Dagsavisen oppsummerer situasjonen slik:
”Blant dem som sier nei er tunge faginstanser og organisasjoner, som Helsedirektoratet, Landsorganisasjonen (LO), Norsk Sykepleierforbund og Fellesorganisasjonen. Sterkest kritikk gir de som selv har vært rusmisbrukere og som nå kjemper for å få etablert rehabiliteringsformer for å få dagens narkomane tilbake til et liv uten rus.
– Dette er det mest nedverdigende som noen gang er blitt foreslått for rusavhengige, skriver Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO). Alle aktive medarbeidere I RIO er tidligere rusavhengige som på ulike måter har kommet seg ut av avhengigheten.
– Å gi heroin til de tyngste misbrukerne er helt uten mål og mening. Heroinmisbrukere på gata vil naturlig nok være positive til forslaget, for når du er rusavhengig tenker du kun på neste dose. Vi som har kommet ut av rusmisbruket, vet at sosialfaglig oppfølging må til for å få folk tilbake til et verdig liv. Å kaste statlig heroin etter rusmisbrukerne er uverdig, sier daglig leder i RIO Jon Storaas til Dagsavisen.”
Samtidig melder avisen Politiken i Danmark at av de 300 plassene som er opprettet for legeordinert heroinbehandling der er bare 80 plasser benyttet. Det er visst ikke alle heroinavhengige som kun tenker på neste dose. Avisen skriver:
” – Brugerne skal for eksempel møde op en til to gange dagligt for at få deres heroin, og hver eneste dosis skal indtages overvåget. Det afholder en del brugere, at de mister deres frihed, siger Peter Ege, socialoverlæge i Københavns Kommune.”
Frihet er et viktig parameter i rusgiftdebatten. En sak er at en rusgiftavhengig ikke er fri. Vi må hjelpe folk med avhengighetsproblemer til størst mulig grad av frihet. Med dette menes ikke bare frihet fra rusgifter, men også frihet fra behandlingsapparatet. Sosiologen, Erving Goffman viste at en del beboere i totale institusjoner ble institusjonalisert. Det samme skjer dersom noen hver dag og flere ganger om dagen skal stå i kontakt med behandlingsapparatet, slik pasienter i heroinstøttet behandling nødvendigvis må gjøre.
En ting er at pasientene på denne måten blir bundet til en langvarig, og i verste fall livsvarig avhengighet av en av de mest slavebindende rusgifter vi kjenner, men de blir også knyttet til en like langvarig avhengighet til det medisinske behandlingsapparatet. I noen andre sammenhenger har man begynt å snakke om behandlingsskader. Jeg mener det i høyeste grad er relevant her.
Men blir ikke pasientene like slavebundet av metadon? Vi kan kanskje snakke om grader av ufrihet. Personer som får disse medikamentene, kan, dersom de skikker seg vel, få med seg doser for flere dager, og de behøver ikke møte opp på klinikken hver dag. Selv de mest ustabile trenger bare å møte opp hver eller hver annen dag, da disse medikamentene er mer langtidsvirkende enn heroin. De oppnår dermed en større grad av frihet og uavhengighet.
Du finner også andre betraktninger om heroinstøttet behandling i dette nummeret, bl.a. om hva det koster å etablere og drive heroinstøttet behandling.
Vi vil likevel ikke unnlate å peke på, nok en gang, at alkohol er det store rusgiftproblemet i Norge og i Vesten. Vi har en artikkel om hvordan vinningsinteresser nå satser på å utbre alkoholvanene i Afrika, med de samme alkoholskadene som vi i Norge så på 1800-tallet. Og i de fleste afrikanske land er det ennå ingen velferdsstat og sosialt sikkerhetsnett som kan redde en alkoholavhengig fra å gå til grunne når alkoholavhengigheten tar over.
Forstår vi egentlig hva avhengighet er? I dette nummeret har vi tatt med to artikler som belyser dette, delvis fra et bruker-/praktikerperspektiv, og delvis fra et psykologperspektiv. Vi vil i flere artikler framover forsøke å belyse avhengighetsproblematikken. Følg med!