Kommentarer til Nomes tett på nett i VG 2. mai 1997

Publisert 1997-05-02

I denne artikkelen gjennomgås en del av grunnlaget for Petter Nomes utspill om legalisering av narkotika.

Petter Nome har fått mye (kanskje ufortjent mye) oppmerksomhet for sitt innspill i narkotikadebatten. Vi vil ikke frata Nome retten til å delta i narkotikadebatten her i landet. Vi vil heller anklage massemedia for å gi slike innspill uforholdsmessig stor oppmerksomhet. Nome har ikke større forutsetninger for å uttale seg om narkotikapolitikk enn vi har for å uttale oss om operaen skal ligge på Vestbanen eller i Bjørvika. Fordi Nome er en kjendis som på forhånd måtte vite at hans uttalelser ville bli slått stort opp, ville det vært en fordel om han hadde vært mer forsiktig.

Vi har gjennomgått Nomes innsats på nettet 30. april, delvis gjengitt i VG 2.mai, og vil her se på noen av hans synspunkter.

1. Petter Nome er ikke sikker på om han vil ha legalisering

I januar 1997 sa Petter Nome til bladet Henne:

"Gjennom 30 år er det brukt milliarder av kroner som ikke har bidratt til annet enn flere ansatte i politi og tollvesen. Norge ligger på verdenstoppen i narkotikadødsfall, og heroinet flommer. Legalisering av narkotika er sannsynligvis det beste, både for samfunnet og misbrukerne".

I tett på nett i VG sier Nome:

"Ifølge politiet flyter narkotika fritt i de fleste ungdomsmiljøer allerede idag. Det er ingen lukningsvedtekter, ingen aldersgrense og ingen kontroll av stoffene. Selv om det altså er forbudt. Jeg har ikke svaret, men jeg må få lov til å spørre: Kan det tenkes at legalisering ville minske tilgjengeligheten? Og kanskje føre til at det ble mindre å være nysgjerrig på også? "

Vår kommentar: Vi konstaterer at Nome ikke gir uttrykk for en så stor skråsikkerhet om legalisering nå, som i utgangspunktet. Det er i såfall positivt. Hans begrunnelser må det imidlertid være lov å sette et spørsmålstegn ved. Når han skriver: "Gjennom 30 år er det brukt milliarder av kroner som ikke har bidratt til annet enn flere ansatte i politi og tollvesen", viser dette at han ikke har oversikt over hva pengene går til på dette området. Men hoveddelen går til behandling, rundt regnet en milliard kroner årlig. Det brukes også penger på forebyggende arbeid. Politiets og tollvesenets arbeid er i Norge en del av en helhetlig satsning, og slett ikke det eneste og dominerende innsatsområdet, noe Nome selv kan overbevise seg om ved f.eks. å lese regjeringens siste narkotikamelding.

Han skriver:

"Norge ligger på verdenstoppen i narkotikadødsfall, og heroinet flommer."

Vi har mange s.k. overdosedødsfall i Norge, men Nome må ta seg tid til å gå inn og undersøke bakgrunnen. Da vil han se at mange av overdosene i Norge oppstår i forbindelse med tilbakefall etter opphold i behandlingsinstitusjoner og på grunn av kombinasjonsbruk med andre rusgifter. Norge har sannsynligvis verdens mest utbygde behandlingstilbud til stoffbrukere. Dersom vi ikke hadde tilbudt stoffavhengige rusgiftfri behandling, hadde sannsynligvis ikke så mange dødd av overdoser, men kanskje av andre helseskadelige virkninger av stoffbruken. En sammenligning av dødeligheten blant tunge, registrerte stoffavhengige i Norge og Nederland viser at den begge steder ligger på ca. 2 prosent årlig (Waal 1996).

Nome skriver også:

"Ifølge politiet flyter narkotika fritt i de fleste ungdomsmiljøer allerede idag.".

Det er naturligvis et definisjonsspørsmål hva det er å "flyte fritt". Men siden Nome viser så stor skepsis til politiet ellers, burde han ikke ta dette for god fisk heller. Det gjøres årlig spørreundersøkelser blant ungdom om utbredelsen av stoffbruk. Ifølge 1996-undersøkelsen hadde 12,3 prosent av ungdommen på landsbasis noen gang prøvd hasj, og 23,7 prosent i Oslo. Under en prosent hadde noen gang prøvd heroin. Vi syns ikke begrepet "flyte fritt" passer i en sånn sammenheng. Det er riktig at i spesielle miljøer er ikke narkotika umulig å få tak i, men selv her koster det penger, og dette holder forbruket nede.

2. Hvilke argumenter har Nome for legalisering?

En innsender spør:

"Har du noen gode argumenter for at narkotika bør legaliseres bortsett fra at du mener at den politikken som nå føres ikke fører fram?"

Før vi kommenterer Nomes argumenter for legalisering, vil vi bare slå fast at det ikke er ført noe som helst bevis for at den politikken som føres i dag ikke fører fram. Hvis man da ikke mener at en vellykket politikk bare er et samfunn kjemisk fritt for såvel narkotika som narkomane. Sammenligner vi narkotikasituasjonen i Norge med et hvert annet vestlig land ser vi at utbredelsen av stoffbruk er relativt lav. Danmark har f.eks. 4 ganger så høy andel av personer som har brukt cannabis, sammenlignet mer Norge.

Nome sier:

"1) Internasjonal narkomafia (som omsetter for mer enn hele verdens oljebransje) ville få ødelagt markedet".

Vi vil gå ut fra at Nome da forutsetter en legalisering av narkotika over hele verden. Hvor sannsynlig er det, tatt i betraktning den sterke oppslutning som FNs narkotikaoverenskomster tross alt har? Men om man nå går med på dette tankeeksperimentet, så vil dette i alle fall ikke fjerne narkotikamarkedet. En legalisering av narkotika kommer hverken til å redusere profitten eller den romantiske tiltrekningskraften ved slike stoffer. Kontrollen av framstilling, pakking, og distribusjon blir bare flyttet over fra leverandørene i underverdenen til store og langt mer effektive farmasøytiske karteller. Rusgiftbrukens tillokking kan da også vinne styrke ved at man pumper inn millioner av dollar i reklamekampanjer. Det er dessuten kjent at mye narkopenger allerede er hvitvasket ved å ha blitt reinvestert i respektabel industri i de vestlige landene. Ved å holde narkotikamarkedet illegalt kan man begrense profittmulighetene i hvert enkelt land. På sikt vil bare forent internasjonal narkotikabekjempelse kunne redusere profittmulighetene slik at narkotikatrafikken blir ulønnsom.

Nome sier:

"2) De som velger rus ville slippe å tvinges ut i kriminalitet og prostitusjon for å finansiere forbruket".

Nome glemmer at vi har noen tusen alkoholavhengige mennesker i dette landet som "tvinges ut i kriminalitet og prostitusjon" på grunn av sin avhengighet av et legalt stoff. Erfaringene har også vist at om prisene på illegale stoffer synker drastisk, slik de har gjort i Norge, fører ikke dette til mindre kriminalitet og prostitusjon, men til større doser og større overdosefare ved hvert enkelt brukstilfelle. I Nederland klager myndighetene over at de stoffavhengige, som hver dag får legalt dop i form av metadon, likevel fortsetter med innbrudd og ran. Tvangen til kriminalitet og prostitusjon er i stor grad en myte, som Petter Nome er med på å opprettholde. Og i alle fall gjelder vel ikke denne tvangen for det store flertallet av tilfeldige narkotikabrukere, som eksperimenterer med stoff en gang i mellom. Men deres mulighet for å utvikle en slik avhengighet at forholdet til narkotika blir tvangsmessig øker.

Nome sier:

" 3) Dermed ville samfunnet spares for betydelige utgifter knyttet til all narkokriminaliteten".

Dette er lite trolig. Mange stoffbrukere har liten selvkontroll og er svært impulsive, noe som øker faren for at narkotikabrukere skal begå kriminelle og voldelige handlinger. Men selv om prosenten kriminalitet blant narkotikabrukerne ville gå ned ved en legalisering, vil den totale kriminaliteten likevel øke fordi narkotikaavhengige har en høyere kriminalitetsrate enn gjennomsnittet av befolkningen, og det ville bli fler stoffavhengige. Og selv med mer penger tilgjengelig ville ikke helseregningen kunne bli betalt, fordi det raskt voksende antall nye narkotikaavhengige vil medføre en kraftig økt påkjenning på hjelpeapparatet.

Nome sier:

"4) Brukerne ville få et tryggere liv med mindre risiko for overdoser og Hiv-smitte".

Overdoserisikoen er ikke den eneste eller største faren ved narkotikabruk. Vanlige dødsårsaker blant narkomane, som f. eks. mord, selvmord og ulykker påvirkes naturligvis ikke av renheten i stoffene, eller om de er legale eller ikke, men snarere av deres virkning. Bortsett fra akutte dødsfall, er avhengighet den største helsefaren forbundet med narkotikabruk. Hvorvidt man er avhengig av et legalt eller illegalt stoff er likegyldig i denne sammenhengen.

Argumentet om at man slipper visse typer mindre infeksjoner, byller og problemer med urent stoff og urene sprøyter er antakelig riktig. Når det gjelder hiv-infeksjoner viser både svenske og norske erfaringer at man kan ha en lav nysmitte blant stoffbrukere uten å legalisere stoff. Tallene for nysmitte i Nederland er ikke bedre enn i Norge.

3. Hvordan skal en legalisering foregå?

Nome gjør også et poeng ut av at "Det er ingen lukningsvedtekter, ingen aldersgrense og ingen kontroll av stoffene". Det kunne vært interessant å vite hvilke lukningsvedtekter, aldersgrenser og kontroll Nome ville gå inn for ved en legalisering. Kanskje 18-årsgrense som ved alkohol? Og lukningstider tilsvarende tidene for stopp av ølsalg? Dette ville jo ikke oppheve det svarte markedet. En stor del av omsetningen skjer jo til ungdom langt under 18 år, og stoffbruken skjer også på tider da butikkene har stengt.

Nome gjør det lettvint for seg når han i et av svarene på nettet skriver:

"Jeg ville vært svært dum hvis jeg stilte med en oppskrift på dette. Men jeg er overbevist om at våre mange dyktige politikere finner løsninger til beste for alle".

Først kritiserer han politikerne som har vedtatt de reglene vi har i dag, og så overlater han til dem å finne løsninger på sin egen undergraving av denne politikken. Det er det vi kaller ansvarsfraskrivelse.

4. Finnes det eksempler på legalisering?

På spørsmål om han kan gi eksempler på at legalisering har vært foretatt svarer Nome:

"Ingen. Det har aldri vært forsøkt noe sted etter at narko ble en del av ungdomskulturen for 30 år siden. Derimot har alle land forsøkt politi- og forbudslinja. Alle har mislykkes. Og stadig fler reiser nå spørsmål om denne politikken har vært helt feilslått - og kanskje bidratt til en økning av problemet".

Dette er ikke riktig. Sverige gjorde et forsøk med legalforskrivning av narkotika mellom 1965 og 1967, som førte til en eksplosjonsartet økning i stoffbruken og la grunnlaget for Sveriges unike, omfattende injeksjonsbruk av amfetamin. Mange millioner amfetamindoser ble delt ut til brukerne, som spredde dem videre. Og kriminalitetsraten sank ikke, den steg.

Mindre kjent er det kanskje at England hadde en svært liberal narkotikalovgivning fram til våren 1968, som bl.a. muliggjorde legalforskrivning av heroin og kokain til ungdomsstoffbrukere. Da antallet stoffavhengige økte svært raskt måtte man avskaffe denne politikken. Her gikk man altså motsatt vei av den Nome foreskriver. I Norge og i en rekke andre vestlige land var narkotika regulert gjennom legemiddellovgivningen fram til den nye ungdomsstoffbruken kom. Deretter har man gradvis skjerpet mottiltakene, bl.a. gjennom å innføre strengere straffer. Men den skjerpede politikken var en effekt av at problemet vokste, og ikke motsatt.

5. Stoffproblemer som symptom

En innsender spør:

"Er du ikke enig i at den økte bruken av narkotika bunner ut i mangler i dagens samfunn, og at det må være et mål å skape et bedre samfunn slik at ikke unge mennesker går til grunne i rus ?"

Og Nome svarer:

"Helt enig. Dette er jo ulykken: Verdens mest velorganiserte overflodssamfunn er også masseprodusent av folk som bukker under og støtes ut. Mange velger rus. Og i vår hjelpeløshet bruker vi enorme ressurser på å gjøre livet enda jævligere for dem. Skulle ønske vi kunne skape et bedre samfunn. I mellomtiden får vi gjøre det beste ut av det vi har."

Det er ingen naturnødvendighet at de som har problemer på en eller flere måter i samfunnet også skal få narkotikaproblemer. Men hvis stoffene blir gjort lett tilgjengelige f.eks. ved en legalisering , vil sjansen for at stoffbruken blir den ekstra møllesteinen rundt halsen de ikke greier å bære være stor. Dersom vi skal skape et bedre samfunn, er det viktig at de som føler problemene på kroppen blir gitt muligheten til å være med og bearbeide og løse dem. Stoffbruk setter en effektiv stopper for det. Forkjærligheten for de svakeste i samfunnet burde derfor etter vår mening ført til helt andre konklusjoner enn Nomes.

6. Trenger vi en legaliseringsdebatt?

En innsender, som forøvrig er enig med Nome spør:

"Er du ikke redd for at mange unge, svake sjeler, som ellers ikke ville prøvd hasj, vil begynne med det dersom det blir legalisert?"

Nome svarer:

"Jo. Det er en risiko. I dag prøver mange stoff fordi det forbudte er spennende. Samtidig holder andre seg unna fordi det er forbudt. Motsatt kan legalisering friste noen og fjerne interessen hos andre. Ingen vet, derfor trenger vi flere kvalifiserte meninger."

Det pågår hele tiden en debatt i fagmiljøene og i politiske miljøer. Og det er nettopp hva vi trenger, kvalifiserte meninger og en kvalifisert debatt. Det vi derimot ikke trenger er en debatt på det grunnlag som Petter Nome har vært opphav til.