Tidsskriftet RUSFRI

Kan avhengighet være kulturbestemt, eller er det bakenforliggende sosiale, psykiske eller økonomiske problemer som skaper grunnlag for å ruse seg vekk fra virkeligheten, og dermed for avhengighet? Eller kan det tenkes at noen av oss har en sterkere tilbøyelighet enn andre til å oppsøke spenning og sterke inntrykk, og kan legge grunnlag for avhengighet den veien?

Kan det også tenkes at avhengighet er noe som blir påført enkelte av oss av samfunnet, for eksempel gjennom stigmatisering av atferd? Eller er det slik, som enkelte forfattere har tatt til orde for, at mange av de karakteristiske trekkene ved avhengighet er innbilte effekter, eller effekter som blir sterkt overvurdert i den offentlige diskusjonen?

Uansett hvordan man definerer avhengighetsproblemet, om man definerer det som en betinget, innlært atferd, eller som en nevrobiologisk adaptasjon eller et stigma, så er det i alle fall noen personer som har et avhengighetsproblem, som har betydelige skader, lidelser og tap av livskvalitet som følge av dette, og som også utgjør et problem for sine pårørende, venner og omgivelser for øvrig, og som samfunnet i siste instans må stille opp med noen tiltak i forhold til for å forsøke å bearbeide og begrense. Dersom vi holder oss til rusgiftproblematikk, som er den mest utbredte avhengighetslidelsen i vårt samfunn, så er det gjort mange forsøk på å beskrive typer problematikk som samfunnet må forholde seg til.

Figur 1: Typer av rusgiftbruk.

Det sier seg selv at dersom en person bruker stoffer som ikke er akseptert i et samfunn, som for eksempel illegal stoffbruk blant ungdom på midten av 60-tallet, så kan dette medføre at brukeren blir påført ulemper og skader som har med samfunnets reaksjon å gjøre, og ikke bare med virkningen av de stoffene som brukes. Ofte må man på ett eller annet tidspunkt på samfunnsplan gjøre en kalkulasjon her: Er disse stoffene så farlige at de berettiger en slik reaksjon? Samfunnsreaksjonen, både den lovmessige og den sosiale, bidrar til å forebygge og holde bruken av stoffet nede, men skaper i seg selv problemer for den som likevel bryter med regelen. Derfor kan man også over tid se glidninger i samfunnsreaksjonene overfor bruken av enkelte stoffer, og også i forhold til alkohol, sa Reinås.

Men stoffene har også virkninger i seg selv som kan påføre brukeren skader eller psykososiale problemer. Tenk bare på alkoholen, hvor enkelte av brukerne har en slik omgang med denne substansen, at de utsetter seg for nedsatt mestringsevne og økt risiko for skader og ulykker. Denne virkningen kan enten være akutt, dvs. at økt risiko og redusert mestring er knyttet til den enkelte påvirkningssituasjon, eller det kan også skje at denne påvirkningen gjentas så ofte at faren for alkoholrelaterte kroppslige og psykiske skader øker. Disse formene for bruk karakteriseres av WHO som ”risikofylt”.

Men WHO snakker også om en ”dysfunksjonell bruk”, hvor man ut fra generell kunnskap kan si at bruken med sikkerhet fører til, eller vil føre til psykiske eller sosiale problemer. Man snakker i tillegg om en ”skadelig bruk” hvor det kan konstateres at bruken allerede har ført til og stadig fører til skade eller psykisk sykdom.

Det sies her intet om hvilken mengde av for eksempel alkohol som skal til, eller i hvilke brukssituasjoner bruken er dysfunksjonell eller skadelig, eller om det er glidende overganger mellom de ulike nivåene, men oversikten er en god illustrasjon av alle de nivåer av problematisk rusgiftbruk som kan finnes i et samfunn. Undersøkelser har vist at det ikke finnes skarpe grenser mellom de forskjellige bruksmåtene, men at det er glidende grenseoverganger mellom ulike grader av bruk. Noen skiller mellom ”bruk” og ”misbruk”. Men for eksempel i forhold til alkohol er det vist at dette skillet er svært subjektivt. Er det ”misbruk” å drikke to flasker øl? De fleste vil svare nei. Men hva om de to flaskene konsumeres før en skal kjøre bil? Eller hva om de to flaskene blir konsumert av et barn? SIRUS gjorde en undersøkelse av folks oppfatning om hva ”alkoholmisbruk” var for noen år siden, og fant at folk hadde en tendens til å karakterisere som ”misbruk” et alkoholforbruk som var høyere og annerledes enn det de selv hadde. Som vitenskapelig begrep er derfor ”misbruk” helt uhensiktsmessig, sa Reinås.

Er det en tilfeldighet hvem som får problem?

På 60-tallet skrev visedikteren, Phil Ochs sangen ”There but for fortune…” som bl.a. inneholdt følgende tekst:
”Show me the whiskey stains on the floor,
Show me the drunkard as he stumbles to the door,
And I’ll show you a young man
with so many reasons why.
There but for fortune, go you or I — you or I.”

Teksten uttrykker et tankeinnhold og en forklaringsmodell som har vært vanlig, og som også er utbredt i dag, nemlig at det er tilfeldig hvem som får et avhengighetsproblem: Det kan bli deg, det kan bli meg (men forhåpentligvis blir det ingen av oss). Vi kan se at en del av forebyggingstankegangen og de rusgiftforebyggende tiltakene tar utgangspunkt i denne modellen. Når man skal ha forebyggende undervisning i en skoleklasse med 30 elever, og gir alle elevene den samme undervisningen, forestiller man seg at alle de 30 står overfor en risiko for å pådra seg en rusgiftskade eller et rusgiftproblem. Da er intensjonen at man skal forebygge i forhold til alle elevene. Spørsmålet er om alle elevene har like stort behov for denne typen undervisning, eventuelt om behovet for forebyggingstiltak kan være forskjellig for grupper av elever i samme klasse.

Også enkelte pårørendegrupper har understreket at ”stoffproblem rammer tilfeldig”. Dette kan ha som hensikt å mane til aktpågivenhet hos alle foreldre og pårørende, noe det er grunn til å støtte. Men påstanden kan også bidra til å redusere skyldfølelse og skam hos de familier som blir rammet, og det er kanskje også en grunn til at den framsettes.

Selv om undersøkelser og statistikk ikke støtter tilfeldighetstankegangen fullt ut, finnes det her likevel en forbindelse mellom det individuelle og det kollektive nivået, som vi kan se litt nærmere på. Det er nemlig slik at den kollektive, samfunnsmessige organiseringen og det risikonivå vi som samfunn utsetter de enkelte samfunnsmedlemmer for, vil ha stor innflytelse på hvem og hvor mange som pådrar seg problemer med rusgifter.

Symptomteorien

På 70-tallet var den s.k. ”Symptomteorien” utbredt i mange kretser. Teorien går ut på at alkohol- og narkotikaavhengighet er et symptom på andre bakenforliggende, sosiale, psykologiske og økonomiske forhold. I et stortingsdokument om narkotikapolitikken fra midten av 70-tallet het det bl.a.
"Det er departementets oppfatning at misbruk av avhengighetsskapende stoffer, såvel i yngre som i eldre aldersgrupper, hovedsaklig må sees som symptom på personlige, familiemessige, og sosiale problemer, med derav følgende mistrivsel og mistilpasning".

Samme sted heter det:
"Misbruk av avhengighetsskapende stoffer er et symptom, og ikke noen klart avgrensbar sykdomsenhet. Dette symptom kan opptre ved en rekke forskjellige sykdoms og avvikstilstander" (Stortingsmelding. nr. 66 (1975 76) "Om narkotikapolitikken")
Den gang sa man det motsatte av det man sier i dag. Mens man nå forsøker å definere avhengighet som en avgrensbar tilstand som trenger en særlig tilnærming, og avhengighetsbehandling som et eget fagfelt, så man på den tiden offisielt på avhengighetsproblemet som en følgetilstand av andre bakenforliggende faktorer.

I radikale politiske miljøer har man også svært lenge hatt en tilsvarende analyse. Dersom man bare fikk rettet opp de økonomiske skjevhetene og urettferdighetene i samfunnet, så skulle rusgiftproblemene forsvinne. Carl Jeppesen, som bl.a. var redaktør i ”Socialdemokraten” (Nåv. Dagsavisen) på slutten av 1800-tallet, skrev følgende:
"De berusende drikker er ikke aarsagen til den trang mange mennesker har til at bedøve sine sandser (beruse sig), de berusende drikke er midlet, hvorved trangen for tilfældet tilfredsstilles. Jeppe drak sig selv til skam og skade. Hvorfor drak Jeppe? Var det fordi han var tørstig og brændevinet smakte ham saa godt?
Nei, Jeppe drak fordi brændevinet hjalp ham til aa glemme skammen over Nille og smerterne av ridefogdens pisk. Tag brændevinet fra Jeppe, og den sorg han før dempede i rusen vil gjøre ham til gal eller til selvmorder. Tag derimot fra ham Nille og ridefogdens pisk, med andre ord: giv ham en snill kone og en bra arbejdsherre, og Jeppe skal være en ordensmand. Hvorfor drikker nutidens mennesker? Av samme grund som Jeppe: For at dulme sine lidelser, for at oppkvikke sit overanstrengte legeme eller for at glemme sine sorger."(Carl Jeppesen, Socialdemokraten 1898).

Denne analysen av årsakene til rusgiftproblemet stod fortsatt sterkt på 70-tallet, og er også en underliggende strømning i dagens rusgiftdebatt.

Er det de beste som rammes?

Men det finnes andre, konkurrerende tankeganger. For eksempel Jack London, som selv hadde et problematisk forhold til alkohol, skrev i 1913:
”Ut fra dette syn retter jeg fordømmelsen mot Kong Alkohol. For det er nettopp alle de gode kameratene, som er noe verdt, de som lider av den svakhet å ha for meget styrke, for meget humør, for meget ild og varme og flott fandenskap i seg – det er dem han forfører og ødelegger. … Min påstand er jo tvert i mot at det nettopp er de beste i hver generasjon som Kong Alkohol ødelegger… Hvis Kong Alkohol ble ryddet vekk, ville disse kjekke, fandenivoldske fyrene bli født til verden som før, men de ville utrette noe istedenfor å gå til grunne” (Jack London: ”Kong Alkohol” Norsk Utgave 1965).

Jack London hevder altså at det er de beste blant oss som blir rammet av alkoholproblemer. Har Jack London rett i det? Hvem er det som drikker mest? Er det de isolerte, tilbaketrukne, forsiktige, eller er det de utadvendte, selskapelige, populære typene? Det er fristende å se dette i sammenheng med dagens forskning på ”sensation seeking behaviour”, hvor det hevdes at ca. 10 prosent av oss har en genetisk tilbøyelighet til å oppsøke spenning og farefylte situasjoner, og at bruk av alkohol og narkotika kan være en av disse risikofylte situasjonene som blir oppsøkt, både på grunn av spenningen ved påvirkningen, og det farefylte ved bruken.

Fører kriminalitet til avhengighet?

Mange undersøkelser viser en sterk sammenheng mellom kriminalitet og avhengighet. Et flertall av de innsatte i norske fengsler har avhengighetsproblemer. En dominerende ideologi har da også vært at stoffbruk fører til kriminalitet. En vekselvirkning mellom alkohol- og stoffbruk og kriminalitet er mer sannsynlig. Mye av den voldskriminalitet som begås i Norge har utvilsomt sammenheng med alkoholpåvirkning. Det er også gjort en del undersøkelser hvor man har sett på tidsrekkefølgen mellom for eksempel bruk av heroin og arrestasjon. En engelsk undersøkelse viser for eksempel at kriminalitet ofte går forut for tung stoffbruk og avhengighet. Av 100 engelske fengselsinnsatte hadde 67 vært i fengsel før de prøvde heroin. 8 tok heroin for første gang i fengsel (Dalrymple 2006). En tilsvarende norsk undersøkelse av innsatte sprøytebrukere, viste at ¾ oppga andre grunner enn narkotika som årsak til at de ble arrestert første gang, mens ¼ oppga narkotika som grunn. Her var det imidlertid kjønnsforskjeller, ved at ca. halvparten av kvinnene oppga narkotika som grunn til første gangs arrestasjon, mot 1/5 av mennene. (Skretting 1995).

Ingen av disse undersøkelsene ser på cannabis i forhold til kriminalitet. Men Skretting antyder at regulær bruk av cannabis i stor grad er knyttet til avvikende miljøer som også kan være involvert i kriminalitet. På den annen side kan bruk av cannabis bidra til stigmatisering og utstøting fra ”normal-gruppen”, og være med på å knytte ungdom til slike avvikende kulturer.

Det er altså en sannsynlig vekselvirkning mellom rusgiftbruk og kriminalitet. En reduksjon av det generelle forbruksnivået for alkohol, og en mer vellykket strategi for å forebygge illegal stoffbruk vil sannsynligvis redusere kriminaliteten. Men – og i denne sammenhengen det viktigste – gode kriminalitetsforebyggende tiltak vil sannsynligvis også redusere rusgiftbruken og dermed også avhengighetsproblematikken.

Psykisk sykelighet og avhengighet

Det er gjort utallige undersøkelser som påviser en sterk sammenheng mellom psykisk sykelighet og avhengighet. I kommunehelsetjenesten, i barne-og ungdomspsykiatrien, i de psykiatriske institusjonene, i institusjoner og tiltak innenfor avhengighetsbehandling og i fengslene finner man en kombinasjon av psykiske lidelser og avhengighet hos et stort antall av klientellet. Vi finner at ca. halvparten av alle pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien og 75 prosent av barnevernsklientene har tilleggsproblematikk med avhengighet.

I mange tilfeller er det grunn til å tro at de psykiske lidelsene har lagt et grunnlag for selvmedisinering med for eksempel alkohol, beroligende medikamenter eller illegale stoffer, mens i andre tilfeller har kanskje rusgiftbruken vært med på å framkalle de psykiske lidelsene. En slik sammenheng er for eksempel utvetydig fastslått mellom schizofreni og cannabisbruk. I atter andre tilfeller kan rusgiftbruken være med på å forsterke allerede eksisterende psykiske lidelser, og gjøre behandling av sykdommen vanskeligere.

Risikofaktorenes betydning for avhengighetsutviklingen i samfunnet

Vi har altså slått fast at vekselvirkningen mellom risikofaktorer og avhengighet kan gå begge veier. Kriminalitet og psykisk sykelighet fører til avhengighet. Avhengighetsutvikling fører til psykisk sykdom og/eller kriminalitet. Sensation seeking kan føre til avhengighet. Men hverken kriminalitet, psykisk sykelighet eller sensation seeking er tilstrekkelige betingelser for å skape avhengighet.

I diskusjonen om for eksempel alkoholpolitikken i samfunnet, blir det av og til framstilt som om det er noen få, et mer eller mindre stabilt antall personer, som er forutbestemt til å få avhengighetsproblemer. Disse vil få tak i sine rusgifter og utvikle sine avhengighetsproblemer uansett, så vi kan ikke legge opp for eksempel alkoholpolitikken etter disse. Dette resonnementet bygger imidlertid på den feiloppfatning at avhengighetsrisikoen bare skulle gjelde en liten gruppe i befolkningen. Statistikk og undersøkelser kan imidlertid påvise at en svært stor andel av befolkningen har en sårbarhet i forhold til disse problemene. For eksempel kan det påvises at av alle barn og unge i Norge opplever ca 15 - 20 prosent psykiske vansker, blant 15-16 åringene ca 17 prosent. Blant 15-16 åringer i Oslo er tallet 24 prosent . Av alle barn og unge i Norge har ca. 8 prosent psykiske lidelser. Tallet for Oslo er trolig ca 10 prosent (Folkehelseinstituttet).

Ullevål Sykehus har i sin ”Handlingsplan for psykisk helsevern for barn og unge i Oslo-området 2004-2005” slått fast at tilbudet innen psykisk helsevern for barn og unge i Oslo-området bør omfatte minimum 5,5 prosent av barne- og ungdomspopulasjonen. På landsbasis er tallet 5 prosent. Disse skal ha et tilbud innen spesialisthelsetjenesten. Det er altså ingen liten andel av barne- og ungdomsbefolkningen som befinner seg i en sårbar posisjon i forhold til avhengighetsproblemer.

Utbredelsen av rusgiftproblemer og psykiske lidelser(etter DSM-IV-kriterier) kan illustreres ved en undersøkelse som ble gjennomført blant et representativt utvalg av Oslo-borgere i alderen 18-65 år. Undersøkelsen viste en livstidsforekomst av psykiske lidelser, inklusive rusgiftproblemer på 52,4 prosent, hvorav rusgiftproblemene utgjorde den største gruppen, med 22,7 prosent (alkohol) og 3,4 prosent (narkotika).

Andelen i undersøkelsen som hadde opplevd ett eller flere psykisk problemer det siste året var på 32,8 prosent, hvorav rusgiftproblemene også her utgjorde den største gruppen med 10,6 prosent (alkohol) og 0,9 prosent (narkotika) (Kringlen og medarbeidere 2001).

Barn i familier med rusgiftproblemer

Vi vet ikke hvor mange barn som lever i familier hvor en eller begge foreldrene har alvorlige avhengighets- og/eller fylleproblemer, men må gå ut fra at både den sosiale arven og traumatiske opplevelser på grunn av foreldrenes fyll i oppveksten kan øke sårbarheten for barns egne avhengighetsproblemer. Et forsøk på å anslå antallet slike barn ble gjort i 1985. Hansen fant at 60 prosent av alle rusgiftproblematikere var eller hadde vært gift i 1977. Dette tilsa da at 125-180.000 mennesker hadde avhengighetsproblemer og levde/hadde levd i parforhold. Dersom 75 prosent av denne gruppen hadde barn og et gjennomsnittlig barnetall på 1,7, levde mellom 160.000 og 230.000 barn til enhver tid sammen med en mor eller far med et høyt inntak av alkohol. Dette skulle innebære at ca. hvert femte barn lever under oppvekstforhold hvor alkohol er et problem i familien (Hansen, 1985). I hvor stor grad dette innebærer påkjenninger for alle barn i en slik situasjon, eller i hvor stor grad dette påvirker barnas sårbarhet for avhengighetsproblemer, vites ikke. Men størstedelen av barnevernets arbeid handler om saker der alkohol- eller narkotikaproblemer går ut over barna. Voldsbruk eller alvorlig omsorgssvikt er gjerne utløsende årsak til at sakene kommer opp. Men for hver slik sak er det antakelig 15 andre familier hvor mor, far eller begge bruker alkohol eller stoff på en slik måte at det går ut over barna (Follerås 1992).

Risikosøking

Den amerikanske forskeren Zuckerman fant ut at visse mennesker systematisk søker stimuli utover det som er optimalt. Han fant ut at kanskje så mye som 10 prosent av befolkningen er høy-stimuli-søkere. Han fant også ut at HS-personer er mer villige enn andre til å prøve nye - også forbudte stimuli. Nå er det ikke slik at alle høystimulisøkere blir alkohol- eller narkotikaavhengige. Det er mange valgmuligheter.

Fallskjermhopping, alpinsport og risikosport er noen av valgmulighetene, men alkohol, narkotika og kanskje spilleautomater og nettpoker er også med blant den mer lett-tilgjengelige delen av utvalget. Her kan det også ligge en klassedimensjon. Det er kanskje ikke en tilfeldig sammenheng mellom hvilken klassemessig og økonomisk status man har, og hvilke høystimulaktiviteter man har mulighet til å velge. Det er vel heller ikke slik at den ene typen sensation seeking utelukker en annen, men kanskje heller slik at man kombinerer. Siden alkohol er så lett tilgjengelig, vil den ofte være med i assortimentet også blant folk i en gunstig økonomisk og sosial posisjon. Sett under ett, dersom sensation-søkerne har en økt sårbarhet for avhengighetsutvikling, så utgjør ikke disse noen liten andel av befolkningen. 10 prosent av Norges befolkning tilsvarer om lag 460 000 mennesker.

Resiliens

Enkelte fagfolk sier de kan se det allerede i barnehagen hvilke barn som kommer til å få problemer når de vokser til. Og i alle fall ser de det dersom de også har kontakt med problemfamiliene. Men noe som har slått en rekke forskere, er at det slett ikke er alle disse barna det går dårlig med. I mange undersøkelser er det blitt påvist at det tilsynelatende går bra med mange av disse personene. En del av forskningsinnsatsen i dag rettes derfor også mot å forske på hvilke faktorer det er som fører til at personer man i utgangspunktet skulle tro hadde høy sårbarhet, likevel greier seg. En slik motstandsdyktighet kalles resiliens.

En undersøkelse som ble gjort på Hawai hadde plukket ut følgende sårbarhetsfaktorer hos barn:

• Perinatalt stress
• Kronisk fattigdom
• Foreldre med lav formell utdanning
• Disorganisert familiemiljø
• Liten stabilitet i familien
• Alkoholiserte foreldre
• Vold i hjemmet
• Tenåringsmor
• Omsorgssvikt

I denne undersøkelsen ble det påvist at det - mot alle odds - gikk bra for ca. en tredjedel av barna. Forfatterne nevner at genetiske forhold kan spille en rolle. Andre faktorer som det pekes på er at de resiliente barna hadde normal intelligens, var sjarmerende og tiltrakk seg positive reaksjoner fra foreldre, søsken, besteforeldre og andre. Videre knyttet de følelsesmessige bånd til besteforeldre og søsken i tillegg til foreldrene. Forfatterne nevner også et ytre støtteapparat, som skole, kirke og ungdomsgrupper som belønnet kompetanse og tilbød samarbeid. (Kauai-undersøkelsen – etter Helmen Borge 2003)

Disse faktorene viser betydningen av sosiale relasjoner for en resilient utvikling, og kan kanskje også si noe om betydningen av relasjoner i et behandlings- og rehabiliteringsarbeid. Men fortsatt er det ikke forklart hvorfor det går bra med mange barn som egentlig skulle ha greid seg dårlig.

Ikke et individuelt, men et kollektivt problem

Når vi nå har sett på enkelte risikogrupper, som for eksempel personer med kriminalitetsproblemer, barnevernsklienter, pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien, barn i familier med rusgiftproblemer, og høystimulisøkerne, så står det klart for oss at disse til sammen utgjør store andeler av befolkningen med en forhøyet sårbarhet. Det er ikke realistisk å tro at personer i disse gruppene skal forebygge og løse sine avhengighetsproblemer selv. Rusgiftproblematikken er ikke et individuelt problem, men et kollektivt problem. Disse problemene må bearbeides og løses på samfunnsnivå. Ved hjelp av behandling kan vi nok redusere eller kontrollere problemene for enkelte, og mange rusgiftavhengige kan også greie å ta kontrollen selv, med eller uten hjelp, men så lenge de problemproduserende faktorene er tilstede, vil det stadig komme nye behandlingstrengende til.

Og hva med oss selv? Er vi utenfor enhver fare? Faren for å bli påvirket av andres avhengighets- og fylleproblematikk er absolutt tilstede. Intet menneskeliv er problemfritt. Svært mange av oss vil i en eller annen livsfase være sårbare selv. Risiko for utvikling av avhengighet vil bero på hvor mange og hvor sterke risikofaktorer vi utsettes for, i tillegg til vår grunnleggende eller ervervede sårbarhet, sa Reinås.

Avhengighetsrisikoen = sårbarhet x eksponering for risikofaktor.

Figur 2: Hva skjer i en problemsituasjon?

Figur 2 illustrerer skissemessig hva som skjer når man opplever en eller flere risikofaktorer, et økonomisk problem, et familieproblem, et overgrepsproblem, et psykisk problem. Problemet gir seg utslag i en følelse av misnøye, angst, uro, og man befinner seg objektivt sett i en valgsituasjon. Selv om man ikke opplever at man har et valg, og selv om ikke alle valgmuligheter er like åpenbare, så kan man likevel si at man i grove trekk har tre muligheter.

1. Man kan velge å flykte fra problemet, gjennom for eksempel å døyve det med alkohol. Da vil man påvirke den følelsen av misnøye, angst og uro som problemet skaper. Men problemet vil sannsynligvis ikke bli påvirket av dette, og vil gjøre seg gjeldende igjen når alkoholen forsvinner. Dersom man gjør samme valget flere ganger, får man en sirkelbevegelse som innebærer passivitet i forhold til selve problemårsaken.
2. Man kan også velge å koble av fra problemet, i den hensikt å ta fatt på det senere. Ideelt bør en avkobling føre til at man vender sterkere tilbake for å ta fatt på problemet. Men da bør man også velge avkoblingsmetoder som gjør at man blir sterkere eller bedre rustet. Fysisk sett er ikke alkoholbruk en avkoblingsmetode som da bør velges.
3. Man kan i valgsituasjonen også velge å bearbeide og bekjempe problemet, hvilket forhåpentligvis fører til at problemet på kort eller lang sikt blir mindre eller forsvinner, eller blir håndterbart. En slik problemløsning kan man ikke alltid gjøre alene. Men man kan søke sammen med andre som opplever samme problem, med sikte på felles løsning. Man kan søke hjelp, dersom det er et for stort problem. Når problemet blir mindre, vil også misnøyesfølelsen og uroen bli mindre, og behovet for å døyve, flykte fra eller koble av fra problemet vil bli mindre eller forsvinne.

Hva er det så som påvirker om vi skal velge flukt eller avkobling med for eksempel alkohol når vi opplever problemer? Grovt sett kan vi si at vi blir påvirket av to faktorer. Den første er den sosiale og kulturelle akseptering av alkohol i samfunnet, i omgangskretsen, i familien, samt de alkoholvaner vi har lagt oss til, det er de tradisjoner og kulturinnslag som forteller oss når, hvor, hvorfor og hvordan vi skal bruke alkohol. Denne alkoholaksepten i samfunnet er blitt sterkere i årene etter krigen, og antallet personer som ikke bruker alkohol er blitt langt færre.

Den andre faktoren er tilgjengeligheten av alkohol. Tilgjengeligheten består naturligvis av salgs- og skjenkesteder for alkohol, men også av åpningstider, aldersgrenser og andre reguleringer. Et utvidet tilgjengelighetsbegrep vil også inkludere priser og økonomi, dvs. hvor store økonomiske utlegg vi må yte for en viss mengde alkohol. Vi kan fort slå fast at både fysisk og prismessig er alkohol blitt mer tilgjengelig enn tidligere.

Alkoholaksept og alkoholtilgjengelighet vil også påvirke hverandre gjensidig, slik at økende alkoholaksept fører til sterkere krav om for eksempel nye vinmonopolutsalg, til at alkohol blir tilgjengelig i flere situasjoner, for eksempel i arbeidslivs- sports- og fritidssammenhenger, til at alkohol blir servert i flere familie- og hjemmesituasjoner.

Det bør kanskje tillegges at markedskrefter og økonomiske interesser søker å påvirke begge disse faktorene, gjennom for eksempel reklame, ny produktlansering, og nye etableringer av omsetningssteder. Skissemessig kan alle de faktorer som påvirker vårt alkoholforbruk skisserers som i figur 3.

Figur 3: Hva påvirker totalforbruket av alkohol?

Den forskningsmessig anerkjente indikatoren på at alkoholavhengighetsproblematikken øker, er at det gjennomsnittlige alkoholforbruket øker i befolkningen. Dersom gjennomsnittsforbruket øker til det dobbelte, øker antallet storkonsumenter til det firedobbelte. Antallet forbrukssituasjoner, hvor moderate alkoholkonsumenter blir utsatt for økt risiko, øker også. Gjennomsnittsforbruket av alkohol i Norge er nå høyere enn det har vært siden midt på 1870-tallet, og øker fortsatt. Risikofaktoren alkohol får stadig større betydning, noe som igjen gjør at andre risikofaktorer ikke trenger å være så sterkt tilstede for at en avhengighetsutvikling skal settes i gang.

I alkoholpolitikken er det også vanlig å skille mellom påvirkbare og mindre påvirkbare faktorer. Ser vi på figur 3, ser vi fort hvilke faktorer som er påvirkbare, og hvilke som ikke er det. Men å påvirke disse faktorene i en forbruksreduserende retning krever politisk mot og lederskap. Det blir et verdivalg: Hvor store avhengighetsproblemer eller andre rusgiftproblemer er vi villige til å akseptere i samfunnet? Hvilke innskrenkninger i vår egen frihet som forbrukere er vi villige til å akseptere for å forebygge og redusere avhengighetsproblemene blant oss, og hvilke politikere er det som tør si oss sannheten om dette?