Kronikk i Klassekampen

Fri hasj - nei takk!

Av Per Karsten Nordhaug

Publisert 1997-03-02

På vegne av forbundsstyret i Forbundet Mot Rusgift svarer forbundsleder Per Karsten Nordhaug her på Ole Eirik Håtuns kronikk i Klassekampen 18. februar 1997.

p> I Klassekampen 18. februar har Ole Eirik Håtun en kronikk under tittelen "Fri hasj - ja takk". Artikkelen foregir å analysere troverdigheten av ulike standpunkter i narkotikadebatten, og kan for så vidt tjene til å identifisere ulike grupper som deltar i debatten. Som grunnlag for å trekke konklusjonen "Fri hasj - ja takk" er kronikken totalt verdiløs, da den ikke bringer ett argument, om det da ikke sees på som en seier at en artikkel med en slik tittel overhodet er kommet på trykk i Klassekampen.

De ulike debattantenes ståsted

Et ståsted knyttes til enkelterfaringer med narkotika, enten som bruker eller som pårørende. Dette ståstedet blir avfeid som å representere "partikulære interesser og innspill". Håtun konstruerer også en kategori kalt "det absolutte moralistiske perspektiv", som han i neste øyeblikk slår i hartkorn med den offisielle norske narkotikapolitikken. Som en motsetning lanserer han standpunkter bygd på fagkunnskap, hensyn til menneskers individuelle rettigheter, menneskers individuelle verdighet og personlige iboende verdi, og til samfunnets samlede ve og vel, den totale samfunnsnytte. Implisitt ligger at mens de siste standpunktene alle taler for en liberalisering av norsk narkotikapolitikk, utgjør de første partikulære eller moralistiske synspunkter som ikke har tyngde.

Pårørendeperspektivet

La oss for det første slå fast at pårørende til nåværende eller avdøde og tidligere stoffavhengige representerer helt klare legitime partsinteresser. Deres erfaringer og kunnskaper representerer viktige innspill i narkotikadebatten og en trussel mot narkotikaliberalernes argumentasjon. De er levende (og døde) eksempler på at de narkotiske stoffene er forførende, avhengighetsskapende, helseskadelige og dødbringende. Deres innsikter tilsier alle at vi ikke bør bevege oss i narkotikaliberal retning. Derfor er det viktig for hasjtilhengerne å utdefinere dem fra debatten.

Det langtkomne brukerperspektivet

Narkotikabrukerne har ulike erfaringer. Noen er i ferd med å gå til grunne i svingdørspolitikken, i en veksling mellom vinnings- og voldskriminalitet, prostitusjon, helsemessige problemer, narkotikabruk og -omsetning, avbrutt av kortere og lengre opphold i behandlingsinstitusjoner. Deres synspunkter vil ofte ta utgangspunkt i deres umiddelbart opplevde vanskelige livssituasjon. Det vil ikke være mulig - og heller ikke ønskelig - å imøtekomme deres ønsker om heroinutdeling, fri hasj og tilrettelegging i forhold til alle deres øvrige vanskeligheter utelukkende på deres egne premisser. Men standpunktene bør være en spore til å prøve å forebygge at nye ungdommer kommer opp i tilsvarende vanskeligheter, og dessuten en impuls til å øke anstrengelsene for å gi hjelpetilbud som kan gi dem en mulighet til et rusgiftfritt liv, eller i alle fall bedre deres livskvalitet på annen måte.

Det rekreasjonelle brukerperspektivet

Det finnes også andre narkotikabrukere - noen av dem debuterte som hasjbrukere midt på 60-tallet og i årene deretter. Noen av dem har holdt fast på en sporadisk, rekreasjonell hasjbruk, noen har kanskje utvidet repertoaret med litt kokain under opphold i utlandet. Det finnes også nyere grupper av relativt ressursterke ungdommer som også røyker hasj, men hvor ecstacy og lignende stoffer inngår i repertoaret. Felles for mange toneangivende i denne nye ungdomskulturen og de overlevende representantene fra den gamle hippiekulturen m.v. er at de er ressurssterke, veletablerte og lever noenlunde velordnede liv, og de føler ubehag ved at deres foretrukne rusgifter er ulovlige, at de kan risikere bøter, ja fengsel og tap av stands anseelse ved sitt adferdsmønster. Det er nærliggende å tro at dette er det egentlige grunnlaget for den nye narkotikadebatten. Spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til omsorgen for de langtkomne stoffavhengige i de store byene er i så måte et sidespor, selv om vi på ingen måte mener at det er uviktig. I denne sammenhengen dekker det over de selviske motivene i narkotikadebatten.

Det økonomiske perspektiv

For ordens skyld bør det nevnes at også mektige økonomiinteresser deltar i og påvirker narkotikadebatten. Det er f.eks. kjent at den amerikanske mangemilliardæren George Sorros aktivt gikk inn og finansierte en kampanje i forkant av avstemningen om legalisering av cannabis til medisinsk bruk i California i fjor høst. Også andre økonomiske motiver kan gjøre seg gjeldende, fra et forbrukerønske om billigere varer til et produsent- og grossistønske om større omsetning, bedre fortjeneste og også større respektabilitet for en trafikk som på verdensbasis bare er mindre enn våpenindustrien.

Ikke-brukerperspektivet

Det store flertallet av folket i Norge har ingen brukererfaringer med narkotika eller økonomiske interesser knyttet til det. Dette flertallet er av den bestemte oppfatning at narkotika er et onde som ikke bør tillates eller aksepteres på noe vis. Forbundet Mot Rusgift representerer disse oppfatningene. Etter vår oppfatning kan man best sette seg i en "nøytral lovgiverrolle" (som Håtun etterstreber) hvis man ikke skal skjele til "forbrukerinteresser" eller har økonomiske motiver å forsvare i narkotikadebatten. Vi er helt enige med Håtun i at den beste narkotikapolitikk får man hvis man avveier hensynet til samfunnets samlede ve og vel mot hensynet til individuelle rettigheter og pårørendes og konkrete berørtes behov. Men konklusjonen blir en helt annen enn Håtun gir uttrykk for. Basert på at bruk av cannabis er kulturfremmed, avhengighetsskapende, passiviserende og baner vei for en ny, stoffaksepterende og mer utbredt rusgiftkultur, blir vår konklusjon: Fri hasj - nei takk.