fmr.no

Narkotikapolitisk program for Forbundet Mot Rusgift

Publisert 2011-06-30

Narkotikaproblemet

I Norge har bruk av narkotiske stoffer ingen historisk og kulturell forankring. Likevel har narkotika på kort tid blitt et stort samfunnsmessig, kulturelt, sosialt, medisinsk og kriminalpolitisk problem. Narkotika rammer både brukerne og deres pårørende, men også mange i brukernes omgivelser.

Alt tyder på at narkotikaproblemet ikke kommer i stedet for, men i tillegg til alkoholproblemet. Dette forverrer situasjonen ytterligere for allerede utsatte grupper. Dersom narkotikabruk skulle bli like utbredt som alkoholbruk, ville vi altså få en enda sterkere samfunnsmessig rusgiftbelastning, med en større andel av befolkningen i en passivisert og marginalisert tilværelse.

På verdensbasis har den illegale narkotikaomsetningen et omfang som økonomisk bare forbigås av våpenindustri og olje. Fortjenesteinteresser som investerer penger i produksjon, eksport, import og transport av narkotika er den viktigste hoveddrivkraften bak narkotikaproblemet. Fortjenestemulighetene er så store at bakmennene er villige til å ta betydelig risiko for å opprettholde og utvide sin virksomhet.

I en del tilfeller henger narkotikaproduksjon og –trafikk nært sammen med væpnede konflikter i den tredje verden, f.eks. ved at krigsherrer finansierer sine våpenkjøp med narkotikapenger, og at rivaliserende mafiagrupper kriger mot hverandre om markedsandeler. I slike situasjoner blir den fattige lokalbefolkningen også offer for narkotikatrafikken, mens korrupsjon, bestikkelser og vold truer med å bryte samfunsstrukturen ned.

Verdensomspennende nettverk og kriminelle organisasjoner sørger for at forsyninger av narkotika kommer fram til de store markedene på gatenivå i Vesten. Store beslag gjort av toll og politi kan bidra til midlertidig reduksjon i forsyningen, men i det store og hele vil enhver narkohai som blir tatt, bli erstattet av en ny på grunn av markedets etterspørsel.

Narkotika blir i enkelte miljøer ansett som attraktivt og ”in”, noe som fører til en viss utbredelse og eksperimentering med narkotikabruk. Media bruker slike trender til å promotere en analyse av samfunnsbildet som samsvarer lite med virkeligheten. Det utbrer seg med dette en majoritetsmisforståelse, hvor ”alle” tror at eksperimentering med narkotika er vanlig. Dette kan igjen føre til at terskelen for å prøve blir lavere, og at andelen ungdom som prøver narkotika øker. Brukeres behov for å legitimere egen bruk av narkotika gjennom bagatellisering av farene og allminneliggjøring av bruken, bidrar ytterligere til å rive ned ungdomsmiljøets motforestillinger mot å eksperimentere med og bruke narkotika.

Majoritetsmisforståelsen, sammen med personlig og kulturell påvirkning, fører ofte til at deltakere i deler av kulturen også blir utsatt for et jevnaldringspress i retning av å bruke slike stoffer. Siden disse stoffene er behovs- og avhengighetsskapende, vil en viss andel av dem som eksperimenterer, gjennomgå en behovs- og avhengighetsutvikling, som også kan ha sterke negative sosiale og helsemessige følger. En av følgene er at behovet ofte kan bli sterkere enn den personlige økonomien tåler. Dette kan resultere i kriminalitet, salg av stoff og andre ureglementere aktiviteter for å skaffe penger til stoff. Denne aktiviteten blir en viktig drivkraft i å opprettholde og utvide narkotikamarkedet. Dersom den andelen av ungdomsbefolkningen som eksperimenterer, bruker og blir avhengige av narkotiske stoffer øker, vil også markedet bli mer attraktivt og langernes aktivitet større. En reduksjon i narkotikaproblemet kan derfor best oppnås ved en reduksjon i antall aktive stoffbrukere på gateplan, ved forebygging, behandling og integrerende virksomhet, samtidig som en bred innsats fra politi og tollvesen gjør narkotikatrafikk på alle nivåer så risikabel som mulig.

Hva er avhengighet?

Alle narkotiske stoffer har den egenskapen at de kan framkalle kjemisk rus og rusbehov – som er en lengsel etter å gjenta samme opplevelse. Jo bedre og sterkere en slik kjemisk rus oppleves, jo sterkere vil også lengselen etter å gjenta opplevelsen bli. Dersom stofftilgjengeligheten er stor og dette gjentas ofte, vil behovet kunne bli så sterkt at egenkontrollen med bruken blir svekket, og den kjemiske ruslengselen vil gradvis overskygge andre behov og prioriteringer i den enkeltes liv. Dette er i hovedsak et innlært, psykisk behov, som også kan spores som bestående nevrobiologiske endringer i hjernens funksjoner. I tillegg vil det for enkelte narkotiske stoffers vedkommende også oppstå en gradvis fysisk tilvenning, hvor kroppen og hjernen venner seg til å fungere med en viss mengde av stoffet, og reagerer med uvelhet og abstinensreaksjoner hvis ikke stofftilgangen videreføres. Den fysiske og psykiske avhengigheten kombineres også som oftest av en sosial miljøavhengighet, dvs. at man er avhengig av et miljø av likesinnede for å kunne fortsette sin narkotikabruk og opprettholde sine forsyninger. Avhengighetens negative konsekvenser for individet, pårørende og samfunnet er åpenbare. Behovet for å forebygge at personer kommer i en slik tilstand, og for å bidra til å hjelpe dem som er kommet i et slikt uføre ut av avhengighetstilstanden igjen, er bakgrunnen for at Forbundet Mot Rusgift aktivt engasjerer seg i narkotikapolitisk aktivitet.

Visjon: Forbundet Mot Rusgift arbeider for et narkotikafritt samfunn

”Et narkotikafritt samfunn” er en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen. Det blir en målestokk som den førte narkotikapolitikken kan vurderes i forhold til: Fører nye narkotikapolitiske tiltak til at vi nærmer oss eller fjerner oss fra målet? I tillegg er det uttrykk for et optimistisk menneskesyn: Stoffavhengige har selv ressurser til, sammen med gode hjelpere, å kjempe seg ut av avhengighet og gateliv og over i en rusgiftfri tilværelse. Familier, nabolag, organisasjoner og andre nettverk har, sammen med myndighetene, beredskap og vilje til å holde de narkotiske stoffene ute av sine omgivelser og sin samværskultur.

Visjonen ”Et narkotikafritt samfunn” er ikke til hinder for at noen narkotiske stoffer (for eksempel morfin eller metadon) kan brukes i en medisinsk berettiget sammenheng.

Mål: Forbundet Mot Rusgift vil arbeide for å stoppe spredning, bruk og skader av illegale narkotiske stoffer

Strategier: Forbundet Mot Rusgift vil motarbeide narkotikaproblemet gjennom følgende strategier

  1. Bidra til å bygge brede allianser av enkeltpersoner, organisasjoner og instanser til støtte for å opprettholde en restriktiv narkotikapolitikk og visjonen om et narkotikafritt samfunn.
  2. Bidra til å høyne kunnskap og øke legitimitet for narkotikafrihet i alle organisasjoner, idrett og andre fritidsarenaer, på arbeidsplassen og i skolen, gjennom formidling av kunnskaps- og verdibasert informasjon.
  3. Stille krav til lokale og sentrale myndigheter om en enhetlig narkotikapolitikk, basert på kunnskaper om epidemiologiske sammenhenger.
  4. Arbeide lokalt, nasjonalt og internasjonalt for en oppslutning om FNs narkotikakonvensjoner og
  5. FNs barnekonvensjon om barns rett til en narkotikafri oppvekst.
  6. Narkotikapolitikken må i mange sammenhenger ses i lys av politikken overfor tobakk og alkohol (særlig i forbindelse med holdningspåvirkende forebyggingsprogrammer).
  7. Forbundet Mot Rusgift vil arbeide for et bredt og differensiert hjelpeapparat som gjennom effektiv gjennomføring og oppfølging kan bidra til å redusere antallet aktive stoffbrukere i samfunnet.
  8. Forbundet Mot Rusgift vil arbeide for at narkotikaavhengige lovbrytere skal tilbys behandling istedenfor straff.
  9. Forbundet Mot Rusgift vil arbeide for at ungdom blir engasjert som ressurs og viktige aktører i arbeidet mot narkotika.

Organisering av offentlig narkotikapolitikk

Narkotikafeltet er som offentlig innsatsområde et felt som krever en særlig organisering, samtidig som det berører svært mange offentlige instanser. Det må sikres at sentrale beslutninger på feltet får gjennomslag ved å ha høy prioritet i alle etater som dette angår, på nasjonalt, regionalt og kommunalt plan. Dette kan sikres ved en sentral, nasjonal styring, med politisk forankring på departementsnivå. Denne styringen må ha et perspektiv hvor forebygging, behandling, lov- og ordentiltak og lavterskeltiltak blir vurdert i sammenheng. Samtidig er det viktig at de frivillige organisasjonene og deres ressurser blir inkludert i den offentlige planleggingen, på nasjonalt og lokalt plan, parallelt med at det eksisterer kanaler for utveksling av impulser, ideer, erfaringer og synspunkter mellom offentlig og frivillig sektor.

Virkemidler og tiltak

  1. Forbundet Mot Rusgift krever en sentral, nasjonal koordinering av narkotikapolitikken på tvers av departementsnivåene.
  2. Forbundet Mot Rusgift krever en helhetlig planlegging av narkotikapolitikken, hvor forebygging, behandling, lavterskel-, helse- og omsorgstiltak og lov- og ordentiltak må sees i sammenheng.
  3. En nasjonal styring og koordinering av narkotikafeltet sikres ved en politisk ansvarsplassering i en styringsgruppe med sentrale politikere, og med et nasjonalt direktorat eller direktoratsavdeling som får et samlet ansvar for alle rusgiftspørsmål.
  4. Det skal foreligge en rullerende offentlig narkotikapolitisk handlingsplan med hovedvekt på reduksjon av etterspørsel og tilgjengelighet og med klare målsettinger og prioriteringer for behandling, omsorg og oppfølgings-/integreringstiltak.
  5. Forbundet Mot Rusgift krever en samarbeidsreform som skal sikre en lovmessig og organisatorisk samordning av behandlingsinnsatsen på 2.-linjenivå, Tverrfaglig Spesialisert Avhengighetsbehandling og Psykisk Helsevern for barn og unge og for voksne med oppfølgingsarbeidet i sosialtjeneste, primærhelsetjeneste, barnevern, pedagogisk/psykologisk tjeneste og Aetat.
  6. Forbundet Mot Rusgift krever at det legges til rette for et forpliktende og planmessig samarbeid mellom skole, politi, helse- og sosialetat på kommunenivå og kriminalomsorg for å sikre samarbeid om integrering og reintegrering av personer med avhengighetsproblemer.
  7. Offentlig narkotikapolitikk må ha som klart mål å samarbeide med frivillige, narkotikarestriktive organisasjoner om forebygging, og med hjelpeorganisasjoner om oppfølging og integrering av narkotikaavhengige.

Forebygging

Narkotikaforebyggende tiltak kan ikke isoleres til en enkelt etat eller organisasjon. Både familie, lokalsamfunn, skole og nasjonale instanser og organisasjoner må ta et ansvar her. Forebygging kan oppnås ved å bygge opp gode generelle velferdsordninger som reduserer sårbarheten i grupper som tradisjonelt har vært utsatt. Men det er også nødvendig med spesielle narkotikaforebyggende tiltak som tar sikte på å forsterke og skape avvisende holdninger til narkotikabruk og redusere tilgjengelighet og sosial akseptering av narkotika.
I tillegg trenger man tiltak for tidlig inngripen overfor personer som til tross for god forebygging i første instans er i ferd med å gli inn i en brukerkarriere og en stoffavhengighet.

Virkemidler og tiltak

  1. Midler til narkotikaforebyggende virksomhet legges inn i rammetilskuddet foralle kommuner.
  2. Opplæring i sosiale og helsemessige sider av rusgiftspørsmålet samt metodikk i AN-undervisning må inn som obligatoriske deler av lærer-, helse- og sosialutdanningene.
  3. Forebygging av narkotikabruk skal med i utdanningsløpet/ profesjonsutdanningen for alle som skal arbeide med barn og unge.
  4. Obligatorisk rusgiftundervisning på alle klassetrinn i grunn- og videregående skole, med aktivt deltakende lærere. Det skal utpekes en AN-lærer på hver skole.
  5. Skolen har hovedansvaret for å legge opp den narkotikaforebyggende virksomheten på den enkelte skole.
  6. Ung til ung-programmer med kontinuerlig forebyggingsvirksomhet introduseres i alle skoler.
  7. Rusgiftfrie arenaer i alle kommuner og bydeler og lovfestet rett til fritidsklubber i kommunene.
  8. Offentlig støtte til rusgiftfrie miljøtiltak i regi av kommuner og frivillige organisasjoner.
  9. Offentlige tilskudd til narkotikaforebygging i lokale og landsomfattende organisasjoner.
  10. Det er et offentlig ansvar, så vel som et frivillig organisasjonsansvar å arbeide for en rusgiftfri fest- og samværskultur, bl.a. ved å legge til rette for rusgiftfrie miljøtiltak, samlingslokaler og serveringssteder, samt rusgiftfri møtevirksomhet.
  11. Idrettsbevegelsen har et spesielt ansvar for å skape en rusgiftfri idrettskultur.
  12. Sosial-, helse-, barneverns-, skole- og politimyndigheter må komme inn tidlig og samarbeide om støtte og forebyggingstiltak overfor barn og unge i en risikosone.
  13. Sterkere samordning av den forebyggende innsatsen i kommunene og tett og samordnet oppfølging fra skole, barnevern, sosial- og helsesektor og politi overfor elever med atferdsproblemer.
  14. Påtaleunnlatelse med vilkår bør anvendes overfor eksperimenterende narkotikalovbrytere som blir tatt av politiet tidlig i stoffkarrieren.

Behandling

Forbundet Mot Rusgift krever at behandlingspolitikken i samfunnet skal ivareta og bygge opp under stoffavhengiges verdighet og likeberettigelse. Mennesker med avhengighetsproblemer er like forskjellige som alle mennesker. Det tilbudet som passer én, passer kanskje ikke en annen. Det må derfor eksistere et differensiert behandlingstilbud, som kan håndtere avhengighetsproblemer av alle avhengighetstyper og alvorlighetsgrader - poliklinisk, så vel som langtids døgnbehandling. En avhengighetsutvikling pågår som regel over lang tid. Det er derfor nødvendig å gi tilbud som kan gi tilstrekkelig tid til å behandle alle de problemene som ligger bak eller er forårsaket av den langvarige skjevutviklingen. Behandling må skje parallelt med, og i samarbeid med kommunal oppfølging når det gjelder bolig, skole/jobb og rusgiftfritt nettverk.

Forbundet Mot Rusgift legger spesielt vekt på at alle med behandlingsbehov får tilrettelagt tilbud som også gir den enkelte mulighet til å få utløp for egne ressurser og interesser, bli en del av et fellesskap og på sikt etablere et sosialt nettverk gjennom aktivitet og deltakelse. Forbundet Mot Rusgift ser det som nødvendig at rustiltaksapparatet, uansett sektortilknytning og forvaltningsnivå, samhandler tettere med selvhjelpsgrupper og andre aktivitetstilbud i frivillig sektor. Vi er alle sosiale vesener som trenger å integreres i og være del av et felleskap for å fungere. Alkohol- og stoffavhengige har de samme sosiale behov som alle andre.

Virkemidler og tiltak

  1. Omsorgen for og behandlingen av alkohol- og narkotikaavhengige skal ha en nasjonal koordinering, ved at koordineringsgruppen på departementsnivå, gjennom Helsedirektoratet, og i forståelse med Stortinget, gir rammer og minstekrav for behandlingen.
  2. Tiltakskjeden innenfor behandlingsapparatet for stoffavhengige må også være integrert med polikliniske og heldøgns psykiatritilbud, med sikte på å kunne gi et tilbud til alle dem som i tillegg til rusgiftproblemer også har psykiske problemer.
  3. Blandingsbruk av ulike narkotika, medikamenter og alkohol betinger at behandlingsapparatet for stoffavhengige også har oppmerksomheten rettet mot problematikk som skriver seg fra legale rusgifter, medikamenter, spillproblematikk og andre beslektede avhengighetstilstander.
  4. Målet med behandling skal som hovedregel være rusgiftfrihet og tilfredsstillende funksjon i forhold til bolig, skole/arbeid og sosialt nettverk.
  5. Lovkravet om utredning og en individuell plan for behandlingen må følges opp.
  6. Det er nødvendig med differensierte behandlingstilbud som kan motsvare den forskjellighet som stoffbrukere representerer.
  7. Langtids institusjonsbehandling og varig omsorg må være en stor del av det totale institusjonstilbudet til stoffavhengige.
  8. Institusjonsbehandling må sees i sammenheng med avgiftning, dagbehandling og poliklinisk behandling, slik at det blir kontinuitet i behandlingsarbeidet.
  9. Dersom en stoffavhengig tas inn til avgiftning og har behandlingsbehov, skal overføring til behandling skje uten ventetid.
  10. Poliklinisk behandling av stoffavhengige skal skje uten egenandeler.
  11. Medikamentassistert, så vel som medikamentfri, institusjonsbasert og poliklinisk behandling skal ha en kommunal oppfølging i form av bolig-, sysselsettings-, utdannings- og nettverksorienterte tiltak.
  12. Legemiddelassistert rehabilitering skal godkjennes av de regionale LAR-sentrene.
  13. Primærleger skal ikke forskrive morfinerstatningsmidler til pasienter dersom det ikke skjer i samarbeid med et regionalt LAR-senter.
  14. Heroin er lite egnet som substitusjonsmedikament p.g.a. kort virketid, og må derfor ikke tas inn i de norske LAR-programmene.
  15. Ingen stoffavhengige skal kunne skrives ut fra behandlingsopplegg uten å være sikret oppfølging.
  16. Flere instanser har et slikt oppfølgingsansvar. Men disse instansene skal for hver enkelt person i behandling/rehabilitering/oppfølging være knyttet sammen i ansvarsgrupper eller ”case management”-opplegg, med én hovedansvarlig instans.
  17. Narkotikalovbrytere som samtidig har et avhengighetsproblem, skal som hovedregel sone i behandlingsinstitusjon og ikke i fengsel, dersom sikkerheten gjør dette forsvarlig.
  18. Plassering i behandlingsinstitusjon mot klientens vilje må kunne forlenges i inntil tre måneder av gangen, uten utskrivning og avbrudd i behandlingsopplegget.

Lavterskel helse- og omsorgsorienterte tiltak

Tiltak med lav terskel både innen helse- og sosialtjenesten har lang tradisjon i Norge, men først og fremst på alkoholsiden. I de siste årene er slike tiltak også blitt utviklet overfor langtkomne stoffavhengige. Slike tiltak har flere formål. Gjennom feltpleiestasjoner, vaksinasjonsprogrammer og overnattingstilbud bidrar man til at de stoffavhengige hele tiden står i hyppig og nær kontakt med hjelpeapparatet og kan formidles videre i det øyeblikket de ønsker det. Slike tiltak kan også bidra til å opprettholde en bedre helsetilstand og redusere risikoen for uopprettelige skader og død som følge av narkotikabruk. I utgangspunktet er slike lavterskeltiltak et uttrykk for et samfunnssyn som innebærer at intet menneske skal overlates til seg selv for å gå til grunne, men at ethvert individ har utviklingspotensiale og mulighet til et verdigere liv.

Virkemidler og tiltak

  1. Langtkomne rusgiftavhengige skal ha rett til lavterskel helsehjelp og omsorg.
  2. Lavterskel helsetiltak må ytes integrert i de sosiale tjenestetilbud som ytes overfor stoffavhengige på gateplan (feltpleie).
  3. Lavterskel hjelpe- og omsorgstiltak må ha målsettinger som peker ut over den stoffbrukertilværelsen som den stoffavhengige i øyeblikket befinner seg i.
  4. Alle stoffavhengige skal sikres bolig, væresteder, sysselsettings- eller aktivitetstilbud på dagtid og opplæringsmuligheter.
  5. I den grad langtkomne stoffavhengige ikke greier å oppsøke de hjelpetilbud som finnes, skal mobile behandlingsteam følge dem opp, og hjelpe dem der de befinner seg.
  6. Sprøyterom for stoffavhengige er ikke et egnet virkemiddel i narkotikapolitikken. Forbundet Mot Rusgift stiller seg kritisk til det store omfang som sprøyteutdelingsvirksomheten har fått i Norge og krever en nasjonal evaluering av virksomheten.
  7. Forbundet Mot Rusgift krever at HIV-testing og helserådgivning blir viktige satsninger som et alternativ eller supplement til sprøyteutdeling.
  8. Økt bruk av hepatittvaksinasjon som skadedempende tiltak.

Lovhåndhevelse og sanksjoner

Norge har valgt å kriminalisere omsetning, innehav og bruk av narkotika for på den måten å redusere omfanget av narkotikabruken. Dette er et viktig prinsipp som handler om hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Lovverket er et rammeverk som forteller ha slags samfunnskvalitet vi ønsker oss. Lov og straffepolitiske virkemidler må gjenspeile dette.

Med strenge strafferammer på import og omsetning skal vi søke å minske tilgangen til narkotika i Norge.

Ulike kriminalitet straffes ulikt. Konsekvensene av narkotikakriminalitet må stå mye mer i samsvar med lignende kriminelle handlinger. Målet med straffene må, særlig der den dømte har et avhengighetsproblem, være rehabilitering. Derfor mener vi at alternative straffemetoder bør brukes for å sette folk i en posisjon hvor et annet liv blir mulig.

I tillegg til narkotikalovbrudd, begås det i miljøer hvor stoffbrukere samles ofte også andre typer lovbrudd. Dette kan være innbrudd, simple tyverier, nasking fra butikker, innbrudd i biler, omsetning av tyvegods og ulike voldsepisoder og andre overgrep. I tillegg sjeneres ofte publikum av åpenlyse narkomiljøer, og noen er også redde. Uforstyrrede, offentlig kjente samlingssteder for aktive stoffbrukere fungerer også som markedsplass og rekrutteringsbasis for eksperimentering med stoffbruk. Oppløsning av slike miljøer må gå parallelt med at de mest aktive brukerne blir tilbudt alternative væresteder og aktivitetstilbud, samt at behandlings- og omsorgstilbud hele tiden må være tilgjengelige.

Virkemidler og tiltak

  1. Import, omsetning, innehav og bruk av narkotika skal være forbudt og straffbart.
  2. Enhver overtredelse av narkotikalovgivningen må følges opp med reaksjoner fra samfunnets side.
  3. Ingen åpne narkotikaomsetningssteder må tolereres.
  4. Politiet må kommunisere med og samordne sin aktivitet overfor narkotikamiljøene med øvrige hjelpeinstanser.
  5. Økt satsing på alternative straffemetoder som yter hjelp og støtte til dømte med rusgiftavhengighet.
  6. Påtaleunnlatelse med vilkår bør brukes overfor førstegangs narkotikalovbrytere.
  7. Alternativ soning etter Straffegjennomføringsloven og Narkotikaprogram med domstolskontroll bør bli et tilbud til alle narkotikaavhengige lovbrytere.

Forskning og dokumentasjon

Det er viktig at det blir formulert forskningsoppgaver som belyser de aggregerte samfunnsmessige virkninger av ulike modeller for narkotikapolitikken på individ- og samfunnsnivå. Aktuelle emner kan for eksempel være epidemiologisk forskning om bruk av narkotiske stoffer, sammenhenger mellom bruk av ulike typer narkotika, forholdet mellom bruk av narkotiske stoffer og alkohol og tobakk, samt antropologiske studier og andre kvalitative studier om årsakene til individenes ulike veier fra eksperimentering og ”kontrollert” bruk til avhengighet og tilbake til fullstendig stoffrihet. I behandlingsforskningen bør det særlig legges vekt på å evaluere ulike tiltak som kan redusere drop-out og tilbakefall.

Virkemidler og tiltak

  1. Norsk narkotikaforskning og -dokumentasjon må dokumentere effektene av en restriktiv narkotikapolitikk og av restriktive tiltak.
  2. Forsøksvirksomhet på behandlings- og omsorgsområdet skal bl.a. evalueres ut fra om det fører til stoffrihet, høyere livskvalitet og integrering til normal samfunnsdeltakelse. Forsøks- og forskningsvirksomhet knyttet til primær- og sekundærforebygging må styrkes. For å stimulere slik forskning bør det opprettes egne finansieringsordninger, innrettet spesielt på forskning og forsøksvirksomhet knyttet til primær- og sekundærforebygging. Det skal foreligge individbasert behandlingsstatistikk, omsorgsstatistikk og annen klient(pasient)statistikk på årlig basis. Det skal gjennomføres årlige epidemiologiske undersøkelser for narkotikabruk i forhold til ungdom, hele befolkningen og visse undergrupper. Spesielle forsknings-/dokumentasjonsprogrammer som tar sikte på å følge utviklingen og gi tidlig varsel om nye trender og fenomener i brukermiljøene og de mest aktuelle miljøene ellers må etableres permanent. Effekten av sprøyteutdelingsprogrammene må evalueres.

Internasjonal narkotikapolitikk

Narkotikautviklingen er internasjonal og foregår på tvers av alle grenser og kontinenter. Norsk narkotikapolitikk må derfor, i tillegg til å ha et nasjonalt perspektiv, også engasjere seg og påta seg en pådriverrolle i internasjonal politikk, med sikte på å forsvare FNs narkotikakonvensjoner og styrke arbeidet med å redusere tilgjengelighet og etterspørsel etter narkotika internasjonalt. Spesielt er utviklingen i Europa av stor viktighet for Norge.

Forbundet Mot Rusgift og andre narkotikarestriktive organisasjoner må styrke sin internasjonale profil i arbeidet. Det må bygges opp permanente kontakter med likesinnede organisasjoner i Europa med følgende hovedformål: Informasjonsutveksling, samordning av strategier og kontinuerlig beredskap rundt utviklingen i statlig samarbeid om narkotika i EU, Europarådet (Pompidou-gruppen) og i de europeiske bynettverkene.

Virkemidler og tiltak

  1. Norske myndigheter må arbeide i internasjonale fora for å styrke posisjonen til de internasjonale konvensjonene om narkotika og FNs barnekonvensjon.
  2. Norsk narkotikapolitikk må også baseres på kunnskap om forholdene i produksjonslandene.
  3. Norge må også være en aktiv pådriver for en restriktiv narkotikapolitikk i EU og FN når disse organene utvikler sine narkotikapolitiske handlingsplaner.
  4. Norske myndigheter må gi støtte til frivillige organisasjoner som engasjerer seg internasjonalt til fordel for en restriktiv narkotikapolitikk.
  5. Det må gis støtte til internasjonale studier av narkotikapolitikk og tilskudd til internasjonale samarbeidsprosjekter mellom frivillige organisasjoner.
  6. Det må arrangeres årlige, internasjonale ”demand reduction”-konferanser på norsk initiativ, med sikte på å kommunisere suksessen ved en restriktiv narkotikapolitikk.
  7. Forbundet Mot Rusgift vil ta initiativ til internasjonalt narkotikapolitisk samarbeid mellom frivillige organisasjoner.