Boken består av 8 artikler, og har følgende hovedinndelinger:

  • Hvordan kan vi forstå narkotikakriminalitet?
  • Narkotikakriminalitet i et politisk og historisk perspektiv.
  • Illegale stoffer, fengsler og kriminalitet.

Sosiologiske perspektiver

Torsten Kolind forsøker i en innledningsartikkel å gi noen sosiologiske perspektiver på sammenhengen mellom illegal rusgiftbruk og kriminalitet, ved å trekke opp noen klassiske forklaringsmåter innenfor kriminologien.

Den første er den funksjonalistiske tilnærmingen, hvor avvik forklares som normoppløsning i samfunnet, med uklare mål for borgernes liv, eller eventuelt med målsettinger for borgerne som ikke kan oppnås på vanlig måte, og derfor må søkes oppnådd gjennom kriminalitet. Det antydes at forbrytelsen, i dette tilfellet stoffbruken, fyller en funksjon for samfunnet, ved å trekke opp grensene for innbyggerne mellom hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Vi liker ikke handlingen fordi den er en forbrytelse, men vi definerer den som en forbrytelse fordi vi misliker den.

En annen analysemåte er det som kalles symbolsk interaksjonisme, hvor fokus legges på den betydning for eksempel stoffbruk tillegges både fra samfunnets og den enkelte brukers side. Sentrale teoretikere innenfor denne retningen er for eksempel Becker med sin stemplingsteori, og Goffman med sin beskrivelse av avvikeres strategier. Kriminelle aktiviteter kan for eksempel bortforklares overfor en selv eller andre med at det ikke er skjedd noen skade ved ens handlinger, at et eventuelt offer selv har vært med på det, eller ved at en fordømmer dem som tar avstand fra handlingen ved å anse dem som dobbeltmoralske.

Den tredje retningen konsentrerer seg om både synlige og usynlige maktforhold. Kolind er særlig opptatt av den makt som utvikles ved at stadig ny kunnskap samles opp om enkelte områder, som for eksempel rusgiftfeltet, og hvor den enkelte bruker må avgi stadig mer informasjon om seg selv.

Lovgivningen er også et resultat av kampen om makt i samfunnet. Forfatteren stiller spørsmålstegn ved den prioritering av kriminalitet som samfunnet velger å forfølge, og nevner skatteunndragelse, miljøkriminalitet, boligspekulasjon, manglende sikkerhet på arbeidsplasser, politibrutalitet og visse former for aksjespekulasjon, som får langt mindre oppmerksomhet enn for eksempel narkotikaområdet. Han trekker også inn begrepet ”moralsk panikk” som en maktstrategi som brukes for å avlede oppmerksomheten fra alvorlige forhold i samfunnet til mindre alvorlige, og mener kampen mot narkotika i Danmark til tider har vært preget av dette. Han påpeker også at behandling ikke er det selvfølgelige svar på alle narkotikaproblemer, og hevder også at avhengighetsbehandlingens funksjon ikke nødvendigvis er å skape stoffri personer, men å produsere en operasjonaliserbar kategori av mennesker som man kan rette ytterligere tiltak mot.

Modeller til forståelse av relasjonen stoffbruk/kriminalitet

Mads Uffe Pedersen peker i en artikkel på at det ikke er et entydig forhold mellom stoffbruk og kriminalitet. For det første er en stor gruppe stoffbrukere ikke kriminelle på annen måte enn at de bruker illegale stoffer. Med henvisning til utenlandsk forskning påpeker han at det er en liten andel av stoffbrukerne som begår forskjellige former for kriminalitet for å skaffe penger til egen rusgiftbruk. For det andre har en del stoffbrukere utviklet et kriminelt atferdsmønster før de begynte å bruke illegale rusgifter. Kriminaliteten kan dermed være veien inn i stoffbruk og avhengighet. Pedersen spør også om det ikke kan være slik at både stoffbruken og kriminaliteten kan være et resultat av for eksempel den sosiale sammenhengen brukeren inngår i, de oppvekstforhold eller den psykiske helsetilstand som gikk forut for både stoffbruken og kriminaliteten. Men Pedersen påpeker også at narkotikarelatert kriminalitet ikke bare handler om å skaffe penger til stoff. Han nevner kjøring i stoffpåvirket tilstand, vold, overgrep, fatal omsorgssvikt, mord m.m.

Pedersen trekker opp fire forståelsesmodeller som kan bidra til å forstå sammenhengen mellom illegal rusgiftbruk og kriminalitet:

  1. Den økonomiske modell
  2. Den psykofarmakologiske modell
  3. Den psykobiologiske modell
  4. Den sosiale modell

Internasjonale studier bekrefter at forbruk av illegale rusgifter medfører økt vinningskriminalitet, både blant dem som var kriminelle på forhånd, og blant dem som ikke var kriminelle før bruken av illegale rusgifter startet. Dette gjelder først og fremst heroin og kokain, mens det ikke i samme grad lar seg påvise ved for eksempel bruk av cannabis og ecstasy. Til gjengjeld har man funnet nokså sterke sammenhenger mellom jevnlig forbruk/storforbruk av hasj og kriminalitet blant helt unge.

Rusgiftenes psykofarmakologiske egenskaper kan forårsake kriminalitet, som følge av at brukeren blir nervøs, irritabel, opphisset, irrasjonell eller utviser kriminell (voldelig) atferd. Også rusgiftframkalt sinnssykdom kan medføre kriminalitet. Andre påvirkningsrelaterte handlinger er vandalisme/hærverk, kjøring i stoffpåvirket tilstand osv. Pluss de reaksjoner som kan knyttes til abstinenstilstander, hvor desperate handlinger kan framkalles p.g.a. manglende impulskontroll. Pedersen nevner at cannabis synes å redusere voldstilbøyelighet under selve rusen, men at de etterfølgende abstinenser kan knyttes til økt aggressivitet.

Av psykobiologiske faktorer nevnes at problematisk forhold til rusgifter er sterkt overrepresentert blant personer med antisosial personlighetsforstyrrelse, og også i noen grad hos borderlinepersoner. Dette forholdet kan derfor i stor grad bidra til å forklare sammenhengen mellom illegal rusgiftbruk og kriminalitet.

Likeledes kan ønsket om subkulturell status for eksempel i en kriminell gruppe, også føre til bruk av narkotika. Og den kontekst en tidligere stoffbruker vender tilbake til etter behandling er helt avgjørende for hvorvidt vedkommende skal fortsette å være stoffri.

Også Pedersen trekker inn anomi som en forklaring på både rusgiftbruk og kriminalitet. Og han sier at mens for eksempel antisosial personlighetsforstyrrelse er en persondiagnose, så er anomi en sosial diagnose. Påstanden er at grupper i høy grad konstruerer seg selv gjennom eksklusjon, inklusjon og forskjellige systeminterne prosesser. Derfor kan et sosialt system også utvikle seg til å bli et anomisk system – også blant personer som ikke har noen antisosial personlighetsforstyrrelse. Og nettopp anomi kan sees i tett sammenheng med så vel et problematisk forbruk av rusgifter som med kriminalitet.

Pedersen hevder at de stoffer som sterkest er knyttet opp mot kriminalitet, heroin, kokain og amfetamin, også er de som blir sterkest kontrollert. Han sier at det kan være vanskelig å avgjøre om den behandling og de sosiale innsatser som tilbys brukerne av disse stoffene først og fremst har fokus på: 1. å redusere skadene av selve kontrollinnsatsen, 2. å redusere skadene av de sosiale betingelsene denne gruppen lever under, 3. å redusere de skadene som stoffene i seg selv medfører, 4. eller å avhjelpe de problemer som forårsaket stoffproblemet i første instans.

Avhengighetsbehandling i fengsel Therese Heltberg gjennomgår i en artikkel den forskningsmessige kunnskapen om effektene av avhengighetsbehandling innenfor kriminalomsorgen. Avhengighetsproblemene i dansk kriminalomsorg er omtrent som i Norge, ca. 56 prosent har avhengighetsproblemer, 35 prosent på grunn av stoffer og 21 prosent på grunn av alkohol. Det har siden 70-tallet eksistert en pessimisme knyttet til behandling i fengsler. De behandlingstiltak som ble satt inn resulterte ikke i mindre tilbakefall. Men fra begynnelsen av 90-tallet og utover har man begynt å stille spørsmål om hva det er som eventuelt virker, og det er kommet forskningsresultater som antyder en viss effekt av behandlingstiltak, både når det gjelder tilbakefall til kriminalitet og til stoffbruk.

Vibeke Asmussen Frank, Helle Vibeke Dahl og Torsten Kolind har også en artikkel om innsattes erfaringer med behandling av hasjavhengighet i danske fengsler. Det framgår at som ledd i en skjerpet lovgivning f.o.m. 2004, er det også blitt nulltoleranse mot innførsel, besittelse og bruk av hasj i fengslene. Dette forsøkes kontrollert bl.a. gjennom urinprøver og ved tilbud om behandling. Den danske kriminalomsorgens egen undersøkelse fra 2006 viste at det var skjedd et fall i bruken av hasj fra 13 prosent til 9 prosent. Forfatterne mener imidlertid at også en ny praksis med utskrivning av medisiner mot abstinenser til innsatte stoffbrukere, inkludert abstinenser p.g.a. langvarig og intensivt hasjbruk, kan ha hatt betydning. Positive urinprøver straffes vanligvis med bøter, straffecelle eller inndragning av utgang. Siden hasjbruk kan påvises mye lengre i urinen enn for eksempel kokain eller heroin, antyder forfatterne at en del innsatte velger å skifte stoff, for ikke å bli avslørt. Forfatterne tror deltakelse i behandling av hasjavhengighet har som funksjon først og fremst å oppnå fordeler innenfor fengselssystemet, som mulighet til å oppnå permisjon, prøveløslatelse og opprettholdelse av relasjoner til familie og venner. Stoffrihet og permanent forandring er sjelden et eksplisitt ønske eller mål for de innsatte som har valgt å benytte tilbudet om hasjbehandling. Men i og med at behandlerne er importert inn i kriminalomsorgen utenfra, og ikke er representanter for fengselsvesenet, oppfattes de likevel som en ressurs for de innsatte, uavhengig av målet for behandlingen.

Boken inneholder ellers en rekke andre interessant kapitler, om kvinners bruk av illegale rusgifter og deres kriminalitet, om den internasjonale og danske bakgrunnen for kriminalisering av illegale stoffer, om utviklingen av den danske kontrollpolitikken overfor narkotika. Det framgår at mens Danmark tidligere har vært et av de mest narkotikaliberale landene i Europa, har det skjedd en sterk skjerping av lovgivningen fra og med 2004, spesielt i forhold til cannabis, hvor selv innehav av små mengder straffes med bøter på 2000 kroner. Boken inneholder også et svært interessant kapittel om hvordan man kan anslå hvor meget cannabis som omsettes i Danmark.

Dette er en fagbok, men kan leses av alle som ønsker en innføring i vitenskapelige tankesett omkring rusgifter og kriminalitet i Danmark. Forfatterne inntar stort sett en kritisk, men objektiv holdning til utviklingen innen dansk narkotika- og kriminalpolitikk. På noen felt er den narkotikapolitiske utviklingen forskjellig fra i Norge, mens på andre områder, for eksempel når det gjelder behandlings- og kontrolltiltak innenfor kriminalomsorgen, er det tydelige parallelle utviklingstrekk. Det er derfor mye å lære av å studere denne boken fra et norsk perspektiv.

Vibeke Asmussen Frank og Helle Vibeke Dahl(red.): ”Kriminalitet og illegale rusmidler”, Aarhus Universitetsforlag, 2011. 249s

Anmeldt av: Knut T. Reinås