Narkotika

Hvem er meningsberettiget?

Av Per Karsten Nordhaug

Publisert 1997-05-09

På vegne av forbundsstyret i Forbundet Mot Rusgift svarer forbundsleder Per Karsten Nordhaug her på Ole Eirik Håtuns innlegg i Klassekampen 9. mai 1997.

I Klassekampen den 9. mai har Odd Eirik Håtun et tilsvar til et innlegg fra vår side den 17. mars, som igjen var en reaksjon på hans kronikk i Klassekampen den 18. februar, med tittelen "Fri hasj - ja takk". Håtun etterlyser en saklig debatt. Uttrykk som "den norske puritanismen", "den absolutte moralistiske holdning", "Den rette lære", "det Onde", "formyndermentalitet", "retthaversk patos" osv. tjener ikke et slikt formål, men er kanskje lette å ty til når argumentasjonen svikter? Den som vil overbevise seg om at det ikke er noe grunnlag for den slags karakteristikker, enten på siden våre eller slå opp i Klassekampen for 17. mars.

Utgangspunktet for debatten var at Håtun vil ha fri hasj, og i sin kronikk prøvde å identifisere grupper som var meningsberettiget. I innlegget den 9. mai utdyper han:

"Jeg utdefinerte på ingen måte perspektivet til de som har problemer med bruk av narkotika og deres pårørende - jeg insisterte bare på at disse erfaringene og synspunktene ikke fortjener noen privilegert plass i denne debatten. De får finne seg i at deres negative holdninger og erfaringer ikke kan være det eneste grunnlaget for politiske beslutninger."

Grunnen til at vi har en narkotikadebatt er etter vår mening at narkotikabruk skaper problemer. Uten dette ville vi ikke hatt noen debatt. Men da må også erfaringene og perspektivene til dem som har følt problemene på kroppen tillegges stor vekt i debatten. Debatten må foregå på et problemorientert grunnlag.

Håtun skriver: "En fornuftig politikk må som jeg påviste også ta hensyn til menneskers individuelle rett til selv å bestemme over sine liv og de meget vidtrekkende og negative konsekvenser som i dag følger kriminaliseringen".

Et menneskes uinnskrenkede rett til å bestemme over sitt eget liv kan bare hevdes dersom denne retten ikke får negative konsekvenser for andre. Når det gjelder narkotika, er det ingen tvil om at enhver bruk er med på å bygge opp og styrke en aksepterende holdning til narkotikabruk i samfunnet generelt, noe som i sin tur svekker ungdomsgruppers motstand mot å prøve og å bruke narkotika. Dermed legges også grunnlaget for et økende forbruk og et voksende problem. Når det gjelder de negative konsekvensene av kriminaliseringen, så er det viktig å understreke at f.eks. fengselsdommer først og fremst rammer storomsettere av narkotika, mens innehav og bruk vanligvis får en bøtereaksjon. De positive konsekvensene av kriminaliseringen er naturligvis at et relativt lavt antall personer eksperimenterer med og bruker narkotika.

Håtun trekker også fram framveksten av organisert kriminalitet etter alkoholforbudet i 20-åra som et avskrekkende eksempel. For det første var den organiserte kriminaliteten i Norge i 20-åra relativt beskjeden, i alle fall dersom vi sammenligner med f.eks. USA, mens den organiserte kriminaliteten i dagens alkoholliberale Norge, knyttet til restaurantbransjen er betydelig. De lærdommene som kan høstes av forbudstida er mange. Men de kan neppe utvides til å gjelde for alle forbudstilstander. Bl. a. vil det være stor forskjell på å forby alkoholbruk, som har en tusenårig tradisjon i Norge, med et stort flertall alkoholbrukere, og å forby narkotikabruk, hvor et tilsvarende overveldende folkeflertall støtter forbudet.

I vårt innlegg den 17. mars hevdet vi:

"Felles for mange toneangivende i denne nye ungdomskulturen og de overlevende representantene fra den gamle hippiekulturen m.v. er at de er ressurssterke, veletablerte og lever noenlunde velordnede liv, og de føler ubehag ved at deres foretrukne rusgifter er ulovlige, at de kan risikere bøter, ja fengsel og tap av stands anseelse ved sitt atferdsmønster. Det er nærliggende å tro at dette er det egentlige grunnlaget for den nye narkotikadebatten."

Håtuns nye innlegg kommenterer ikke denne påstanden. Det syns vi han burde gjøre.