Bokanmeldelser

Massene på meth

Forskning på nazistenes narkobruk har vært fraværende. Norman Ohlers bok, «Hitlers rus» gir oss et nytt bilde av både tyske styrkers bruk av narkotika og om Hitlers personlige rusgiftforbruk under 2. verdenskrig.

Massene_p__meth_03.jpgNorman Ohler presenterer her ny viten om situasjonen i Tyskland før og under krigen når det gjelder bruk av narkotika, særlig sentralstimulerende midler. Ohler skriver: «En grunn til at det har vært så få undersøkelser av bevissthetsforandrende stoffer i det mørkeste kapittelet i tysk historie, finner vi i nasjonalsosialistenes egen oppfatning av «rusgiftbekjempelse».

METAMFETAMIN TIL MASSENE

De underla substansene statlig kontroll og gjorde narkotika til et generelt tabu. Det var kanskje derfor stoffene forsvant fra historikernes radar og ikke ble forsket på i universitetssammenheng – før i våre dager. Nazistenes narkotikabruk forsvant fra det offentlige søkelyset, ble utelatt fra analysene av historie og næringsliv og havnet sammen med andre halvsannheter i samme suspekte kategori som svart økonomi, svindel og annen kriminalitet.»

NARKOBRUK TROSS FORBUD

Han skriver også: «Til tross for alle offisielle forbud ble det i utstrakt grad brukt narkotika i stor stil, både i de brede lag og på toppene. Hitler førte i så måte an. På erobringsfelttogene ble armeene hans i stor stil forsynt med det stimulerende middelet metamfetamin (i dag kjent som «crystal meth»). Krigens gjerningsmenn utviser en dobbeltmoral som stiller noen av deres mest sentrale avgjørelser i et nytt lys».

FOLKEDOPET

Tyskland var et førende land i narkotikaproduksjon allerede fra 1920-tallet, og på 1930- tallet ble metamfetamin, under merkenavnet Pervitin, solgt som et alminnelig folkedop. Ohler skriver: «Pervitin ble et symbol på et prestasjonssamfunn i utvikling. Det kom til og med en konfektsort på markedet, som inneholdt metamfetamin. Hver bit inneholdt stolte fjorten milligram metamfetamin – nesten det femdobbelte av en Pervitin-pille». I tillegg var tyskerne også verdensledende når det gjaldt produksjon av kokain og heroin. Boken tar en sving innom kokainepidemien i Berlin på 20-tallet, men legger hovedvekten på metamfetamin/Pervitin. Stoffet gir et kick, brukes som partydop den dag i dag, og brukes bl.a. for å øke prestasjonsevnen. Det skaper eufori og reduserer sult- og søvnbehovet.

PEPPET OPP SOLDATENE

Nettopp disse egenskapene var det den tyske krigsmakten så for seg kunne være fordelaktig da de planla overfallet på Frankrike. Med pervitin i blodet kunne soldatene, stridsvognførerne og flygerne holde seg våkne i inntil 4 døgn i strekk, og før franskmennene rakk å summe seg, var tyskerne langt inne i landet og trengte forbi de franske forsvarslinjene. Pervitin ble betraktet som en viktig del av krigsmaktens forsyninger, og ble delt ut ved alle anledninger hvor man antok at det ville kreves ekstra innsats og utholdenhet. Ohler dokumenterer at det ble delt ut 35 millioner Pervitin-tabletter før felttoget i vest.

BIVIRKNINGER

Men bivirkningene ved Pervitin-bruken viste seg også. En del ble tjenesteudyktige på grunn av høyt blodtrykk. I tillegg dukket det opp tegn på avhengighet. Stadig flere led av manglende tiltakslyst og depresjoner. Så snart virkningen av narkotikaen avtok, følte de seg dårlige. Jo mer Pervitin de ble foret med, desto mindre dopamin og serotonin produserte hjernen deres – og når de følte seg mindre vel tok de desto mer Pervitin for å rette opp balansen. Avhengighetens onde sirkel, skriver Ohler.

DUNKIRK I FARMAKOLOGISK LYS

Han har også en farmakologisk vri på historien om Dunkirk (som nå går på kino verden over). De tyske pansertroppene sto klare til å angripe og ta til fange anslagsvis en halv million britiske, belgiske og franske soldater der, noe som kunne ha snudd krigens gang. Imidlertid var Göring, som var øverste sjef for Luftwaffe, og dessuten en dypt avhengig morfinist, redd for at pansergeneralene skulle bli for populære, og fikk derfor Hitler med på å beordre stopp i framrykkingen, slik at flyvåpenet kunne overta tilintetgjørelsen ved Dunkirk. Men skyer og dårlig vær gjorde at de allierte troppene kunne evakueres i ly av nattemørket.

DEN UVITENDE NARKOMAN

Hitler selv var i utgangspunktet vegetarianer og avholdsmann. Han drakk ikke kaffe, og sin siste tobakkspakke kastet han i Donau ved slutten av første verdenskrig. Men i august 1941 ble han rammet av et dysenterianfall. Hans livlege, Theo Morell, begynte å gi ham opioider, i begynnelsen 20 dråper Dolantin, med en virkningsprofil som ligner morfin. Men snart begynte livlegen å sette «profylaktiske injeksjoner» på Hitler. Ohler skriver: «Han forskrev stadig flere medikamenter, endret doseringen, og prøvde ut både det ene og det andre. Dermed bedrev han en typisk form for polyfarmasi. Han stilte knapt noen diagnoser lenger, og utvidet stadig basisdosen, som han kalte den «medikamentelle basisforsyningen». Til dette hørte så forskjellige midler som Tonophosphan, et stoffskiftestimulerende middel fra produsenten Hoechst, et stoff som i dag mest blir brukt som dyremedisin. Han tilførte også det hormon- og antistoffholdige byggestoffet Homoseran, som ble utvunnet av blod fra morkaker, seksualhormonet Testoviron, som motvirket svekket libido og vitalitet, og Orchikrin, som ble produsert av oksetestikler og skulle ha effekt mot depresjoner. Et annet middel som også ble brukt het Prostakrinum og var laget av sædblærer og prostata hos unge okser. Etter hvert ble Hitler også tilført kokain og det opioide stoffet Eukodal – noe som i kombinert effekt minner om det som i våre dager blir omtalt som speed-balling. Mye tyder imidlertid på at Hitler bare delvis var klar over hvilke medikamenter han fikk. I alle fall etterspurte han stadig nye injeksjoner, og mot slutten av krigen var han i manges øyne et skjelvende vrak av abstinenser, bl.a. fordi forsyningene av medikamenter tok slutt, da både legemiddelfabrikker og apoteker i Tyskland var blitt bombet til grus.

Ohler er også innom mange av de andre nazitoppene, som også lot seg behandle av Morell og utviklet avhengighet. Likedan er han innom den tyske legemiddelindustriens intense jakt på vidunderdopet, som bl.a. medførte smertefulle og umenneskelige forsøk på krigsfanger.

Boken er svært interessant, og den anbefales på det beste.

Massene_p__meth_02.jpg

Tyskland var et førende land i narkotikaproduksjon allerede fra 1920-tallet, og på 1930- tallet ble metamfetamin, under merkenavnet Pervitin, solgt som et alminnelig folkedop. Her ser vi en eklameannonse for «Pervitin». Pervitin ble et symbol på et prestasjonssamfunn i utvikling.


Norman Ohler, født i Tyskland i 1970, er en kritikerrost roman- og sakprosaforfatter. I arbeidet med boken «Hitlers rus» har han benyttet seg av dokumentasjon fra krigsarkiver som hittil har vært sperret for offentligheten, og som kaster nytt lys over hverdagen i nazi-staten på 1930-tallet og grusomhetene som ble begått under 2. verdenskrig. Boken er rost av mange historikere, men noen er også kritiske.

Massene_p__meth_01.jpg«Hitlers rus» gir ny informasjon om rusgiftbruken i «Det tredje rike».
Anmeldt av Knut T. Reinås
Ohler, Norman:
«Hitlers rus – Folk Og Fører På Dop»
Spartacus Forlag
Oslo 2016
311 sider