Programmer mot ruspåvirket kjøring

Av Gro Heidi Løvendahl Johansen

Publisert 2008-05-27

På FMRs fagdag om straff og behandling, hadde Gro Heidi Løvendahl Johansen,
som er rådgiver i kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS, et innlegg om de programmene som er iverksatt/skal iverksettes mot kjøring under påvirkning av alkohol eller narkotika.

Hvilke tiltak har vi?

Kriminalomsorgen driver mange ulike programmer, og noen er direkte innrettet mot rusgiftbruk og rusgiftavhengighet. Promilleprogrammet retter seg inn mot en spesifikk gruppe, nemlig de som har overtrådt promillebestemmelsene i Veitrafikkloven.

I fengsel har man programmet ”Trafikk og rus”, som ble startet ved Hof fengsel i 1989. Man har også tilsvarende programmer på Ilseng og i Verdal. Dette programmet hadde 402 deltakere på landsbasis i 2005. De domfelte som skal sone ubetinget fengselsstraff for rusgiftpåvirket kjøring, sluses til de fengslene som har denne typen programmer. I Friomsorgen har man Promilleprogrammet. Det har vært en prøveordning fra 1996. I 2004 hadde man iverksatt 474 soninger etter dette programmet. Det er nå en revisjon på gang, og det nye programmet kommer til å hete ”Program mot ruspåvirket kjøring”, og settes i gang fra 1. januar 2008.

Illustrasjon - tunnell

”Pensum”

Både i fengsel og friomsorg har programmene et ”kjernepensum” som består av en kursdel og samtalegrupper. Men det gjøres også en kartleggingsjobb for å avdekke et eventuelt avhengighetsproblem, eller et behandlingsbehov. Og det drives også individuelle samtaler. I fengsel kjøres kursdelen over 2-3 dager eller ca. 10-15 timer. Hovedfokuset består av en bevisstgjøring på konsekvenser, risiko og fare ved egen kjøreatferd. Man ser på hva som er typiske utløsende situasjoner, enten ytre situasjoner eller indre tilstander som bidrar til å utløse en påvirket kjøring. Men det er begrenset hvor mye man rekker på disse timene.

I friomsorgen kjøres i prinsippet mye av det samme programmet som i fengsel, men her strekker man det ut over lengre tid, i og med at sonerne her ikke fysisk befinner seg på ett sted, men hjemme hos seg selv. Derfor er det vanlig at de møter en gang i uken 2-3 timer, og da kan kursdelen faktisk strekke seg ut over 2-3 måneder. Men fordi man også har individuelle samtaler, både før og etter kursdelen, så strekkes hele gjennomføringstiden i friomsorgen ut på 12 måneder.

Den største forskjellen mellom fengsel og friomsorg er at i friomsorgen er dette programmet en betinget reaksjon, som innebærer at overtredere får en dom, hvor betingelsen er at de straffedømte deltar i dette programmet. Dersom de avbryter underveis, kan saken bli sendt tilbake til påtale med begjæring om fullbyrdelse av fengselsstraffen. Friomsorgen gjennomfører en liten personundersøkelse allerede før rettssaken, for å vurdere om den som skal tiltales er egnet til å gjennomgå et såpass langvarig opplegg. De som deltar i fengselsversjonen av programmet, er dømt allerede, og så blir de rekruttert av gruppeledere som jobber i fengselet, betjenter, med en tre dagers opplæring i rusgiftkunnskap, som også er ”terapeuter”. I kriminalomsorgen kalles de imidlertid ikke terapeuter, men gruppeledere. Der blir de innsatte rekruttert, og det er frivillig å delta. Programmene både i fengsel og friomsorg krever altså samtykke, og det er viktig at man har det i bakhodet når disse programmene skal vurderes. Men frivillighet og samtykke er relative størrelser i kriminalomsorgen. Hvis du har valget mellom fengsel eller et friomsorgsopplegg, så vil de fleste velge et friomsorgsopplegg, selv om det skulle medføre et promillekjøringsprogram. En endring i framtida er at programmet i friomsorgen ikke lenger vil gjelde bare alkoholpåvirket kjøring, men også kjøring påvirket av legale og illegale medikamenter.

Hvem er programmene for?

De som deltar i disse programmene er domfelte for gjentatt kjøring i påvirket tilstand og domfelte som har kjørt med svært høy promille. Programmet tilbys normalt ikke førere som har forårsaket personskade. Deltakelse forutsetter samtykke, innsikt i eget alkoholproblem, og tilstrekkelig stabil livsførsel.

I fengslene deltar domfelte som soner fengselsstraff for kjøring i påvirket tilstand, og domfelte som soner fengselsstraff for andre forhold, men som har kjørt påvirket uten å bli tatt. Formålet med programmene er å bidra til økt trafikksikkerhet og færre trafikkulykker, ved å redusere framtidig kjøring i påvirket tilstand, og å motivere deltakerne til ikke å kjøre rusgiftpåvirket i framtida. Målet er også å styrke domfeltes bevissthet om risikomomenter og mulige konsekvenser ved påvirket kjøring. Målet er også å motivere domfelte til å endre egen atferd og lære dem alternative handlingsmuligheter, og å gi dem bedre innsikt i mekanismene som utløser egen atferd (uønsket kjøreatferd).

Teoretisk grunnlag

Man må ta høyde for at mange som kommer inn i disse programmene ikke er motivert for å endre på noe som helst. Man har derfor en fasetenkning for hvor folk er i motivasjonen sin. Disse endringsfasene består av en føroververveielsesfase, en overveielsesfase, en forberedelse til endring, en handling, dvs. at man aktivt endrer seg, og senere en vedlikeholdsfase, hvor de endringer som er oppnådd blir forsøkt opprettholdt.

Programmene er dessuten forankret i kognitiv teori, hvor utgangspunktet er at det er en sammenheng mellom tanker, følelser og handlinger. Det betyr at man i disse programmene arbeider med å endre folks tenkesett og hvordan de føler rundt egne handlinger. Og så prøver man også å få disse følelsene til å resultere i endrede handlingsmåter.

Disse programmene står også innenfor ”What works-tradisjonen”, og en av metodene som brukes er også Motivational Interviewing/Endringsforkusert rådgivning.

Men virker det?

Fra statistikk og etterundersøkelser kan man kort si om dette: Intervjuer og statistikk fra fengsel viser at 3,5% blir dømt på nytt etter 1 år, det samme som i en kontrollgruppe. 7,1% mot 9 prosent i kontrollgruppen, ble dømt på nytt etter 2,5 år (Danielsen og Hammerlin 1995).

En spørreundersøkelse/intervju i friomsorgen viste at 75% reduserer alkoholkonsumet under programgjennomføringen, mens 63% har i stor grad endret holdning til promillekjøring etter undervisningen (Kristoffersen 1999).

En dataanalyse fra friomsorgen viste at 3,8% var anmeldt på nytt etter 1 år, mens 7,8% var anmeldt på nytt etter 2 år (Kristoffersen 2002). Svaret er altså at disse programmene ikke virker, dersom vi har som utgangspunkt at folk aldri igjen skal bli dømt for rusgiftpåvirket kjøring. Men dersom man setter noen andre effektkrav, er Løvendahl Johansens påstand at programmene virker. Deltakerne selv rapporterer endrede holdninger. Vi vet fra annet forebyggingsarbeid at å ha nok kunnskaper ikke er nok til å endre atferd. Det er derfor man jobber med den enkeltes spesifikke utløsere av atferd og den enkeltes kjørehistorie. Og det er det viktigste som nå ligger i revisjonen av disse programmene. Man jobber mindre med undervisning, og mer med den enkeltes erfaringer. ”Hva er det som virker for meg, hva virker ikke for meg, og i hvilke situasjoner er det best at jeg ikke setter meg bak rattet?”