tommy.jpgSjåfjell får ofte høre at de håper han har sterk nok rygg til å bære den åpenheten han har hatt rundt sitt eget alkoholproblem. Han bruker å svare at dersom hans pårørende har hatt sterk nok rygg til å bære hans avhengighetsproblem, så skal han selv være sterk nok til å bære åpenheten rundt det. Åpenhet trengs, og det gjør det kanskje også litt lettere for andre å be om hjelp når de trenger det.  Når noen som ikke kjenner ham tilbyr Tommy alkohol, bruker han å si: «Nei, takk, jeg kan ikke drikke, jeg er alkoholiker».  Da blir det helt stille. Folk føler at de har tråkket i salaten.  Men like ofte kan det hende at den som byr, i neste omgang setter i gang en samtale, der Tommy får høre om den andres problem med alkohol, eller kanskje de er pårørende til noen med alkoholproblem.  De som er tørrlagte alkoholavhengige har innimellom en sosial utfordring, når det er julebord, lønningspils, osv. I slike sammenhenger føler man seg ofte annerledes.  Og det er bare å innse at som rusgiftfri blir det mindre innbydelser til sosiale lag og sammenkomster. Det er konsekvensene av det han kaller sin sykdom. 

Alkoholavhengighet – en funksjonsshemning

Det han innimellom lurer på er om alkoholavhengighet er en funksjonshemning. Ifølge offentlige dokumenter er definisjonen på funksjonshemning:

«Funksjonshemmet er den som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte eller på grunn av avvik av sosial art er vesentlig hemmet i sin praktiske livsførsel i forhold til det samfunn som omgir ham. Dette kan bl.a. gjelde utdanning og yrke, fysisk eller kulturell aktivitet,» (http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/regpubl/stmeld/19961997/st-meld-nr-34_1996-97/2.html?id=191144)

Tommy mener ikke han er vesentlig hemmet i forhold til sin livsførsel, men er tilbøyelig til å mene at han har en funksjonshemning, ved ikke i samme grad som andre å bli inkludert p.g.a. sin rusgiftfrihet. Spørsmålet er om hans funksjonshemning er større nå enn da han var en aktiv drikker med åpenbare alkoholproblem. Det er faktisk nå hans avvik er størst i forhold til sosiale aktiviteter, og det samfunnet som omgir oss. Det er nå, når han er normal og rusgiftfri, at han føler seg mest unormal.  Den største forskjellen på å slutte med illegale rusgifter og å slutte med alkohol er at den som slutter med illegale stoffer nærmer seg normaliteten, mens den som slutter å drikke fjerner seg fra normaliteten, blir mer unormal. Mange tørrlagte alkoholavhengige får tilbakefall i sin tilfriskingsprosess.  Tilbakefall skjer av ulike grunner.  Kan en av grunnene være at en føler seg unormal og ønsker å bli «normal» igjen? Vi vil gjerne tilbake til flokken vår. Mange av oss strever hele livet med å passe inn. En tidligere rusgiftavhengig må forlate flokken sin, bare for å oppdage at den nye flokken er skeptisk.  Vi snakker ofte flott om inkludering, fellesskap og samhold, men det er ikke alltid sånn. Mange tidligere rusgiftavhengige sliter med å bygge opp nye nettverk.

Sin egen historie

Sjåfjell gikk deretter over til å snakke om sin egen historie.  Han mente det faktisk var gjennom sin egen avhengighet at han hadde utsatt andre for passiv drikking. Han vokste selv opp på en holme i havgapet, han mistet sin far i en arbeidsulykke da han selv bare var 6 måneder gammel, og han mente at sorgen over ikke å ha en far preget mye av oppveksten. Han var flink på skolen fram til ca. 11-årsalderen, men mener han hadde en komplisert oppvekst. Han oppdaget alkoholen da han var 13 år. Han kan ennå huske den befriende følelsen han hadde, da han og noen kamerater satt i skogen og drakk vin, og i etterkant ser han at det var logisk at dette stoffet ville skape problemer for ham. Da han var 14 år drakk han stort sett alkohol hver helg, og hadde ofte kontakt med både politi og legevakt. Han var en sint og aggressiv ungdom. Ferdig med ungdomsskolen flyttet han fra Stord til Bømlo, til besteforeldrene, enda lenger ut i havgapet.  Han fikk det bedre i det nye miljøet, og fikk seg jobb på fiskebåt, hvor det var gode penger å tjene, kanskje for mye penger for en 16-åring. Da han var 20 år, hadde han allerede fire vintre bak seg i Barentshavet, på fiske.  Alkoholrusen, som alltid har representert en virkelighetsflukt for ham, hadde en stor plass i friperiodene.  Han anslår selv at han var periodedranker fra 18-årsalderen. Han foretrakk sprit, fordi den ga den flukten og bedøvelsen han følte at han trengte. Det sies at alle rusgiftavhengige finner det stoffet som gir dem  størst belønning, og for Tommys vedkommende var det sprit. Perioden fra 1985 til 2001 tilbragte han totalt 60 døgn på sykehus med alkoholforgiftning eller alkoholrelaterte skader, og gikk sykemeldt i totalt ett år p.g.a. alkoholen. Han var innblandet i flere ulykker som godt kunne ha endt enda verre enn noen skruer og plater i kroppen for å lappe sammen beinbrudd. Men han klarte i denne perioden også å fullføre en styrmanns- og skipperutdanning. En kan si at han mestret jobben, men han mestret ikke livet. 

Sleipnerulykken

Rollen som alkoholavhengig eller som pårørende kan ramme oss alle. Samlivsbrudd, livskriser, depresjoner, sorgprosesser, vold, overgrep, det er alt sammen årsaker som kan føre oss inn i en brukerrolle.  Vi leser daglig i avisene om mennesker som blir utsatt for tragedier, og mennesker som befinner seg på feil sted til feil tid.  Tommy forteller sin historie for å illustrere hvor tilfeldig livet kan være. Den 26.11.1999 formet Tommys liv i mange år. Han var da underveis fra Stavanger til Bergen som styrmann på en båt, sammen med tre andre.  Det var meldt stiv kuling, men hadde ikke blåst opp ennå. De fikk da på radioen beskjed om at hurtigbåten Sleipner hadde gått på et skjær med 80 passasjerer om bord.  Etter 30 minutter var Tommys båt den første som kom bort til Sleipner. Det var mørkt, men de så likevel siluhetten av båten som sto oppe på skjæret. Men den kvelden og natta plukket de opp 16 mennesker fra sjøen. Tommy var på dette tidspunktet 30 år og hadde allerede et stort alkoholproblem. Men denne hendelsen var i utgangspunktet positiv, han fikk være med og bety noe for andre mennesker, men likevel førte denne opplevelsen ham lenger inn i alkoholrusen.  Han hadde angst, og antar at han ville ha scoret gangske høyt på en test vedr. posttraumatisk stresslidelse, PTSD.. Han jobbet i ni måneder etter Sleipner-ulykken, men friperiodene handlet kun om alkohol og bedøvelse.  De neste fem årene gikk han inn og ut av behandling.  Han ønsker å slutte med drikkingen, men fikk det ikke til. Leververdiene hans var allerede på slutten av 90-tallet høye, og de var enda verre i 2004.

Det gode møtet

Det som hittil er sagt er en bakgrunn for det alkoholproblemet som utviklet seg. Men det kan også være grunn til å se litt på prosessen tilbake til et alkoholfritt liv. De gode møtene er viktige å legge vekt på. Tommy har planer om å skrive en bok, og den skal hete «Edru, slank og nesten røykfri». Mellom  2000 og 2007 jobbet ikke Tommy mer enn ett år til sammen.  I 2003 fikk han en jobb i Kystverket, og der kom han i kontakt med ett av sine gode møter. Det var en AKAN-kontakt som faktisk møtte Tommy på en ny måte, han var tilgjengelig og brydde seg mer enn rollen skulle tilsi, i motsetning til profesjonelle terapeuter, som etter hans mening var alt for profesjonelle.  Han var tilgjengelig og fulgte opp Tommy også etter at arbeidsforholdet i Kystverket var avsluttet. Han sa: «Du kan ringe meg mellom 8 om morgenen og 12 om kvelden, Tommy, og har jeg ikke tid til å prate med deg, så ringer jeg deg opp igjen». 1. oktober 2004 ble Tommy innlagt i Oslo. Den dagen våknet Tommy opp i en leilighet i Moss, AKAN-kontakten våknet opp i huset sitt i Tønsberg. Han hadde allerede på forhånd ringt inn til avgiftningen på Montebello i Oslo, og ordnet en plass der.  AKAN-kontakten kjørte fra Tønsberg til Moss, plukket opp Tommy der, kjørte inn til Oslo og fikk ham innlagt der, og kjørte tilbake til Tønsberg.  Han brukte fridagen sin på å hjelpe Tommy, og det betydde mye at noen faktisk kunne bry seg så mye om en som var så langt nede.  I behandling har Tommy faktisk opplevd at noen har et negativt forhold til AKAN, men for Tommy var denne AKAN-kontakten kanskje den viktigste støttespilleren han hadde.  De fleste vennene hans var på dette tidspunktet forsvunnet, naturlig nok, alkohol er et løsemiddel, den løser opp vennskap, den løser opp ekteskap,  den løser opp familier. Dersom en rusigftavhengig får mer enn forventet av omsorg fra et medmenneske, så kan det av og til bety forskjellen mellom liv og død. 

Passiv drikking

Vi vet alle hva passiv drikking er, men vi tenker ikke over det, og vi tror at det må være sånn. Det tenkte vi også om røyking for 25 år siden. Alkoholen rammer brukere, pårørende og samfunnet. Det er samfunnsøkonomisk kostbart. Alkoholbruken har store, negative konsekvenser for enkeltmennesker. Det er kanskje 100 000 barn som rammes av voksnes alkoholtbruk på en slik måte at det går ut over deres oppvekstvilkår, 50 000 kvinner skades hvert år av en rusgiftpåvirket person. Mange skades hvert år i trafikken p.g.a. rusgiftpåvirkning, 40 prosent av alle selvmord  er rusgiftrelaterte, det er blind vold og drap som er relatert til alkohol. Bak alle disse tallene er det enkeltmennesker og familier som får ødelagt drømmer og håp.  Når vi snakker om passiv drikking, så snakker vi ikke bare om de 22 årene som Tommy var en aktiv drikker og problematiker, men også om 22 år av Tommys pårørendes liv, ikke bare mor og besteforeldre, men også venner og kjærester.

Hva med barna?

Men Tommy er spesielt opptatt av dem som ikke har noe valg, nemlig barna. De kan ikke distansere seg, de kan ikke skille seg, de må ofte lide i stillhet. Mange alkoholavhengige er også omsorgspersoner og det er skremmende å tenke på, fordi alkoholen da ofte blir prioritert høyere enn barna. Og hvordan er det å være barn og ha en oppvekst preget av skam, redsel, utrygghet og brutte løfter? Det er faktisk barndommen vår som legger grunnlaget for vårt voksne liv.  Den voksnes lever synes å tåle mer enn barnas psykososiale helse. Svært mange voksne blir innlagt i psykiatrien, hvor innleggelsen kan tilskrives ustabile og utrygge oppvekstforhold. En god og trygg barndom preger hele livet. Det gjør en dårlig barndom også. 

            Sjåfjell understreket at han ikke ønsker en restriktiv alkoholpolitikk ut fra solidaritet med alle alkoholskadde. Han la vekt på at vi trenger en restriktiv og streng alkoholpolitikk ut fra solidaritet med alle pårørende og andre som uforskyldt blir utsatt for andres drikking, over år eller ved en enkelt anledning.  At en streng alkoholpolitikk også vil redusere lidelsene for de alkoholavhengige selv, og forhindre at alkoholavhengighet oppstår hos mange, får vi ta med på kjøpet.