Hun er selv colombianer og har vært rådgiver for den colombianske regjering. I fjor høst publiserte hun rapporten "Kokainkrigen i Colombia" (utgitt av Rusmiddeldirektoratet) Hun har nylig vendt tilbake fra et nytt opphold i landet, og gir her ferske inntrykk. Innlegget ble holdt under markering av FNs internasjonale dag mot narkotika 26. juni 1992 i Oslo.

Oppsummering av war on drugs

I vår møttes president Bush og seks latin-amerikanske presidenter, deriblant den colombianske, i San Antonio i Texas for å finne en felles strategi for den videre bekjempelse av narkotikahandelen. I denne forbindelse benyttet flere anledningen til å oppsummere resultatene av politikken som frem til da var blitt fulgt. Det må kunne slåes fast at opplysningene som kom frem i overveiende grad var nedslående.

Det produseres i dag fire ganger mer narkotika enn markedet trenger. Den eneste umiddelbare virkningen av større beslagleggelser, er at prisene på markedet stiger ytterligere. Profitten er astronomisk. Koka for 60 dollar på en småbondes åkerlapp i Andesfjellene vil som kokain på gata i en storby i USA, være verdt mellom 250.000 og 300.000 dollar. President Bushs uttalelse på møtet i San Antonio om at bekjempelse av narkotrafikken har vært en suksess, ble skarpt i møtegått av den demokratiske senator John Kerry. I følge Drug Policy Foundation (DPF) i USA har de interne problemene i Medellinkartellet etter at lederen Pablo Escobar overgav seg til myndighetene 19. juni i fjor, praktisk talt ikke hatt noen virkning på flommen av kokain.

En nylig fremlagt kongressrapport konkluderer med at Panama nå er mer involvert i narkotikahandelen enn under general Noriega. Mens de panamanske myndighetene i 1989 - Noriegas siste regjeringsår - beslagla 1728 kilo kokain, utgjorde beslaget i 1990 hele 3.959 kilo. Det amerikanske narkotikapolitiet DEA tror at så mye som et halvt tonn kokain passerer gjennom Panama hver eneste dag, mer enn noensinne. Heller ikke i de to største kokaproduserende landene Bolivia og Peru ser man tegn til noen bedring.

Hva er det så som har slått feil?

Strategien på store deler av 80-tallet hvor man, spesielt fra USAs side, nesten ensidig fokuserte på repressive virkemidler, har ikke ført frem. På møtet i San Antonio gjentok USA sitt ønske om å opprette en multinasjonal militærstyrke for å bekjempe narkotikaproduksjonen, noe som ble avslått fra latin-amerikansk side. De fremholdt at konfrontasjonspolitikken har kostet titusenvis av menneskeliv bare i Peru og Colombia, og i tillegg har den ikke løst noen fundamentale problemer. Det amerikanske forsvarsdepartementet har nesten tredobblet sitt narkokrigsbudsjett fra 439 millioner dollar i 1989 til 1,2 milliarder dollar i år. Den sterke vektleggingen av repressive tiltak har utfra latinamerikansk synsvinkel skygget for problematikkens sosioøkonomiske sider.

Narko-problemet en Nord/Sør-konflikt

I diskusjonen om valg av strategier for bekjempelse av narkotikahandelen har motsetningene mellom forbrukersiden og produsentlandene kommet klart til syne - i realiteten ser man konturene av en Nord/Sør- konflikt. Gjeldsproblematikken og fastsetting av råvarepriser er kjernespørsmål i denne sammenheng.

Nylig meldte nybyggernes interesseorganisasjon i Bolivia at de hadde gitt opp forsøkene på å dyrke kaffe og i stedet ville satse på koka. Dette henger sammen med det enkle forhold at markedet for narkotika i verden er stort og stabilt, mens verdens kaffemarked er svakt og ubeskyttet av svingninger.

Både USA og europeiske land har i økende grad gitt støtte til prosjekter for å lære opp bøndene å dyrke alternative produkter. Dette er i seg selv svært positive tiltak, men da må også de dominerende politiske og økonomiske institusjonene gi disse prosjektene rimelige rammevilkår. Den liberalistiske økonomiske politikken IMF og andre internasjonale kredittinstitusjoner nå presser på land i den 3. verden, har motsatt effekt. I Peru ble nylig et forsøk på å introdusere risdyrking overfor kokabøndene fullstendig feilslått da det viste seg at importert ris var billigere enn den landets egne risbønder klarte å produsere.

For mange i Latin-Amerika er det ironisk at narkotika er et av de eksportproduktene som ganske lett finner veien inn i den rike verden, mens legale produkter effektivt stoppes av tollbarrierer og andre handelspolitiske hindringer. Nå er nesten alle narkoproduserende land svært fattige og med få ressurser til å sette inn i kampen mot narkotikatrafikken. For å kunne frigjøre ressurser har den såkalte 77- landsgruppen av U-land begynt å se på gjeldsproblematikken.

Erstatt gjeld med innsats mot narkotika!

Nigeria har bl.a. med støtte fra Bolivia, Colombia og Peru forseslått for FN gjennom FNs kommisjon for narkotika i Wien, at noe av gjelden skal erstattes av tiltak mot narkotika - altså at man bytter gjeld mot innsats mot narkotrafikken. Men både USA og Storbritannia tar avstand fra forslaget fordi de ser på denne gjelda som en sak mellom to parter, långiveren og låntakeren. Dermed er det ikke noe FN kan blande seg bort i.

Stopp hvitvasking av narko-penger

Også når det gjelder å bekjempe hvitvasking av narkopenger har man et stykke frem for å finne en felles internasjonal strategi. Selv om koka - og kokain - produsentene opptrer helt utenfor alle institusjonelle regler og kontroll og er en undergrunnsøkonomi, blir den regnet med av myndighetene. Den bringer dollar inn i økonomien og er av fundamental betydning både i Peru, Bolivia og Colombia. I Panama er det 120 banker med totale innskudd på 18 milliarder dollar- en økning på tre milliarder siden invasjonen. USA nyter selv godt av narkotikapenger.

Millioner av kokaindollar har blitt vasket inn i legal sirkulasjon gjennom amerikanske banker. Alt dette viser hvor vanskelig arbeidet med å skape en felles internasjonal opptreden på dette feltet er. Finanssystemet har sterke egeninteresser av å beskytte pengene som er involvert i narkohandelen. Det mest positive som har skjedd i denne sammenheng er EFs såkalte hvitvaskingsdirektiv fra 1991. Dette er bakgrunen for at det også i Norge til høsten blir lagt frem en lovproposisjon der det kommer bestemmelser om at bankene både har rett og plikt til å varsle dersom man har mistanke om at penger kommer fra kriminell virksomhet.

Stopp eksporten av narko-kjemikalier

Flere land har begynt å gjennomføre restriksjoner for eksport av kjemikalier man vet kan brukes til framstillingen av kokain, men det er viktig at det her blir en felles opptreden og at man setter i verk strengere tiltak mot smugling. Det burde være en like viktig oppgave å bryte smuglerrutene for disse kjemikaliene som det er å bryte rutene for smugling av selve narkotikaen.

Den interne situasjonen i flere av de viktigste landene som er involvert i narkotikahandelen er fortsatt svært utstabil. Fra flere hold har det kommet påstander om at deler av narkotikamafiaen var innblandet i kuppet i Peru. Bl.a. har Fujimori folk i sin nærmeste omkrets som står på USAs liste over peruanere knyttet til narkohandelen.

Kartellene holder koken

Når det gjelder Colombia var det i fjor en nedgang i vold relatert til narkotrafikken, men i første halvdel av 92 har det på nytt kommet et oppsving. I maktkampen mellom Cali- og Medellinkartellet er det nå mye som tyder på at førstnevnte har sikret seg et overtak og overtar stadig nye markedsandeler. Men det mest skremmende er at det kan være i ferd med å oppstå et nytt kartell som organiserer den stadig økende opiumsproduksjonen. Toppfolkene i Cartel de la Amapola "Valmuekartellet" er tidligere medlemmer av Cali- og Medellinkartellet.

Nå også heroin

De første opiumsåkrene i Colombia, tilsammen 1,5 hektar, ble oppdaget i 1984. I årene som fulgte var produksjonen fremdeles svært begrenset og manglende kunnskaper gjorde også at kvaliteten på produktene var dårlig. I 1989 begynte de som organiserte virksomheten å importere teknisk utstyr fra utlandet og samtidig skaffet de seg ekspertise når det gjaldt dyrking. Kjemikere fra Colombia fikk opplæring i bl.a. Laos, Myanmar (Burma) og Thailand i fremstillingsprosessen av heroin. De nye teknikkene gav raskt resultat og spredningen av opiumsvalmuen skjedde raskt, spesielt i Cauca-området. Allerede i 1990 var man i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet. Både i fjor og i første halvdel av 92 har politiet satt i verk store operasjoner, og bl.a. tatt i bruk det kjemiske stoffet glifosfato for å ødelegge valmueåkrene. Dette har vekket sterke reaksjoner siden bruk av glifosfato, har alvorlig økologiske konsekvenser.

Fram til nå er ca. 7000 hektar ødelagt, men i følge Consejo Nacional de Estupefacientes (Narkotikarådet) utgjør arealet hvor det dyrkes opium over 20.000 hektar. Dyrkingen er i dag utbredt over hele Andesregionen i Colombia.

Colombia har gode betingelser for opiumsdyrking

Årsaken til den eksplosive økningen i opiumsdyrking er flere. Midt på 80-tallet ofret ikke politiet de relativt få opiumsåkrene så stor oppmerksomhet siden kokainproblemet var det overordnede. Dessuten foregikk dyrkingen i svært isolerte og vanskelig tilgjengelige fjellområder. Klimaet i Colombia passer bedre for opiumsvalmuene enn for kokadyrking. I dag produserer mafiaen bare 15% av kokabladene de bruker til kokainproduksjonen i Colombia. Resten importeres fra Bolivia og Peru. Med opiumsvalmuen kan de bli uavhengig av råvareimport. Dessuten gir opiumsvalmuen større fortjeneste enn kokabusken.- også for bøndene. For å illustrere hvor vanskelig det kan være å introdusere alternative produkter, kan jeg nevne at en opiumsbonde tjener ca. 8.500 pesos (85 kr) per dag, men hvis han går over til kaffe vil fortjeneste ligge på ca. 1.800 pesos (18 kr), dvs nesten fem ganger mindre.

Forbindelser knyttet til Sørøst-Asia

Tradisjonelt har valmuedyrkingen foregått i grensetraktene mellom Afganistan/Pakistan og i det Gyldne Triangel i Sørøst-Asia, men i dag sprer den seg raskt både i Mexico, Guatemala og Colombia. Nylig ble 50 illegale innvandrere fra Asia, de fleste pakistanere, anholdt i Colombia og de kunne ikke oppgi noen forklaring på hvorfor de oppholdt seg i landet ulovlig. Politiet frykter at narkomafiaer i Asia har innledet et samarbeid med de colombianske siden de har et godt utbygd system for smugling til USA og Europa.

Korrupsjon og fattigdom

Colombia har ikke kapasitet til å stoppe narkotikakartellene alene. Dollarflommen fører til en stadig økende korrupsjon på alle nivåer i samfunnet. Samtidig holder fattigdommen sitt klamme grep over store deler av befolkningen. Regjeringens liberalistiske økonomiske politikk har forverret situasjonen for de fattigste, og til og med deler av middelklassen står i dag i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Dette har igjen ført til en oppblomstring av geriljaaktiviteten de siste årene. Det finnes i dag 28 paramilitære organisasjoner bl.a. finansiert av narkomafiaen som har som hovedoppgave å bekjempe geriljaen. Deler av geriljaen er også involvert i narkotikatrafikken. Fellesinteressene og samarbeidet mellom hæren og mafialederne på dette feltet er uten tvil med på å svekke Colombias muligheter til selv å ta et kraftigere oppgjør med kartellene.

USAs narkotikamarked en forutsetning

Også når det gjelder forbrukersiden mener jeg å kunne spore en negativ utvikling. USA er verdens største narkotikamarked og det er et samfunn med stadig økende økonomiske problemer. Deres konkurransementalitet, individualistiske livsholdning og materialistiske verdier har vært dårlig egnet til å løse fundamentale sosiale problemer. Etniske minoriteter faller stadig mer utenfor det etablerte systemet, et trekk som også går igjen i Europa. Dette er et fenomen narkohandlerne vet å utnytte.

Brukerlandene må ta ansvar

For å komme noen vei i kampen mot narkotikahandelen må også forbrukerlandene være bevisst sitt eget ansvar. Sosiale, økonomiske og politiske reformer er uløselig knyttet til kampen mot narkotika. Både i Colombia og i storbyene i USA er de fattigste fjernet fra områdene med de beste skoletilbudene, sykehusene og boligområdene. Man har kort og godt fjernet de fattige i stedet for fattigdommen. Det er lett å stille spørsmålstegn ved et samfunnsystem der tusenvis lever av å produsere narkotika, men er det ikke like naturlig å reflektere over at 25 millioner i et av verdens rikeste land, USA, har prøvd narkotika?

Jeg har også lyst til å nevne at mens man i industriland kjører kampanjer for å få ned forbruket av tobakk og alkohol pga. de langsiktige skadevirkningene, kjører tobakk og alkoholprodusenter aggressive reklamekampanjer i land i den tredje verden. Selvfølgelig kan man si at disse høster legal profitt i motsetning til narkohandlerne, men jeg vil likevel stille et spørsmålstegn ved det moralske aspektet i denne sammenheng.

Ingen løsning i sikte

For to år siden holdt jeg en innledning over samme tema som jeg har tatt opp nå. Desverre er min konklusjon at ingen av de underliggende årsakene til narkotikahandelen er nærmere sin løsning i dag enn den gang. Problemene har heller vokst enn avtatt.