cannabisrøyker

Solidaritet og folkehelse

Klassekampen har i dag et innlegg fra meg, som svar på Nicolay B. Johansens innlegg "Narkotika har kommet for å bli" den 4. november. Ettersom Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på nettet, gjengir jeg innlegget her. Klassekampen hadde dessuten forkortet innlegget nesten til det halve, så her får du det opprinnelige svaret, slik det ble sendt inn.

Solidaritet og folkehelse

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Nicolay B. Johansen utdyper den 4. november hva han mener er hovedmotsetningen i narkotikapolitikken, interessekonflikten mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som ikke er avhengige og de 10 prosent som er det. I tillegg spør han om 260 narkotikarelaterte dødsfall årlig virkelig er en pris det er verdt å betale for folkehelseperspektivet i narkotikapolitikken. Det siste vil jeg si er å skyve de tunge stoffbrukerne foran seg, noe legaliseringsbevegelsen ofte gjør. Så lenge opioider omsettes og brukes, vil mange dø. Det ser vi ikke minst eksempler på i USA hvor både bruken og dødeligheten er langt høyere enn i Norge.

Den virkelige interessekonflikten går mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som gjerne vil bruke sine til nå illegale rusgifter uten fare for å bli straffet, og det store flertallet av befolkningen som ikke har noen objektiv interesse av at de selv, deres barn og ungdommer, søsken, samlivspartnere, kjærester, arbeidskamerater eller venner skal rammes av narkotikabruk og narkotikaavhengighet. Skulle antallet narkotikabrukere bli dobbelt så høyt ville jo også dobbelt så mange bli avhengige.

De ikke-avhengige stoffbrukerne spiller en svært viktig rolle i narkotikapolitikken ved å skape inntrykk av at de narkotiske stoffene er mer eller mindre ufarlige og at alle burde være i stand til å hanskes med dem. Dette siste vet vi ikke er tilfellet. Men rekreasjonsbrukerne sprer ikke bare ideene om og den sosiale aksepteringen av narkotikabruk, de sprer også de konkrete stoffene til andre. I en SIRUS-rapport fra 2015 framgår det at 57 prosent av cannabisbrukere i aldersgruppen 16-30 år hadde fått sin cannabis av kjente siste gang de brukte, mens 37 prosent hadde kjøpt den av kjente. Det er jo til sammen nesten alle! Det er de rekreasjonelle stoffbrukerne som er det uunnværlige leddet i narkotikamarkedet. De sprer stoff og ideene om stoff til andre, og det er derfor vi trenger et forbud som blir håndhevet.

Hvem er det da som trenger vår solidaritet? Selvfølgelig trenger de som har gått i fella og blitt avhengige av narkotika vår solidaritet. Samfunnet har gitt dem rett til behandling, og vi burde bygge ut et langt bedre ettervern, i form av bolig, arbeid/skolegang, og rusgiftfrie nettverk.

Men sårbare grupper i samfunnet, som har nok å bære på fra før, men som ennå ikke, eller i liten grad er blitt eksponert for narkotikabruk, de trenger også vår solidaritet. Ca. 20 prosent av ungdommen har psykiske vansker, og vi vet at minst halvparten av befolkningen blir en eller annen gang i livet rammet av psykiske problemer. 90 000 barn vokser opp med alkoholiserte foreldre. Fattigdom og sosiale problemer rammer mange, og vi vet at minst 10 prosent av oss er risikotakere. Det er altså nok av grupper i faresonen. Narkotika er ytterligere en unødvendig belastningsfaktor, som kan få en person til å vippe utfor kanten. La oss prøve å hindre at flere blir utsatt for den belastningen. 

Her kan du se mitt forrige innlegg i denne debatten.

Her kan du se innlegget fra Helge Waal som utløste denne debatten.

©PHOTOPQR/LA PROVENCE/MAGNIEN PatriceIllustration sur la consommation de drogue douce chez les jeunesUn adolescent fumant un joint de cannabis devant un lycee

Kan vi stole på Høyre?

Helse- og omsorgsminister, Bent Høie har uttalt seg om ny kurs i narkotikapolitikken. – Jeg ønsker at Høyre i sitt program for neste periode gir tilslutning til at reaksjonene for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justis- til helsetjenesten, sier Høie til Dagbladet.

Kan vi stole på Høyre i narkotikapolitikken?

Helse- og omsorgsminister, Bent Høie har uttalt seg om ny kurs i narkotikapolitikken:

– Jeg ønsker at Høyre i sitt program for neste periode gir tilslutning til at reaksjonene for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justis- til helsetjenesten, sier Høie til Dagbladet.

Til NTB sier han: – Jeg vil være veldig klar på at narkotika fortsatt skal være ulovlig. Politiet skal fortsatt ha en rolle og reagere når de oppdager narkotikabruk, men reaksjonsformen skal ikke være bot eller straff, men hjelp, sier han.

Dette er selvmotsigende, og trenger en avklaring. Høyres programkomites førsteutkast til program vil ha skjerpede straffer for grov narkotikakriminalitet. Det heter også: «Et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, som ikke er til hinder for en mer skadereduksjonsorientert tilnærming».

Er Høie på kollisjonskurs med sin egen programkomite, eller har han uttalt seg uklart? Hvem skal tas hånd om av helsetjenesten? Selvfølgelig må de tunge stoffavhengige ha full adgang til behandling, noe de også har i dag. Men de utgjør ca. 10 prosent av alle som bruker narkotika. Hva med de 90 prosent som innehar og bruker narkotika leilighetsvis, eller ofte, og som ikke har bruk for hverken behandling eller omsorg? Skal helsetjenesten ha ansvar for dem også? Selvfølgelig ikke. Men mange av dem vil, dersom de får fortsette å bruke narkotika, utvikle en avhengighet og en problematikk som vil ende med at de får behov for behandling i helsetjenesten.

Norge har ment at det å gripe tidlig inn, kan bidra til å forhindre at ungdom og andre utvikler tunge narkotikaproblemer. På det tidlige tidspunktet er personen hverken motivert for eller trenger behandling. Men fordi bruk av narkotika fortsatt er forbudt og straffbart, kan politiet gripe inn, overfor den enkelte. Alternative straffereaksjoner, som påtaleunnlatelse på vilkår, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er nettopp muliggjort av forbudet, og ved at politiet har en viktig forebyggende rolle.

Hva med bøter? Vi i FMR har lenge sagt at bøter ikke har noen hensikt, spesielt ikke for tunge stoffavhengige. Men vi vil kreve at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart, i tråd med FNs narkotikakonvensjoner. Høies uttalelser kan forstås slik at det er et fritt fram for narkotikabruk for alle. Er det noe Høyre eller Høie kan stå inne for?

Her finner du en artikkel om hvilken posisjon narkotika har i rettssystemet.

Hasjbruker

Hvem har bruk for vår solidaritet?

I dagens Klassekampen polemiserer jeg mot Nicolay B. Johansen, som i et tosiders innlegg, "Sa dere solidaritet?" den 27. oktober fremmer argumenter for legalisering av narkotika. Ettersom Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på nettet (stort sett) gjengir jeg mitt innlegg her.

Hvem har bruk for vår solidaritet?

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift.

Helge Waal hadde en kronikk i Klassekampen 22. oktober, hvor han påpeker at norsk narkotikapolitikk i det store og hele har vært en suksess, og at hjelpetiltakene er bygd på solidaritet med de svakeste, de som bl.a. rammes av narkotikaavhengighet. Dette får Nicolay B. Johansen til å reagere over to sider den 27. oktober.

Hele hans innlegg er fullt av velkjente argumenter fra legaliseringsbevegelsen, ispedd noen historiske unøyaktigheter, som f.eks. at «edruskapsorganisasjonene på 1800-tallet kunne være nådeløse mot drukkenbolter». Som kjent ble stifteren av Det Norske Totalavholdsselskap, Asbjørn Kloster båret til graven av takknemlige tørrlagte «drukkenbolter». Og det var de samme, «nådeløse» organisasjonene som tok initiativ til de første behandlingstiltakene for alkoholavhengige.

Fra kriminologien vet vi at allmenprevensjon virker dårlig overfor lovbrudd som begås i affekt, men at den etter all sannsynlighet virker overfor lovbrudd som enhver kunne tenkes å begå, f.eks. butikktyveri. Bruk av narkotika er et lovbrudd som enhver ungdom kan tenkes å begå. Men her virker allmennprevensjonen. Norge er ett av verdens rikeste land, og burde ha et brukspotensiale for narkotika minst på linje med USA, men en slik narkotikabruk har vi ikke. Hvorfor?. Kanskje vi har gjort noe riktig, og hvorfor endre på det? USA har nå en overdosedødelighet som er 5 ganger høyere enn Norges, i tillegg til langt høyere bruksfrekvens. Norge har den laveste cannabisbruken blant ungdom i Europa. Hvorfor skal vi da endre et regime som ser ut til å virke?

90 prosent av narkotikabrukerne har ikke bruk for den solidariteten Johansen påberoper seg. De er ikke avhengige og har ikke hjelpebehov. Men de bidrar til stoffspredning og sosial akseptering for stoffbruk i miljøet rundt seg. Det eneste som kan stoppe dem, er et narkotikaforbud og håndheving av dette.

Og hva med påstanden at «strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen som alle viser omsorg for»? Alle disse har rett til pasientstatus, og kan få gratis behandling i spesialisthelsetjenesten.  Drop-out-prosenten fra behandlingsinstitusjoner er imidlertid stor, noe som gjør at mange snart står i behandlingskø igjen. Men det er ikke vår manglende solidaritet som hindrer dem i å fullføre behandlingen, men deres egen stoffavhengighet, eventuelt godt hjulpet av gamle narkovenner når de skrives ut. Imidlertid kan samfunnet heller ikke akseptere andre lovbrudd som også disse begår, slike som innbrudd, simple tyverier, nasking fra butikker, innbrudd i biler, omsetning av tyvegods og ulike voldsepisoder. Dette er grunnlaget for at mange stoffbrukere også havner i fengsel, ikke bare omsetning av stoff for å finansiere egen bruk.

Legaliseringsbevegelsen må slutte å skyve de tunge stoffavhengige foran seg. En legalisering vil ikke gjøre deres situasjon bedre. Men stoffbruken vil øke, og nye, sårbare grupper vil bli eksponert. Er det dette Johansen vil?

Narkoliberalisme er ikke homosak

I dag har Klassekampen trykket nedenstående innlegg, med overskriften "Ikke som homosaken". Innlegget er et svar til Ester Nafstad i Normal, som den 22. august kom med mange merkelige påstander om narkotikamotstandere og om Forbundet Mot Rusgift i særdeleshet. Siden Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på nettet, publiserer jeg det istedet på denne bloggen, inklusive setningen om at Forbundet Mot Rusgift "jobber for en human og restriktiv narkotikapolitikk", som også var blitt borte i prosessen.

Narkoliberalisme er ikke homosak

Av Knut T. Reinås

Ester Nafstad blander i Klassekampen 22. august sammen arbeidet for homofiles rettigheter med bestrebelsene på å avkriminalisere narkotika. Jeg tror mange homofile vil betakke seg på å bli trukket inn i en slik sammenheng. I FMR kjemper homofile og heterofile side om side i kampen mot den narkotikapolitikken Nafstad står for. Hun begrunner sammenblandingen med at de menneskene som vil undertrykke både homofile og rusgiftbrukere, ligner hverandre. Hun innser tydeligvis ikke at rusgifter er undertrykkende og passiviserende i seg selv. NORMAL og de andre legaliseringsorganisasjonene kjemper altså for en sterkere undertrykking av både homofile og andre ungdommer, mens FMR kjemper for frihet fra rusgiftundertrykking.

Jeg har ikke nevnt Soros ved navn, men Nafstad prøver å «bevise» at han ikke står bak legaliseringsbevegelsen i USA ved å si at han også støtter flere andre formål. Hvor naiv går det an å bli? Internasjonalt er det en mektig lobby som arbeider for å legalisere cannabis og andre narkotiske stoffer. Blant dem som har investert mest er milliardæren, George Soros og nylig avdøde Peter Lewis. Beregninger viser at de to til sammen har investert mer enn 680 millioner kroner i lobbyvirksomhet for narkotikalegalisering. Ifølge Washington Post (2014) kom henholdsvis 68 og 67 prosent av finansieringsmidlene i den såkalte grasrotbevegelsen for cannabis i Washington og Colorado fra dem.

Vi trenger å holde sårbare grupper unna hasj og marihuana. De har nok å slite med fra før, om de ikke også skal tilføres nok en risikofaktor. Vi har heldigvis Europas laveste forekomst av cannabisbruk blant ungdom, og det er derfor uforståelig at ungdomspartier går inn for en endring av dette. Men NORMAL, med sin USA-inspirasjon har tydeligvis lurt flere av dem. Dere kan nok lure noen en stund. Men dere kan ikke lure alle, hele tiden.

Knut T. Reinås
Leder i Forbundet Mot Rusgift
Som jobber for en human og restriktiv narkotikapolitikk.

Legaliseringsbevegelsens klamme hender

I Klassekampen den 12. august ble jeg ved navns nevnelse angrepet av leder for NORMAL i Bergen, Trond Wathne, under overskriften "Avholdsbevegelsens klamme hånd".
Derav overskriften på mitt svarinnlegg, som kom på trykk i Klassekampen den 16. august.. Min overskrift ble for lang for Klassekampen, som endret den til "Hersker og offer". Da Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på nett, legger jeg derfor mitt svarinnlegg ut i denne bloggen.

Legaliseringsbevegelsens klamme hender

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift.

I Klassekampen 12. august stempler leder for legaliseringsbevegelsen i Bergen, Trond Wathne Tveiten, undertegnede som «en høylytt minoritet» samtidig som han klager over at hans bevegelse bare får smuler eller ingen finansiering. Å både bruke hersketeknikker og ikle seg offerrollen i samme tekst er betegnende for den posisjonen legaliseringsbevegelsen har hatt når det gjelder å mate publikum med riktige holdninger.

Tveiten sammenligner loven mot homofili, som ble opphevet i 1972, med forbudet mot innehav og bruk av narkotika i dag. Men det er en stor forskjell på homofili, som er en medfødt legning, og bruk av narkotika som hverken er nødvendig eller representerer noen legning. Det siste er tvert imot en atferd som kan skape avhengighet og sosiale avvik for den enkelte, og som derfor også går ut over pårørende. Dersom én i familien har et avhengighetsproblem, har hele familien det også. Dersom narkoliberalerne får viljen sin, og bruk av narkotika blir tillatt, vil narkotikabruken øke i omfang, og flere ungdommer vil pådra seg et narkotikaproblem. Vil vi det?

Tveiten viser til «tungtveiende FN-organer». Det organet som uttrykker FNs vilje, er FNs hovedforsamling. I den FN-konferansen om narkotika, UNGASS, som nettopp er avsluttet, ble ikke «legalisering» nevnt med et ord i sluttdokumentet.

Med økende sosial aksept og økt tilgjengelighet har Tveiten sikkert rett i at folkemeningen kan endre seg, slik den har gjort i USA, godt hjulpet av sterke pengekrefter, og med økende problemer som resultat. Men i Norge er opinionen klart mot legalisering av alle narkotika, inklusive cannabis. Det er godt mulig at hvis Tveten stiller mer ledende spørsmål, enn de som meningsmålingsinstituttene hittil har brukt, vil han kunne få svar som han liker bedre. Men foreløpig er det tydeligvis han som er «en høylytt minoritet», riktignok med støttespillere i flere medier.

Linker

Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas

Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no

Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr

Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no

Siste innlegg

kreinas @ Twitter