Boken starter med å gi oss begynnelsen på Tyrilistiftelsen, om hvordan noen mennesker satset alt de hadde, og ikke ga seg selv om de møtte mye motstand fra nabolag, myndigheter og elever. De forteller om hvordan veien blir til mens man går, om veier og veiskiller. Det finnes ingen oppskrift for hvordan man best behandler rusgiftavhengige. Man gjør gode og dårlige erfaringer underveis og lærer av disse.

Fundamentet i institusjonen er et levefellesskap mellom ledere og elever som bygger på solidaritet, kameratskap og likeverd. Det legges veldig stor vekt på hvor viktig det er å skape ralasjoner og tillit mellom ledere og elever, og elevene imellom, samt å lære elevene at det er viktig, og til alles beste, å samarbeide for å løse oppgaver og mestre ting på en best mulig måte.

Et sentralt tema i behandlingen er det institusjonen kaller menneskekunnskap. Dette foregår i form av øvelser og diskusjoner som skal illustrere og bevisstgjøre elevene på spesielle situasjoner som de kjenner seg igjen i. Vi får kjennskap til babyen, monsteret, løgnapene, sitronen, seigmannen, passende avstand og streken. Dette er en igjen en del av den sosiale treningen, og noe de mener er viktig for å skape forandringer hos elevene i måten de tenker og handler på, bort fra gatas regler som bygger på løgner, egoisme, svik og forsvarsposisjoner.

En setning som jeg synes er viktig, og som jeg synes sier mye om hvilket menneskesyn som rår, er: "Det finnes ingen håpløse mennesker, bare situasjoner som virker håpløse." Denne setningen rommer en stor tro på mennesket, at alle har mulighet til å forandre seg. Men det krever mye arbeid, og det krever at de har hjelpere rundt seg som bryr seg og ikke gir seg selv om de får mye kjeft fra elevene. Mange har opplevd mye svik, og vil derfor bygge murer rundt seg og avvise personer som ønsker å helpe. Det er da det gjelder å ikke gi seg. For til slutt vil man nå frem bak de "to metrene med faenskap" hvor det skjuler seg et usikkert og sårbart menneske som har opplevd mye vondt. Den harde ytre fasaden er bare en forsvarsmekanisme.

Boken avslutter med en diskusjon rundt begrepet "den feilslåtte narkotikapolitikken". Argumentene til de som står for dette tas opp, ses på fra andre sider og kommenteres med motargumenter. Det er også et kapittel som handler om det viktige ved å ha et mangfold i behandlingstilbudet, og om bruk av tvang og medikamenter.

 

Forfatter: Od Arne Tjersland, Ulf Jansen, Gunnar Engen

Utgivelsesår: 19988

Antall sider: 208