Koblingen idrett - alkohol vanlig

En del barn og ungdom får sitt første møte med alkohol gjennom aktiviteter i idrettens regi. I mars 1990 spurte MMI et representativt utvalg av norske unge mellom 8 og 24 år om deres erfaringer med alkohol i idrettssammenheng. 40,6 prosent av de aktive svarte at de hadde opplevd alkoholbruk i forbindelse med treningssamlinger, stevner, turneer osv. Blant 8-11-åringene hadde 8,5 prosent opplevd alkoholbruk i forbindelse med idrett, blant 12-15-åringene var tallet 18,3 prosent, og blant 16-19-åringene hele 51,1 prosent.

Koblingen mellom idrett og alkohol er heller ikke uvanlig blant de voksne. I den nevnte undersøkelsen svarte hele 64 prosent av 20-24-åringene at de hadde erfaringer med alkoholbruk i idrettsmiljøet. Og på spørsmål om trenere, og ledere påvirket de aktive til å øke eller minske alkoholbruken svarte 6,7 prosent at lederen/treneren økte alkoholpresset, 17,9 prosent at treneren/lederen minsket presset, mens nesten 39 prosent svarte at treneren/lederen gjorde begge deler, ingen av delene eller "vet ikke". Med andre ord: 4 av 10 trenere/ledere viser ingen klar holdning i spørsmål om alkoholbruk i idrettssammenheng.

Nå hefter det seg alltid usikkerhet ved slike tall. Det er ikke sikkert at idretten er spesielt belastet i forhold til andre organiserte ungdomsmiljøer der sosialt samvær og reiser er en del av aktiviteten. Og barn og unges holdninger til alkohol kan like gjerne være dannet utenfor idretten som innenfor. Men slike forbehold endrer ikke det faktum at alkoholbruk er relativt vanlig i idrettsmiljøer.

Hvordan skal vi så forholde oss til denne innsikten? Er bruk av alkohol i idretten nødvendigvis så galt? Alkoholen er en del av vår kultur, og kan både brukes og skape problemer innenfor idretten såvel som utenfor. Vi kan vel ikke uten videre forvente en strengere holdning til alkohol i idretten enn ellers i samfunnet?

Jeg mener at en slik holdning er uheldig. Etter mitt syn bør idretten stå fram med en klarere anti-alkohol-profil enn "samfunnet omkring". Og mitt standpunkt baseres hovedsakelig på to grunner.

For det første er idretten en svært viktig sosialiseringsarena. Idretten skaper holdninger, innstillinger og vaner blant barn og voksne som gjerne varer livet ut. Dersom vi ønsker å minimalisere alkoholbruken i befolkningen, kan idretten være et viktig ledd i arbeidet.

For det andre er idretten en kulturaktivitet der vi gjennom verdifulle opplevelser kan utvikle grunnleggende menneskelige verdier. I en slik sammenheng blir alkoholbruk direkte destruktivt. La meg utdype.

Barne- og ungdomsidretten skaper holdninger

Med sine 1,6 millioner medlemmer er Norges Idrettsforbund uten sammenlikning den største frivillige organisasjonen i landet. Over 70 prosent av alle norske barn deltar regelmessig i idrettsaktiviteter og friluftsliv, og over halvparten under 17 år er medlemmer av idrettslag.

For de fleste barn og unge er idretten en frivillig virksomhet. Idretten preges av sterkt engasjement. Her opplever deltakerne gleder og skuffelser, overskudd og slit, prestasjoner, spenning og dramatikk, fellesskap og konflikt, samarbeid og vennskap. Og i idretten finner barn og unge idealer og rollemønstre. Guttespilleren i fotball ser opp til spillerne på juniorlaget, og friidrettsjentene beundrer Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Trenere og ledere utgjør ofte autoriteter både når det gjelder kunnskap og praktisk ferdighet.

På denne bakgrunnen er pedagoger, psykologer og sosiologer skjønt enige om at idretten er en sentral arena i sosialiseringsprosessen. De dominerende innstillinger og holdninger til alkoholbruk slår lett igjennom hos de unge utøverne. Skrytet og latteren i juniorgarderoben etter uhemmet festing på siste turne finner fort veien til unge ører. Treneren og lederen som hygger seg med øl og dram til middag hver kveld på treningssamlingen, signaliserer sitt standpunkt. Der internasjonale topputøvere sponses av og reklamerer for sigarett- og alkoholprodusenter, forsterkes inntrykket av alkoholbruken som en del av idretten.

At barn og ungdom opplever en liberal holdning til alkohol som et problem i idrettsmiljøet er følgende tall et eksempel på: I den nevnte MMI-undersøkelsen svarte 76 prosent av de spurte ja på spørsmål pm de ønsket alkoholfrie idrettsmiljø. Blant 12-15-åringene svarte hele 90,9 prosent ja på dette spørsmålet. Ingen barn og unge burde noensinne oppleve drikkepress blant jevnaldrende, fulle ledere og tvilsomme trenere i forbindelse med idrett. Idretten er normskapende og bør derfor vise en gjennomtenkt og konsekvent holdning til alkohol og alkoholbruk.

Voksenidretten forsterker holdninger

Nå virker ikke idretten bare holdningsdannende for barn og unge. Idretten har også en sentral plass i mange voksnes liv. Over 40 prosent av den norske befolkningen mellom 16 og 69 år oppgir at de mosjonerer eller driver idrett en gang i uka eller mer (Dølvik m.fl. 1988). Den individuelle trimmen og treningen kan utgjøre pusterom i en hektisk og tildels rutinepreget hverdag. I lagidrettene på mosjonsnivå finner mange uforpliktende sosiale fellesskap der latteren og gleden står i sentrum.

Men også denne delen av idretten har et tvetydig forhold til alkohol. I den nevnte MMI-undersøkelsen sa vi at 64 prosent av de aktive mellom 20-24 år oppgir at det drikkes alkohol i idrettssammenheng, og at 4 av 10 voksne ledere gav uttrykk for en tvetydig holdning til alkoholbruk.

Det kan synes som om noen idrettsmiljøer forsterker liberale holdninger til alkoholbruk blant sine voksne medlemmer. På reiser og treningssamlinger kan det sosiale samværet på puben bli en like sentral del som treningen. Fester på klubbhuset har ikke alltid et like godt rykte i lokalmiljøet. Idretten kan brukes som påskudd til å komme sammen for å "ha det moro" der negativ alkoholatferd blir resultatet. Selv om vi skal vokte oss for formynderi og moralisme, kan det være grunn til å ta et oppgjør med en del av idrettskulturen også på dette nivået.

Toppidretten - godt eller dårlig eksempel?

Hva så med holdningen til alkoholbruk i toppidretten; konkurranseidretten på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå?

Toppidretten omfattes med enorm interesse i våre samfunn. De holdninger som toppidretten og topputøverne gir uttrykk for, påvirker en rekke mennesker, både gamle og unge. Umiddelbart kan toppidretten synes som et eksempel til etterfølgelse i denne sammenhengen. De fleste topputøvere utøver streng disiplin i forholdet til alkohol. Men vi bør kanskje være noe forsiktige i vår entusiasme.

Ofte er avholdenhet fra alkohol en dyd av nødvendighet. I et system der prestasjoner måles i millimeter og i hundredels sekund, kan selv små mengder alkohol være det som skiller mellom seier og nederlag i en viktig konkurranse. Men når konkurransene er over smeller champagnekorkene. For et par år siden kjørte noen av våre beste skihoppere i grøfta i påvirket tilstand etter avslutningen på en treningssamling i Mellom-Europa. Og for snart ett år siden omkom nesten en av våre mest lovende håndballspillere under promillekjøring etter en seiersfest.

Videre er toppidretten sannelig ikke noen moralsk idyll. Enorme gevinster i form av prestisje og profitt får en del mennesker til å ofre hva det skal være for idrettslig suksess. Her finner vi doping, fusk og korrupsjon. Deler av tilskuerkulturen skjemmes av fyll og vold. Å framheve sentrale aktører i et slikt system som idealer, kan i blant smake noe flaut.

Undersøkelser viser da også at det er en økende skepsis til toppidretten i det norske folk (Dølvik m.fl. 1988). Vi har bruk for ekte forbilder som kan stå fram og gi uttrykk for en positiv overbevisning både når det gjelder verdispørsmål i sin allminnelighet og når det gjelder forholdet til alkohol i særdeleshet. Det trenges sterke utøverpesonligheter som kan gi toppidretten et mer solid grunnlag å stå på i tiden som kommer.

Idrett som kulturaktivitet

Så langt har jeg argumentert for at idretten bør vise en klar holdning mot alkoholbruk fordi den spiller en viktig rolle som sosialiseringsfaktor og i holdningsskapende arbeid. Men som vi har sett: Idretten er tvetydig, og kan også være destruktiv og undergravende. Det leder oss over på det viktigste argumentet for å avvise alkoholbruk. Idretten kan betraktes som kulturaktivitet, og rusgifter truer da dens viktigste verdier. Som vi har vært inne på, finnes det mange motiver for å delta i idrettsaktiviteter. I konkurranseidretten søker vi spenning, dramatikk og prestasjoner. I mosjonsidretten kan det dreie seg om bevegelsesglede, fri utfoldelse og sosiale fellesskap. Men til tross for mange og varierende motiver: Felles er at idrett dreier seg om verdifulle opplevelser av mange slag. De fleste av oss deltar i idrett fordi aktivitetene har verdi i seg selv. Idretten har primær egenverdi.

Nå er det ikke alltid like lett å begrunne aktiviteter med egenverdi i vår nyttetenkende kultur. Å henvise til gode opplevelser betraktes ofte som overflatisk når det gjelder å oppnå støtte og gode rammebetingelser. Derfor fokuserer gjerne idrettens egne på nytteverdien: Idretten kan være oppdragende, den kan være forebyggende helsearbeid osv.

Men poenget er at det er nettopp egenverdien som muliggjør disse nytteverdiene. Det er først og fremst når mennesker trives og gleder seg i selve idrettsaktivitetene at vi oppnår gevinst i forhold til oppdragelse og helse. De verdifulle opplevelsene knytter nemlig an til fundamentale menneskelige verdier.

Som i andre kulturaktiviteter, stiller idretten grunnleggende spørsmål om hvem vi er, hvem vi hører sammen med og hvilke muligheter vi har i forhold til våre omgivelser. Her overskrider vi det nødvendige, rutinepregede og nyttige, og lever ut vårt menneskelige potensiale. Leken og idretten kan være en arena der vi opplever livet på sitt mest ekte og sterkeste. Som den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga hevder i sitt klassiske verk "Homo Ludens": Leken er fundamental, og ligger til grunn for all menneskelig kultur.

Alkoholbruk angriper selve kjernen i egenverdien. Ved bruk av rusgifter fjerner vi oss fra de ekte opplevelsene, gleden over en god prestasjon, skuffelsen over et nederlag, mestringen av en bevegelse, opplevelsen av det perfeke samspillet i et lag og så videre. Den kjemiske rusen og bakrusen legger et mørkt slør over sansene våre, og hindrer opplevelsen av å være levende, skapende kropper i meningsfylt bevegelse. Det idretten søker å muliggjøre, vil alkoholen vanskeliggjøre. Idrett og alkohol er dermed diametrale motsetninger.

Avslutning

I forbindelse med Alkokutt-kampanjen er idretten i ferd med å ta et oppgjør med alkoholbruk i egne rekker. Allerede Aristoteles innså at holdninger ble dannet gjennom handling. Det praktiske forslaget om å vedta en paragraf på klubbnivå der alle involverte forplikter seg til å skape et alkoholfritt idrettsmiljø, lover derfor bra (se side 11. Red.)

I en slik kampanje tror jeg ikke man først og fremst skal fokusere på negative konsekvenser av alkoholbruk på prestasjonsevne og helse. Vi bør snarere peke på de positive mulighetene i den rusgiftfrie idretten. Fotballspillere blir enige om ikke å ta ballen med hendene for ikke å ødelegge spillet. Maratonløpere gjør avtale om ikke å løpe snarveier under maratonløpet for å konkurrere på likt grunnlag. På samme måte kan vi bli enige om å utelukke alkohol fra all idrettssammenheng for å ta vare på de viktigste kvalitetene i leken og spillet: De verdifulle opplevelsene.

Litteratur

Dølvik, J. E, Danielsen og Hernes G.:
"Kluss i vekslinga. Fritid, idrett og organisering"
FAFO 1988.
Huizinga, J:
"Homo Ludens. A. Study of the Play-Element in Culture",
The Beacon Press 1950.
Loland, S:
"Et verdigrunnlag for idrett",
NIF/NIH 1991.
Diverse materiell fra Alkokutt.