Hilde Holum Smedsrud

– Vi mistet heldigvis ikke hodet og fikk panikk da søknadsstormen slo over det norske LAR-miljøet i 2003 og 2004. Vi tviholdt på målsettingene som ble satt opp fra midten av 90-tallet, og tok den kjeften vi fikk da køene en stund ble svært lange, forteller Holum Smedsrud.

Hun og kollegene visste at det ikke var noe behandlingspoeng i bare å tilby medikasjon. Medikamenter som Subutex og metadon har ingen helbredende effekt, og har derfor kun mening der de blir satt i en sammenheng med et helhetlig behandlingsopplegg. Derfor holdt LAR miljøet i LAR-Midt fast på sine etablerte LAR-virkemidler, tross køene det skapte, til etter at stormen hadde lagt seg.

I dag har man 60 % av pasientene i jobb, mens 30 % er så vidt somatisk dårlige at jobb ikke kan komme på tale. Tallene bør tale for seg.

"Snille" tilbyr medikasjon

– Det er bare å innrømme at vi til tider har vært mektig frustrerte når vi gjentatte ganger har blitt fremstilt som de strenge og vanskelige behandlerne i Midt-Norge, fortsetter Holum Smedsrud og får bifall fra LAR-Midts overlege, Berit Nordstrand. De har mer enn en gang spurt seg selv om hvor snill man er fordi om man tilbyr medikasjon, når man uansett vet at dette kun er et skadereduserende tiltak?

– Vi er ikke i tvil om at det faktum at vi tok i mot kjeften under stormen i 2003 og 2004, men like fullt klarte å beholde fokus på hva vi faktisk er her for å gjøre, gjorde at vi i dag har resultater som få andre, sier de to, som for øvrig er litt redde for at mønstrene fra krisen i 2003 og 2004 har satt seg fast i mange leire.

Når man snakker om at et menneske er så nedkjørt at vi knapt kan hjelpe dem med annet enn medikasjon, blir både Nordstrand og Holum Smedsrud frustrerte. Det kan nok være sant at noen få knapt kan hjelpes på annen måte enn dette, men vi kan ikke på forhånd bestemme oss for hvem disse er!

At noen tilsynelatende ikke er mottagelig for hjelp kan også bety at hjelpen har vært for dårlig, og kanskje på grensen til ikke-eksisterende. De to mener at bort i mot 90 % av alle som kvalifiserer til plass i LAR vil kunne hjelpes til et verdig liv. Bare vi ikke forveksler utilstrekkelig hjelpeapparat med for dårlige pasienter. Hvilke andre pasientgrupper ville godtatt det?

Godt samarbeid

– Mange snakker ellers om vansker i samarbeidet mellom kommuner, fastleger og LARs behandlingsapparat, sier Holum Smedsrud, men slik er det ikke i samarbeidet med de 86 kommunene som ligger under LAR Midt. Langsiktig arbeid for å få kommunene til å forstå viktigheten av et så tett samarbeid mellom LAR sentrene og kommunene har båret frukter. Når en ny pasient tas inn i LAR i Midt-Norge, står alt klart, og det er bare å sette i gang.

– Hemmeligheten for å lykkes med LAR er ut fra vår erfaring et forpliktende samarbeid på alle nivåer. Fra behandlingsteamene, til fastlegene, til lokale politikere og andre som på ett eller flere plan er involvert i veien frem til et bedre liv for den det gjelder.

– LAR-Midt har i dag fire måneders venteliste. Hvilket må sies å være en klar forbedring fra de to årene man måtte vente da køene var på sitt verste. Og det vi snakker om er fire måneders venting på en behandling der både kommune og behandlingsapparat står klare med et helhetlig opplegg, hvor både bolig og medikasjon bare er en del av bildet.

Utskrevne kommer tilbake

Dr. Berit Nordstrand – Hva vi ønsker å gi våre pasienter er summert i ”fra ytre struktur til indre kontroll”, forteller Nordstrand. Det er i denne sammenheng Nordstrand viser til hvor mange pasienter man har i arbeid i LAR-Midt, om lag 60 prosent. De er bare ti prosent igjen som behøver en jobb, Dette er tall det svinger av.

At de underveis må skrive ut noen pasienter, seks prosent i 2007 og fire prosent i 2008 er i følge de to ikke mer enn hva som må til for å få et dynamisk LAR-miljø. For det første er ikke disse tallene så høye som mange vil ha det til. For det andre, og det må ikke undervurderes, vil mange av dem som skrives ut komme tilbake under nye forutsetninger. Kanskje etter et mellomspill i en annen behandling. Ingen skrives ut til den store tomheten.

Ved annen gangs innskriving i LAR-behandling ser man ofte at de klarer seg bedre enn første gang, fordi de faktisk har fått flere og mangeartede erfaringer.

Nordstrand er for øvrig medlem av arbeidsgruppen som utarbeider nye retningslinjer for LAR i Norge. Hun ønsker i liten grad å gå inn på hva som kommer i denne, men antyder at hun har tatt dissens en del ganger. Hun tror like fullt at LAR-Midt skal kunne klare seg bra i det som kommer, men understreker at LAR-Midt, uansett hva retningslinjene blir, vil følge reglene til punkt og prikke.

La oss finne erfaringer i Norge

Avslutningsvis er det to poenger de to LAR-Midt-lederne har behov for å si noe om.

 

– Vi har nærmest blitt beskyldt for å håndplukke våre pasienter, slik at bildet hos oss blir seende bedre ut enn hos andre, sier Kristin Holum Smedsrud. Hun ber kritikerne se på dokumentasjonen. Ni av ti som søker LAR i Midt-Norge får eksempelvis innvilget sin plass i systemet. Tyder det på noen sær utvelgelse til egen fordel?

– En annen sak, sier Nordstrand, er hvor stor vekt det her til lands legges på erfaringer fra andre land, på forskningsresultater fra andre osv. Mer enn hun liker å tenke på av dette er lite relevant for Norge. Forutsetningene er så forskjellige. Samtidig har man så mye man kunne forsket på i eget land, erfaringer man kunne trukket fra vellykkede tiltak osv. Både hun og Kristin Holum Smedsrud er overrasket over hvor liten interesse det ser ut til å være for hva de faktisk har fått gjort i Midt-Norge. Det slenges ut påstander om ting, men de er gjerne dårlig begrunnet og som oftest svært enkle å gjendrive.

– Er det så vanskelig å akseptere at det faktisk er noen i Norge som har fått til langt mer enn gjennomsnittet? spør de to og går kanskje uforvarende rett inn i Janteloven. Lever den i beste velgående også innen det norske rustiltaksapparatet?

De to vil ikke påstå det, men de stiller spørsmål. De peker også avslutningsvis på et problem som kan synes å sitte lenger inne i den norske folkesjelen en de fleste tør tenke på, og det er at vi her i Norge kan synes å være mye flinkere til å se hva som ikke fungerer enn hva som fungerer. Vi har en tendens til å legge strategier for de kanskje 15 prosentene som vi uansett har enorme problemer med å hjelpe, mens vi lar de 85 % prosentene som det fungerte godt for seile sin egen sjø.

Om det er noe i denne problemstillingen, og det vil nok mange mene at det er, kan vi stå i fare for aldri å bli virkelig gode i noe som helst. La oss håpe at LAR miljøet ikke faller i denne fellen, slik mange vil mene at flere andre samfunnsinstitusjoner med utdanningsvesenet i spissen har slitt med gjennom flere årtier.