Bokanmeldelse:

Johan Scharffenberg – mannen som ikke bøyde seg for noen

Av Knut T. Reinås

Publisert 2011-06-30

Johan Scharffenberg, som levde fra 1869 til 1965, var en stridsmann utenom det vanlige. Han var bl.a. leder i Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund - nå Forbundet Mot Rusgift - fra 1913 til 1916, og gjennom mer enn en mannsalder talsmann for en restriktiv alkoholpolitikk og for en rasjonell nytelseslære.

Men han var først og fremst engasjert i psykiatri, i kriminalomsorg, i slektshygiene og i politikk rent generelt. Han diagnostiserte Adolf Hitler allerede i 1933 som paranoid psykopat, og framsto under den tyske okkupasjonsens første dager som et samlingspunkt for motstandsbevegelsen, og var en av dem som fikk ønske Kong Haakon velkommen tilbake til Norge den 7. juni 1945. Nå har Espen Søbye skrevet hans biografi, en murstein av en bok på 850 tekstsider, pluss 75 sider med noter.

En arkivstudie

Scharffenberg etterlot seg et omfangsrikt arkiv av brev, manuskripter til taler og artikler, kopier av artikler, bøker med merknader, til og med stilbøker fra skoletiden, grafiske framstillinger av drukkenskapsforseelser og kjønnssykdommer, pluss forarbeidene til en bok om Herman Major, psykiatriens grunnlegger i Norge. Den siste holdt han på med fra 1895 og helt til han døde i 1965. Søbye har derfor hatt et svært rikt materiale å øse av, og har valgt å gjengi mye, også private betraktinger og brev fra slektninger, kolleger og venner, og korrespondanse med ulike personer i inn- og utland. Dette gir et innblikk i forholdene og tankesettene i den perioden Scharffenberg gjennomlevde, men gir også framstillingen en noe springende form, slik at man må konsentrere seg for å holde tråden og fokuset på Scharffenberg.

Engasjement fra første stund

Det går fram at Scharffenberg allerede i skoletiden hadde engasjementer i mange retninger. Bl.a. skrev han dikt, og var en av drivkreftene bak gymnasiastavisen i Molde, og han fortsatte med politiske og kulturelle engasjementer også i studietiden. Han begynte på legestudiet i Kristiania, men var i tvil om han ikke heller burde bli forfatter, og fikk bl.a. utgitt diktsamlingen ”Hjemløse sange” og flere noveller. Men bl.a. hans gamle norsklærer frarådde en forfatterløpebane. Han tok eksamen første avdeling i 1892, men deretter ble hans tid også spredd på nokså mange andre felter. Det framgår at han i løpet av 1893 skrev 16 lange kronikker i Dagbladet. Høsten 1895 ble han valgt til formann i De frisindede studenters forening. Det vil føre for langt å gå inn på alle de saker han engasjerte seg i i studietiden, men det framgår at kronikkskriving, organisasjonsarbeid og aktivitet i Studentersamfunnet tok mye av hans tid. Saker som konsulatsaken, flaggstriden og unionen med Sverige engasjerte han seg i. Våren 1897 tok han medisinsk embetseksamen, etter sju og et halvt års studier, som den fjerde beste i sitt kull.

Yrkeslivet begynner

Han begynte sin yrkesmessige løpebane som assistentlege ved Gaustad Asyl høsten 1897. I 1901 ble han bevilget et stipend for å gjøre medisinalhistoriske studier i København. Det må ha vært omtrent på denne tide han bestemte seg for å bli avholdsmann. Han publiserte da artikkelen ”Alkoholens indflydelse på hjærnen og hjærnevirksomheden hos friske mennesker”. Selv oppga han at han våren 1902 hadde drukket et glass rhinskvin, og fra 1903 hadde han vært forbudspolitisk aktiv.

I København møtte han bl.a. Kyrre Grepp, som han overtalte til å bli avholdsmann. Scharffenberg hadde sagt: For ham var det ingen fare for alkoholisme, men hans eksempel kunne være en fare for svake mennesker. Han visste imidlertid at selv den minste mengde alkohol svekket arbeidsevnen. Kyrre Grepp hadde ennå ikke blitt avholdsmann, skrev han til sin kjæreste, Rachel Helland, men trodde han kom til å bli det for ikke å ødelegge arbeidsevnen, og av hensyn til sin kommende stilling som arbeideragitator.
Etter Københavnoppholdet prøvde Scharffenberg seg også som avholdstaler ved ganske store avholdsstevner i Sarpsborg og Fredrikshald, mens han drev privatpraksis sammen med sin bror på Mysen.

Engasjement i psykiatri og kriminalomsorg

Fra 15. januar til 30. april 1903 vikarierte han som assistentlege ved Gaustad, og fra 22. mai ble han autorisert som bestyrer ved Kriminalasylet og Trondhjems Hospitalsstiftelses Sindsykeasyl. Mens han var der fikk han sin første oppnevnelse som rettspsykiatrisk sakkyndig. Søbye har gjennom hele boken skildret mange pasienter som ble vurdert av Scharffenberg for straffbarhet etter om de hadde vært sinnssyke eller tilregnelige i gjerningsøyeblikket, eller hadde varig svekkede sjelsevner. Han tok overfor Justisdepartementet til orde for at lovbrytere som var harmløse og som hadde sonet sin straff, ikke måtte holdes innesperret sammen med virkelig farlige sinnssyke. Derimot tok han til orde for at farlige vaneforbrytere burde interneres på livstid.

Tilnærming til sosialdemokratiet

Fra 1905 ble Scharffenberg konstituert som bestyrer og eneste lege ved Kristiania Kommunale Kvindeasyl. Han skulle samtidig være lege ved Kristiania Arbeidsanstalt. I perioden før dette hadde han over flere år skrevet artikler om alkoholspørsmål i Det Norske Totalavholdsselskaps blad, Menneskevennen. Men da bladets redaktør, Sven Aarrestad anbefalte å stemme ja til kongedømme ved folkeavstemningen i 1905, erklærte Scharffenberg, som var republikaner, at han ikke ønsket å skrive mer i Menneskevennen. I stedet begynte han å skrive i Den Norske Godtemplarordens blad, Afholdsbladet. Scharffenberg var heller aldri sosialdemokrat, men han hadde mye omgang med de ledende kretsene i Arbeiderpartiet, som Carl Jeppesen, Christian Holtermann Knudsen, Alfred Eriksen, Adam Egede-Nissen og Halvdan Koht.

Arvelighetsstudier

Kvinneasylet ble flyttet til Dikemark i 1908, men tvangsarbeidsanstalten i Storgata 36 i Kristiania ble utvidet til å kunne ta imot 250 mann, i og med at Løsgjengerloven ble gjort rettskraftig fra 1. august 1907.

I 1911 foreslo han i Social-Demokraten at det skulle opprettes et internasjonalt forskningsinstitutt for studium av alkoholspørsmålet.

Selv var han opptatt av arvelighetsstudier, og mente at tanken på ekteskap og barn for ham var utelukket, da det var mye sinnssykdom i hans mors familie, og hans farfar hadde tatt livet av seg. Han mente også at barneavlen i slekter av omstreifere og vaneforbrytere burde begrenses.

På en nordisk avholdskongress i Stockholm i 1913 holdt Scharffenberg et foredrag om legestandens stilling til alkoholspørsmålet og de medisinske argumenters plass i avholdsagitasjonen, og avsluttet med å fortelle hvordan arbeiderhjem ble ødelagt av drikk. Det burde innføres en ordning, foreslo han, der alkoholister kunne bli undersøkt med tvang av en psykiatrisk sakkyndig. Viste sykdommen seg å være kronisk, skulle vedkommende tvangsinnlegges på en kuranstalt, og familien skulle forsørges av det offentlige, ikke av fattigvesenet.

Alkoholkommisjonen

I 1910 ble han oppnevnt som medlem av Alkoholkommisjonen, som skulle forberede en ny rusdrikklov. Kommisjonen hadde 18 møter fra 1.- 20. desember 1913, og rapporterte i en publikasjon på 420 sider. Scharffenberg gikk her prinsipielt inn for et brennevinsforbud, men ville subsidiært gå inn for et statsmonopol. Alkoholkommisjonens innstilling ble levert sommeren 1915, bortsett fra Scharffenbergs forslag til ny alkohollov. Det ble først levert året etter. Han hadde så mange jern i ilden at han ikke rakk det. Hans forslag inneholdt hele 186 paragrafer, og dekket alt fra pliktmessig avhold for offentlige tjenestemenn til opprettelse av edruelighetsnemnder i kommunene. For drikkfeldige personer var det helt feilaktig med straff og mulkt, de måtte få behandling, står det i lovforslaget. Begrunnelsene for hans lovforslag ble først levert ti år etterpå.

Ansettelser ved Gaustad og Botsfengselet

Fra 15. november 1914 ble Scharffenberg ansatt som reservelege ved Gaustad asyl. Biografien gjengir en rekke eksempler på korrespondanse han førte med andre myndigheter om enkeltpasienters forhold, og om forholdene ved Gaustad generelt.

Fra september 1919 ble han tilknyttet som lege ved Botsfengselet i Oslo, og sa derfor opp sin stilling ved Gaustad. Han ble samtidig knyttet til den nye avholdsavisen, Folket, mens han også var fast kronikør i Arbeiderbladet. I tiåret 1919 til 1929 skrev han forsiktig anslått i gjennomsnitt to kronikker i uken i disse avisene, ifølge Søbye, noe som tilsvarer om lag 7200 boksider. Som lege ved Botsfengselet skrev han i samme periode sykejournaler for vel 2000 fanger, noe som utgjør minst 6500 boksider. 25 rettspsykiatriske erklæringer, bøker og pamfletter og en omfattende korrespondanse med departementer, etater og institusjoner utgjør om lag 8000 boksider. Det vil si at Scharffenberg skrev 21700 boksider på disse ti årene, eller 43 bind a. 500 sider, har Søbye regnet ut.

Forbudet

Stortinget vedtok den 16. desember 1916 et forbud mot brennevin og sterkvin. Dette var hovedsakelig begrunnet i de ekstraordinære forholdene under verdenskrigen. Etter krigen varte forbudet fortsatt ved, og motstanderne av det krevde folkeavstemning. Denne ble holdt 5.-6. oktober 1919. 61,6 prosent av stemmene sa ja til forbud. Hetvinsforbudet varte til 1923, da forhandlingene med vinlandene tvang Norge til å oppheve forbudet, for å gi adgang til kjøp av norsk fiskeeksport. Fra da av kunne vin med volumprosent inntil 21 prosent kjøpes og selges. Scharffenberg engasjerte seg mot legenes forskrivning av brennevin og mot deler av embetsstandens og deriblant politiets og tollvesenets sabotasje av forbudet, og var nok en torn i øyet på politiske myndigheter. Det ble funnet en mappe i statspolitiets arkiver, merket ”Scharffenbergsaken”, hvor alt som kunne finnes av negative opplysninger om Scharffenberg var samlet. Søbye skriver: ”Scharffenbergs virksomhet fra han var 50 til han var 60 år kan liknes med en tropisk orkan. I så fall er statspolitisaken stormens øye. Uværets kraft oppsto da Scharffenbergs kamp for brennevinsforbudet ble paret med hans journalistiske virketrang og kunne suge uventet og nærmest eksplosiv næring fra fangesamtalene i Botsfengselet.” Men Scharffenberg ble ikke tiltalt for noe, han hadde tydeligvis dekning for alt han sa. Til slutt reiste en av politibetjentene privat straffesak mot ham for ærekrenkelse, etter en artikkel han hadde skrevet i Arbeiderbladet. Men saken ble henlagt etter bevisets stilling. Denne avgjørelsen ble ”feiret” med 15 artikler i Arbeiderbladet under tittelen ”Korrupsjon innen politiet”. Men den 18. oktober 1926 ble det holdt ny folkeavstemning, og denne gangen ble det flertall mot forbudet.

Kamp mot nazismen

I årene som fulgte deltok Scharffenberg bl.a. i debatten om rase- og slektshygiene, og reiste tidlig bl.a. i Arbeiderbladet diskusjonen om nazismens framvekst i Tyskland. I en artikkelserie på tre kronikker i Arbeiderbladet i 1933 gjennomgikk han Adolf Hitlers psyke, basert på da kjente trekk fra bøker, aviser og andre kilder, og ikke minst fra Hitlers egen bok, ”Mein Kampf”, og slo fast at trekkene kunne passe godt inn i et velkjent sykdomsbilde, den paranoide psykopat, mer bestemt til profetskikkelsen, på grensen til sinnssykdom. Dette synet gjentok han i en rekke artikler. Den tyske sendemannen i Oslo oppsøkte gjentatte ganger utenriksdepartementet for å klage på fornærmende omtale av hans lands overhode. Men riksadvokaten frarådet å reise sak mot Scharffenberg, da han i så fall ville ha mulighet til å føre sannhetsbevis for sine påstander, og det kunne falle uheldig ut, både for Norge og Tyskland.

Fra 1937 begynte Scharffenberg også å holde radioforedrag i NRK. Bl.a. holdt han tre foredrag om rasjonell nytelseslære. Han holdt også foredrag om Herman Major, grunnleggeren av norsk psykiatri, som hadde ledet oppføringen av Gaustad Asyl og skrevet den norske sinnssykeloven, og som omkom under en reise til Amerika.

Scharffenberg førte mange diskusjoner med psykoanalysetilhengerne, og gikk sterkt i rette med Wilhelm Reich, som på den tiden befant seg i Norge. Han karakteriserte Reich som ”seksuelt monoman”.

I de siste årene på 30-tallet advarte Scharffenberg mange ganger mot krigen som uunngåelig ville komme. I 1939 skrev han at de som var forarget over pakten mellom Sovjetsamveldet og Tyskland, den s. k. Stalin-Ribbentrop-pakten, hadde oversett den tydelige utviklingen mot en nasjonal russisk politikk og bort fra marxistisk internasjonalisme. Spørsmålet var ikke, fortsatte Scharffenberg, om pakten med Nazi-Tyskland stemte med marxistisk ideologi, men om den stemte med Russlands nasjonale interesser. Han skrev også at motsetningene mellom bolsjevismen og nazismen var overdrevet, slektskapet var stort, undertrykkelsen av menneskerettigheter, opphevelse av individets rett og frihet, brutal maktdyrkelse, spionasje og mord, var ganske like metoder under begge regimer.

Scharffenberg under krigen

Fra krigsårene har det vært vanskeligere for Søbye å finne samtidsdokumenter fra Scharffenbergs hånd. Etter 28. mai 1940 fikk pressen forbud mot å trykke noen av hans artikler, og etter 4. november fikk han heller ikke lov til å holde foredrag. Den 26. september ble han arrestert av tyskerne, anklaget for å ha fornærmet Wehrmacht under en tale i studentersamfunnet og for å ha oppfordret studentene til opprør. Men han ble løslatt 4. november, og fikk tillatelse til å fortsette sin legegjerning. I 1942 fikk han imidlertid forbud mot å vise seg på Botsfengselet. Høyesterettsdommer Ferdinand Schjeldrup, som skrev dagbok og publiserte den etter krigen, skrev at da hjemmefronten begynte å ta form sommeren 1940, var det to navn som måtte nevnes, Johan Scharffenberg og Arnulf Øverland.

Frigjøringen

To dager etter frigjøringen holdet Scharffenberg foredraget ”Hva er frihet?” i NRK. Her motsatte han seg både alminnelig amnesti og lynsjejustis. Han erklærte seg også som motstander av dødsstraff.

Da kongen kom tilbake den 7. juni, gikk det folketog fra Honnørbrygga til slottet. Ca. 100 000 deltok. Scharffenberg gikk forrest i toget, sammen med arrangementskomiteen, og ved slottet holdt han en tale for kongen og overbrakte ham folkets hyllest.
I slutten av 1947 innstilte Stortingets presidentskap på at Scharffenberg skulle få en statspensjon på kr. 6000 pr. år. Begrunnelsen var det uegennyttige arbeidet han i en menneskealder hadde nedlagt og den idealitet som alltid hadde preget hans arbeid. De hadde også lagt vekt på hans uredde og faste holdning under krigen. Men Scharffenberg ville ikke ta imot æreslønnen fra presidentskapet. Hans uavhengighet, hevdet han, sto over alt annet.

NSUA

Scharffenberg beholdt hele sitt voksne liv tilknytningen til NSUA, og deltok på landsmøtet i organisasjonen i 1962. Her holdt han tale, og hevdet at enhver sosial bevegelses framtid var avhengig av oppslutningen blant ungdommen, og avholdsungdommens evne til å vinne oppslutning blant sine jevnaldrede. I talen kom han også inn på temaet nytelse og askese, og fastslo at de unge naturligvis ikke ville gi avkall på alt som vakte lystfølelse. Hvilke nytelsesmidler skulle man velge, spurte han, og svarte selv: de som gjør mest nytte. Dette hevdet han var en logisk følge av at nytelsens oppgave var å gjøre livet lettere å leve. Deretter spurte han om alkoholnytelsen gjorde mer nytte enn skade. Hvis man mente at alkoholen gjorde mest skade, ville man da være med i kampen mot den? Scharffenberg visste, sa han, at det var bruken som avlet misbruken, og at nytelsen ved alkohol lå i bortfall av hemninger. Dette gjorde at alkohol måtte betraktes som et narkotisk stoff. Barndom og ungdom var ikke alltid en lykkelig tid, sa han, og som oftest var det kameratene som trakk andre med seg. Dette gjaldt både tobakk, alkohol og marihuana. Skikken i gjengen hadde stor makt. De unge, sluttet han, måtte stille seg et spørsmål: hvis de ikke bare tenkte på seg selv, men på seg selv som samfunnsborgere, ville de da være med i kampen mot alkoholen, hvis de anså den for å gjøre mer skade enn nytte?

Det nytter ikke her å redegjøre for alle fasetter i Scharffenbergs liv og virke, men Søbyes biografi gir et særdeles godt innblikk, ikke bare i et stort menneskes standpunkter og gjerninger, men også i det private, i overveielser og usikkerheter, og i samtidsstrømningene og samtidens debatter. Som sådan er denne boken en ny og lærerik innfallsvinkel til en viktig periode i norsk historie.

Espen Søbye: ”En mann fra forgagne århundrer. Johan Scharffenbergs liv og virke 1869-1965. En arkivstudie” Forlaget Oktober 2010. 939 s