Straff som hjelper - Om tvang og straff i endringsarbeid

Av Tore Rokkan

Publisert 2008-05-27

Tore Rokkan, som er utdannet pedagog, og rådgiver i Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS), holdt et innlegg om hva straff og tvang er, hvem som i dag vurderes i forhold til dette, hva vi vet om effektene og hva som skal til for å lykkes, og hvilke samarbeidsutfordringer dette skaper.
Tore Rokkan og Gro Heidi Løvenstad Johansen
Tore Rokkan, her sammen med kollega Gro Heidi Løvenstad Johansen. Begge representerte Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS). Løvenstad Johansen holdt foredrag om Programmer mot rusgiftpåvirket kjøring.

Begrunnelser for straff

Straff har to ulike begrunnelser. Det ene er gjengjeldelse, dvs. at den straffedømte skal gjøre opp for seg etter prinsippet øye for øye og tann for tann. Straffen skal stå i forhold til forbrytelsen. Nåtidige straffeteorier handler mer om at straffen skal være formålsrettet, at den skal endre tendensen til kriminalitet, både hos den straffedømte selv, og også i samfunnet rundt. Det som gjør dette enda mer komplisert i dag er at de gruppene som er rundt den straffedømte er ulike, og samfunnet blir også mer og mer ulikt. Spennet mellom gjengjeldelse og formålsrettethet er det spillerommet kriminalomsorgen i dag har å manøvrere innenfor. Rokkan sa at, selv om endring gjennom tvang var vanskelig å få til, så hadde bl.a. erfaringene med tvangsplassering av rusgiftavhengige etter Sosialtjenesteloven, vist at tvangen kunne skape den trygghet og de rammer rundt, som kunne legge grunnlaget for et ønske om endring hos den enkelte. Han trakk en parallell derfra og til den situasjon innsatte befinner seg i når de skal påbegynne en soning i fengsel.

Hvem snakker vi om?

60 prosent av dem som sitter i fengsel har rusgiftproblemer. Det er dokumentert gjennom FAFOs levekårsundersøkelse. Svært mange av disse ville ha hatt rett til behandling for sin avhengighet, dersom de var blitt henvist til spesialisthelsetjenesten. Mellom 33 og 50 prosent har kroniske skader/sykdommer. Bare 1 av 3 hadde fast jobb på tidspunktet for innsettelse. 86 prosent under 25 år har ikke videregående skole, og hele 37 prosent er fra ikke-vestlige land.

Om hva vi vil…Om straff som hjelper

Ifølge Straffegjennomføringsloven skal straffen gjennomføres på en måte som motvirker nye straffbare handlinger og som er betryggende for samfunnet (§2). I tillegg skal den være sikkerhetsmessig forsvarlig. Den skal også fremme domfeltes tilpassing til samfunnet (§3) og evne til å motvirke ny kriminalitet. Fengselet skal samarbeide med første- og andrelinjetjenester for å å dekke domfeltes behov og fremme tilpasning til samfunnet.

Når folk sitter bak murene, er det lett å glemme at de har de samme rettigheter som alle andre borgere, når det gjelder pasientrettigheter, rett til assistanse fra sosialtjeneste og andre offentlige instanser. Derfor må kriminalomsorgen anstrenge seg ytterligere for å styrke samarbeidet med disse instansene om den enkelte innsatte.

I kriminalomsorgens fagstrategi heter det at målet for straffegjennomføringen er at den straffedømte etter endt soning skal være stoffri eller ha kontroll over sin stoffbruk, har et passende sted å bo, kan lese, skrive og regne, har en sjanse på arbeidsmarkedet, kan forholde seg til familie, venner og samfunnet for øvrig, evner å søke hjelp for problemer som måtte oppstå etter løslatelsen og kan leve uavhengig. Særlig evnen til å kunne leve uavhengig, blir det lagt stor vekt på i departementet. Disse strategiene kunne jo også vært tatt ut av målsettingene til enhver behandlingsinstitusjon.

Hva vet vi om effekten av endringsarbeid?

Ideologiene rundt effekten av straff og behandlingstiltak i kriminalomsorgen har endret seg. I begynnelsen hadde man en naiv tro på at alt virker, og at behandlingstiltak reduserte tilbakefall. Midt på 70-tallet begynte man å tenke at ingenting virker. Behandlingstiltak hadde begrenset eller ingen effekt.

I nyere tid har man begynt å stille spørsmålet: Hva virker og for hvem? Ingen studier av rene strafferettslige reaksjoner viser effekt på redusert kriminalitet. Mellom 40 og 60 prosent av studier om effekt av behandling viser effekt på redusert kriminalitet. Vi kan m.a.o. trekke den konklusjonen at behandlingstiltak overfor straffedømte lønner seg. Samtidige tiltak, lokal forankring, sosialpedagogiske tilbud og kognitive programmer viser effekt på kriminaliteten. Behandling er altså mer effektivt enn straff for å reduserer kriminalitet.

Mer om hva som skal til for å lykkes

Dersom man skal lykkes med behandling under soning, er det en del faktorer man må konsentrere seg om og bearbeide. Disse er også parallelle til de områdene man ville ha konsentrert seg om i en behandlingsinstitusjon. Slike er:
Tidligere kriminell aktivitet, omstendigheter rundt det aktuelle lovbruddet, den innsattes bosituasjon, utdannelse, praksis og jobbmulighet. Hvordan kan den innsatte lære seg å styre sin egen økonomi og inntekt? Hvilke ferdigheter har han i relasjon til andre mennesker? Hvilken livsstil og omgangskrets har han? Hvilket forhold har han til alkohol og narkotika? Hvordan kan han lære seg å få kontroll over sin følelsesmessige tilstand? Hva slags tankemønstre og atferd må endres, og hvordan få til det? Og er det noen holdninger som har bidratt til problemene, og som vil bli et problem også i framtiden? Hvordan endre disse?
Dersom man i kriminalomsorgen lykkes i å nå ett av disse områdene, eller gjerne flere samtidig over tilstrekkelig lang tid, så greier man kanskje å skape endring.

I likhet med i behandlingsapparatet ellers ser man at dersom man greier å ha god kontakt med familie, få kontroll over rusgiftavhengigheten og legger til rette for jobb og bolig, så øker sjansene for å få til endring.

Samarbeid

Fra sin egen bakgrunn i behandlingsfeltet kunne Rokkan si at samarbeid er den vanskeligste utfordringen. Både mellom 1. og 2. linje, innad i spesialisthelsetjenesten, og mellom kommunale tjenester, spesialisthelsetjeneste og kriminalomsorg. Ulike lovverk, ulike systemer og ulike terminologier gjør det vanskelig, men ikke umulig å samarbeide. Dersom man skal lykkes med hver enkelt, er det også tvingende nødvendig å samarbeide, for kriminalomsorgen alene rår ikke over de tiltakene som er nødvendige for å dekke den enkeltes behov. Kriminalomsorgen har en arena og en kontroll, men innholdet må i stor grad dekkes av andre enn kriminalomsorgen selv. Helsetjenesten og sosialtjenesten må se det ansvar de har overfor innsatte med eksempelvis rusgiftproblemer og psykiske problemer, og som har de samme rettighetene som alle andre. Kanskje er ikke risikoen for overdoser eller selvmord like stor når man sitter i fengsel, men den er der, og både helse- og sosialtjenesten svikter sitt ansvar overfor de innsatte, sa Rokkan.

Han referte til en evaluering han selv hadde vært med på vedr. unge innsatte under 18 år i Oslo, Bergen og Trondheim. Mange av disse satt inne under mer eller mindre ordinære soningsvilkår, og selv om sosialtjeneste og barnevernstjeneste prøvde å få til tiltak for disse, så tar slike planer tid, og i mellomtiden går soningen sin gang, og kanskje kommer ikke de påtenkte planer og tiltak i gang før kanskje et halvt år etter løslatelsen. Så det burde være en automatikk i samarbeidstiltak, i alle fall overfor de yngste og mest prioriterte gruppene, som unge, sa Rokkan. Her må kriminalomsorgen bli flinkere til å legge til rette og være et bindeledd.

Samarbeidspartnere

I forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om kriminalomsorgen ble det gjort en opptelling av eksisterende samarbeidstiltak.
Man fant til sammen 27 tilbakeføringstiltak, da man gikk ut og så på samarbeidsavtalene lokalt, fra samarbeid med Way-back i Oslo fengsel til PREP-kurs for innsatte som er på Bredtvedt. Det var en stor variasjon i samarbeid om planarbeid for individuelle opplegg

Selvfølgelig fant man også samarbeidspartnere i fengsel, som for eksempel skole i fengsel, helsetjeneste i fengsel, et område hvor det skjer mye nå, og hvor man holder på å opprette en egen nettside for helsetjenesten i fengsel. Noen steder er det også spesialisthelsetjeneste i fengsel, gjennom psykiatriske team, slik som en har det både i Oslo fengsel og på Ila, og gjennom de nye rusmestringsenhetene som nå er i ferd med å opprettes flere steder i landet, og som henter sin inspirasjon bl.a. fra Stifinner’n. Det er også opprettet en rekke samarbeidsavtaler mellom fengsel og helsetjeneste/sosialtjeneste/barnevern, det s.k. G8-notatet. Det eksisterer også samarbeidsavtale med NAV, og en avtale om boligsosialt samarbeid med KS/Husbanken.

Videre har kriminalomsorgen også et samarbeid med opplæringssektoren.

Litt statistikk:

Tabell

Rokkan avsluttet med å skissere ni regler for hva som skal til for å lykkes i bruk av straff og tvang.:

1. Ikke etabler tiltak som ikke skal/kan følges opp
2. Vær åpen/transparent om hva du gjør og hvorfor
3. Vær åpen for klager og vurder/drøft innspill om tiltaket åpent
4. Vær tydelig i mål for tiltaket, særlig i intensive tiltak
5. Sikre veiledning og tilgang til annen kompetanse ved behov
6. Dokumenter og evaluer prosessen fortløpende
7. Tiltakene bør være multimodale og representere flerfaglighet
8. Opphør av tiltaket når personen er i stand til å beslutte selv
9. Ikke bruk mer intensitet i tiltaket enn nødvendig