Narkotikaproblemet

Publisert 2017-06-13

I Norge har bruk av narkotiske stoffer ingen historisk og kulturell forankring. Likevel har narkotika på kort tid blitt et stort samfunnsmessig, kulturelt, sosialt, medisinsk og kriminalpolitisk problem. Narkotika rammer både brukerne og deres pårørende, men også mange i brukernes omgivelser.

Alt tyder på at narkotikaproblemet ikke kommer i stedet for, men i tillegg til alkoholproblemet. Dette forverrer situasjonen ytterligere for allerede utsatte grupper. Dersom narkotikabruk skulle bli like utbredt som alkoholbruk, ville vi altså få en enda sterkere samfunnsmessig rusgiftbelastning, med en større andel av befolkningen i en passivisert og marginalisert tilværelse.

På verdensbasis har den illegale narkotikaomsetningen et omfang som økonomisk kan måle seg med våpenindustri og olje. Fortjenesteinteresser som investerer penger i produksjon, eksport, import og transport av narkotika er en viktig drivkraft bak narkotikaproblemet. Fortjenestemulighetene er så store at bakmennene er villige til å ta betydelig risiko for å opprettholde og utvide sin virksomhet.

I en del tilfeller henger narkotikaproduksjon og – trafikk nært sammen med væpnede konflikter i den tredje verden, f.eks. ved at krigsherrer finansierer sine våpenkjøp med narkotikapenger, og at rivaliserende mafiagrupper kriger mot hverandre om markedsandeler. I slike situasjoner blir den fattige lokalbefolkningen også offer for narkotika trafikken, mens korrupsjon, bestikkelser og vold truer med å bryte samfunnsstrukturen ned.

Verdensomspennende nettverk og kriminelle organisasjoner sørger for at forsyninger av narkotika kommer fram til de store markedene på gatenivå i Vesten. Store beslag gjort av toll og politi kan bidra til midlertidig reduksjon i forsyningen, men i det store og hele vil enhver narkohai som blir tatt, bli erstattet av en ny på grunn av markedets etterspørsel. Og det er tvilsomt om politi og toll beslaglegger mer enn en brøkdel av det som kommer inn.

Markedet utgjøres av narkotikabrukere på gateplan, både narkotikaavhengige og regelmessige og sporadiske brukere uten avhengighet. Uten et slikt marked ville import og omsetning av narkotika være uinteressant for profitører. I et folkehelse-

perspektiv vil en se at narkotikaskadene som oppstår hos ikke-avhengige brukere faktisk utgjør det største problemet. Rundt 10 prosent av dem som bruker f.eks. cannabis, vil oppleve avhengighetsproblemer. Men jo flere brukere, jo flere problemer. De avhengige utgjør en relativt liten andel av brukerne, omtrent 10 prosent. Og de fleste problemene med cannabis oppstår derfor hos det store flertallet av brukere som ikke er avhengige., Det betyr at nedsatt hukommelse, risikofylt kjøring, psykose, lungeproblemer og plutselig hjertedød i høyere grad vil ramme ikke-avhengige enn avhengige. Vi kan altså ikke behandle oss ut av problemer knyttet til cannabis.

Cannabis blir ofte påstått å være mindre farlig enn alkohol. Selv om det skulle være tilfelle, er bruk av cannabis på ingen måte helsefremmende. Cannabisbruk innebærer farer på følgende områder:

  • Nedsetter kognitive funksjoner. Akutt vil man bli dårligere til å bedømme, lære og har dårligere arbeidshukommelse. Dette gjenvinnes bare delvis ved avholdenhet, i hvert fall hos unge.
  • Øker faren for schizofreni. Langt de færreste vil oppleve det, men cannabisbruk dobler risikoen, og mye bruk betydelig mer. Hos disponerte får vi en tidlig sykdomsdebut, og bruken hos syke forverrer forløpet.
  • Man kan bli avhengig. Tallene varierer sterkt, og avhengighetspotensiale er mindre enn for enkelte andre stoffer, som alkohol. Men noen vil slite med avhengighet. Antallet som søker behandling for cannabisavhengighet, er økende. I aldersgruppen under 20 år vil 16 prosent av brukerne bli avhengige.
  • Øker risikoen for trafikkulykker, også dødsfall på norske veier. Det ser vi hvert år.
  • Øker risikoen for lungesykdommer. Også her diskuteres omfang, men vi må advare mot å røyke cannabis.
  • Øker også antagelig sannsynligheten for hjertesykdom.
  • Cannabisavhengighet er svært vanskelig å bli kvitt.

Sammenligningene med alkohol halter likevel på flere områder. Mens 38 prosent av verdens befolkning har brukt alkohol det siste året, har ca. 4% brukt cannabis. I Norge ligger brukerprosenten for alkohol blant voksne på ca. 82 prosent, mens brukerprosenten for cannabis ligger på ca. 4 prosent. Undersøkelser viser også at cannabis vanligvis ikke kommer istedenfor alkohol, men i tillegg (Rusmidler i Norge 2016). Og cannabisbrukere drikker i gjennomsnitt langt mer alkohol enn ikke-cannabisbrukere. Til tross for at alkohol er mye vanligere enn cannabis, viser tall fra mange land at langt flere unge får problemer med cannabis enn med alkohol. Av alle unge under 25 år som søker avhengighetsbehandling i Holland, søker 51 prosent behandling med cannabis som hovedrusgift, mens 19 prosent søker behandling med alkohol som hovedrusgift.

I USA søker 11–12 prosent av 12–17-årige rusgiftpasienter behandling for alkohol, mens 70–75 prosent søker behandling for cannabisproblemer. På denne bakgrunnen kan det reises innvendinger mot at cannabis skulle være mindre farlig enn alkohol, spesielt for unge.

Narkotika blir i enkelte miljøer ansett som attraktivt og ”in”, noe som fører til en viss utbredelse og eksperimentering med narkotikabruk. Media bruker slike trender til å promotere en analyse av samfunnsbildet som samsvarer lite med virkeligheten. Det utbrer seg med dette en majoritetsmisforståelse, hvor ”alle” tror at eksperimentering med narkotika er vanlig, til tross for at undersøkelser blant 15–16-åringer viser at «bare» 2 prosent har prøvd cannabis siste år (ESPAD 2015)... Dette kan igjen føre til at terskelen for å prøve blir lavere, og at andelen ungdom som prøver narkotika øker. Brukeres behov for å legitimere egen bruk av narkotika gjennom bagatellisering av farene og alminneliggjøring av bruken, bidrar ytterligere til å rive ned ungdomsmiljøets motforestillinger mot å eksperimentere med og bruke narkotika.

En internasjonal legaliseringsbevegelse, finansiert av mektige pengekrefter, har også sine utløpere i Norge. Disse er med på å bagatellisere faremomentene ved narkotika generelt, og cannabis spesielt, og har fått sterkt fotfeste i enkeltemedia, som Dagbladet, Bergens Tidende og andre media. Disse er med på å bryte ned vaktsomheten mot narkotika hos så vel ungdom, som politikere og folk flest.

Majoritetsmisforståelsen, sammen med personlig og kulturell påvirkning, fører ofte til at deltakere i deler av ungdomskulturen også blir utsatt for et jevnaldringspress i retning av å bruke slike stoffer. Siden disse stoffene er behovs- og avhengighetsskapende, vil en viss andel av dem som eksperimenterer, gjennomgå en behovs- og avhengighetsutvikling, som også kan ha sterke negative sosiale og helsemessige følger. En av følgene er at behovet ofte kan bli sterkere enn den personlige økonomien tåler. Dette kan resultere i kriminalitet, salg av stoff og andre ureglementerte aktiviteter for å skaffe penger til stoff. Denne aktiviteten blir en viktig drivkraft i å opprettholde og utvide narkotikamarkedet. Dersom den andelen av ungdomsbefolkningen som eksperimenterer, bruker og blir avhengige av narkotiske stoffer øker, vil også markedet bli mer attraktivt og langernes aktivitet større. En reduksjon i narkotikaproblemet kan derfor best oppnås ved en reduksjon i antall aktive stoffbrukere på gateplan, ved forebygging, behandling og integrerende virksomhet, samtidig som en bred innsats fra politi og tollvesen gjør narkotikatrafikk på alle nivåer så risikabel som mulig.

I norsk narkotikadebatt har det vært bred enighet om at man skal ta «de store haiene», mens man skal tilby behandling til de avhengige. Dette er ikke feil. Men man gjør en stor feil dersom man undervurderer den rollen som ikke-avhengige brukere spiller.

De 90 prosent av narkotikabrukerne som ikke har et avhengighetsproblem spiller en stor narkotikapolitisk rolle. Noen av dem vil på sikt utvikle et avhengighetsproblem, og dermed gå over fra produktive til hjelpetrengende samfunnsborgere. De ikke-avhengige brukerne utgjør også en del av markedet for narkotika, og bidrar dermed til opprettholdelsen av en svart, økonomisk kriminalitet.

Men det viktigste er at rekruttering til narkotikabruk i hovedsak foregår ved at nye brukere får sin narkotika av og blir opplært i bruk av personer som allerede er inne i bruken, og som framstår som f.eks. venner, kjærester eller søsken av nybegynneren.

En undersøkelse viser at i aldersgruppen 16–30 år fikk 57 prosent av brukerne sin cannabis fra kjente ved siste gangs bruk, mens 31 prosent fikk kjøpt fra kjente.