En må ha tro på at mennesket kan forandre seg og utvikle seg. En må ha klart for seg at veien ut av stoffproblemet er sammensatt og at den tar tid. Det tok også tid å komme inn i problemet. Mange av brukerne av det medikamentfrie apparatet har ikke fått de vekstbetingelsene de trengte for å bryte ut av stoffproblemet. Jeg tror ikke at et hvilket som helst medikamentfritt tilbud kan gi optimale vekstbetingelser. Jeg mener at også medikamentfrie behandlingstilbud må streve etter å forbedre sin kvalitet. Den offentlige kritikken av de medikamentfrie behandlingstilbudene kan ha vært berettiget. Men dette er ikke noen kritikk av medikamentfrihet som prinsipp, bare en påpekning av at det må mer til. Og de som har vært igjennom medikamentfri behandling uten å lykkes, må ha rett til nye forsøk, eventuelt også med medikamenter som assistanse. Men også her må det mer til. Medikamentassistert behandling er ingen mirakelkur, eller løsning med stor L. Det finnes ikke enkle løsninger på kompliserte livssituasjoner.

Dagens situasjon

Vi er i den heldige situasjon i Norge at vi har et godt utbygd offentlig og privat medikamentfritt tilbud. Antallet plasser er tilstrekkelig, med til dels god kvalitet. Men kvaliteten varierer. Mange av tiltakene har gode forbedringsmuligheter. Dette er noe annet enn å slutte seg til klagesangen over det som ikke virker, og de dårlige resultatene. Ingen stoffbruker kan endre livet sitt, dersom han eller hun ikke får de mulighetene de trenger. Ut fra dagens fokus på det som ikke virker, har det vokst fram en offentlig sannhet om at apparatet er udugelig, og stoffbrukeren er umulig. Det som har blitt det gjengse svaret på denne sannheten i dagens situasjon er at utfordringen er medikament.

Vi som har vært i omsorgen en tid har sett slike løsninger med stor L komme og igjen forsvinne fra fokus. En stund var det terapeutiske samfunn, en stund var det tvang, en-til-en terapi, frisk luft, risikosport osv. Men problemene har bestått, som nissen på lasset. Dagens situasjon har mange fellestrekk med tidligere epoker. Men kreftene bak produksjonen og markedet er forskjellig i forhold til andre behandlingsmetoder. Dagens løsning, bearbeiding av avhengighetsproblemer med medikamenter, har bitt seg fast, ikke bare fordi medikamentassistert rehabilitering kanskje vil vise seg å være virksom for enkelte. Medikamentløsningen har også en kjempeindustri og en kapitalmakt med sterke markedskrefter i ryggen, og vi lever i et markedsorientert samfunn. Det vil komme nye produkter. Kanskje er de bedre, men kanskje er det også en måte holde oss fast i trua på medikamentene på. Trua på medikamentløsninger kan holdes ved like med utvikling av stadig nye typer medikament. Det samlede hjelpeapparatets utfordring blir derfor å sikre at medikamenter som metadon og Subutex blir en assistanse, og ikke en løsning med stor L, eller legalisering med stor L. Industrien er sterk, og vi trenger å stå sammen mot dem. De som bruker medikamenter må også ha som perspektiv at medikament skal være assistanse, ikke den eneste løsningen. Kunnskapene om kompleksiteten har økt, både blant behandlere og stoffbrukere, slik at det er større grunn enn tidligere til å håpe på motforestillinger mot enkle løsninger.

Hva med perspektivene framover?

Mange spør seg om det medikamentfrie behandlingsapparatet vil overleve. Mulighetene ligger i de eksisterende tiltakene, enkeltvis og samlet, i deres forbedringspotensiale, i deres erfaring for at det nytter, i deres tru på forandring og utvikling, i det engasjementet og livet som finnes i de enkelte tiltakene og tiltakene samlet. Mange av tiltakene har medikamentfrihet og tru på utvikling og forbedring som en del av sin kultur, i sine vegger. Men da må vi bruke den trua til å vise at drop-out blir lavere og at resultatene blir bedre. Vi må vise vår berettigelse. Utfordringa ligger til oss sjøl, vi må slutte å syte, slutte å fraskrive oss ansvar og ikke bare være mot det nye. Felles utfordring for medikamentfrie og medikamentassisterte tiltak vil være å kjempe for å få til resultater. Vi overlever ikke på grunn av at vi er medikamentfrie, men på grunn av resultatene. Jeg tror de tiltakene som tar denne utfordringen vil overleve, fordi jeg er sikker på at det alltid vil være stoffbrukere som ønsker seg ut av stoffbruken, og som vil gå veien uten medikamenter. Hvis de medikamentfrie tiltakene tilbyr dem den hjelpen de søker og trenger, vil de bli brukt, og etterspørselen vil øke.

De medikamentfrie tiltakene som ikke greier å forbedre seg og fornye seg fra innsiden, tror jeg vil bli borte i framtida. De vil ikke bli brukt hvis de ikke leverer den varen de lover. En riktig utvikling sett med mine øyne. Vi lever i en markedsorientert tid. Resultatene og etterspørselen vil i større og større grad bestemme den offentlige satsingen både i utviklingen av offentlige tiltak, og det offentlige sitt kjøp av private plasser. Mye av omsorgen er allerede privatisert. Det åpnes mer og mer for bruk av medikamenter. Kundene, dvs. kommunen, og fylkeskommunen, som kjøper og finansierer plasser, er opptatt av å få de varene de etterspør. Det er enkelt å si opp avtaler. En institusjon som kommer til kort, må legge seg ned selv, fordi det ikke vil være etterspørsel etter institusjonens tjenester.

Gi dem som lykkes et ansikt

Mange av dagens tiltak er gode tiltak, med gode resultater. I dag drukner de i det offentlige fokus på det feilslåtte, i den offentlige sannhet om at ingenting virker. Det feilslåtte har et ansikt. De som ikke fikk den hjelpen de trenger har et ansikt. De som dør av overdose har et ansikt, som lyser mot oss fra medienes førstesider. De som fikk den hjelpen de trengte, er usynlige, uten ansikt. De skjuler sin fortid. Skammen over det de var er større en stoltheten over sitt brudd med fortiden. De holder seg selv skjult. Omverdenens fordommer holder dem på plass. Anonymiteten er en måte å unngå fortsatt mistenkeliggjøring. Våre fordommer om " stoffbruker alltid stoffbruker" og "en gang kriminell - alltid kriminell", gjør sitt til at de fleste rehabiliterte ex-stoffbrukere foretrekker å leve i det stille. Dette må vi få til en endring på. I kampen for en framtid for de medikamentfrie tiltakene, trenger det virksomme - det som nytter - et ansikt. De som har lagt den kjemiske rusen og fortida bak seg, trenger et ansikt. Et ansikt som viser at det nytter, vil gi håp for den enkelte stoffbruker, for nettverket og for hjelpeapparatet. Det vil intensivere søkingen etter det virksomme. Det vil utløse krav om forbedring av tiltakene.

20 tiltak arbeider nå sammen mot en større markering av at det nytter på Lillehammer siste helg i september 2001. De 20 tiltakene kjenner til sammen 850 personer som kan gi det nytter-begrepet et ansikt. Vi vil mobilisere dem til å bli synlige. Vi vil slå sprekker i alle mytene om det feilslåtte, og myten om at engang stoffbruker - alltid stoffbruker. Vi vil vise et mer nyansert bilde. Skal de medikamentfrie tiltakene overleve i framtida må tiltakene og de som har brutt med den kjemiske rusen, lagt fortida bak seg, stå sammen og vise at det nytter. 850 ansikter med fakkel i Storgata på Lillehammer vil uttrykke et sterkt budskap til andre stoffbrukere: "Det nytter. Dere har en jobb å gjøre. Kom etter. Sammen har vi en framtid".

Referanser

  • Finstad, Liv: "Den betalte familie", Pax forlag 1990. Selbu-kollektivets virksomhet er blitt evaluert. Beskrivelse av tiltaket og evalueringen finnes i boka.