I debatten kombineres de to perspektivene, slik en interpellasjon i Trondheim bystyre viser:

"De høye tallene for slike dødsfall viser at den norske narkotikapolitikken ikke fungerer. Vi må legge om fokus til skadebegrensning, der hensynet til å redde liv og det å sikre misbrukerne en best mulig tilværelse må være det viktigste" (Rolfsen 2001)

Det er helt åpenbart at den typen argumentasjon også har en viss appell, spesielt blant personer som arbeider tett opp mot de tyngste stoffbrukerne, og som ser de skader de pådrar seg i forbindelse med sin injeksjonsbruk, og den uverdighet de lever under. Spørsmålet er om sprøyterom er svaret, eller noe av svaret, på disse problemene.

Debatten har toppet seg i forbindelse med et forsøk som i desember 2000 ble iverksatt ved PRO-senteret i Oslo (et hjelpetiltak rettet mot prostituerte), hvor man innrettet et sprøyterom i senterets lokaler. Forsøket var ikke godkjent av Oslos myndigheter, og byrådet stengte tiltaket den 19. februar 2001, samme dag som det fikk kjennskap til det. Selve stengingen av dette ikke-autoriserte forsøket var ikke omstridt blant de politiske partiene i Oslo bystyre. Men flere representanter har uttrykt ønske om på et politisk og faglig grunnlag å vurdere hensiktsmessigheten av ett eller flere sprøyterom i Oslo. Noe av grunnlaget for en slik diskusjon kan være den evalueringsrapporten som PRO-senteret selv fikk utarbeidet på bakgrunn av erfaringene i den tidsperioden forsøket varte. (ProSenteret, 2001)

Debatten har også nasjonal interesse ved at det foreligger søknad om å opprette et sprøyterom i Bergen. Drammen kommune tok i fjor initiativ til å få opprettet et tilsvarende tiltak. På møte i Trondheim bystyre 29. mars 2001 ble det etter en interpellasjon fra Venstre/De Grønne vedtatt å utrede spørsmålet om sprøyterom. Saken ble også reist av representantene Odd Einar Dørum og Jon Alvheim i Stortingets spørretime 28. februar i år.

Hva er et sprøyterom?

I noen land på kontinentet, bl.a. Spania, Tyskland, Nederland og Sveits, er det enkelte steder etablert sprøyterom, dvs. lokaler der stoffbrukere kan komme og sette sine injeksjoner med medbragte, illegale rusgifter, under veiledning og overvåking av helsepersonell. Det er gjerne begrensninger på hvor lenge man kan oppholde seg i rommet. På PRO-senteret var oppholdstiden satt til 30-45 minutter. Det er underforstått at selv om heroinomsetning og -innehav fortsatt er forbudt, blir sprøyterommet et fristed hvor politiet holder seg borte. Siden sprøyterommet på PRO-senteret var ikke-autorisert, var det ikke inngått noen slik avtale med politiet der.

Ideen om sprøyterom har vært ett av flere "harm reduction-elementer", som har vært utviklet innenfor den s.k. Frankfurter-bevegelsen, en sammenslutning av Europeiske byer som vil vri narkotikapolitikken fra fokus på etterspørselsreduksjon og forebygging, til tiltak for å redusere skadevirkningene hos personer som fortsetter å bruke illegale stoffer (ECDP 1998).

Internasjonal rett

I juni 1999 ba Stortinget blant mange andre narkotikarelaterte spørsmål også daværende regjering om å utrede spørsmålet om sprøyterom. Dette spørsmålet ble lagt på is, bl.a. på bakgrunn av at FNs internasjonale narkotikakontrollråd, INCB, i Desember 1998 avviste en forespørsel fra Danmark om opprettelse av sprøyterom, og understreket at et slikt tiltak ville være i strid med FNs narkotikakonvensjoner (INCB 1998). Dette ble ytterligere utdypet i INCBs årsrapport for 1999, hvor det heter at etablering av sprøyterom, og manglende rettsforfølgelse av personer og institusjoner som oppretter slike, er en overtredelse av FN-konvensjonen av 1988. Her er underskriverne forpliktet til bl.a. å innføre straff for å yte hjelp og bistand til overtredelse av konvensjonen, bl.a. bruk og besittelse av stoffer til eget bruk (INCB 2000).

Men som en følge av at enkelte land har etablert sprøyterom, og ønsker å få aksept for dette i det internasjonale samfunn, er det blitt iverksatt flere juridiske utredninger om dette. Høsten 2000 ble lovligheten av sprøyterom i forhold til de internasjonale overenskomstene, diskutert i Europarådets Pompidougruppe, på bakgrunn av en utredning fra den belgiske strafferettsprofessoren, Brice de Ruyver (De Ruyver 2000). Notatet, som inneholdt vurdering av en rekke skadereduksjonstiltak, kunne ikke gi en klar vurdering av lovligheten av sprøyterom. På den ene siden kunne ikke de Ruyver se at internasjonal lov krever at bruk og besittelse til eget bruk av illegale stoffer nødvendigvis skal straffes, men at man tvert i mot kan anvende et "hensiktsmessighetsprinsipp", som gjør at forbudte handlinger ikke straffeforfølges (som for eksempel Nederlands politikk med offentlig aksept av coffee-shops' salg av små mengder hasj pr. kunde, uten straffereaksjon - til tross for et forbud). På den andre siden framholder Ruyver at sprøyterom er en så ekstrem form for skadereduksjon, at en etablering av dette kan så tvil om landets troverdighet i forhold til å overholde de internasjonale konvensjonene. De Ruyver peker på at sprøyterom er mer akseptabelt, sett i forhold til Amsterdamtraktaten av 1997, som legger større vekt på begrensning av narkotikarelaterte helseskader. Pompidougruppens ministermøte endte ikke opp i noen anbefaling i disse spørsmålene.

Hva er standpunktet til landets sosialminister?

I Stortingets spørretime 28. februar 2001 spurte stortingsrepresentant Odd Einar Dørum (V) om sosialministeren ville bidra til å gjennomføre forsøk med sprøyterom i Norge. Sosialminister Guri Ingebrigtsen svarte:

"Når det gjelder sprøyterom, har jeg sett på den problematikken. Norge har tilsluttet seg de internasjonale konvensjonene som FNs kontrollorgan - INCB- har. Danmark ba om å få en tolking av dette fra INCB, og fikk avslag, og det ble klart sagt at sprøyterom ikke er tillatelig innenfor disse konvensjonene. Så ser vi at det er noen land som likevel etablerer sprøyterom, og de har da valgt å tolke konvensjonene selv.

Jeg er også opptatt av at Norge skal ha en betydelig troverdighet internasjonalt når det gjelder narkotikapolitikken, for nettopp narkotikapolitikken har et så sterkt internasjonalt tilsnitt. Men vi må likevel, med den virkeligheten vi står overfor, se på alle de mulighetene som ligger i forebygging av ytterligere helseskade og død blant narkomane. Feltpleien i Oslo er et godt eksempel på noe som har virket, og vi må se på hva slags andre tiltak vi kan legge til der."

Odd Einar Dørum (V) erklærte seg også som tilhenger av internasjonale overenskomster, men viste likevel til at den nød og elendighet som stoffbrukere ofte lever under berettiger ukonvensjonelle tiltak. Han sa dessuten:

"Vi er i ferd med å få overdosedødsfall i et antall i Norge som passerer tallet på trafikkdrepte. Vi vet hvor sterkt vi reagerer på trafikkdrepte, men overdosedødsfallene må vi nå begynne å se på. De kan ikke ligge så høyt som de gjør, det kan de ikke fortsette med."

Ingebrigtsen henviste til samtaler med folk på Plata (den åpne narkotikascenen ved Oslo Sentralbanestasjon), som ikke var så opptatt av sprøyterom som av behandlingstilbud. Hun sa seg likevel interessert i å vurdere ethvert tiltak som kan bringe antall overdosedødsfall ned, men nevnte at hoveddelen av dødsfallene nå skjer i private hjem, hvor tiltak som sprøyterom vil ha mindre relevans.

Ingebrigtsen sa noen dager senere i et intervju med Bergens Tidende at hun vil ta spørsmålet om et forsøk med sprøyterom i Norge opp med INCB (Bergens Tidende 10. mars 2001).

Sprøyterom i Europa

Sprøyterom er relativt nye tiltak de stedene der de er innført. Frankfurt, som var ett av de første stedene i Europa til å introdusere tiltaket, gjorde dette så sent som i slutten av 1994. Utformingen av sprøyterom er forskjellige, erfaringene som er gjort er sprikende og korttidsbaserte, og evalueringene er ofte gjennomført av tiltakene selv. Det er altså et foreløpig begrenset erfaringsgrunnlag man har fra utlandet for eventuelt å skulle vurdere opprettelsen av ett eller flere norske sprøyterom.

I 1999 ble det imidlertid avholdt en konferanse i Hannover i Tyskland, med det formål å utarbeide retningslinjer for drift og bruk av sprøyterom (Carl von Ossietzky-Universitetet 1999). Det framgår av disse at man må ha bestemte strategier for å få aksept for sprøyterom i lokalmiljøet så vel som nasjonalt, og at noe av strategien må være å påvise mangler i det eksisterende hjelpeapparatet, som kan bygge opp under behovet for sprøyterom. Det framgår også at det er viktig å skille diskusjonen om sprøyterom fra diskusjonen om forskrivning av heroin, og at man må være beredt på å drive lobbyvirksomhet overfor politikere og myndigheter. Det sies imidlertid at et viktig poeng må være å ikke skape for store forventninger om hva man kan oppnå med sprøyterom, for eksempel at de vil fjerne narkotikabruken fra gata eller redusere den narkotikarelaterte kriminaliteten.

Målgruppen for sprøyterommene er, ifølge retningslinjene, alle typer brukere av illegale rusgifter, inklusive mindreårige, personer i metadonassistert rehabilitering og rekreasjonsbrukere. For at rommene skal kunne fylle sin funksjon, må brukerne sikres full anonymitet.

Det er lite trolig at politikere i Norge tenker i de banene når de diskuterer sprøyterom. Men det er viktig å være klar over at denne debatten foregår i en internasjonal sammenheng, med en legaliseringsbevegelse i bakgrunnen med sine klare internasjonale strategier. For hvert skritt man tar i såkalt "skadebegrensende retning", er avstanden til neste steg liten (Hva er den prinsipielle forskjellen på sprøyterom og sprøytebuss - hvorfor kan man ikke ha sprøyterom når man har etablert sprøytedistribusjon?). Sprøyteromsdebatten har sin egen logikk - som kriminologiprofessor Cecilie Høigård belyser i et innlegg i Dagsavisen:

"Sprøyterom er så lite utbygd at de fleste skudd settes andre steder. Det har formodningen mot seg at ikke tilstrekkelig antall sprøyterom, åpne hele dagen, med rene sprøyter og helst rent, gratis stoff for min del, og der sprøytene settes under overvåking av kvalifisert helsepersonell, gir mindre risiko for overdose enn skudd med skitne sprøyter og dyrt, urent stoff satt i skjul i byens bakgater og portrom" (Høigård 2001).

Som det framgår i retningslinjene fra Hannover, det er viktig å bare diskutere Èn ting av gangen, og avgrense diskusjonen om sprøyterom fra diskusjonen om for eksempel heroinforskrivning. (Underforstått, slik at ikke noen skal rygge tilbake ved synet av et fullt utbygget skadereduksjonsscenario, med sprøyterom knyttet til alle lavterskelinstitusjoner og heroinutdeling i alle sprøyterom). At noen av de ivrigste skadereduksjonstilhengerne ikke diskuterer taktisk, får vi bare være glade for, slik at målene står tydeligere fram.

Vår norske narkotikavirkelighet

Den norske sprøyteromsdebatten pågår mot et dystert bakteppe, hvor den kraftig økte overdosedødeligheten er det mest markante trekket. Stor tilgang på billig og konsentrert heroin er utvilsomt noe av bakgrunnen. Men fra de fleste synsvinkler er det atskillig større grunn til å være bekymret over den kraftige økningen i antallet injserende stoffbrukere, som er kommet til i løpet av 90-tallet. Fra et anslag på ca. 4-6.000 aktive injeksjonsbrukere rundt 1990 (Skog 1990), opererer man i 1999 med et antall på 9-12.000, dvs. en fordobling (Bretteville-Jensen1999). Rekrutteringen skjer sannsynligvis både ved et tilsig av unge brukere for eksempel fra utelivsmiljøene, og av eldre brukere med en lang alkohol- og pillekarriere bak seg. Noe av denne rekrutteringen skjer via synlig og lett tilgjengelige markedsplasser i de største byene, som for eksempel "Plata" på sjøsida av Oslo S og Nygårdsparken i Bergen. Men rekruttering og omsetning skjer også andre steder, ikke minst på utestedene.

Mens overdosedødsfallene i begynnelsen var mest konsentrert i Oslo, skjer den største økningen i slike dødsfall nå utenfor Oslo. Både antallet injiserende stoffbrukere og antallet overdosedødsfall har omtrent fordoblet seg siden 1991, og overdosedødeligheten må antas å være en relativt konstant funksjon av antallet aktive injiserende stoffbrukere. Fortsetter rekrutteringen, vil også overdosedødeligheten øke.

Heroinbrukerkulturen i Norge er i all hovedsak en injeksjonskultur, hvor nesten alle heroinbrukere bruker sprøyter, mot så lite som 15 prosent i Amsterdam. Mens noen land har et stort innslag av heroinrøyking, er stoffbruken i Norge forbundet med en ruskultur hvor sprøyter er nødvendige for at et kick skal oppstå. Dette er også den måten å bruke heroin på som innebærer størst fare for overdoser. Det vil være viktig, etter at dette har gått opp for oss, å unngå å tilrettelegge tiltak som kan forsterke denne kulturen. Sprøyterom vil kunne bidra til en slik forsterkning av injeksjonskulturen.

Det kan være prinsipielt betenkelig å etablere et tiltak som ville gjøre omsetning og bruk av narkotiske stoffer akseptabelt, skape et område med unntakstilstand fra den ordinære narkotikapolitiske orden, skape en frisone hvor politiet skal holde seg borte/ikke håndheve loven. Den av politiet uforstyrrede samling av stoffbrukere på et lite område, hvor man ikke trenger å være redd for å vise at man har stoff, legger til rette for salg og omsetning av stoff, pengeinnkreving og andre lyssky transaksjoner. Vi vet også at omsetnings- og innkrevingsmetodene i stoffmiljøene kan være ganske drastiske. ≈ slippe en kriminell selvjustis til inne på en institusjon eller kontaktsenter samtidig som det er innforstått at politiet skal holde seg unna, kan oppleves som lite ønskelig. En slik endring må påregnes å ha en signaleffekt overfor så vel lovhåndhevere, som overfor stoffbrukere og publikum generelt i retning av at stoffbruk ikke er så uakseptabelt som vi tradisjonelt har ment.

Greier vi ikke å stoppe den kraftige økningen i rekruttering til opiatbrukermiljøene, vil dagens situasjon framstå som gunstig om noen år, både når det gjelder overdosedødsfall og når det gjelder antall injeksjonsbrukere som lever i elendige og uverdige forhold. I en slik situasjon å opprette sprøyterom eller andre tiltak som kan styrke injeksjonskulturen og gjøre heroinbruken mer akseptabel, vil være å bære ved til bålet.

Økonomien i stoffomsetningen er stor. Hvor stor vites ikke, men i den grad midlene til heroin ikke kan dekkes via egne lønnsinntekter, sosialhjelp eller trygdeytelser, må man anta at midlene kommer fra kilder som vinningskriminalitet, prostitusjon og stoffsalg. Ved en undersøkelse ved sprøytebussen i Oslo i 1993-94 ble det klarlagt at selv om den vanligste inntektskilden blant brukerne var sosialhjelp, var det ikke denne som var mest innbringende. Prostitusjon og salg av stoff forekom hver for seg for ca. halvparten av klientene, og månedlig inntektsnivå lå gjennomsnittlig på kr. 50.580. (Bretteville-Jensen 1996). At rekrutteringen har vært sterkt økende siden da betyr også sannsynligvis at prostitusjonsvirksomheten, stoffsalget og den andre kriminaliteten har vært økende.

Vil ikke fjerne injeksjonsbruk andre steder

Selv om man etablerer sprøyterom, vil fortsatt flertallet av injeksjonene for sprøyteromsbrukerne bli satt utenfor sprøyterommene. En heroinavhengig må sette 3-4 injeksjoner daglig, med 4-5 timers mellomrom. Dersom man skal kunne sette alle sprøytene i sprøyterommet, betinger det for det første at det er bortimot døgnåpent, og for det andre at stoffbrukeren oppholder seg der eller har kort vei dit hele tiden. Dette vet vi ikke er tilfelle. På PRO-senteret satte de 50 brukerne i gjennomsnitt 3 injeksjoner hver i løpet av prøveperioden fra 11.12.00-19.02.01, dvs, ca. 2,5 måneder. Selv den personen som brukte rommet mest, satte "bare" 36 injeksjoner ved PRO-senterets sprøyterom i løpet av de 71 dagene forsøket varte, mens antallet injeksjoner hos denne klienten i samme periode må antas å ha ligget på minimum 215 (3 injeksjoner daglig). Ved lengre driftsperiode og åpningstid ville nok brukerandelen i sprøyterommet økt noe, men på langt nær så mye at det tilnærmelsesvis ville ha dekket alle injeksjonene brukerne tar. I Frankfurt, hvor sprøyterommene er åpne 6-7 timer, kommer noen stoffbrukere dit, setter en sprøyte, tar med seg flere sprøyter, som de så setter senere på dagen, og kommer kanskje ikke tilbake før dagen etter eller flere dager senere. I mellomtiden må de gjennomføre alt det som skal til for å skaffe penger til mer stoff, skaffe stoff, og gjennomføre sin stoffbrukertilværelse utenfor sprøyterommet. Dette innebærer altså at flertallet av sprøyteromsbrukernes injeksjoner settes utenfor sprøyterommet. I tillegg settes i Frankfurt alle injeksjonene hos de anslagsvis 90% av de problematiske opiatbrukerne som ikke er sprøyteromsbrukere, på tilfeldige steder, omtrent som situasjonen er i Norge (Reinås 1998).

Hvilket menneskesyn skal legges til grunn?

Hvor man trekker grensene for hvilke tiltak man er villig til å sette i verk, vil også avhenge av hvilket menneskesyn man legger til grunn. Skal man legge et optimistisk og positivt syn til grunn også på langtkomne, heroinavhengige, hvor muligheter for rehabilitering til en stoffri tilværelse stadig er tilstede? Vår satsning på rehabilitering bygger på et slikt syn.

Eller skal man betrakte de opiatavhengige som en gruppe som har fått nok behandlingstilbud, men som det nå gjelder å gi en så akseptabel tilværelse som mulig innenfor rammene av en fortsatt heroinbruk, og hvor det gjelder å gjøre skadevirkningene for disse enkeltmenneskene minst mulige? Ærlige tilhengerne av sprøyterom beveger seg innenfor en slik forståelsesramme. Frankfurtbevegelsens tilhengere omtaler dette synet som "pragmatisk".

En slik pragmatisme kan imidlertid lett slå over i kynisme og renovasjonstankegang. Et annet begrep som vi husker fra diskusjonen om opphevelsen av løsgjengerlovens tvangsarbeidsparagraf i Norge er "kurumulig". Ingen skal betraktes som "kurumulig". Kanskje vi bør hente fram den erkjennelsen igjen?

Referanser

  • Rolfsen, Monica og Vindheim, Jahn Bojer: "Sprøyterom: et verdig liv for narkomane" - interpellasjon i Trondheim Bystyre 29. mars 2001.
  • ProSenteret: "Prosjekt sprøyterom" Evalueringsrapport, 2001.
  • ECDP: Declaration of the European Cities on Drug Policy 1998, revidert utgave av Frankfurterresolusjonen av 1990.
  • Brev fra INCB til det danske Sundhedsministeriet av 17. desember 1998.
  • INCB: "Report of The International Narcotics Control Board for 1999" , Wien 2000.
  • De Ruyver, Brice: "Legal (Pre)conditions and control mechanisms with regard to risk reduction". Discussion Paper, University of Ghent, 2000.
  • Bergens Tidende 10. mars 2001
  • Carl von Ossietzky-Universitetet, Oldenburg: "Guidelines for the operation and use of Consumption Rooms", 1999
  • Høigård, Cecilie: "Når døden blir eneste målestokk", Dagsavisen 13. mars 2001
  • Skog, Ole-Jørgen: "Utviklingen av intravenøst narkotikamisbruk i Norge. Anslag for insidens og prevalens", SIFA-rapport 1/90, Oslo 1990
  • Bretteville-Jensen, Anne Line og ÿdegård, Einar: "Injeksjonsmisbrukere i Norge", SIFA-rapport 4/99, Oslo 1999.
  • Bretteville-Jensen, Anne Line og Sutton, Matthew: "Under the influence of the Market: An applied study of Illicitly Selling and Consuming Heroin." Discussion Paper 147, Centre for Health Economics, University of York , 1996.
  • Reinås, Knut T. og Cron, Rolf Dieter: "Tysk og sveitsisk narkotikapolitikk, sett med norske øyne", Forbundet Mot Rusgift, Oslo 1998.
  • FNs narkotikakontrollråd om sprøyterom
  • "Sprøyterom, hvor stoffavhengige kan injisere seg selv med illegale rusgifter er under etablering i et antall utviklede land, ofte med godkjenning av nasjonale, statlige eller lokale myndigheter. Rådet mener at enhver nasjonal, statlig eller lokal myndighet som tillater etablering og drift av sprøyterom for narkotika, eller enhver mulighet for å lette misbruk av stoffer (ved injeksjon eller enhver annen form for bruksmåte), også letter illegal stoffomsetning. Rådet vil minne regjeringene om at de har en forpliktelse til å bekjempe ulovlig stoffomsetning i alle former. Underskriverne av 1988-konvensjonen forventes, i tråd med sine forfarningsmessige prinsipper og de grunnleggende begrepene i sine lovsystemer, å opprettholde innehav og omsetning av stoffer til personlig (ikke-medisinsk) bruk som et kriminelt lovbrudd. Ved å tillate sprøyterom kan en regjering betraktes å stå i motsetning til de internasjonale narkotikatraktatene ved å underlette eller bistå ved gjennomføring av kriminelle handlinger, som illegale innehav og bruk av narkotika, så vel som andre kriminelle overtredelser, inklusive stoffomsetning. De internasjonale narkotikakontrolltraktatene ble opprettet for atskillige tiår siden nettopp for å eliminere plasser som opiumshuler, hvor stoffer kunne brukes straffefritt".
  • INCB: Annual report 1999