Utgangspunktet er at ingen mennesker eksisterer uavhengig av andre. Det gjelder også for mennesker med avhengighetsproblemer eller utagerende rusgiftatferd. Dersom én har et alkoholproblem, så har partneren, barna, søsken, foreldre, venner, arbeidskamerater det også. Men den enkelte med et alkohol- eller narkotikaproblem kan søke kontakt med andre, med samme type problem, og bli med i et fellesskap som har som formål å hjelpe deltakerne ut av problemet. Også pårørende kan søke kontakt med likesinnede til felles støtte, utveksling av erfaringer og diskusjon av mulige tiltak. Dersom man skal forsøke å få kontroll over opplevde rusgiftproblemer, eller følgene av problemer, eller forsøke å opprettholde resultatene av en avhengighetsbehandling, kan dette for mange best oppnås i samhandling med andre personer i tilsvarende situasjon som også forsøker å få kontroll over sitt problem. Gruppedeltakelsen gir økt sosial kompetanse og selvtillit, noe som også gjør at en fungerer bedre i samhandling med familie, arbeidskolleger, venner, altså nettverket utenfor gruppen. Et vellykket forsøk på å kutte ned eller kutte ut alkoholen eller å bli stoffri forutsetter i tillegg at den som skal gjennomføre dette, får støtte og hjelp fra pårørende, kolleger, venner, og fra eksavhengige i en rehabiliteringssituasjon. Å gjennomføre et kutt ut – kutt ned - program stiller derfor krav til flere sammen, og ikke bare til den som blir oppfattet å «ha problemet». Skal én i familien redusere sitt alkoholforbruk, blir det vanskelig dersom de andre fortsetter å ha det samme forholdet til alkohol som før.

I dette temanummeret vil vi ikke konsentrere oss om familien, men se på hvilken betydning selvhjelpsgrupper kan ha, dvs. grupper der mennesker med felles problemer kan hjelpe og støtte hverandre både holdningsmessig, sosialt, og i spesielle risikosituasjoner.

Bakgrunnen for å sette søkelyset på behovet for hjelp og støtte i en tilfriskningsprosess er den generelle erfaringen at mange personer med rusgiftproblemer mangler et positivt sosialt nettverk. I tillegg mangler mange den hverdagskompetansen som skal til for å kunne omgås familie, arbeidskamerater og andre som ikke hører hjemme i det alkohol- eller stoffpregede miljøet de kanskje har vært en del av tidligere. Dette er et behov som NAV eller hjemmebaserte tjenester ikke så lett kan fylle. Men fagfolk som jobber med rehabilitering av alkohol- eller stoffavhengige i kommunene og i spesialisthelsetjenesten kunne kanskje i større grad selv ta initiativ til en mer systematisk bruk av selvhjelpsgrupper som et parallelt hjelpemiddel i det rehabiliteringsfaglige arbeidet. (Se artikkelen «Hva er selvhjelpsgrupper?»)

I utgangspunktet har ofte både behandlingsmiljøet, og i alle fall den rammede selv, en oppfatning om at de selv er skyld i sine avhengighetsvansker. Gjennom diskusjonene i gruppen kan denne opplevelsen svekkes. Ved å sette søkelyset på samfunnsmessige faktorer bak problemutviklingen, kan denne selvmoralismen nedtones.(Se artikkelen «Til deg som ikke har alkoholproblemer, men som likevel lurer…» i dette nummeret). I selvhjelpsgruppen møter man likesinnede, mange veier inn i problemene blir synlige. Opplevelsen av å være en del av et større fellesskap blir en positiv faktor i tilværelsen. Mens det er en belastning å oppleve seg selv som et særtilfelle, kan en opplevelse av å gjenkjenne seg selv i andre bidra til å minske selvbebreidelsene, det oppstår en vi-følelse. Opplevelsen av å være den ene, rare smuldrer opp. Mange rapporterer også at det å bety noe for andre også er et vesentlig bidrag til bedre selvfølelse og mer optimisme. Livskvaliteten øker. Samtidig legger også gruppen vekten på at det er en selv som har ansvar for å endre livet sitt i positiv retning. Gruppen er bare et hjelpemiddel.

Men for at en selvhjelpsgruppeaktivitet skal bli vellykket er det viktig med noen grunnleggende utgangspunkter: Arbeidet i en selvhjelpsgruppe handler ikke om å nå et spesielt mål eller å lære en spesiell teknikk. Målet er å få i gang forandringsprosesser, slik at hver og en kan finne sin egen vei. En selvhjelpsgruppe er altså ikke et kurs der du tilføres kunnskap utenfra, men et forpliktende arbeidsfellesskap der du henter din kunnskap innenfra. Du er med i en gruppe så lenge du selv føler behov for det. I en selvhjelpsgruppe er det ingen leder og ingen profesjonelle hjelpere. Alle er deltakere. Alle har ansvar. Og basisen for arbeidet er kunnskap om felles problematikk.

Vi håper vi i dette nummeret har satt søkelyset på en underutviklet del av norsk rusgiftvirkelighet. Her har både kommuner, behandlingstiltak og organisasjoner et ansvar, som hvis det blir tatt alvorlig kan bidra til å vedlikeholde resultatene av behandling, styrke livskvaliteten hos brukerne, og redusere behovet for stadig gjentatte behandlingstiltak overfor samme person.