Lavterskel helse- og omsorgsorienterte tilta

Publisert 2017-06-20

Tiltak med lav terskel både innen helse- og sosialtjenesten har lang tradisjon i Norge, men først og fremst på alkoholsiden. I mange år er slike tiltak også blitt utviklet overfor langtkomne stoffavhengige.

Slike tiltak har flere formål. Gjennom feltpleiestasjoner, vaksinasjonsprogrammer og overnattingstilbud bidrar man til at de stoffavhengige hele tiden står i hyppig og nær kontakt med hjelpeapparatet og kan formidles videre til behandling og rehabilitering i det øyeblikket de ønsker det. Slike tiltak kan også bidra til å opprettholde en bedre helsetilstand og redusere risikoen for uopprettelige skader og død som følge av narkotikabruk. I utgangspunktet er slike lavterskeltiltak et uttrykk for et samfunnssyn som innebærer at intet menneske skal overlates til seg selv for å gå til grunne, men at ethvert individ har utviklingspotensiale og mulighet til et verdigere liv.

Noen lavterskeltiltak kan sies å være mindre hensiktsmessige enn andre, eller det er tvil om effekten.

Allerede på slutten av 1980-tallet begynte noen sosialarbeidere å dele ut rene sprøyter til injeksjonsbrukere. Senere er dette blitt en fast virksomhet i mange kommuner. Hensikten er å forebygge fare for smitte av HIV og Hepatitt C, som smitter bl.a. gjennom deling av sprøyter. Norge har hatt en lav forekomst av HIV-smitte blant injiserende stoffbrukere, mens smittegraden av HepC har vært høy (ca. 60–80 prosent). Sammenlignende forskning fra Sverige har vist at byer uten sprøyteutdeling, som Stockholm har hatt en tilsvarende lav smittefrekvens av HIV blant

injiserende stoffbrukere, og en tilsvarende utbredelse av HepC. Sprøyteutdeling kan sees som et bidrag til å opprettholde den injeksjonskulturen som alle er enige om er et viktig bidrag til høy overdosedødelighet, og Forbundet Mot Rusgift krever derfor at sprøyteutdelingsvirksomheten blir evaluert, med hensyn på om den forebygger smitte, og/eller om andre metoder, som HIV-testing og rådgivning kan gi like gode eller bedre virkninger.

Sprøyterom har vært et annet lavterskeltiltak som har vært introdusert, hvor aktive stoffbrukere kan komme og injisere sin ulovlig anskaffede heroin i et kommunalt rom, under tilsyn av helsepersonell, og med tilgang til rådgivning og videreformidling.

I Norge ble det første sprøyterommet startet i Oslo i 2005, og et nytt ble startet i Bergen i 2016. Sprøyteromsvirksomheten i Oslo har vært evaluert i to omganger, og det er lite som tyder på at den har hatt noen betydning for overdosedødeligheten. Men det har vært mange ikke-dødelige overdoser. Overdoser i sprøyterom kan føre til varige hjerneskader selv om de ikke ender med døden. Dette kan være et undervurdert hensyn i debatten om sprøyterom.

En overdose av heroin og kombinasjoner av heroin/benzodiazepiner/alkohol er i utgangspunktet et resultat av at respirasjonssenteret i hjernen bedøves eller lammes. Respirasjonsstans fører til surstoffmangel til hjernen, og kan kompliseres med lavt blodtrykk og/eller hjertestans. Hjernen er det organet i kroppen som trenger mest oksygen. Ved oksygenmangel skades den derfor først. Ingen vet nøyaktig hvor lenge en respirasjons- og/eller sirkulasjonskollaps må vare før det oppstår varig skade, men i hvert fall etter 10–15 minutter kan det oppstå skade av varig funksjonell betydning.

Det er flere slike irreversible hjerneskader som kan oppstå. Noen av heroinbrukerne får dobbeltsidige infarkter i en sentral del av hjernen, hvilket medfører at selv om de overlever en overdose, blir de apatiske, initiativløse og mer hensynsløse. En annen type skade medfører hukommelsessvikt. Begge typer skader, som kan oppstå etter en eneste heroinforgiftning, er så invalidiserende at en person som har vært utsatt for en slik skade, vil være lite i stand til å greie seg på egen hånd, men vil ha behov for varig omsorg. En undersøkelse ved Rikshospitalet i Oslo av 100 injeksjonsbrukere, som var døde av heroinoverdoser, viste hjerneskader hos 38 av dem, derav 25 med skader som følge av surstoffmangel/redusert blodtilførsel.

Følgende kritiske argumenter kan føres i marken mot sprøyterom:

  • Sprøyterom kan forsterke injeksjonskulturen, den farligste formen for heroinbruk.
  • Ingen forskning har påvist at sprøyterom forebygger overdosedødsfall.
  • Et verdig tilbud til stoffbrukere må peke ut over stoffbrukertilværelsen – sprøyterom bidrar til å vedlikeholde bruksmønsteret, avhengigheten og gatetilværelsen.
  • Sprøyterom innebærer en formell legalisering av innehav og bruk av narkotiske stoffer på områder hvor politiet blir forpliktet til ikke å gripe inn.
  • Rundt sprøyterom kan det danne seg ansamlinger hvor langing og salg av narkotika også foregår.
  • Sprøyterom er i strid med de FN-konvensjoner Norge har sluttet seg til.
  • I den overdosestrategi som myndighetene lanserte høsten 2015 ble ett program opprettet for å få injiserende heroinbrukere til å gå over til å røyke heroinet istedenfor å injisere det.

Tankegangen var at røyking av heroin innebærer mindre fare for overdoser enn injisering. Det er imidlertid svært vanskelig å få en injiserende stoffbruker til å gå over til røyking, fordi røyking krever tre ganger mer heroin pr. dose for å få tilnærmet samme ruseffekt, noe som følgelig krever tre ganger så mange kroner pr. dose.

Det blir langt dyrere å røyke heroin i lengden enn å injisere. Derfor er det som regel sånn at folk som røyker heroin, og dem er det noen av, etter hvert går over til å injisere, for å få mest mulig rus for pengene, mens det er svært sjelden at noen går motsatt vei. Vurderinger av dette prosjektet så langt har heller ikke vist noen markant overgang til heroinrøyking, selv om det finnes noen enkelttilfeller.

Allerede på slutten av 1980-tallet begynte noen sosialarbeidere å dele ut rene sprøyter til injeksjonsbrukere.

VIRKEMIDLER OG TILTAK:

a. Langtkomne rusgiftavhengige skal ha rett til lavterskel helsehjelp og omsorg.

b. Lavterskel helsetiltak må ytes integrert i de sosiale og helsemessige tjenestetilbud som ytes overfor stoffavhengige på gateplan, som oppsøkende behandlingsteam og feltpleie.

c. Lavterskel hjelpe- og omsorgstiltak må ha målsettinger som peker ut over den stoffbrukertilværelsen som den stoffavhengige i øyeblikket befinner seg i.

d. Alle stoffavhengige skal sikres bolig, væresteder, sysselsettings- eller aktivitetstilbud på dagtid og opplæringsmuligheter.

e. I den grad langtkomne stoffavhengige ikke greier å oppsøke de hjelpetilbud som finnes, skal mobile behandlingsteam følge dem opp, og hjelpe dem der de befinner seg.

f. Sprøyterom for stoffavhengige er ikke et egnet virkemiddel i narkotikapolitikken.

g. Kampanjer for å få injiserende heroinbrukere til å gå over til røyking har vist seg lite fruktbare, og bør avsluttes.

h. Motgift i form av Naloxon nesespray bør deles ut til aktive stoffbrukere, pårørende oppsøkende tjenester, politi og andre som møter stoffbrukere, for å kunne forhindre dødsfall ved overdoser.

i. Forbundet Mot Rusgift stiller seg kritisk til det store omfang som sprøyteutdelingsvirksomheten har fått i Norge og krever en nasjonal evaluering av virksomheten.

j. Forbundet Mot Rusgift krever at HIV-testing og helserådgivning blir viktige satsninger som et alternativ eller supplement til sprøyteutdeling.

k. Økt bruk av hepatittvaksinasjon som skadedempende tiltak.