra fengslene, dvs. at de kan sone resten av fengselsstraffen hos oss istedenfor i fengsel. Nå er det et problem at de fleste fengselsstraffer er svært korte, sammenlignet med den tiden vi mener vi trenger for å kunne få en rusgiftavhengig ungdom på rett kjøl igjen. Så når vi mottar en ungdom fra kriminalomsorgen, anslår vi den nødvendige behandlingstiden, uavhengig av hvor lang tid det er igjen av soningstiden. Når denne er over før stipulert/planlagt behandlingstid, får ungdommen tilbud om å fortsette løpet ut. Dette ønsker de vanligvis. Finansieringen skjer gjennom de avtalene vi har med helseforetakene – altså er det dem som finansierer også denne behandlingen etter at soningstiden har gått ut.

Hva gjør dere for å forebygge ny kriminalitet etter utskrivning?
– Vi arrangerer såkalte «krimuker» for de av våre ungdommer som vi tror har behov for det, både de som kommer fra fengslene og andre. Vi har et eget krimteam som arbeider for at de unge skal få økt selvinnsikt i sine kriminelle holdninger og verktøy som er gode nok til å leve framtida som lovlydige borgere. Det er nødvendig å bearbeide både rusgiftavhengigheten og den kriminelle livsstilen. Vi gjennomfører for alle ungdommene en såkalt PIKT-test, som inkluderer ca. 80 spørsmål rundt holdninger til kriminalitet. Resultatet fra denne testen brukes til å velge ut ungdommer som blir med på våre krimkurs.

Mange av ungdommene har kanskje behov for skolegang. Hvordan løser dere det?
– Ja, mange har droppet ut av skolen, eller har så dårlige karakterer at de ikke kommer videre i det ordinære skolesystemet. Vi satser på å gi den enkelte individuelt tilrettelagt skoleundervisning, Mange har kanskje prøvd videregående skole flere ganger uten å lykkes, men vårt mål er at de skal kunne gjennomføre v.g. skole, og så lenge de er på Fossumkollektivet greier de fleste å gjennomføre skolegangen. I tillegg til å ha egne lærere, har vi også et godt samarbeid med lærerne ved de videregående skolene der vi har elever.
Vi ser denne skolegangen som svært vesentlig for å kunne lykkes med behandlingen av ungdommene. For meg er det merkelig at ikke de regionale helseforetakene har dette med som et krav når de setter ut behandingsplasser på anbud. Vi for vår del får våre skoletiltak dekket gjennom tilskudd fra Utdanningsdirektoratet.

Hvilken kontakt har dere med pårørende.
– Jeg håpet du skulle spørre om det. Vi behandler ikke bare de unge, men også deres foreldre, partnere og/eller barn, parallelt med behandlingen av ungdommene.
De får dermed mulighet til å gjennomgå noen av de samme prosessene som ungdommene. Det er viktig at vi lykkes med dette, ettersom ungdommene trenger støtte fra sin familie. Alle pårørende blir tilbudt å være med både på familiesamlinger og pårørendeuker.
I tillegg tilbyr vi individuelle familiesamtaler etter behov. Temaer som medavhengighet og hvordan familien skal håndtere tilbakefall og stoffbrukeratferd er viktige å bli bevisst på.

Hva slags ettervern driver dere?
– For det første har vi kontakt og samarbeid med hjemkommunen, for å få på plass bolig, arbeid/skole og mulighet for å komme i kontakt med et rusgiftfritt nettverk. På noen av våre institusjoner har vi tilbud om deltakelse i AA- og NA-møter. Vi kjenner ikke til andre typer selvhjelpsgrupper, men det kunne det kanskje ha vært behov for. Vi har også en oppfølgingsordning som vi kaller Brobyggeren, der ungdommer, som etter utskrivning, slår seg ned ikke så langt fra ett av behandlingsstedene, kan bevare relasjonen og få oppfølging på behandlingsstedet.
Deltakelse forutsetter at ungdommen er kommet inn i skole, arbeid eller et arbeidsrettet tiltak, og forplikter seg til å delta i det gruppetilbudet som kollektivet tilbyr. Dette er et tilbud som kan sees som en forsterkning av det tilbudet som hjemkommunen kan tilby, eventuelt at ungdommen skifter bostedskommune og blir fulgt opp av den nye kommunen.

Vi ser på rusgiftavhengighet som en innlært, betinget atferd, hvor avhengigheten etter hvert utvikler sin egen dynamikk.


Arbeidet med de unges motivasjon for å fullføre hele behandlingsløpet er helt sentralt. Vi bruker også såkalt «frivillig tvang», der de som kommer til oss blir bedt om å skrive under på at vi kan holde dem til-bake i inntil 3 uker etter inntaket. Dette i henhold til §10-4 i Helse- og omsorgsloven, og §4-26 i barnevernloven.

 

IMG_1278.jpg

Bilde: Lars Lian, faglig leder ved stiftelsen Fossumkollektivet. Foto: FMR

Her har vi ingen låste dører, og han eller hun kan derfor gå uten at vi holder dem fysisk tilbake.

gruppe.jpg

Bilde: Fellesskapet som metode er viktig på Fossumkollektivet

 Merker vi at noen går med tanker om å avbryte, tar vi det opp med vedkommende. Fellesskapet representerer også et trykk som motvirker dropout.