Og dette skjer på tvers av ulike alkoholpolitiske regimer. Den europeiske skoleundersøkelsen, ESPAD, dokumenterer at 43 prosent av norske 15-16-åringer ikke har smakt alkohol. Blant 18-22-åringer i Norge viste en undersøkelse som Ipsos research gjorde i 2016 at hele 26,5 prosent av ungdom i alderen 18-22 år ikke hadde drukket alkohol det siste året. Dette er den aldersgruppen som tradisjonelt har ligget høyest på forbruksskalaen. Denne endringen er derfor oppmuntrende. Men alkoholforskerne sliter med å finne forklaringer på dette skiftet. Noen mulige forklaringer som har vært lansert har vært:

  • Bedre håndhevelse av aldersgrenser.
  • Økning i bruk av ny teknologi, som f.eks. nettspill og sosiale media
  • Endringer i sosiale normer, som gjør drikking mindre akseptert.
  • Mer tilfredse og samvittighetsfulle ungdommer er mindre tilbøyelige til å drikke
  • Bedre foreldreatferd, foreldre er mindre tilbøyelige til å drikke i samvær med barna, og mindre tilbøyelige til å godta at ungdommene drikker, og de har bedre kontroll på hvor ungdommene er og sammen med hvem.
  • Andelen ungdom med minoritetsbakgrunn har økt, og mange av disse er mindre tilbøyelige til å drikke enn etnisk norske ungdommer.
  • Dårligere råd hos en del unge fører til lavere alkoholforbruk (Kirsimarja Raitasalo)
  • Men uansett hva forklaringene kan være, har de tradisjonelle alkoholpolitiske virkemidlene fortsatt sin gyldighet. Vi ser f.eks. at Danmark, som har den mest liberale alkoholpolitikken, også har den minste nedgangen i ungdomsdrikking, mens Island, som har den mest restriktive alkoholpolitikken, og i tillegg driver en offensiv forebyggingspolitikk, har den sterkeste nedgangen og faktisk ligger lavest i Europa.

Parallelt med nedgangen i alkoholbruk blant de unge, har det også vært en tilsvarende nedgang i bruken av narkotiske stoffer, det har vært en reduksjon i ungdomskriminalitet og risikoatferd.

Noen andre trekk ved ungdommen i dag, er at de er svært opptatt av skole, helse, utdanning og trening, de er skikkeligere, flinkere og mer framtidsdisiplinerte (Pål Isdahl Solberg).

Vi ser imidlertid at i ulike nisjer av ungdom finnes det usunne tendenser, hvor drikkepress, stordrikking og bruk av narkotika har en framtredende plass. Vi har sett det i russefeiringen, i fadderukene på universiteter og høgskoler. Og Folkehelseinstituttet har gjennom sine utelivsundersøkelser vist at bruken av narkotika er atskillig høyere i utelivet enn blant ungdom flest, og at denne bruken slett ikke kommer i stedet for alkohol, men inngår i en kombinasjon.

Men vi ser at mange frivillige organisasjoner ikke har den tiltrekningskraften på ungdom som de hadde i tidligere tider. Mange organisasjoner sliter tungt med å rekruttere unge som medlemmer, og spesielt til tillitsverv. Dette gjelder også de organisasjonene som har stått for motstanden mot alkohol i Norge. En utfordring for disse organisasjonene er å gjøre seg relevante for den store andelen av ungdommen som hverken røyker, drikker, bruker narkotika eller begår kriminalitet.

Noen tenker kanskje at disse organisasjonene har samfunnet ikke samme bruk for som før og vil heller støtte brukerorganisasjoner og selvhjelpsgrupper. Men selv om disse siste fortjener all mulig støtte, må vi ikke glemme at disse kommer inn når mye av skaden allerede er skjedd. Forebyggingsorganisasjoner, som f.eks. Forbundet Mot Rusgift, som utgir dette tidsskriftet, har som formål å hindre at skade skjer ved å reise kollektive, kulturelle og samfunnsmessige begrensninger som holder bruken av rusgifter nede, og som tilbyr alternative, alkoholfrie miljøer. Støtte til disse fra samfunnets side vil fortsatt være en motvekt mot at de alkoholpositive kreftene fortsatt får fritt armslag i samfunnet. Og myndighetene bør derfor oppgradere sin støtte til frivillig forebyggende aktivitet, også på alkoholfeltet.