Det Germania Tacitus beskriver er landene nord for Rhinen – hvor Romerrikets grense gikk. I motsetning til romernes vin drakk germanerne ”et brygg av bygg eller hvete som er gått i gjæring, slik at det har fått noen likhet med vin” (Tacitus 1901-1902:134). Germanernes matvaner var enkle og måteholdne, med ”viltvoksende frukter, et stykke viltkjøtt eller tykk melk, uten tilberedning og uten lekkerier fordriver de sulten.” Men når det gjaldt drikke var forholdet et annet: ”Overfor tørsten viser de ikke det samme måtehold. Gir man etter for deres drikkelyst og lar dem få så meget som de lyster, vil drikken lettere gjøre det av med dem enn våpenmakt.”
Tradisjonen var, ifølge Tacitus, at etter at germanerne hadde stått opp og tatt sitt morgenbad, gikk de til sitt arbeid. Men, legger han til (Tacitus 1901-1902:133-134):
(...) like så ofte til gilde, alltid væpnede. Å sitte ved drikken dag og natt igjennom har ingen noen skam av. Ofte, som rimelig er mellom berusede, forefaller det kivsmål, og et slikt føres sjelden igjennom med krangel, oftere med drap og sår. Men både utsoning mellom uvenner, ekteskapsforbindelser mellom forskjellige slekter og utvelgelse av høvdinger, endelig også fred og krig, rådslår de ofte om under gjestebud, alt i den tanke at det ikke gis noen anledning hvor sinnet er lettere tilgjengelig for jevne tanker eller bedre lar seg oppildne til store.
Selv om Tacitus kanskje ikke på alle områder er den mest pålitelige kilde, gjenfinner vi gildetradisjonen i den eldste norske lovgivningen: landskapslovene fra noe etter år 1000 (Hauge 1998). I det gammelnorske samfunn, hvor skrivekunsten var forbeholdt et lite fåtall, ble beslutninger og avtaler folk imellom ikke nedtegnet. I stedet for skriftlige nedtegnelser benyttet man seg av vitner som kunne stadfeste hva som var besluttet eller avtalt, slik at tvil og uenighet om innholdet kunne unngås. Og en av de situasjoner hvor folk var samlet – og hvor følgelig beslutninger kunne treffes og avtaler sluttes i vitterlighet – var når det ble holdt gilde. Under slike sammenkomster ble det også drukket øl, og stedet der man samlet seg, enten det var i et spesielt gildehus eller i storsalen på en gård, ble ofte betegnet som ølhus. De bestemmelser som finnes både om avtaleinngåelse og ølbruk i landskapslovene er derfor i stor grad knyttet sammen. Datidens viktigste avtaleinngåelse, nemlig overdragelse av jord, skulle f eks ifølge Gulatingsloven foregå der mange menn var samlet, som ”kirkestevne, i ølhus og på fullbemannet skip”. Å inngå ekteskap, frigivelse av treller, å ta opp uekte barn i slekten og å gi sitt barn bort som gjeldstrell er også ifølge lovgivningen avtaler som måtte skje på denne måten. I en del tilfeller var det endog bestemt i loven hvor mye øl det skulle brygges til de enkelte anledninger. Gjaldt det å ta opp en uekte sønn i slekten eller å frigi en trell, skulle ølet ifølge Gulatingsloven brygges av 3 såld malt, eller ca 290 liter korn.
Men gildene, og ølbruken i gildene, hadde tildels også en religiøs, rituell funksjon. Bøndene hadde plikt til å slå seg sammen og brygge øl som skulle drikkes i fellesskap før helgemesse og til jul, og ølet skulle signes ”til takk frå Krist og Sankta Maria til godt år og fred”. Reminisenser av dette har man fremdeles i uttrykk som barsel (barnsøl) og gravøl. Disse religiøse ølgildene har trolig tradisjoner tilbake til førkristen tid, hvor øl ble ofret til de gamle norrøne guder. At kirken kunne godta disse festene var trolig at ølbruken og den drukkenskap som fulgte med, skjedde i en rituell sammenheng under sosial kontroll fra de tilstedeværende, som gjorde at de verste utglidninger ble holdt i sjakk. Men noen ganger kunne ølbruken ta overhånd og slåsskamper og voldsbruk bli resultatet. I så fall kunne saken behandles på stedet, ved at lovene åpnet for at saken kunne pådømmes av dem som deltok i gildet, men at bøtene skulle settes til det dobbelte av det som ellers var foreskrevet i loven.
Noen daglig drikk var imidlertid øl ikke. For folk flest var tilgangen på korn begrenset, og det var viktigere å bruke det til velling, grøt og brød enn å brygge øl av det. Det er beregnet at kornproduksjonen på 1300-tallet lå på ca 150 kg per innbygger, og den var i hvert fall ikke større tidligere (Lunden 1976). Ølbrygging var derfor noe som stort sett bare skjedde i forbindelse med større sammenkomster. Men når det var brygget, hadde ølet liten holdbarhet og det måtte derfor drikkes fort. Dette innebar at folk flest drakk relativt sjelden, men når de først drakk, drakk de til det ikke var mer igjen.
Disse drikkevanene – med overdådig alkoholkonsum når alkohol var tilgjengelig, noe som for folk flest bare gjaldt i gilder og andre sammenkomster – synes å ha preget alkoholbruken både i Norge og ellers i Norden opp gjennom middelalderen. Et unntak gjaldt riktig nok for overklassen, som stort sett var bosatt i byene og hadde tilgang på alkohol, ikke bare i form av egenprodusert øl, men også av vin og utenlandsk øl, som hadde lenger holdbarhet. Og fordi det først og fremst er overklassen vi hører om i de skriftlige kildene, som f eks kongesagaene, vil man lett få det, trolig feilaktige, inntrykk at deres alkoholvaner også gjaldt for andre. Men dersom drukkenskap var et kjennetegn på vanlige folks omgang med alkohol, ville utvilsomt dette avspeile seg i lovgivningen. Ser man imidlertid på middelalderens alkohollovgivning er dette først og fremst en handelslovgivning som regulerer hvem som kan tilvirke øl for salg og hvordan den skal omsettes, og hvordan importen av alkoholdrikker skal skje. Det er derimot svært få reguleringer av fyll og beruselse.