Rusgiftmotstandere kan se tilbake på flere tiår i tilbakegang, og bør gjøre opp status. Spørsmålet bør være hva som må gjøres for at de idealer vi forfekter skal ha bedre muligheter i framtida. For å besvare dette må vi vite hvem vi er. Hva representerer vi og hva vil vi oppnå? Ved et punkt i historien der idealer som rekker ut over en selv mistenkeliggjøres som formyndersk og bakstreversk, vil rusgiftpolitikken i stor grad være en kamp om hvilke idealer som skal gjelde. Med en frihetsforståelse som tar modell etter en ekstrem markedsliberalisme, svekkes vitale deler av det som binder oss sammen i en humanistisk kultur.
Rusgiftmotstandere kan ikke regne med å vinne oppslutning før deres kamp knyttes nært til kampen for klare idealer. For folk mangler ikke bare forståelse for hva rusgiftene fører til, de mangler en klar oppfatning om hva slags samfunn de vil leve i. Og en slik drøm om et bedre samfunn basert på idealer og verdier - ikke bare på tilfeldige markedsskapte mønstre, krever tro på at vi er i stand til å styre og prege utviklingen. Nettopp på dette området er vårt vestlige overflodssamfunn i en virkelig krise. Vi har skapt et marked som er så sterkt og overveldende at vi tror det har tatt guds sted; allmektig, ufeilbarlig og allestedsnærværende.
Problemet finnes ikke bare hos de andre. Jo mer vi tvinges på defensiven, jo større er sjansen for at vi skal forskanse oss og lukke oss for nye impulser og ny innsikt. I store deler av den rusgiftfiendlige opinionen som utgjøres av organisasjoner og institusjoner, er rusgiftmotstanden gjort til et rituale, som i seg selv skaper mening og tilhørighet. Om vi godtar en slik forskansing, vil vår opprørskraft forsvinne. Mange vil påstå at dette allerede har skjedd.
Rusgiftmotstandere må ta denne utfordringen, ikke fordi vi går inn i et nytt årtusen, men fordi det er et misforhold mellom de idealer vi står for og det vi får til. Framfor alt må vi få fram våre verdier og visjoner på en så klar og levende måte at folk kan forstå dem. Vårt fremste fortrinn er ikke at vi har fattet mer enn andre, men at det mer eller mindre tilfeldige valget av å engasjere oss mot rusgift har gitt oss et verdifullt perspektiv. Det er dette perspektivet vi må utnytte til å skape dialog og ny samhandling. �