Mellom to stoler - en fortelling fra virkeligheten

Av Audhild Hjellup Lønne, om boken ”Å leve med psykisk lidelse og rusmisbruk”

Publisert 2007-07-18

SNAKKER AV ERFARING: Adhild Hjellup Lønne er sosiolog, og jobber som rådgiver og prosjektleder i Psykiatrien i Vestfold. Hun har også en i nærmeste familie som lider av en psykisk lidelse og et avhengighetsproblem, og vet hva det vil si å være pårørende til en person med dobbeltdiagnose.
Audhild Hjellerup Lønne

Etter å ha kjempet i flere år for at et nært familiemedlem skulle få hjelp til å takle sine psykiske lidelser og avhengighetsproblematikk, gikk det opp for Audhild at hun måtte bruke de kunnskapene hun selv hadde tilegnet seg, til å hjelpe andre pårørende i samme situasjon. Resultatet ble boken ”Å leve med psykisk lidelse og rusmisbruk”. Selv som ansatt i spesialisthelsetjenesten opplevde hun at hun slet med å få svar. Hun møtte fordommer og opplevde at hennes slektning alt for ofte kom til stengte dører når hjelpen trengtes som mest.

- Jeg har jobbet i dette feltet i nesten 15 år og likevel slet jeg med å få hjelp. Mitt familiemedlem har flere resurssterke personer i sin nærmeste krets, og flere av oss har ett eller to bein godt plantet innenfor helsesektoren. Likevel har det vært forferdelig vanskelig. Når vi søkte plass for avgiftning, fikk vi beskjed om at de ikke kunne hjelpe oss før de psykiske lidelsene var under kontroll. Men når vi søkte om behandling for de psykiske lidelsene, fikk vi beskjed om at de ikke kunne hjelpe oss før personen var rusgiftfri, forteller hun.

Audhild og hennes familie skjønte at de var nødt til å ta affære selv. De har gjentatte ganger avruset familiemedlemmet på egenhånd, og har kommet så langt at de til slutt har fått hjelp, men hjelpen vedvarer dessverre ikke alltid.

- Problemet oppstår i det øyeblikket pasienten har en sprekk. Da mister du plassen din i behandlingsprogrammet. Tenk deg det, i Norge blir du faktisk skrevet ut når du viser symptomer på det du er lagt inn for, forteller hun engasjert.

- Jeg kan forstå at det kan være problematisk at en stoffavhengig får en sprekk i et behandlingsprogram, spesielt med tanke på medpasienter. Men det burde være et system som fanger opp dette og loser pasienten inn igjen i behandlingen og tar problemet der og da. Nå må man faktisk starte på nytt. Det gjør at pasienten rekker å bli satt langt tilbake i prosessen og må gjennom alt sammen på nytt, forteller hun til Mot Rusgift.

I Norge er det ikke lenger legitimt å se på avhengige som et samfunnsproblem. De har pasientstatus på lik linje med alle andre pasienter, men dette er bare i teorien, i praksis er sannheten en ganske annen.

- Selv innenfor helsesektoren møter både de rusgiftavhengige og deres pårørende mye fordommer og gammeldagse holdinger. Det samme opplever pasienter med psykiske lidelser. Når du da har en dobbeltdiagnose og har dobbelt opp av både avhengighetsproblematikk og psykisk lidelse, blir det vanskelig å holde motet oppe og kjempe for å få den hjelpen du trenger, sier Audhild.

- Selv pårørende opplever vanskelige møter når et familiemedlem trenger behandling. Det er knyttet mange fordommer til psykiske lidelser og avhengighet. Dessverre er det fortsatt mange som mener at det er foreldrenes skyld hvis ett av barna deres sliter psykisk eller får et rusgiftproblem. Når du i tillegg opplever at ingen er villige til å hjelpe deg, men isteden gjør deg til en kasteball i systemet, da er det lett å miste motet. Det er et skrikende behov for mer kompetanse på tvers av fagfeltene, og et bedre samarbeid. En dobbeltdiagnose er så sammensatt at det ikke holder å få hjelp med bare én ting av gangen, sier hun.

Hva tror du er grunnen til at de ulike hjelpeinstansene ikke greier å samarbeide bedre?

- Det har vært et problem innenfor helsetjenesten at psykiatrien og rusgiftfeltet har vært atskilt og har hatt hver sin forståelse av begrepet dobbeldiagnose, og hver sin forståelse av sin rolle i behandlingsforløpet. I psykiatrien har man tatt utgangspunkt i en alvorlig psykisk symptomlidelse, oftest en psykose. Rusgiftene disse pasientene bruker er ofte alkohol, sentralstimulerede stoffer eller cannabis. Psykisk helsevern har tilpasset sin behandlingsform til denne gruppen, som i denne fagkulturen skal ha en støttende og ikke konfronterende behandlingsstil.
I avhengighetsfeltets behandling av dobbeltdiagnosepasienter tar man oftest utgangspunkt i en gruppe, der flere pasienter har personlighetsforstyrrelser, angst og depresjoner, men sjelden tilfeller av psykose. I denne gruppen er det snakk om alvorlig rusgiftproblematikk, ofte med injisering av amfetamin eller heroin eller blandingsbruk. Hovedtyngden av disse pasientene trenger klare, ryddige rammer og atferdsorienterte behandlingsopplegg.

Men det er en utvikling her. Det begynner å bli bedre. Med Rusreformen er man i hvert fall kommet et skritt i riktig retning. Hensikten med rusreformen har vært å bedre tjenestene og behandlingsresultatene. Behandlingen skal utvikles til en tverrfaglig spesialisthelsetjeneste, hvor både det sosialfaglige og det helsefaglige vektlegges, det er jo veldig bra, sier hun.

Parallelt med et økende stoffbruk i befolkningen generelt har det også blitt mer vanlig at personer med psykiske lidelser også har ett stoffproblem. Det gjør det om mulig enda vanskeligere å være pasient.

- En dobbeltdiagnose vil ofte også være et problem for pasienten, ettersom han/hun da hører hjemme i flere fagområder. Når det da ikke er noe samarbeid mellom disse fagområdene, blir det vanskelig å få hjelp. Det finnes mange eksempler fra hjelpesystemet på tendenser til at man skyver pasienten til den diagnosegruppen man selv ikke er ansvarlig for. Pasienten blir en kasteball i systemet og pasienten føler seg avvist i sin søken etter hjelp. Dette fører også til en voldsom belastning på pårørende, ettersom det ofte er de som må ta ansvaret for pasienten når hjelpetjenestene svikter.

Det er en stor belastning å være nært knyttet til en person som både sliter med psykiske lidelse og avhengighetsproblematikk. Og når man i tillegg blir sittende med store deler av ansvaret, kan dette bli for mye for mange. Audhild ønsker at pårørende skal sees som den ressursen de er, men at de samtidig også må bli ivaretatt.

- Som pårørende sitter man ofte med kunnskap som kan hjelpe dem som står for behandlingen til å forstå hvilken rekkefølge lidelsene utvikler seg i. Men man har ikke kompetanse til å hjelpe pasienten alene. En god dialog mellom pårørende og de ansatte i hjelpesystemet hadde derfor vært nyttig for pasienten. Dessverre hører vi alt for ofte om tilfeller der pårørende føler seg uønsket av hjelpepersonalet. Som pårørende opplevde jeg at hjelpeapparatet oppfattet mitt engasjement i mitt familiemedlems sykdom som en belastning for dem, forteller hun.

Med dagens system skal pasienten bo hjemme og få behandling på poliklinikker. Det er en løsning som blir billigere ettersom det blir betydelig færre innleggelser. Men på den andre siden så blir det en enorm belastning for de som lever rundt pasienten i det daglige. Skal dette fungere i lengden, krever det at pårørende får god opplæring. De må få hjelp til å være en best mulig pårørende uten å slite seg fullstendig ut.

- Det er en stor påkjenning for en familie når et familiemedlem sliter med rusgiftproblemer og psykiske lidelser. Mange sliter med skyldfølelse og skam, samtidig som de sliter seg ut både psykisk og fysisk for å hjelpe den som er syk. De trenger informasjon og de trenger hjelp. Kursing av pårørende burde vært et obligatorisk ledd i behandlingen av den syke, mener Audhild.

Det trengs et kompetanseløft i hele denne sektoren, og det er ikke bare leger og psykologer som trenger mer kompetanse, men alle i hjelpeapparatet som møter pasienter og pårørende, trenger mer innsikt. Selv resepsjonisten på en klinikk trenger mer informasjon. Økt kompetanse er en kilde til holdningsendring og trygghet, og med den tryggheten øker også folks evne til å engasjere seg, hjelpe og være imøtekommende, sier forfatteren.

Nå er det lovfestet et samarbeid mellom hjelpetjenestene, i forbindelse med at alle pasienter har krav på å få utarbeidet en individuell plan, som beskriver hvordan de ulike hjelpeinstansene skal samarbeide, så det er i ferd med å skje positive endringer. Men store endringer tar tid.

- Du har selv erfaring fra det å være pårørende. Har du noen råd til andre som har et familemedlem med både psykiske lidelser og avhengighetsproblem?

r du noen råd til andre som har et familemedlem med både psykiske lidelser og avhengighetsproblem? - Jeg skrev jo hele denne boken med tanke på pårørende, og jeg har viet et helt kapittel til konkrete råd, men skal jeg trekke frem noe så må det være følgende:
Krev kunnskap og utnytt rettighetene dine. Krev en individuell behandlingsplan, og krev handling. Pass på å sette grenser for deg selv, ta vare på dine egne behov. For all del ikke stå i dette alene. Ikke vær redd for å be om hjelp. Søk hjelpen både i profesjonelt og i eget nettverk, sier hun.

I dag er boken etterspurt, og det er ikke bare pårørende som er sultne på denne informasjonen. Audhild opplever at stadig flere studenter ser boken som et nyttig verktøy for å få innsikt. Det er hun glad for. Det gir henne også ekstra inspirasjon i arbeidet med neste bok, som kommer ut allerede til høsten. Dette er boken som tar for seg barn og ungdoms opplevelser knyttet til temaet.

INTERVJU AV SILJE GULBRANDSEN