Linda Nilsson er generalsekretær i World Forum Against Drugs, WFAD, en organisasjon som arbeider for et narkotikafritt samfunn gjennom sine 170 medlemsorganisasjoner over hele verden.

PLAN OF ACTION

For å gjennomføre denne internasjonale forpliktelsen for medlemsstatene, er man blitt enige om en politisk deklarasjon og en Plan of Action som gjelder for perioden 2009-2019. Den utløper altså neste år, og skal oppdateres ved et høynivåmøte på minsternivå. Høynivåmøtet vil finne sted i forbindelse med at Commission on Narcotic Drugs møtes i mars 2019.
I de diskusjonene som kommer finnes det ytterligere ett dokument å forholde seg til, sluttdokumentet fra United Nations General Assembly Special Session on the World Drug Problem, UNGASS. Dokumentet ble vedtatt enstemmig av medlemslandene i 2016. Det var en lang, global prosess, der forhandlingene pågikk i flere år før man fikk fram dette dokumentet. Det var Mexico som tok initiativet, som sammen med flere andre latinamerikanske land mente at vi behøver å forsterke og utvikle vårt arbeid på grunn av problemene knyttet til narkotikarelatert vold og kriminalitet.

IKKE ENIGE OM UTGANGSPUNKTET

Her finner vi en av vanskene som dagens internasjonale samarbeid står overfor. Hvilket av de to dokumentene skal være utgangspunktet for diskusjonene som skal gjennomføres i mars 2019, dokumentet fra 2009 eller dokumentet fra 2016?

Det er forskjeller mellom de to dokumentene som er ganske viktige. I 2009-dokumentet beskrives den politikken som vi tradisjonelt har gjennomført siden det internasjonale narkotikasamarbeidet begynte, med tilgjengelighet og etterspørsel og internasjonalt samarbeid som hovedoverskrifter. UNGASS-dokumentet fra 2016 er istedet oppdelt i sju kapitler, etterspørsel, tilgang til narkotika som medisin, tilgjengelighet utenom medisinsk bruk, menneskerettigheter, nye utfordringer, internasjonalt samarbeid og alternativ utvikling. I praksis betyr det at man utvider problemet og lar aspekter av problemet som menneskerettigheter, utviklingsspørsmål og tilgang til livsnødvendige medisiner få større plass i debatten.

Dette er bra og blir hilst vekommen av det globale sivilsamfunnet som er enige om at vi tok flere steg framover i UNGASS-prosessen. UNGASS-dokumentet får likevel ikke den samme samlede støtten fra alle medlemsland. Delvis kan dette skyldes at det vil få konsekvenser for oppfølgingen av narkotikapolitikken. Dersom UNGASS-dokumentet skal følges etter diskusjonene i 2019, så vil den naturlige utviklingen være at man også pålegger medlemslandene rapporteringsforpliktelser på f.eks. menneskerettigheter. Det er noe som ikke blir hilst velkommen i alle land, mens de vil beholde den praksisen der man rapporterer om hvor mye narkotika man har beslagtatt siden forrige møte. Resultatet av dette er at man nå ser en konflikt om hvilket dokument som skal være utgangspunktet for diskusjonene. Landene er altså ikke enige om utgangspunktet for diskusjonen.

Det er ikke sannsynlig at den ikke-måten man hittil har behandlet dette på vil fortsette å være en mulig måte å forholde seg til spørsmålet på, når et stort vestlig land som Canada har valgt å legalisere.

ULIKE SYNSPUNKTER

I tillegg finnes det et antall narkotikapolitiske områder der det er store forskjeller mellom verdens land. Ett område der landene har vanskelig for å komme videre er temaer rundt skademinskning. FN har ikke i offisielle dokumenter nevnt ordet ”harm reduction”, fordi det er et antall land som motsetter seg skadereduksjonstilnærmingen og kanskje først og fremst begrepet ”skadereduksjon”.

I forhandlingene om UNGASS-dokumentet var dette ett av områdene hvor det var vanskelig å bli enige. Resultatet ble en veldig innviklet (og lang) paragraf der man beskriver noen av de innsatsene som bruker å havne under skadereduksjonsparaplyen som innsatser man kan anvende. Mer konkret handlet det om subsitusjonsbehandling og sprøyteutdeling. Det er trolig at denne diskusjonen også i 2019 kommer til å bli en vanskelig nøtt å knekke. Flere land presser hardt på for å få inn begrepet ”harm reduction”, samtidig som vi ikke ser noen forandringer i holdninger hos de landene som motsetter seg dette.

DØDSSTRAFF

Et annet spørsmål der landene står langt fra hverandre er spørsmålet om dødsstraff for narkotikarelaterte lovbrudd. I prosessen som førte fram til UNGASS kjempet først og fremst EU-landene for å få inn setninger der man fordømmer dødsstraff. Det lyktes ikke. EU forlangte ordet rett etter at UNGASS-dokumentet var klubbet igjennom, for å beklage at man ikke hadde lyktes. Det førte til at noen land tok ordet for å forsvare bruken av dødsstraff. Det er ikke noe som tyder på at den innstillingen er blitt forandret i de landene som bruker dødsstraff, og dermed vil det bli vanskelig å komme lengre i den diskusjonen ved toppmøtet i 2019. Dødsstraffens være eller ikke være er imidlertid et spørsmål der det ellers ganske mangefasetterte sivilsamfunnet er enige og arbeider for en avskaffelse.

LEGALISERING

Enda et spøsrsmåsl der det globale samfunnet er mildt sagt splittet er spørsmålet om legalisering av cannabis. Det er ikke forenlig med de internasjonale konvensjonene og har utviklet seg til å bli en elefant i rommet. Debatten er ikke ført inne i forhandlingssalene, men heller vært et spsørsmål som har vært diskutert i korridorer og avstengte rom. Her står vi nå overfor et tydelig bruddpunkt.

Det er ikke sannsynlig at den ikke-måten man hittil har behandlet dette på vil fortsette å være en mulig måte å forholde seg til spørsmålet på, når et stort vestlig land som Canada har valgt å legalisere.

STORE UTFORDRINGER

Bruddet mot de internasonale konvensjonene som Canada står for med sin legalisering av cannabis inntreffer i en tid der det internasjonale samarbeidet generelt står overfor store utfordringer. Miljøet for internasjonalt samarbeid er ikke optimalt i dag. I flere spørsmål har land vanskelig for å bli enige og de nasjonalistiske vindene blåser stadig hardere, noe som ikke kommer til å gjøre dette spørsmålet lettere å løse. Med tanke på hvor langt fra hverandre landene står i enkelte spørsmål om narkotikapolitikk er det vanskelig å se for seg at man skal lykkes i å reforhandle de internasjonale konvensjonene – noe visse grupperinger vil.

Jeg har helt enkelt vanskelig for å se at man skal kunne framforhandle et dokument som fortsatt behandler de globale spørsmål vi står overfor (som for eksempel illegal handel med narkotika over grensene, samt tilgang til medisiner), og samtidig gjøre legalisering og ikke-medisinsk bruk av narkotika mulig. Spørsmålet er da om man fortsatt velger å stikke hodet i sanden og helt enkelt ikke behandle spørsmålet om legalisering for å beholde de rammene vi har i dag. Den andre utveien er farlig og kan innebære at vi står uten internasjonale konvensjoner om narkotika. Samtidig innebærer også en uthulning av konvensjonene gjennom regelbrudd en trussel mot helheten.

SPLITTET SYN BLANT ORGANISASJONENE

I spørsmålet om legalisering er sivilsamfunnet minst like splittet som medlemslandene. Legaliseringsspørsmålet har for en stor del vært drevet fra ulike gruppering innen sivilsamfunnet, og det er ikke noe som tyder på at den kraften er i ferd med å bli svekket. Med legaliseringen av cannabis i store deler av Nordamerika følger også ytterligere en finansieringskilde for legaliseringsbevegelsen, gjennom de legale bedriftene som vokser fram i legaliseringens fotspor. Også før legaliseringen har legaliseringsbevegelsen vært velfinansiert gjennom at rike mennesker har stått bak det spørsmålet. Mest kjent er kanskje George Soros som gjennom sin Open Society Foundation har støttet mange av de organisasjoner som arbeider for en annen narkotikapolitikk enn den vi har i dag. Nå kommer ytterligere finansielle ressurser til å bli tilført.

Også før legaliseringen har legaliseringsbevegelsen vært velfinansiert gjennom at rike mennesker har stått bak det spørsmålet.

LEGALISERING – EN DÅRLIG IDE

World Forum Against Drugs’ medlemmer står sammen om at legalisering er en dårlig ide som vil føre til at narkotika blir mer tilgjengelig, med økt bruk og økte skader som konsekvens. Vi står imidlertid overfor utfordringer når det gjelder å gjøre vår stemme hørt, og å få fram argumentene våre og peke på den typen politikk og iverksettelse som vi vil fram til. Mange av de folkebevegelsesbaserte organisasjonene har god forankring på lokalt plan, de har enorme kunnskaper og erfaringer. Men få har ressurser og kunnskap til å kunne kaste seg inn i den ganske infløkte internasjonale debatten. Vi vet at vi har bred støtte og mange organisasjoner på vår side, men vi har ikke de samme ressursene for å kunne gjøre vår stemme hørt internasjonalt. Det er trolig at denne forskjellen kommer til å bli enda mer merkbar når kapitalen fra de legale bedriftene investerer for å utvide det legale markedet.

Ett av grunnproblemene vi ser i vår analyse av det globale narkotikaproblemet er at vi vet mye om hva som fungerer, men mange av disse innsatsene stopper opp som papirprodukter. Planene for å få realisert de vakre ordene på papiret er ikke blitt realisert i virekligheten. Vi har ikke mobilisert våre lokalsamfunn, men latt for mye forbli hos FN eller i regjeringskontorene.

FRAMGANGSRIK NARKOTIKAFOREBYGGING

Framgangsrik narkotikaforebygging består i å skape godt skoleklima, mobilisere foreldre og ha meningsulle fritidstilbud for våre ungdommer etter skolen. Den består også i å forsikre seg om at skoler og arbeidsplasser er narkotikafrie. Dette bidrar til at narkotikabruken i samfunnet ikke blir normalisert. Med en normalisering kommer det en økende bruk, og til slutt nås et vippepunkt der legalisering blir utveien, en utvikling vi har sett i de land og stater som har legalisert i dag.

Dette er det viktig å ha i bakhodet når mediabildet i dag er dominert av virkeligheten fra USA, mens den reelle situasjonen er at et overveldende flertall, 95 prosent av verdens befolkning ikke bruker narkotika.

Verdens narkotikapolitikk er ikke et valg mellom krig, dødsstraff og legalisering, som det forenklet blir framstilt av legaliseringens talspersoner. Den beskrivelsen muliggjør en forenklet og fordummende diskusjon der man tror at store sosiale problemer kan løses med enkle løsninger isteden for ekte sosialt arbid og mobilisering av lokalsamfunnet. Det finnes ingen silver bullet eller quick fix.

Framgangsrik narkotikaforebygging består i å skape godt skoleklima, mobilisere foreldre og ha meningsulle fritidstilbud for våre ungdommer etter skolen.

TA I BRUK UNGASS-DOKUMENTET

Vi behøver ikke flere globale politiske dokument og bråk om begreper. UNGASS-dokumentet er et bra dokument men mange strategier og henvisninger til den kunnskapen som finnes. Vi behøver å implementere den kunnskapen som finnes og mobilisere våre lokalsamfunn. Vi behøver en global handlingsplan som fokuserer på hvordan vi kan få ned forekomsten av narkotikabruken og de ressursene som trengs for å gjøre det.

Tenk om vi hadde innbudt lokalsafunn til en verdensomspennende, evidensbasert kraftsamling for forebygging – en million lokalsamfunn de nærmeste fem årene!

 Høynivåmøtet vil finne sted i forbindelse med at Commission on Nardotic Drugs møtes i mars 2019.