Det er også funnet at alkoholproblemer ofte finnes i familiebakgrunnen hos psykiatriske pasienter. Bl.a. er det funnet høye forekomster av alkoholproblemer hos fedrene til pasienter med spiseforstyrrelser. Det er interessant å merke seg at mens mange undersøkelser viser at alkoholproblemer forekommer hyppig i familiebakgrunnen hos mennesker med psykiske problemer, er ikke dette drøftet i særlig grad i mange av de samme forskningsrapportene.

Barn fra familier med alkoholproblemer synes oftere enn andre barn å ha symptomer på søvnproblemer, mareritt, depresjon og angst. Det rapporteres også ofte at de plages av mildere somatiske plager (forkjølelse, influensa) og må oftere til lege på grunn av mindre skader og uhell. . Barn fra familier med alkoholproblemer synes også hyppigere å vise problemer i forhold til jevnaldrende, utagering, tilpasningsvansker på skolen og hyppigere skolefravær.

Totalt gir den foreliggende forskning inntrykk av at barn fra familier med alkoholproblemer er en svært utsatt gruppe når det gjelder en lang rekke helseproblemer. Det er nærliggende å hevde at det er selve rusgiftbruken som formidler, eller i alle fall bidrar sterkt til disse problemene. Hvordan forstyrres den følelsesmessige relasjon mellom foreldre og barn av omsorgspersonenes rusgiftbruk? Hvilken betydning har selve alkoholpåvirkningen og den forandring hos den/de voksne som barnet kan oppfatte da? Hvilken betydning har det at barnet registrerer den høye prioritering som rusgiftene har i foreldrenes liv? Hvordan forholder barna seg til det manglende ansvar som foreldrene signaliserer gjennom sin rusgiftbruk. Hvilken belastning er det for barna at de ,også i perioder hvor en alkoholbelastet forelder er tørrlagt, fortsatt kan føle usikkerhet om hvor lenge dette vil vare, hvordan vil det bli neste gang, hvordan skal de forholde seg når det skjer? Ikke rart mange blir beskrevet som ukonsentrerte i skolesituasjonen! Bekymringen slår også inn og vanskeliggjør spontant samvær med andre barn. Man må hjem og sjekke forholdene først.

Dette at bekymringene går fra barn til voksen, er å snu foreldrerelasjonen på hodet.

Alle sier Jeppe drikker, men få forholder seg til Jeppes barn. Hjelpeapparatet har en helt utilstrekkelig evne til å se barnet i forbindelse med innsats overfor individuelle voksne med rusgiftproblemer. Det utvikles nok metodikk og ny kompetanse på området både i Norge og i utlandet. Men det er grunn til å hevde at det går smått, og at fokus i større grad må flyttes over på barna i familier med rusgiftproblemer. Dette innebærer også å etterlyse større årvåkenhet hos folk som arbeider med barn og unge. Tidlig oppdagelse og oppfølging gjør sannsynligvis utsiktene til en tilnærmet normalutvikling hos barnet bedre.