Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ønsker å overføre ansvaret for samfunnets oppfølging for bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk fra justissektoren til helsetjenesten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, og anser ikke dette som til hinder for en tilnærming med mer vekt på skadereduksjon. Flertallet har derimot som mål å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika, fra straff til hjelp, behandling og oppfølgning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er uenig i at man løser dagens rusproblemer med å avkriminalisere bruk av narkotika. Mye av dagens rusmiddelavhengighet når det kommer til narkotiske stoffer er et resultat av egne valg som følge av miljø, påvirkning og nysgjerrighet, men også utenforskap, familiære og/eller sosiale problemer. Det er tverrpolitisk enighet om at mennesker med rusproblemer og som er motivert til avrusing og behandling, skal få hjelp til dette.

Disse medlemmer mener imidlertid at å avkriminalisere selv lettere narkotiske stoffer er å avdramatisere bruk av narkotika, og å sende ut signal som ufarliggjør både bruk, miljøpåvirkning og utprøving.»

Flere kommentatorer i presse og kringkasting har uttalt seg som om en ny narkotikapolitikk allerede er vedtatt. Men de enkelte partimerknadene er innbyrdes motstridende. For det første sier et flertall, Arbeiderpartiet og Høyre, at «et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, og anser ikke dette som til hinder for en tilnærming med mer vekt på skadereduksjon.» Med andre ord: forbudet mot innehav og bruk av narkotika skal fortsatt bestå. Dette forsterkes også av at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er mot en avkriminalisering.

Dette kan synes å stå i motstrid til at Arbeiderpartiet, sammen med SV og Venstre går inn for «å overføre ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk fra justissektoren til helsetjenesten».

Helsetjenesten, både primær- og spesialisthelsetjenesten har i dag sin fulle hyre med å oppfylle oppgavene sine overfor personer med avhengighetsproblemer. Her er det ikke bare snakk om ressurser, men også om kompetanse og gode behandlingsmetoder. I tillegg er rusgiftavhengighet en svært vanskelig tilstand å behandle, og drop-out, tilbakefall og nye behandlingsforsøk er det vanlige, selv om det ofte går godt til slutt med mange. Men heldigvis er det «bare» ca. 10 prosent av alle narkotikabrukere som har behov for behandling.

De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Men dersom de fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. Hvilke tilbud skal de 90 prosent ikke-avhengige stoffbrukerne få i helsevesenet? Og hvis innsatsen skal økes, skal pengene tas fra justissektoren? Skal pengene tas fra kriminalomsorgen? Er ikke det arbeidet som gjøres der viktig? Skal pengene tas fra politiet? Har politiet mer penger enn de trenger i dag?

Noen forestiller seg tydeligvis at narkotika er politiets viktigste arbeidsoppgave, og at de fyller fengslene med narkotikaavhengige. Slik er ikke situasjonen. Ingen kommer i fengsel for kun bruk og besittelse av narkotika. Men mange innsatte har i tillegg til andre saker de er blitt dømt for, som vold, innbrudd, biltyveri etc. også et rusgiftproblem. Kriminalomsorgen trenger større ressurser, ikke mindre. Og politiet trenger, sammen med andre instanser, å forsterke sitt narkotikaforebyggende arbeid, både i skolen, på gata og ved de fysiske og postale grensene.

Hele avkriminaliseringstankegangen er inspirert av legaliseringsbevegelsen i USA, med en ny cannabisindustri i spissen, og kanskje også av enkelte stoffbrukeres egne ønsker om å slippe å måtte stikke seg unna når de skal røyke en joint.

Utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå dersom vi gir etter for den slags ideologi. Bruken av cannabis der i landet er den høyeste i verden, og overdosedødeligheten ligger fem ganger høyere enn i Norge. Det er ikke slik vi vil ha det.

Knut T. Reinås