Narkotikapolitikk

Rusreformutvalget har begynt sitt arbeid

I sitt arbeid vil det regjeringsoppnenvnte Rusreformutvalget innhente innspill fra alle aktører på rusgiftfeltet.


Bl.a. har de innledet en rekke med høringer rundt om i landet. I utgangspunktet får hver aktør 10 minutter til å framføre sine synspunkter. Det er ikke mye i en så komplisert sak.

FMR avga sin første uttalelse den 13. november. Her heter det:

«Et sosialt eksperiment vi må unngå»

Vi i Forbundet Mot Rusgift er glade for muligheten til å møte rusreformutvalget samlet og å få legge fram noen foreløpige synspunkter på utvalgets oppdrag og videre arbeid.
Vi konstaterer en enighet om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt, noe som også kommer til uttrykk f.eks. i helseminister Bent Høies innlegg i Vårt Land den 28. august i år, hvor han skriver; «Legalisering av cannabis er et sosialt eksperiment vi må unngå.»

Vi er helt enige i dette. Etter vårt syn er det viktig at dette forbudet mot innehav og bruk videreføres og håndheves, ikke minst av hensyn til barn og unge, som nå påvirkes både av impulser fra stater og delstater i Vesten som har legalisert cannabis, og samtidig blir påvirket av den offentlige narkotikadebatten vi har her hjemme.
Mange tror nå at innehav og bruk av cannabis nå er i ferd med å bli lovlig. At bruken av cannabis er gått opp blant ungdom de tre siste årene viser at en gunstig bruksutvikling fra tidlig på 2000-tallet nå kan ha snudd.

hoie4_hoyopploselig.jpg
Helseminister Bent Høie. Foto: Bjørn Stuedal

FNS BARNEKONVENSJON

La oss minne om FNs barnekonvensjon, som i artikkel 33 slår fast at:
«Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.»
Barnekonvensjonen er det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er omtalt. Barnekonvensjonen ble også gjort til norsk lov i 1999.

FNS NARKOTIKAKONVENSJONER

«De relevante internasjonale traktater» er naturligvis FNs narkotikakonvensjoner, som Norge har ratifisert. Her heter det f.eks. i FNs konvensjon ?om illegal omsetning av narkotiske og psykotrope stoffer av 1988, artikkel 3: 2:
«Underlagt de konstitusjonelle prinsippene og de grunnleggende begreper i (hvert lands) lovmessige system, skal hver part vedta slike tiltak som kan være nødvendige for å etablere innehav, kjøp eller dyrking av narkotiske stoffer eller psykotrope stoffer til personlig forbruk som et kriminelt lovbrudd i henhold til sin nasjonale lov, når det er begått forsettlig, i strid med bestemmelsene i 1961-konvensjonen, tilleggsbestemmelsene til denne, eller 1971-konvensjonen».

«AVKRIMINALISERING»

«Innehav, kjøp eller dyrking av narkotiske stoffer eller psykotrope stoffer til personlig forbruk skal etableres som et kriminelt lovbrudd», står det. Hvordan harmonerer dette med den avkriminaliseringsretorikken som har spredd seg i debatten og i mediene den siste tiden? Det harmonerer ikke.
Norge kan ikke avkriminalisere noe som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelt. Det finnes ikke noen definisjon av «avkriminalisering» av narkotika i noen av de internasjonale narkotikakonvensjonene. Rusreformutvalget må se på terminologien i det forslaget som dere skal legge fram.

AdobeStock_118065083.jpg

FRA JUSTIS TIL HELSE

For oss som har vært i feltet en stund, kan formuleringen av rusreformutvalgets oppdrag virke en smule paradoksalt:
«Utvalget skal forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten».

Det finnes ikke noen definisjon av «avkriminalisering» av narkotika i noen av de internasjonale narkotikakonvensjonene. Rusreformutvalget må se på terminologien i det forslaget som dere skal legge fram.

Paradoksene står i kø:

  1. Er ikke helsetjenesten sterkt inne i bildet med behandling av rusgiftavhengige i dag? Alle med avhengighetsproblemer fikk pasientrettigheter med rusreformen i 2004. Data fra Norsk Pasientregister viser at ca. 30 000 personer får behandling i spesialisthelsetjenesten for rusgiftavhengighet årlig. At helsetjenesten ikke godt nok har greid å ivareta dette behandlingsansvaret, skyldes både for små ressurser, ikke gode nok metoder, men framfor alt at avhengighetsbehandling er et svært tålmodighetskrevende og langvarig arbeid, hvor gjentatte behandlinger eller livslang oppfølging ofte trengs.
  2. Til tross for at innehav og bruk av narkotika i dag ikke straffes med fengsel, vet vi at ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et avhengighetsproblem. Disse blir ikke straffet for innehav og bruk av narkotika, men for andre lovbrudd som er begått, og som samfunnet ikke kan tolerere, som vold, overgrep, innbrudd i leiligheter og biler, ran, tyveri, kjøring i påvirket tilstand, narkotikasalg etc. Vi går ut fra at kriminalomsorgen som en del av justisvesenet fortsatt skal ha hovedansvaret for disse, selv om Forbundet Mot Rusgift mener at det må etableres smidigere ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte.
  3. Er det meningen at absolutt alle som bryter forbudet skal inn i helsevesenet? Det store flertallet av narkotikabrukere har jo ikke behov for behandling og oppfølging for sin narkotikabruk, men for å få satt grenser, som kan bidra til at de avslutter sin eksperimentering med eller bruk av narkotika på et tidlig stadium, før alvorlige skader har oppstått. Spesielt gjelder dette ungdom. Vi kan ikke se for oss at leger og helsepersonell skal ut på gater, i boligstrøk eller på fritidsarenaer for å forhindre narkotikabruk. Dette har vært, og bør fortsatt være politiets jobb.

FORBUDET MÅ HÅNDHEVES

Vi er bekymret for at en rusreform, som først og fremst er blitt initiert av hensyn til de tyngste brukerne, skal få som konsekvens at det blir mer sosialt akseptabelt å inneha og bruke narkotika for alle grupper, og spesielt for de unge.

Det er grunn til å nevne at et forbuds allmennpreventive virkning ikke avhenger så mye av strafferammer eller lovplassering, men av forbudets håndhevelse og sannsynlighet for å bli tatt om man bryter forbudet, pluss at lovbruddet er av en slik art at de fleste kunne tenkes å begå det. Promillelovgivningen i Veitrafikkloven er et godt eksempel. Politiets innsats her er av stor betydning for den relativt lave belastningen av påvirket kjøring vi har her i landet. Når vi snakker om at innehav og besittelse av narkotika fortsatt skal møtes med reaksjoner, så er det grunn til å minne om at Legemiddelloven faktisk er en sivilrettslig lov, som de fleste narkotikalovbrudd i dag blir reagert i forhold til. Det er etter vårt syn hensiktsmessig at narkotikalovgivningen også i framtiden blir forankret i Legemiddelloven, slik også dopinglovgivningen er blitt. Vi ser da bort fra grove narkotikalovbrudd, som etter vårt syn fortsatt bør ha en forankring i Straffeloven.

AdobeStock_39594735.jpg

Det er grunn til å nevne at et forbuds allmennpreventive virkning ikke avhenger så mye av straffe- rammer eller lovplassering, men av forbudets håndhevelse og sannsynlig- het for å bli tatt om man bryter for- budet, pluss at lovbruddet er av en slik art at de fleste kunne tenkes å begå det.

 

NEMDER SOM I PORTUGAL?

Det blir i diskusjonen om rusreform ofte henvist til de ordninger de har i Portugal. Svært mange av de behandlingsmessige og oppfølgingsmessige tiltakene har vi like godt eller bedre i Norge.

Men vi har ikke nemnder eller «overtalelseskomiteer», slik de har i Portugal. Ville dette være en nyvinning? Kanskje. De ordninger vi i dag har for å komme inn i behandling i helsevesenet kan ofte synes byråkratiske, med henvisning fra fastlege eller NAV til ruspoliklinikk, som så skal foreta sin egen utredning, før en person kan få rett til behandling og tilvist behandlingsnivå med etterfølgende ventetid. Vi forestiller oss at en slik nemndsordning både må ha en lokal forankring, være tverrfaglig sammensatt, og at både spesialisthelsetjeneste, NAV og politi må være representert. På den måten kan de pasienter som trenger det få en smidigere vei inn i avgiftning og behandling, samtidig som de som ikke trenger helsehjelp, kan bli tilvist alternative reaksjoner.

ØVRE GRENSE FORINNEHAV AV NARKOTIKA?

En annen ordning de har i Portugal er en grense for hvor mye narkotika en person kan ha på seg før det kalles straffbart. Dette dreier seg om 10 dagers forbruk av ulike stoffer. En slik grense vil vi advare mot å etablere i Norge. Det må være slik at ethvert innehav av narkotika fortsatt skal være forbudt og dermed teoretisk skal kunne møtes med en reaksjon. Hvilke reaksjoner dette skal være kan sikkert videreutvikles.

Forbundet Mot Rusgift står gjerne til tjeneste med ytterligere dialog og innspill dersom Rusreformutvalget ønsker det. Vi ser med nysgjerrighet fram til de forslag som utvalget til slutt lander på.