DET NYTTER

Etter å ha foretatt en presentasjon av sin egen organisasjon, RIO, fortalte han at organisasjonen har som felles bakgrunn at de vet at det nytter, de vet at behandling hjelper, og de vet det er fullt mulig å legge bak seg et liv med diagnoser og alkohol/narkotika, og bli såkalte ”normale borgere”, hva det nå enn er.

– De fleste i RIO har vært i en situasjon der ingen hadde tro på oss, sa Eric. - Noen trodde på oss etter hvert. I dag tror de fleste på oss. Endring er faktisk mulig for alle.

RIO har også et sekundærforebyggende fokus. De er opptatt av helhet, men har hovedfokus på tiden etter behandling. De mener dette er et forsømt og lite prioritert område innen rusgiftfeltet, dette inkluderer også boligpolitikk for de som mest sannsynlig vil måtte leve med psykiske utfordringer resten av livet.

– Noen velger fremdeles å bruke begrepet ”ettervern”. Vi bruker begrepet integrering, sa Eric, med bakgrunn i at man må integreres i noe før man kan verne om det. Dette gjelder alle mennesker.

EGEN AVHENGIGHETSBAKGRUNN

De som jobber i RIO har gått inn i en rusgiftavhengighet, de har levd som avhengige, de er kommet seg ut av avhengigheten på ulike måter, og har fokus på alle rusgiftavhengige, uansett ståsted og uansett behandlingsform eller skadereduserende tiltak. De samhandler med alle tjenester uansett forvaltningsnivå innen rusgiftfeltet og deler av annet nødvendig helsevesen.

De følger også med på utviklingen i andre deler av verden og særlig Europa, både gjennom deltagelse i internasjonale paraplyorganisasjoner og direkte kontakt med behandlingssystemer i andre land. For eksempel forskjellige utenlandske institusjoner, oppfølgingstiltak i Danmark, det Italienske Helsedepartementet – men ikke minst samtaler og kontakt med brukere i andre land.

– Det er viktig for oss å beholde kontakten med ”grasrota” for å si det sånn, sa Eric. – Man blir lett både feit og selvtilfreds av å spise flotte lunsj-bufeer sammen med psykologer og sosialsjefer. Det er viktig å huske hvor en kommer fra, og ikke minst hvem vi representerer. Derfor bruker vi også mye av tida på å oppsøke laverskeltilbud og behandlingsinstitusjoner – for å informere om RIOs arbeid, men ikke minst for å være ”Solskinnshistorier” som viser at det går an – som gir andre HÅP, sa Eric.

Dersom du ønsker å vite mer om RIO, gå inn på deres hjemmeside, www.riorg.no

HVORDAN OPPLEVES AVHENGIGHET?

– Jeg skal prøve å si noe om hvordan avhengighet oppleves, når du står midt oppi det, mest basert på mine personlige opplevelser, sa Eric, som la til at han etter hvert også kjenner et par tusen tidligere rusgiftavhengige. Og det er en god del ting som er felles, uansett hvilken rusgift, eller kombinasjon av rusgifter man har vært avhengig av. Den første oppgaven er å forklare hvorfor rusgiftavhengige bruker alkohol og narkotika, når man bare blir trist, blakk, syk, ensom og ødelagt av det.

Eric Johanssen mente han allerede fra begynnelsen hadde følt seg ”annerledes”, at han ikke hadde passet inn, og hatt et tomrom inni seg. I en alder av 13 år kom han bort i rusgifter for første gang, i hans tilfelle var det alkohol.

– Den virkningen dette hadde var helt fantastisk. Jeg følte meg endelig hel. Jeg ble det mennesket jeg alltid hadde drømt om å være. Jeg turte å være utadvendt. Dette var løsningen for meg, her hadde jeg funnet ”kuren”.

– Jeg kom ganske raskt i kontakt med miljøer der andre stoffer enn alkohol var mer vanlig. Virkningen av disse var enda bedre for meg, mange av disse stoffene har ikke de ettervirkningene som alkohol har, og enda bedre, sjansen for at noen hjemme skulle oppdage meg ble vesentlig redusert når det ikke luktet alkohol av meg.

Eric sa at det positive disse rusgiftene følelsesmessig gjorde for ham var så stort at han ikke brydde seg om at han visste det var farlig. Mens han alltid tidligere hadde følt seg på utsiden, ble han i dette miljøet godtatt fra første stund og fikk mange venner. Det var som å komme i himmelen.

– Jeg har i ettertid tenkt at jeg egentlig ble avhengig etter første dosen, jeg begynte i hvert fall å bruke daglig. Ganske raskt begynte selvfølgelig dette livet å få konsekvenser.

– Jeg klarte ikke å fullføre skolen. De få vennene jeg hadde fra før forsvant. Det ble mye konflikter hjemme. Jeg kom også etter hvert i klammeri med politiet. På de praktiske områdene begynte altså livet mitt å rase sammen, men dette var ikke viktig. Det som betydde noe, var at jeg følelsesmessig hadde det bra. Jeg viste at jeg hadde blitt narkoman, men ikke engang det var nok til at jeg hadde lyst til å slutte.

JAKTEN PÅ FØRSTEGANGSOPPLEVELSEN

Man blir jo ikke mindre avhengig av å fortsette med å bruke rusgifter, man opparbeider toleranse og trenger hele tiden mer. MER ble etter hvert Erics favorittstoff. Han prøvde etter hvert flere forskjellige rusgifter, og hver gang han prøvde et nytt stoff hadde han en tilsvarende opplevelse som han hadde første gang.

Hele hans rusgiftkarriere besto i å jakte på den førstegangsopplevelsen, men den kommer aldri igjen. Å få tak i, bruke, å finne måter og midler til å få tak i mer ble etter hvert livet hans. Det er utrolig hvor oppfinnsom og ressurssterk en ak

tiv stoffbruker blir for å klare det livet. Etter hvert sluttet rusgiftene å gjøre de ”positive” tingene for ham. Angsten forsvant ikke, den ble heller forsterket. Han ble innesluttet, redd, paranoid, engstelig, ensom, han måtte ha rusgifter for å fungere. Alle ”vennene” forsvant, det er ikke grunnlag for vennskap i et miljø der man kun tenker på seg selv og å få dekket sitt behov, koste hva det koste vil. Hvis det var noen som fikk en overdose, ble de alltid rundstjålet før man ringte etter ambulanse.

UTEN FRI VILJE

Han hadde brukt rusgifter i ca 10 år før han begynte å se klart at rusgiftene ikke gjorde noe for ham lenger, men bare var ødeleggende. - Avhengigheten var da blitt så sterk at jeg hadde mistet evnen til å gjøre noe med det. Jeg var blitt et menneske uten fri vilje. Jeg brukte fordi jeg hadde det vondt, og jeg hadde det vondt fordi jeg brukte.

Alle rusgiftavhengige gjør forsøk på å slutte innimellom. Eric også. – Jeg husker at jeg kunne ha noe liggende på hylla uten å ta det, og da sa jeg til meg selv at ”jeg kunne jo ikke være avhengig, siden jeg ikke måtte ha det”. Det jeg ikke så, var at hvis jeg ikke hadde noe liggende på hylla, så satte jeg himmel og jord i bevegelse for å få tak i.

Han klarte å holde seg rusgiftfri i kortere og lengre perioder. Han ville ikke på institusjon, fordi han mente selv at ”så ille kunne det ikke være” I sine stoffrie perioder isolerte han seg, holdt seg hjemme. Det var jo ikke noe vits i å gå ut, eller dra på besøk til noen. Han kjente jo bare stoffbrukere, og dem måtte han jo holde seg unna. Ellers visste han at han kom til å bruke stoff. Han endte opp like ensom som da han var bruker, angsten var der. Forsøkene endte alltid på samme måte, han klarte ikke å være alene lenger, og oppsøkte de han kjente. Han trodde hver eneste gang at nå hadde han vært stoffri så lenge at nå hadde han kontroll. Men det viste seg å være feil.

”SINNSYKE MENNESKER”

– Jeg endte alltid opp verre på ”kjøret” enn jeg hadde vært før, sa Eric. Han kunne huske en gang han hadde vært stoffri i 6 mnd. – Og så sa jeg til meg selv at ”nå hadde jeg vært flink så lenge, og så er det jul”. Den julen varte i 2 år.

Stoffavhengige er sinnssyke mennesker som gjør den samme tingen gang etter gang etter gang etter gang, sier Eric. Faktisk tror de på at neste gang de bruker, skal resultatet bli annerledes. Da skal de klare det.  

– Men hva da med et behandlingsapparat som behandler på samme måte, gang etter gang etter gang etter gang, og forventer et nytt resultat hver gang? Sinnsykt det også, sa Eric.

- Ikke rart resultatene ikke er så gode, når sinnssyke mennesker skal behandles av et like sinnssykt hjelpeapparat, egentlig, sier han ettertenksomt.

Eric endte i fengsel flere ganger, og tenkte hver gang at nå skulle h an bruke sjansen, og holde seg nykter i fengslet og fortsette med det når han kom ut. – Men hver gang jeg slapp ut, trodde jeg på ”løgnen” om at denne gangen skulle det gå bra. Jeg skulle kontrollere stoffet, men endte opp på kjøret. Etter hvert ga jeg opp å prøve å slutte, det var ikke noen vits. Jeg kunne jo ikke noe annet. Jeg kjente jo ingen som ikke brukte. Jeg var livredd for at hvis jeg sluttet, kom jeg til å ende opp som verdens ensomste mann. Jeg var fanget, det var helt for jævlig vondt å bruke, og like jævlig vondt å ikke bruke, sier Eric. Han var sikker på at han kom til å dø som rusgiftavhengig.

AVHENGIGHETEN ENDRER TANKEGANGEN

– Tankegangen blir endret når man er i grepet på avhengighet, sier han. - Jeg skal prøve å illustrere. Første gang jeg stjal penger hjemme, fant jeg noen engelske pund i en skuff, på stuen. Jeg tok disse, mens jeg helt ærlig og oppriktig tenkte at jeg bare skulle låne dem, jeg skal legge dem tilbake før noen engang oppdager at de er borte. Dette mente jeg av hele mitt hjerte, ”jeg stjal ikke” Jeg la selvfølgelig aldri tilbake disse pengene. Neste gang jeg hadde penger og mulighet til å legge tilbake, var det jo mye viktigere å få dekket mitt behov.

Som rusgiftavhengig flytter man hele tiden på grenser. – Jeg skulle aldri gjøre annet enn å røyke hasj, mente Eric. Så ble det kombinasjonen hasj og alkohol som ble hans daglige en periode. Logikken han brukte for å overtale seg selv var jo enkel og grei. Alkohol var jo lovlig, så det kunne ikke være så farlig. Men han skulle i hvert fall aldri begynne med noe mer.

– Så skjer det plutselig at man ikke får tak i hasj. Ja-ja, jeg kan vel ta noen piller, bare denne ene gangen, siden jeg ikke får tak i noe å røyke på. Men pulver skal jeg i hvert fall aldri røre. Dere ser hvor dette går. Jeg skulle i hvert fall aldri prøve heroin.

DISKRIMINERING AV RUSGIFTAVHENGIGE

Eric hadde også noe å si om hvordan det oppleves å leve som rusgiftavhengig, med tanke på all den diskriminering og trakassering man blir utsatt for på en daglig basis.

– Jeg ble intervjuet av Dagsavisen i juli i fjor og da ble overskriften: ”En narkoman er mindre verdt enn en død rotte”. Dette er korrekt sitert og uttrykk for en holdning som stoffbrukere møter hver dag. Det er flere som dør av narkotika enn som dør i trafikken. Når så mange stoffbrukere dør, viser det at samfunnet ikke er villig til å satse på avhengighetsbehandling på lik linje med at man satser på å få ned antallet trafikkdøde. De som dør i trafikken er uskyldige, mens de som dør av rusgifter kan skylde på seg selv. Folk flest ser på stoffavhengige som noe de helst vil skrape vekk fra under skoene. Dette er en holdning som gjennomsyrer samfunnet, mener Eric.

Han har vært rusgiftavhengig sosialklient i over 12 år, og har samlet litt erfaring i hvordan den rollen er. Stoffavhengige blir veldig ofte møtt på en måte som får dem til å føle at sosialkontoret tror de kun er ute etter å lure dem. Det eneste stoffbrukerne er ute etter er å manipulere sosialkontoret til å utbetale penger urettmessig. Stoffbrukerne sitter ofte med følelsen av at det er sosialkuratorenes private lommebøker de får hjelp fra.

– En annen ting er urimelige vilkår, sier Eric. – For eksempel sånn som at man skal være aktiv med hensyn til å skaffe seg arbeid, skoleplass eller lignende For denne gruppen vil disse tiltakene ofte være uaktuelle.

– Manglende kontakt med saksbehandler er et annet stort problem. Jeg og flere andre har opplevd å være sosialklient i 10 år uten å ha sett denne. Hvordan skal sosialen klare å kartlegge, utrede og gi råd og veiledning når de aldri treffer klienten. Dette blir en umulig oppgave å gjøre over telefonen.

– Et annet problem som ofte rammer denne gruppen er at når saksbehandler er borte er det ingen andre som tar over og sørger for at utbetalinger og vedtak blir fulgt opp. Når vi så henvender oss til sosialkontoret for å etterlyse utbetalingen, blir vi som regel møtt med ”du har vel ikke fulgt vilkårene” Møter de andre klienter på samme måte, spør Eric.

– Alle mennesker ser jo at man er narkoman, og med det så opplever man en stadig diskriminering. Vi opplever å bli nektet adgang på kjøpesentere, kinoer, kafeer etc. Jeg har opplevd og blitt nektet adgang på biblioteket. Ja dere hørte riktig, samfunnets mest åpne institusjon, som skal være tilgjengelig for alle. Folk kan behandle narkomane hvor dårlig som helst, uten at det får noen konsekvenser for dem. Dette gjelder også offentlige tjenester, så som lege og politi. Jeg skal fortelle om noen opplevelser, fortsetter Eric.

– Jeg hadde prøvd å slutte å ruse meg engang. Da hadde jeg dratt på en hytte langt inne i skogen. Der hadde jeg ikke drukket noe sterkere enn kaffe, og ikke røyket noe sterkere enn rød mix på 14 dager. Så var jeg ute og hugget ved en dag, da hugget jeg meg i armen. Jeg løp inn og bandasjerte meg, så slet jeg meg gjennom masse snø ned til bussen og dro til legevakten, der ble jeg sydd. Så spurte jeg om å få noe smertestillende. Nei det kunne jeg ikke få, fordi jeg var rusa.

– Andre opplevelser er jo det at man kommer til legen og nesten før man får sagt hvorfor man er der , sier de at her hos oss kan du ikke få noe piller. Kan ikke stoffavhengige bli syke? Er de bare ute etter å lure til seg medikamenter? Dette er holdningene vi møter til daglig.

– Politiet diskriminerer også. Det var en som prøvde å drepe meg engang. Han tok kvelertak på meg så jeg besvimte, og hadde ikke en annen dratt ham av meg, så hadde jeg vært død. Da jeg skulle anmelde dette sa politiet til meg: ” Eric du oppholder deg i et så belastet miljø at dette må du bare regne med, vi kan ikke gjøre noe med dette.”

– Jeg vil stille dere et spørsmål, sa Eric. – Selv om man er narkoman, og dermed kriminell, er det riktig at man ikke kan gå ute på gaten uten at politiet stopper og ransaker deg bare de ser deg? Er det riktig at politiet kommer brasende inn i leiligheten din uten gyldig ransakingstillatelse gang på gang. Og når du sier at dette har dere ikke lov til, svarer de bare ”Vi kan gjøre akkurat hva vi vil med sånne som deg.”

– Jeg har ikke selv blitt utsatt for vektervold, men det forekommer så å si daglig i stoffmiljøet. Hvordan hadde du likt at du ikke kunne gå inn i en butikk uten at du straks fikk et haleheng av butikkansatte eller vektere som fulgte med på hvert eneste skritt du tok inne i butikken?

– Når jeg snakker om denne type diskriminering, må jeg alltid nevne Ali Farah-saken. Her er det laget mye oppstuss om at dette er rasisme. Det er helt feil. Det er en eneste grunn til at Ali ikke ble tatt med av ambulansen, og det er at de trodde han var rusa. Dette hadde skjedd selv om Ali var hvit.

BOLIG

Rusgiftavhengige som har en bolig, har ofte et veldig turbulent forhold til utleier. Utleier leter ofte etter grunner til å kaste denne personen ut. Utkastelse skjer veldig ofte grunnet for sen eller manglende betalt husleie. Sosialkontoret betaler nesten aldri husleien i tide. - - Jeg pleide alltid å henvende meg til sosialkontoret noen dager før utbetalingsdato for å sørge for at pengene kom når de skulle. De gangene jeg ikke gjorde det, men bare møtte opp på kontoret for å hente pengene, var de uten unntak ikke klare. Det samme gjelder strømregninger. Vi leverer regningene i tide og opplever at vi får purringer. Og sosialen forstår ikke hvorfor vi kommer fly forbanna ned på kontoret? Jeg tviler på om de behandler andre klienter på samme måte, sier Eric.

AVHENGIGHETEN ER DER HELE TIDEN

Avhengigheten er der i større eller mindre grad også etter at man slutter å bruke rusgifter, mener Eric. Den tar da ofte andre former. Stoffavhengige har egentlig levd et liv der de hele tiden har lett etter ting utenfor seg selv for å fylle tomrommet de har inni seg. Dersom man ikke lærer om dette mens man er inne til behandling, er faren stor for at man kan gå i avhengighetsfellen på nytt. Noen eksempler:

– Jeg hadde nettopp flyttet fra institusjon og inn i leilighet, da jeg oppdaget at jeg drakk 6 tv kanner med kaffe hver dag. Jeg tenkte hvorfor drikker jeg så mye kaffe? Det er ikke fordi jeg er tørst. Det er rett og slett fordi jeg liker den virkningen koffeinen har på hodet mitt. Jeg tok et drastisk oppgjør og gikk og kastet kaffen og kaffetrakteren. Siden det har jeg ikke lagd kaffe hjemme.

Tidligere stoffbrukere kan oppleve å bli hekta på alt mulig, fra shopping, porno, tv-spill osv. – Jeg hadde fått et nytt data-spill, dette syntes jeg var så spennende, at jeg en dag ringte ned på jobben og sa jeg var syk, for å sitte hjemme og spille, sier Eric. Han begynte med andre ord og oppføre seg slik han tidligere hadde gjort, bortsett fra at det nå ikke gjaldt rusgifter, men andre ting som kunne skape spenning.

– Det er ikke mange i hjelpeapparatet som er klar over dette, sier Eric, som selv har lært det av en tidligere stoffbruker. Han har også lært at de rusgiftavhengige som lykkes i å komme ut av avhengighetsfellen, har det til felles at de begynner å ta ansvar for seg selv i stedet for å rette pekefingeren utover og gi alle andre skylda. På det tidspunktet er det så utrolig viktig at han/hun ikke blir motarbeidet av hjelpeapparatet. I dag er det slik at det er helt personavhengig om en bruker blir møtt med hjelp og støtte, eller ikke, tror Eric.

Eric mener selv at han er avhengig ennå, eller i hvert fall at det å bruke rusgifter i dag igjen vil sette i gang avhengigheten. Han skiller derfor mellom aktiv avhengighet og avhengighet. Hvis han ikke er bevisst på hvor han kommer fra, er sjansen for at han får tilbakefall tilstede. Han velger derfor å avholde seg fra alle rusgifter. I en aktiv avhengighetsperiode har han ikke det valget lenger.