Sykdomsoppfatningen er på frammarsj i USA og har sine tilhengere også her i landet. Vi finner grunn til skepsis overfor et slikt utgangspunkt.

For det første er det grunn til å anta at alle mennesker vil bli avhengige, dersom de blir tilført tilstrekkelig med for eksempel opiater over tilstrekkelig lang tid. Narkomaniserte leger og helsepersonell er et godt eksempel på en yrkesgruppe som er utsatt, ikke på grunn av genetisk predisposisjon, men på grunn av yrkesmessig lett tilgang til morfinstoffer.

For det andre medfører sykdomsoppfatningen at den enkelte lite kan gjøre. Klientens motivasjon og viljestyrke har liten betydning, fordi endorfinsystemene er forstyrret. Gjennom medikamentering og medisinsk ekspertise skal sykdommen holdes i sjakk.

De flere tusen klienter som har gjennomgått medikamentfri behandling, og som i dag lever et stoffritt liv, er eksempler på at denne oppfatningen er feil. Disse ser vi imidlertid lite til. De som mislykkes, derimot, som får tilbakefall, som dør av overdoser, de får sine skjebner presentert i massemedia og på fagkonferanser. Det er de som skaper inntrykket av stoffbrukerbehandlingens elendighet.

Erfaringene fra medikamentfri behandling er at jo lengre tid en person har oppholdt seg sammenhengende i behandling, jo bedre er prognosene. Problemet har vært å få klientene til å gjennomføre. Erkjennelsen av at organismen trenger tid til å komme seg, kan kanskje være et argument i motiveringen av klienter til å holde ut. Ytre rammer, som for eksempel en langt sterkere utnyttelsene av mulighetene for alternativ soning er et annet virkemiddel.

Resultatene av den medikamentfrie behandlingen er kanskje ikke så gode. I hvert fall ikke gjennomsnittlig bedre enn medikamentell behandling. Vi tror imidlertid det er store forbedringspotensialer i medikamentfri behandling, dersom man utvikler systematikk, klart definerte ansvars- og samarbeidssystemer mellom instanser, og medikamentfriheten også støttes av klare motstandsholdninger mot stoffbruk både i informasjonsarbeid og i annen forebyggende virksomhet utenfor institusjonene. En slik ansvarsmobilisering er vanskelig å få til, og vil bli enda vanskeligere dersom oppfatningen skal få feste seg at enkeltindividet ikke kan gjøre noe fra eller til, alt ligger i genene eller endorfinsystemene.

Resultatene fra pionerprosjektet MIO, viste heller ikke noen rehabilitering ut over det gjennomsnittlige. 1/3 gikk det bra med og 1/3 gikk det bedre med. Det er derfor ikke noen grunn til å framheve medikamentell behandling som kvalitativt bedre. Men de ulike formene for behandling kan kanskje supplere hverandre.

Utgivelsen av dette spesialnummeret om medikamentassistert behandling har ikke til hensikt å slå beina under den. Langt viktigere er det å advare mot de konsekvensene det vil få dersom vi kaster vrak på de hovedoppfatninger som medikamentfri behandling til nå har bygd på.

Knut T. Reinås