Store offentlige narkotikaproblemer

Det er helt klart at narkotikaproblemene her var langt større enn de problemer vi erfarer i Oslo eller i resten av landet. På begynnelsen av 90-tallet pågikk narkotikabruk i åpne, offentlige narkotikascener, hvor tusenvis av stoffbrukere satte sprøyter, kjøpte og solgte stoff og skapte uro og usikkerhet for den allminnelige befolkning. Hepatitt- og HIV-spredning var helt ute av kontroll I både Frankfurt og Zürich opererte man med tallstørrelser rundt 10 000 kjente stoffavhengige, og i hele Sveits 30-40 000.

Et krafttak for ro og orden

I begge disse byene bestemte man seg for, ved en kombinasjon av forsterkede politiinnsatser og utvidet legalforskrivning av metadon, og i Sveits også heroin, å få stoffbrukerne vekk fra gatene. Det var egentlig hovedmotivet for den nåværende narkotikapolitikken i disse byene, hevder forfatterne. Som en konsekvens av dette ble også alle utenbys stoffbrukere, som tidligere hadde utgjort ca. 80 prosent av deltakerne i de åpne narkotikascenene, utvist fra henholdsvis Frankfurt og Zürich. Dette og andre tiltak førte til at gatene ble ryddet, og at antallet overdosedødsfall gikk ned, spesielt i Frankfurt. Men utenbys stoffavhengige som henvender seg til hjelpetiltakene i Zürich blir konsekvent avvist, og henvist til politiet for hjemsendelse. Dette forsterker inntrykket av at hensynet til den enkelte stoffavhengige ikke står i sentrum, men derimot hensynet til den offentlige ro og orden.

Fra psykofarmaka til sosiofarmaka

I Sveits får nå halvparten av alle kjente stoffavhengige metadon, og en liten andel også heroin. Totalt medisinerer man nå ca. 15 000 mennesker med disse stoffene, og antallet ønskes utvidet. Tidligere har man snakket om at psykofarmaka brukes for å glatte over og dempe konsekvensene av psykiske problemer, uten at problemene blir løst. Reinås og Cron introduserer nå begrepet sosiofarmaka, legal forskrivning av narkotiske stoffer i den hensikt å glatte over og dempe sosiale problemer, uten at problemene blir løst.

Relevans for Norge?

Rapporten oppsummerer mange forskjeller mellom situasjonen i Frankfurt og Sveits og f.eks. situasjonen i Oslo. En forskjell er at man aldri har hatt åpne narkotikascener av samme omfang i Norge. En annen forskjell er at forholdet mellom de stoffavhengige og hjelpeapparatet er relativt godt i Norge, og at hjelpetiltakene blir benyttet av gatestoffbrukerne, mens det i både Frankfurt og Zürich var liten kontakt. Her måtte myndighetene legge seg helt på tilbudssiden og bl.a. opprette egne kontaktsentra med "sprøyterom" for å få de stoffavhengige i tale, og akseptere inntak av illegalt anskaffede rusgifter på disse stedene . Rapporten konkluderer derfor med at tilsvarende tiltak ikke er aktuelle i Norge, og stiller også spørsmålstegn ved det menneskesyn som ligger til grunn for dem. Skal målet med tiltak være å hjelpe stoffavhengige ut av sin avhengighet, eller skal det være å hjelpe den stoffavhengige å fortsette og forsterke et stoffavhengighetsforhold, hvor utsiktene til å komme seg ut av den kjemiske avhengigheten er ytterst små?

Rapporten koster kr. 50,- og kan bestilles fra FMR på bestillingsskjemaet du finner her.