Beboeraksjonen har vært aktiv siden 2008. Det var året da «scenen» for salg av hasj og andre narkotiske stoffer virkelig spredde seg fra et konsentrert område langs Akerselva til gater og plasser i et tett bebodd nabolag på nedre del av Grünerløkka i Oslo. Anne Mikkelsen bor her. Hun ble med da beboerne startet beboeraksjonen og er nå talsperson for den. I tre-fire år har hun snakket med både kjøpere og selgere og hatt utallige møter med politi og politikere i Oslo. Ulike tidsavgrensete løsninger er prøvet ut, men uten at det har ført til at gatesalget tar slutt. Fremdeles blir hun og hennes naboer i alle aldre daglig passet opp av pågående selgere.

Organisert

Ifølge beboerne har selgerne de fleste trekk felles med de som før omsatte stoff ved Akerselva. De er ikke narkopåvirkete selv, opererer to eller flere sammen og opptrer organisert og planmessig. Mange rekrutteres fra asylmottak eller fra land utenfor Norge.
– At det bare tar timer fra en er registrert på et mottak til han står her og selger, er ett av flere tegn på at organisert kriminell virksomhet står bak. Ut fra det vi ser, er det svært sannsynlig at de som henter penger fra salget også er involvert i annen alvorlig kriminalitet, sier Anne Mikkelsen.
Den typiske kjøperen er en ung voksen mann som går gjennom området etter arbeidstid, blir praiet av en selger, gjør en avtale og går sammen med ham for å få stoffet fra et depot som gjerne ligger gjemt under en bil eller i vinduskarmen til en bolig.

Retter seg mot kjøperne

Uten kjøperne hadde ikke dette markedet fått utvikle seg, mener beboeraksjonen. Derfor har den blant annet aksjonert ved å dele ut løpesedler iført t-skjorter der et direkte budskap til kjøperne står påskrevet: «Vi bor her. Vi ser deg. Ikke kjøp dopet ditt her!»
– Kjøperne ser ikke seg selv som en del av rusgiftproblematikken, sier Anne Mikkelsen. – De har et snevert fokus. Tilsynelatende er det normalt og dagligdags for dem å handle litt kokain eller hasj, tilfeldig og i forbifarten. De ønsker ikke å fremstå som assosierte til kriminalitet. De bor i liknende nabolag som dette, men ikke der gatesalget er mest konsentrert. Å skape utrygghet i andre folks nærmiljø er ikke forenlig med det omdømmet de ønsker å ha. Når jeg snakker med dem om dette, er det mange som sier «Oj! Dette har jeg ikke tenkt på!». Mange blir flaue.

Ønsker medborkerfokus

– Hvilke ønsker har du til rusgift­politikken?
– At den får et medborgerfokus! Vi må tenke annerledes på hvordan vi skal bekjempe stoffkriminaliteten på Løkka (Grünerløkka) enn vi gjør i forhold til de som kjøper stoff på Plata (plass ved Oslo S). Sannsynligvis har mange av de som er på Plata ikke først og fremst et kriminalitetsproblem, men et alvorlig helseproblem. Kjøperne på Løkka kan ikke settes i samme bås som dem. De trenger økt innsikt i at de er med på å støtte opp under organisert kriminalitet; å konfronteres med hva de gjør og hva slags samfunn det er med på å skape. Dette handler ikke om den enkelte brukers helse. Å forebygge bruk av hasj og andre såkalte «lettere stoffer» handler ofte om å gi helseråd; opplyse om at narkotika er helseskadelig og gi advarsler om at det kan føre til bruk av farligere stoffer. De som kjøper stoff på gata utenfor der jeg bor, er folk med vanlige liv og jobber som har bestemt seg for å trosse slike helseråd.

 

De skjønner hva de gjør

Ved å aksjonere og skape medieoppmerksomhet har beboeraksjonen tvunget fram ulike løsninger på problemet, fra mer gatebelysning, til at kommunen har ansatt private vaktselskaper for å beskytte nabolagene. Politi eller kommunale etater har fått bevilget ekstraordinære midler for å sette slike tiltak ut i livet, men straks midlene er oppbrukt, er problemet like stort. I den senere tiden har politiet i større grad benyttet muligheten til å bøtelegge salg med 10.000 kroner og å føre overtredelsene på kjøpernes rulleblad.
– Hender det at kjøperne avfeier beboeraksjonen med at dere roper på lov og orden? Assosieres dere med politiets maktbruk?
– Faktisk ikke! Kjøperne jeg snakker med er oftest ressurssterke. I motsetning til selgerne har de oversikt over og mange tilknytninger til det norske samfunnet. De kan sette seg inn i vår situasjon og skjønner at vi er bekymret for at barn og unge skal blandes inn i dette og at det skaper utrygghet i nærmiljøene.