I Arbeiderpartiet diskuterer man noe lignende. Begge er enige om at man må lære av erfaringene fra Portugal, som i 2001 avkriminaliserte bruk og innehav av narkotika til eget bruk og overførte ansvaret for narkotikapolitikken fra straffeloven til sivilrettslig lovgivning. Arbeiderpartiet har også programfestet å gå inn for heroinassistert behandling av tunge opioidavhengige. I denne artikkelen vil jeg derfor også dele noen tanker rundt dette.

Det er verdt å merke seg at de aller fleste narkotikasaker i Norge blir avgjort etter Legemiddelloven, som er en sivilrettslig lovgivning, men med sanksjonsmuligheter ved overtredelser som ligger innenfor justissektoren. Tilsvarende lovgivning i Portugal inneholder også reaksjonsmuligheter som i de groveste tilfellene kan medføre bøter og fengsel.

Det er bred enighet om at hjelpetiltakene for de tyngst rammede rusgiftavhengige her i landet ikke er tilstrekkelige, til tross for en i europeisk sammenheng godt utbygd spesialisthelsetjeneste, og en økende mobilisering på kommunenivå, og det 
søkes etter nye løsninger.

AVKRIMINALISERING OG LEGALISERING

Noen aktører i debatten krever legalisering av narkotika, inspirert bl.a. av utviklingen i et antall delstater i USA, og med motiver som kanskje ikke først og fremst har bakgrunn i omsorgen for de hardest rammede stoffbrukerne, men i like stor grad bunner i ønsket om at rekreasjonelle brukere skal slippe straffetrusselen. Andre aktører er genuint opptatt av de tunge stoffbrukernes skjebne, og foreslår en avkriminalisering, dvs. at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt, men at bruk og innehav av små kvanta til eget bruk ikke skal kunne føre til bøter eller andre straffereaksjoner som blir ekstra belastninger på en allerede vanskelig tilværelse for stoffavhengige. Jeg oppfatter utspillene fra helseminister Bent Høie og diskusjonen som nå pågår i Arbeiderpartiet om å overføre ansvaret for reaksjoner på brudd på narkotikalovgivningen fra justissektoren til helsevesenet som et uttrykk for dette. Disse to debattene pågår parallelt, og er i stor grad egnet til å forvirre opinionen.

FORMÅLSLØS BØTELEGGING

Forbundet Mot Rusgift har lenge vært kritiske til den formålsløse bøteleggingen av tunge stoffbrukere, og har foreslått et opphør av dette. Vi er innforstått med at behovet for denne gruppen er hjelp, og ikke straff. Men i stor grad ligger tilbudet om hjelp der allerede i dag, de fleste i denne gruppen har - eller kan få pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten, med tilhørende behandlingstilbud, uten at strafferettsapparatet på noen måte er inne i bildet. FMR har imidlertid mange forslag til forbedring og effektivisering av behandlingsapparatet og oppfølging i kommunene. Jeg viser her til FMRs prinsipp-program og narkotikapolitisk program.

HVA MED ANDRE ALVORLIGE LOVBRUDD?

Men tunge stoffbrukere foretar seg også handlinger som er og må være forbudt og straffbare etter loven, som tyveri, innbrudd, ran, voldshandlinger, rusgiftpåvirket kjøring og omsetning av narkotika. Dette er en bakgrunn for at strafferettsapparatet også er knyttet til narkotikasfæren. Selv om disse menneskene har en avhengighetslidelse som i Norge er definert som sykdom, kan ikke samfunnet akseptere disse handlingene. På denne bakgrunnen må vi også se politiets aksjoner overfor de åpne narkotikascenene, som fungerer som omsetningsmarkeder både for tunge stoffbrukere, for rekreasjonelle brukere og for ungdommer som har lyst til å prøve.

EN STILLTIENDE AKSEPTERING AV NARKOTIKABRUK

Jeg oppfatter utviklingen i debatten og praksisen på narkotikaområdet de siste årene som en stilltiende akseptering av narkotikabruk, en forståelse av at narkotikabruk ikke er/bør være absolutt forbudt. Begrunnelsen for dette synes ofte å være at alkohol – som er en svært skadelig rusgift – ikke er forbudt, og at det bør være opp til den enkelte å vurdere hvilket stoff man vil bruke. Men en mer fruktbar problemstilling vil etter vårt syn være om vi ønsker et nytt, og omfattende narkotikaproblem i tillegg til det store alkoholproblemet vi allerede har. Det er en kjensgjerning at f.eks. de fleste brukssituasjoner av cannabis skjer i sammenheng med bruk av alkohol, og at storforbrukere av cannabis også har et høyt forbruk av alkohol. På bakgrunn av historie og kultur vil det være forskjell på den politikk man har mulighet til å føre overfor alkohol, og den narkotikapolitikk man kan føre, selv om det også er mange likhetspunkter.

Jeg vil peke på at Norge i dag ligger helt nederst på statistikken i Europa når det gjelder forbruk av narkotika blant tenåringer. Jeg vil også peke på at bruken av både alkohol og narkotika blant ungdom har gått sterkt ned det siste tiåret. Dette er svært positive resultater, som er oppnådd innenfor den lovgivning og det rusgiftpolitiske holdningsklima vi har i dag. Dette er det viktig at vi ikke mister.

SELVRAPPORTERT KRIMINALITET

Undersøkelser om selvrapportert kriminalitet har i flere tiår vist at et flertall i befolkningen en eller flere ganger har begått forbudte handlinger som kvalifiserer til straffereaksjoner fra samfunnets side. Tilfeldige narkotikalovbrudd er således ikke noe unntak. Men regelen er at dette forblir uoppdaget eller uoppklart, og de fleste kan derfor framstå som lovlydige borgere.

Straffebestemmelsene har likevel et allmennpreventivt budskap. For noen blir lovbruddene likevel etter hvert et mønster, og på ett eller annet tidspunkt settes samfunnsreaksjonene inn. De fleste narkotiske stoffer har avhengighetsskapende egenskaper, som sammen med kontakt med stoffbrukende miljøer eller samvær med stoffbrukende personer øker gjentakelsesfaren, og dermed også oppdagelsesrisikoen. Det er denne utviklingen det er viktig å få stoppet på et tidlig tidspunkt, før avhengighetsutviklingen er gått så langt at behandlingsbehov oppstår.

Jeg vil peke på tre viktige hensyn som må tas i vurdering av en eventuell endring av narkotikalovgivningen.

  1. Er det sannsynlig at en avkriminalisering av narkotika vil føre til en økning i forbruket? I Portugal har forbruket, spesielt av cannabis økt, uten at vi vil påstå at dette utelukkende skyldes avkriminaliseringen. Hvis bruken av narkotika brer seg til større deler av befolkningen, vil også allerede sårbare grupper få en ekstrabelastning som kanskje kan føre dem ut i vanskeligheter med å mestre livet. Dersom bruken av narkotika øker, vil også antallet med behandlingsbehov øke, med tilsvarende ekstra belastninger på et allerede utilstrekkelig behandlingsapparat.
  2. Ungdoms hjerner er langt mer sårbare overfor virkningene av f.eks. cannabis enn voksnes, og avhengighetsfaren er også langt større. En regner med at ca. 17 prosent av unge under 18 år som prøver mer enn 5 ganger vil utvikle avhengighet. Det er da bekymringsfullt at de fleste cannabisbrukere debuterer lenge før de har fylt 20 år. Sannsynligheten er stor for at en avkriminalisering vil kunne føre til økning i forbruk i de yngste aldersgruppene. Hvis en sammenligner Norge med andre land i Europa og med USA, synes det klart at potensialet for bruk av narkotika blant ungdom er langt høyere enn den faktiske situasjonen i dag.
  3. De 90 prosent av narkotikabrukerne som ikke har et avhengighetsproblem spiller også en narkotikapolitisk rolle. Noen av dem vil på sikt utvikle et slikt problem, og dermed gå over fra produktive til hjelpetrengende samfunnsborgere.  De utgjør også en del av markedet for narkotika, og bidrar dermed til opprettholdelsen av en svart, økonomisk kriminalitet. Men det viktigste er at rekruttering til narkotikabruk i hovedsak foregår ved at nye brukere får sin narkotika av og blir opplært i bruk av personer som allerede er inne i bruken, og som framstår som f.eks. venner, kjærester eller søsken av nybegynneren.

Det er altså en myte at rekrutteringen foregår via ukjente «narkotikahaier». Dette er grunnen til at jeg mener forebygging av prøving og bruk i ungdomsmiljøene er viktig, og at dette må hensyntas ved en vurdering av endring i narkotikalovgivningen.

Jeg oppfatter at de siste årenes nye alternative reaksjoner ivaretar dette hensynet, innenfor dagens lovverk. Et ønske er at disse reaksjonene skal bli regelen og ikke alternativer til bøter ved nyoppdagede overtredelser av narkotikalovgivningen i begynnelsen av en stoffbrukerkarriere. Noen av disse, f.eks. Narkotikaprogram med domstolskontroll, er nettopp vedtatt rullet ut over hele landet, etter noen forsøksår med gode resultater i Oslo og Bergen.

På denne bakgrunnen vil jeg gå inn for at en forsøker å utvikle samfunnets reaksjoner overfor bruk, innehav og omsetning av narkotika innenfor dagens lovgivning.

HEROINASSISTERT BEHANDLING

Det er her ikke plass til å omtale alle skadereduksjonstiltakene som er iverksatt de siste 20 årene. Men Arbeiderpartiet har programfestet at partiet ønsker at heroinassistert behandling skal bli en del av behandlingstilbudet i Norge. Jeg mener dette er en avsporing av diskusjonen om hva som trengs for å gi de hardest rammede opiatavhengige et tilbud. Noen hovedtemaer er:

  • Heroin er et korttidsvirkende preparat – tre-fire injeksjoner pr. døgn er nødvendig for å holde abstinensene unna – mens LAR-preparatene vanligvis gis en gang daglig, eller til og med en gang annenhver dag. Innføring av nye preparater i LAR bør fortrinnsvis skje ved flere langtidsvirkende preparater som i større utstrekning muliggjør skole, jobb og fritidssysler.
  • Heroin er det eneste substitusjonspreparatet som fortrinnsvis injiseres. Injeksjon er den mest risikable inntaksmåten.
  • I de landene som har prøvd, har det vist seg at man ikke når de hardest rammede gruppene, fordi de ikke kan greie å tilpasse seg et regime som er nødvendig ved heroinutdeling (bl.a. oppmøte 2-3 ganger daglig).
  • Det er ikke vist at heroin gir bedre resultater enn de LAR-preparater man allerede har på de fleste måleparametre. Dødeligheten er for eksempel ikke signifikant forskjellig. Det rapporteres om flere alvorlige hendelser som overdoser og epileptiske anfall blant deltakerne i heroinassistert behandling enn i vanlig LAR-behandling. Dette krever en tett og nitid overvåkning for å forhindre dødelige eller svært skadelige utfall. Det er selvfølgelig en noe større nedgang i bruk av gateheroin – fordi deltakerne får tilstrekkelig heroin i klinikken. Men til tross for dette fortsetter den illegale heroinbruken hos en del, og det rapporteres om en vedvarende tilleggsbruk av andre stoffer. Frafallet i behandling er også betydelig, opptil 50 prosent i en studie.
  • Legemiddelassistert rehabilitering er ikke skikkelig utbygd i Norge – det vil være mer fornuftig å bygge ut denne, slik at R-en i LAR blir en realitet for de ca. 8000 LAR-pasientene – enn å satse på utbygging av et nytt heroinbasert forskrivningstilbud – som i enda større grad vil fokusere på medikamentet og vedlikeholde avhengigheten av både heroin og hjelpeapparat.
  • Både norske og utenlandske beregninger viser at kostnadene pr. pasient i heroinassistert behandling vil være langt høyere enn i LAR.

Det er bred enighet om at hjelpetiltakene for de tyngst rammede rusgiftavhengige her i landet ikke er tilstrekkelige.