Ingrid Heggø:
Det finnes ingen enkle svar. Utfordringen er å få alle etatene til å arbeide sammen. Vi trenger en annen reaksjonsform når innsatte blit tatt i å bruke stoff. Det er faktisk ikke den største trusselen å bli satt på enecelle en stund. Når innsatte bryter reglene, bør vi heller gå inn i rusgiftsamtaler. De bør ikke få frigang alene neste gang, men bør ha følge. Stikkordet er å ansvarliggjøre og bevisstgjøre dem som foretar dette bruddet på reglene om stoffrihet. Heggø var også stolt over at det nylig var åpnet tre nye rusmestringsenheter innenfor kriminalomsorgen, slik at man nå er oppe i 5 enheter. Målet er at alle store fengsler skal ha en rusmestringsenhet.
Når det gjelder §12, om alternativ soning i institusjon etter straffegjennomføringsloven, mente Heggø at det trenges langt flere paragraf 12-plasser. Selv om man har fått en svak økning i 2008-budsjettet, er det på langt nær nok. Men Heggø mente at proppen i systemet ligger innenfor spesialisthelsetjenesten, og ikke innenfor kriminalomsorgen.
Det andre ønsket hun hadde, var at innsatte som soner alternativt i spesialisthelsetjenesten, må få fortsette behandlingen når soningstiden er utløpt., at de ikke må inn i enda en kø, etter kanskje halvgått behandlingsforløp. Hun kom også inn på Helse Sør-Østs anbudsdokument. Etter hennes mening er det ingen private som er blitt styrtrike på å drive avhengighetsbehandling, så hun så ikke helt behovet for en slik anbudsrunde, som også forutsetter store arbeidsinnsatser både med å utarbeide søknader, med å behandle søknader og med å iverksette avtalene.
Vi ser også en tendens til at stadig større deler av behandlingen blir gitt poliklinisk, samtidig som døgnbehandlingsoppholdene blir gjort kortere. Dette blir presset fram først og fremst for å spare penger. Her må vi som politikere være obs, for det går en grense her, sa Heggø, - for svært mange av våre klienter fra kriminalomsorgen trenger lang behandlingstid. Hun benyttet også sjansen til å sette søkelyset på noen områder hvor hun regnet med at det var uenighet i panelet. Ett av dem er soning med elektronisk kontroll, som hun mente var et godt tiltak. Det stiller krav til at den innsatte har fast bosted, og at de andre som bor i leiligheten samtykker. Hun mente dette var mer hensiktsmessig for unge lovbrytere enn å sette dem i fengsel. Man får verken nettverk eller venner i fengslet, sa hun. Da slipper også den som skal sone å bryte opp fullstendig fra sitt vante miljø. Det er jo mange som har stått i soningskø i flere år, og kanskje fått en jobb eller en skoletilknytning. Der er da viktig at de får beholde denne jobben/skolegangen, istedenfor å bryte fullstendig opp for å gå i fengsel.
Hun tok til slutt også opp forsøket med Narkotikaprogram med domstolskontroll. Hun la vekt på at også folk i kriminalomsorgen trenger en individuell plan som et hjelpemiddel i sin rehabilitering.
Odd Einar Dørum:
Begynte med å henvise til sin 30-årige kontakt med kriminalomsorgen og helsetjenesten, og sa at han i denne perioden hadde lært seg å skjære gjennom ulike innslag av forvaltningsprosa, som han kalte det, - som gjennom formaljus og en gjørme av et språk forsøker å tilsløre menneskeskjebner. Han startet med å sitere fra følgende dokument: Krav for anskaffelse av tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. Anbudsdokument for Helse Sør-Øst.: Nr. 1.2: Avgrensning av målgruppe: Det vil heller ikke bli kjøpt behandlingsopplegg som forutsetter at spesialisthelsetjenesten skal ta hovedansvaret for støtte til gjennomføringen av skolegang og arbeidstrening over lang tid. Oversatt til folkelig norsk: Skvising av de beste kollektivene på Østlandet, Skvising av Statens senter på Hov i Land.
-Og så følgende, gripende forvaltningsprosa til slutt: Pk1. 1.3-4: Oppsummering. I utgangspunktet skal det ikke kjøpes behandlingstilbud som normalt er av mer enn ett års varighet. Oversatt til folkelig norsk: Man skal gå på tvers av det de fleste erfarne fagfolk vet, at der en relasjon er ødelagt, tar det tid å erstatte denne, og den erstattes ikke med papir, men med mennesker. Det beste eksemplet mitt er min venn, Inger Granbys arbeid med Selbukollektivet. Hun har lært meg følgende to ting: Har du bare rusa deg, så er det ett års behandling og 5 års tett oppfølging, med rett til å komme tilbake, og dersom du i tillegg har en dobbeltdiagnose, så kreves det ett års behandling pluss sju års oppfølging. Går vi til Det Nytter-bevegelsen, så treffer vi alle dem som har klart seg både på grunn av hjelpeapparatet, og på tross av det, sa Dørum.
Til opplysningen om at drop-out-raten var høy ved enkelte institusjoner, sa han:Dersom det er noen behandlingsinstitusjoner som ikke greier å holde på pasientene sine behandlingstida ut, så får vi stenge disse. Han henviste til sitt ansettelsesforhold i Kirkens Bymisjon, hvor de hadde stengt en institusjon, fordi de ikke leverte gode nok resultater. Man kan ikke be om penger fra Oslo kommune til noe som ikke leverer noe som helst. Han kritiserte også nedbyggingen av skoletilbudene i behandlingsinstitusjonene. Nå er det blitt sånn at i institusjonen skal man utredes, men ikke undervises. Det skal skje ved at pasienten får en voucher under armen, for så å gå ut i verden for å kjøpe en eller annen utdanningsmodul i en nærliggende skole. Og det verste er at dette sludderet er politisk forankret, sa Dørum. Etter at vi fikk helseforetaksmodellen, er det en statsråd som sitter på toppen og er ansvarlig for dette. Og det er Sylvia Brustad som må komme ut og si at dette liker hun ikke. Det nytter ikke å puffe en leder, eller en doktor eller en avdelingsdirektør foran seg. Dette må hun og alle som jobber i feltet gjøre opprør mot. For dersom man ikke får et behandlingsapparat som hjelper, så ødelegger man det som kriminalomsorgen og justispolitikken faktisk jobber godt med. Alt det som har vært presentert på dette seminaret handler om systematikk og glød og engasjement. Vi vet at vi via §12-soning kan gi de innsatte en norsk variant av det vi har fått en nederlandsk beskrivelse av på dette seminaret (se referat fra Marteen Koeters innlegg. Red.), men det forutsetter at vi har nok plasser å gi folk behandling i. Og vi vet at vi via Narkotikaprogram med domstolskontroll kan etablere det tverrfaglige samarbeidet som egentlig skal utføres på grunnlag av Sosialtjenesteloven.
Men vi som har erfaring, vet at dersom noe skal lykkes, trenger man noen som går i spissen, som er engasjerte og som setter en tone og en kultur, og som inspirerer andre, sa Dørum. Vi har sosiale ordninger i bøtter og spann i dette landet, vi mangler ikke lovhjemler. Men vi trenger noen skinnende eksempler. Og i tillegg til paragraf 12-soningen , må vi sluse folk ut fra soning. Og vi har mange eksempler på det, vi har Way back, Vi har Kirkens Sosialtjeneste, vi har Barm-senteret på Hamar, som er noe så utradisjonelt som den tredje, sivile sektors møteplass mellom fengslet, politiet, domstolen og kommunen, som bidrar med penger og hus. Og så må noen sitte der med så senkede skuldre at alle slapper av og samarbeider med hverandre. Vi må ha systemer som fungerer. Og siden vi bare har 43 fengsler i Norge og 19 fylker, kunne vi i prinsippet lage ett slikt senter pr. fylke. Men det må organiseres. Norge er et så oversiktlig samfunn at man kan sluse folk ut, man skal ikke slippe folk avgårde med en plastpose i handa, uten bolig eller opplegg eller noe som helst. Dørum avsluttet med å kreve at spesialisthelsetjenesten må levere resultater, og ikke bare være et påskudd for å saldere helsetilbudet til rusgiftavhengige, vel vitende om at de kanskje ikke er så godt organisert at de tar igjen. Man ville aldri ha behandlet hjertekøen på samme måte som man nå behandler avhengighetspasienter, sa han. Til sist, i fjor sommmer, så ringte jeg, og fant fram til folk som svarte ordentlig, på Aker Universitetssykehus. Jeg fikk fristbruddene, dvs. de personene som hadde fått rett til behandling innen en viss frist i gamle Helse Øst og som likevel ikke hadde fått et behandlingstilbud innen fristen. Fristbruddene i 2006 var 20 prosent, og i første halvpart av 2007 var de 25 prosent. De som har vært utsatt for fristbrudd, kan da gå til et sympatisk kontor i Østfold, som jeg også ringte til. Ved dette kontoret skal du få rekvirert den plassen du ikke har fått. Det er ikke så mange som henvender seg dit, noe som ikke er så merkelig når du kjenner tilstanden til en del av dem det gjelder. Formelt sett har du en rett, men i praksis får du den ikke. Dørum sa at han ikke trodde Helse Sør-Øst-dokumentet var skrevet av kyniske mennesker. Det var skrevet av folk som ikke hadde peiling, sa han, og de hadde heller ikke spurt noen som hadde peiling, noe det kryr av, dersom man går langt nok ned i systemet, sa han. Det politiske problemet ligger hos Sylvia Brustad, avsluttet han.
Inge Lønning:
Han tok utgangspunkt i helsedelen av spørsmålet, for han mente at det var der skoen trykket. Han sa at Ansgar Gabrielsen var den første norske helseminister som faktisk satte ord på problemet, nemlig at det alltid er noen som har en tendens til å havne lenger og lenger ned ved bordet, og til sist ikke sitter ved bordet i det hele tatt. Og derfor slo han fast at han ønsket å legge opp en helsepolitikk hvor disse for en gang skyld blir prioritert. Samtidig er det en treghet og en tyngde i forvaltningsapparatet, inklusive den politiske toppledelsen i departementene, det er en treghet av vanens makt, som gjør at det går lang tid fra det tidspunkt hvor man formulerer en visjon eller en vilje til den er i nærheten av å bli realisert. Samtidig må det pekes på en annen bøyg som er enda mer alvorlig, nemlig at dersom du skal få den beste behandling i det norske helsevesen, så er det avhengig av at du er ressurssterk, eller at du har pårørende som er ressurssterke, og som har vilje til å stå på. Og hvis du ikke har noen av delene, da er sjansen for at du får en optimal behandling nesten ikke tilstede i det hele tatt. Dette er ikke en generell kritikk av dem som jobber i norsk helsevesen, de fleste av dem jobber nesten vettet av seg, men det er tyngden i systemet der også, som med nesten uimotståelig kraft virker slik at rettighetslovgivningen som vi har laget, og som på papiret er aldeles utmerket, den har en stilltiende forutsetning som ikke engang er skrevet med liten skrift, nemlig at den er basert på selvbetjeneingsprinsippet. Rettigheter forutsetter at du kjenner rettighetene. Og de forutsetter at du vet hvor du skal henvende deg for å få dem utløst, og hvor du skal klage når du ikke får dem utløst. Og allerede der har man silt fra de aller fleste av dem som denne konferansen dreier seg om.
Oppgaven, ifølge Lønning, som i inneværende stortingsperiode har sittet i Helse- og omsorgskomiteen og sett situasjonen på nært hold, er på kort sikt å skremme opp dagens politiske ledelse i Helse- og omsorgsdepartementet til å ta dette på alvor. Man har nå snakket i snart tre år om en opptrappingsplan for rusgiftfeltet. Den er blitt utsatt og utsatt og utsatt, og det som er kommet i årets statsbudsjett, er ingen opptrappingsplan. Det er stort sett snakk. Og derfor trodde Lønning at på kort sikt er den virkelige utfordringen å få det politiske beslutningsapparat til å markere sin tilslutning til den viljen som Gabrielsen sjøsatte: Nå skal rusgiftfeltet løftes opp slik at det blir synlig for hele samfunnet hvor svært problemet er, og slik at det også blir en alminnelig opinion som forlanger at det skal brukes større ressurser, faglige ressurser og penger, på rehabiliteringsfeltet i sin alminnelighet, men spesielt på den delen av rehabiliteringsfeltet som avhengighetsproblematikken dreier seg om. Lønning lovte på vegne av sitt parti at man ville vise vilje til en langt sterke satsing på rusgiftfeltet enn det budsjettforslaget fra regjeringen la opp til .
En av strukturreformene i forvaltningen, som det har vært mange av, var å definere spesialisthelsetjenestens ansvar for rusgiftfeltet. Det er riktig tenkt, men kartet passer ikke med terrenget. Testen på om reformen duger, vil være om det lykkes å gjennomføre prinsippet om individuell plan like seriøst og med like sterke forpliktelser for de rusgiftavhengige som for alle andre pasientgrupper spesialisthelsetjenesten har ansvaret for. Her ligger utfordringen, og foreløpig er vi ikke i nærheten av å gjennomføre dette.
Ordveksling:
Etter den generelle runden, fikk man en kort ordveksling. Ingrid Heggø ble spurt om hun var enig i at den politiske toppledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet faktisk var problemet når det gjaldt å få liv i rusreformen. Heggø svarte at dette har vært en debatt med skiftende regjeringer, slik at Sylvia ikke må få all skylden for at det ikke skjer mer på rusgiftfeltet. Men hun erklærte seg enig i at det er innenfor helsefeltet at problemet ligger. I justissektoren vil man gjerne ligge på tilbudssiden og har til og med avsatt eget budsjett tl §12-soning i institusjon.
På spørsmålet om en opptrappingsplan til 100 millioner kroner kan kalles en opptrappingsplan, erkjente hun at det ikke var mye å skryte av. Lønning tilføyde at det må oppleves som en nedtur både for pasientene og de som jobber i feltet, når regjeringen både gjennom 2007- og 2008-budsjettene signaliserer en total desinteresse for feltet. Man har utsatt den lovede opptrappingsplanen to ganger, og når den så omsider kom, som et lite vedheng til budsjettforslaget, så er det så lite at man nesten må bruke mikroskop for å få øye på det. Dørum la til at det etter hans erfaring er fullt mulig å skape stor entusiasme for narkotikapolitiske tiltak og behandlingstiltak innenfor kriminalomsorgen. Men bør kriminalosmorgen bli en hovedleverandør til behandling i spesialisthelsetjenesten? Heggø mente at også ikke-kriminelle må få et tilbud om avhengighetsbehandling. Men det er en besnærende tanke. Kanskje må vi ha både og. Dette var også Lønning enig i. Det må være et delansvar. En tidsbegrensing er en uting, uansett hva slags tidsrom man setter. Lønning mente imidlertid at det ikke burde være adgang til å reservere seg mot å ta imot LAR-pasienter, fordi enhver reservasjonsadgang i avhengighetsfeltet vil bli overbenyttet.
Lønning advarte også mot å gjøre en feilslutning fra statistikk til individnivå når det gjaldt å vurdere hvor store sjansene er for at den enkelte pasient skal kunne dra nytte av behandling. Man kan aldri avskrive enkeltindivider, selv om sjansene for å lykkes statistisk sett kan synes små. Odd Einar Dørum lanserte følgende tanke: La oss si at Helse Sør-Øst-dokumentet hadde vært en anbudsinvitasjon til behandling av alvorlig kreftsyke mennesker. Ville man da ha kunnet forsvare at behandlingen ikke skulle vare mer enn ett år? Dørum ville som hovedlinje ikke gi adgang til å reservere seg mot å ta imot LAR-pasienter, men mente det måtte være en åpning, for eksempel for institusjoner som drev på religiøst grunnlag. Han inviterte regjeringen til å lage et forlik om avhengighetsbehandling mellom regjering og opposisjon.